Også dyr er dødelige vesener

Fredag 5. september arrangerer Minding Animals Norge sitt fjerde forskningsseminar - denne gangen på Blindern (se Call for papers med mer info her). Jeg har nettopp sendt inn følgende abstract:

Øko-eksistensialisme og dyrs dødelighet

Et forsvar for et mer inkluderende begrep om dødelighet

 

Abstract til «Dyrene og døden», Minding Animals Norge sitt fjerde forskningsseminar

Av Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger (Institutt for sosialfag samt Institutt for helsefag), og leder av Minding Animals Norge

Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede. Mennesket ser ut over jorden, og den ånder som en stor lunge; ånder den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strekker armene mot solen, men ånder den inn, da går der et bristningens stønn gjennom vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl.

 

Peter Wessel Zapffe, «Den siste Messias»

Som sitatet ovenfor illustrerer, mente Peter Wessel Zapffe (1899–1990), Norges første øko-eksistensialist, at menneskets bevissthet om all lidelsen og døden i naturen var en tung byrde å bære. I likhet med mange andre filosofer mente han at det av alle klodens vesener kun er mennesket som er seg bevisst at det en dag skal dø. Dette gir forståelsen av mennesker som dødelige vesener («mortals») en helt spesiell dybde.

 

Et dødelig vesen, det er ikke et vesen som kan dø, men et vesen som ikke kan annet enn å dø. Gjennom denne nødvendighetens logikk preger døden våre liv som mennesker, og kaster iblant en skygge over livets gleder – enten det er vår egen død eller andres som preger oss.

 

Men det er jo ikke bare mennesker som er dødelige. Det å være dødelig følger jo av å leve (Tønnessen 2010: 375), og det å være dødelig er en av en rekke ontologiske “existential universals” som absolutt alle levende vesener har til felles (Tønnessen, forestående).

 

Å ha dødsbevissthet, det innebærer å vite at man skal dø. Utfra en logosentrisk kunnskapstradisjon, hvor abstrakt, kontekstfri kunnskap er forbildet, er det lett å avfeie dyrs dødsbevissthet. Michael Polanyi’s begrep om «taus kunnskap» (Polanyi 2000), det vi vet men ikke kan sette ord på, egner seg bedre når en skal beskrive dyrs dødsbevissthet.

 

Referanser

Tønnessen, Morten 2010. Steps to a Semiotics of Being. Biosemiotics 3(3): 375–392

Tønnessen, Morten, forestående. Existential universals: Biosemiosis and existential semiosis. I: Eero Tarasti, Richard Littlefield og Paul Forsell (red.), antologi, Paris: Mouton de Gruyter.

Polanyi, Michael 2000 [1966]. Den tause dimensjonen. Oslo: Spartacus.

Zapffe, Peter Wessel 1933. I Essays, redigert av J. B. Gundersen, 1992, Aventura.