mandag 21. desember 2009

søndag 20. desember 2009

Utopisk Realisme 2009 - hele årets blogg i én fil

Jeg har laget i stand en pdf-fil kalt "Utopisk Realisme 2009". Den er på 187 sider, og inneholder samtlige 132 blogginnlegg i Utopisk Realisme fra 1. januar til 20. desember 2009.

Dokumentet vil følge med bonus-CDen til årets Kardemomme Tidende. Du finner også Utopisk Realisme 2009 tilgjengelig for lesning og nedlastning her, på Scribd.

Endelig enighet i København

Så ble det faktisk enighet til slutt, på klimamøtet COP15 i København: Avtalepartnerne ble enige om at de alle er mot klimaendringer (i hvert fall er Kina fornøyd, meldes det i VG).

fredag 11. desember 2009

Retorikk for pudler

Det var som om keiseren var på besøk.

Paralleller ble trukket til verdenshistoriske talere som Romerrikets Cicero.

Fra "sidelinjen" (the sideline) lød naive ungpikerop, fra Jagland til Stanghelle.

Hvilken bragd! I fredspristalen ble forskjellen mellom "krig" og "fred" opphevet, jubler kommentatorene.

En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.

Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.

Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.

Og mens Obama nevnte "krig" flere ganger enn "fred", og skålte for Nobel, og SP-Trygve ble avvist av Michelle, mens Barack fikk svingt seg, før han ble gratulert av Rybak, og kortesjen hans på vei mot Gardermoen møtte en bil i motgående kjørefelt, før han endelig vinket farvel ... sitter jeg igjen med en følelse av at Norge ikke er verdig å dele ut fredsprisen (i det minste burde nobelpriskomiteen bestå ikke av tidligere politikere, men representanter for ulike samfunnslag).

Første punkt på dagsorden: Å omdøpe prisens navn til "Nobels pris for fred og krig og sånn".

torsdag 10. desember 2009

Dette er bare flaut

Jens, Jagland, Groth ... "alle snakker norsk!"

Og dette snakket om de kongelige og USA - "de er nok litt misunnelige på oss" - ai ai ...

Fulgte NRK en time, og der var det bare godprat - neida, dette dreier seg ikke om politikk (jf. også Stoltenbergs vasne skamrosing under "pressekonferansen").

Mer dekning her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og ikke minst her.

Akkurat nå taler Jagland - hrrrrrrmmmmm! ...

-----

Så var det Obamas tale. Dyktig retorikk. Men litt ut i talen blir det klart at Obama portretterer seg i skarp kontrast til sitt forbilde Martin Luther King, ved å sitere ham på at vold ikke skaper fred, bare for å bruke de neste 10 minuttene på å presentere et velartikulert, men feilslått forsvar for amerikansk militarisme (og militarisme generelt). "A non-violent army couldn't defeat Hitler", sier Obama - men også det er feilslått (for det ble aldri forsøkt). "The instruments of war", sier fredsprisvinneren, "do have a role to play in preserving peace". King, derimot, visste at fred ikke kan oppnås gjennom krig. Ville han virkelig ha vært stolt over Obamas framtreden, slik alle antar? Jeg tviler.

USA har aldri ført krig mot et demokrati, sier Obama (og unnlater å nevne at landet har medvirket til utallige kupp).

Obama innledet ved å snakke om konseptet "rettferdig krig" ("just war"), og definerte det bl.a. som en proporsjonal krig. Hvordan går det i hop med USAs bevisste taktikk med "overwhelming power", og bevisste militære dominans (halvparten av verdens samlede militærutgifter)?

Og hvordan kan alle disse norske spyttslikkerne svelge at amerikanske interesser og alles interesser er ett og det samme?

Internasjonal dekning:
BBC: Obama defends war at Nobel award
CNN: Obama: 'Deep gartitude, great humility'
The New York Times: Accepting peace prize, Obama evokes 'Just war'
Fox News: Obama's Jekyll and Hyde Nobel Speech

Fra sistnevnte:
That this award can even be given to a man who thus far has created no peace but governs two wars confirms that the Nobel Peace Prize is now nothing more than the “Norwegian People’s Choice Award” and carries the same gravitas as having a Hollywood Star in front of Mann’s Chinese Theater.

onsdag 9. desember 2009

COP15+: Slik bør en avtale se ut

For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).

Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).

De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset
a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivå
fører til en utrolig innsvevring av hva som er
b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodeller
så lenge det samtidig legges til grunn
c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).
Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).

En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).

En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.

Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).

De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.

Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)

mandag 7. desember 2009

Farene ved å inngå en avtale nå

Så er det i gang - COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget". USA har sitt å svare for (se også her) - det har også Norge.

Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).

Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.

Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?

Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!

Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.

Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)

Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.

Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.

lørdag 5. desember 2009

Ulv eller hund sett i hovedstaden

... melder VG.

Interessert i å få mer kunnskap om ulv? Jeg tar en doktorgrad om norsk ulveforvaltning siden "Lov om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt" ble vedtatt i 1845 til dagens forvaltningsregime blir revidert i 2010 - forskningsplanen min (7 sider), som har en filosofisk vinkling, finner du her.