Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

9. januar sto dette intervjuet på trykk i Klassekampen (rettere sagt er dette intervjuteksten som jeg fikk til sitatsjekk, ble trykt med minimale endringer):

– Espen Gamlund sier at dypøkologien er utdatert. Jeg mener tvert imot at dypøkologien trenger en oppdatering. Om den får det, har den potensiale til å få bred innflytelse, sier Morten Tønnessen, filosof og førsteamanuensis ved Institutt for helsefag på Universitetet i Stavanger. 

I en kronikk i Klassekampen i går pekte Gamlund på at dypøkologien ser ut til å ha forsvunnet helt fra både norsk samfunnsdebatt og miljøfilosofi de siste årene. Dypøkologien svikter både som filosofisk teori og som utgangspunkt for praktisk politikk, mener han. 

Tønnessen, som har jobbet med Næss’ filosofi i mange år, og blant annet var med på å arrangere markeringen av 100-årsdagen for hans fødsel, er ikke enig. Han tror at dypøkologiens fravær fra den politiske debatten først og fremst har sammenheng med dens radikale svar på miljøutfordringene.

– Espen Gamlund har rett når han sier at dypøkologien ikke er en av de mest brennhete miljøfilosofiene i dag. Heller ikke politisk er gjennomslaget stort. Spørsmålet er om det noen gang har vært det – for dypøkologien har aldri vært retningsgivende for en norsk regjering. I dag står norsk klimapolitikk i spagat mellom egeninteressen knyttet til olje og gass, og klimaspørsmålet. Da er det ikke rart at den norske regjeringen ikke har omfavnet dypøkologien, sier han. 

Men Tønnessen tror også at dypøkologiens manglende gjennomslag har sammenheng med Næss’ egen personlighet.

– Arne Næss var en begavet filosof, men han kan ikke sies å ha vært et politisk talent. Selv om han nok hadde mange gode innsikter å fore den dypøkologiske bevegelsen med, klarte han ikke å omsette disse i politisk innflytelse. Han var rett og slett mer av en filosofisk inspirasjonskilde. Men om han hadde vært et slikt universalgeni som både hadde politisk teft og storslagen retorikk, tror jeg godt dypøkologien kunne fått dypere feste, uttaler han. 

– Er ikke Næss’ teori om at vår mulighet til selvrealisering som mennesker ligger i kontakten med naturen, litt utdatert for dagens byboende mennesker?

– Vi har kanskje større krav til komfort i dag. Samtidig har vi et levende friluftsliv som viser at det å være i fysisk aktivitet i naturen er viktig for mange i Norge. Når Gamlund sier at FÅ er interessert i dette, synes jeg han overdriver. Det er riktig nok få som er så interessert som Næss, men det er mange som vil.

At Næss’ idealer ikke stemmer overens med dagens virkelighet, kan dessuten ha vel så mye å gjøre med vår økende fremmedgjøring i forhold til naturen, mener Tønnessen, som tror vår tids distanse til naturen like gjerne viser fram det avgjørende viktige ved dypøkologiens ideer.

– Vi har mistet følelsen av å være i og med naturen, og det gjør det vanskelig å håndtere miljøproblemene vi står overfor. Om vi skal klare å se på for eksempel klimautfordringen med klarsyn, tror jeg det er avgjørende å holde på naturerfaringen som del av vår identitet, sier han. 

En sentral del av Gamlunds kritikk av dypøkologien, går på dens vektlegging av det ontologiske perspektivet – altså beskrivelsen av verden som den er. En god miljøfilosofi tilpasset dagens samfunn, må heller legge vekt på etiske og politiske problemstillinger, mener han. Tønnessen peker på at det ikke finnes noe gitt svar i denne motsetningen, og at det er stor uenighet innad i filosofifaget om dette.

– Men jeg mener det er litt naivt å tro at man kan få en godt opplyst etikk om man skal overse spørsmålet om verdensbilde. Det er naturlig å begynne der, og så komme til etikken etter hvert, sier han.