Breivik og ondskapens problem - om dødsstraff og kristendom

Jeg har nettopp postet en kommentar i bloggen til min fetter Rune Hellerslia, Multicultural Dad. Rune har gjort amerikaner av seg. Kommentaren min, som angår Runes innlegg "Anders Breivik's trial and the problem of evil", er gjengitt i sin helhet under.

Dear cousin, 

you write: “Reactions among Norwegians vary. Some are calling for the death penalty (which is banned in Norway), and I agree that it would be an appropriate punishment to fit the crime. Others vehemently oppose a death sentence, but would rather focus on combating the twisted worldview Mr. Breivik espouses.” Luckily, not many are calling for the death penalty, and no increasing number of people either. Besides, how could the death penalty ever “be an appropriate punishment to fit the crime”? To fit the crime, as it were, we would have to kill Mr. Breivik and 76 of his friends and family, or of those who agree with him. Perhaps in a tyranny that would have been the response. But killing HIM? How would that “fit the crime” he committed? 

On a separate account, how is supporting the death penalty Christian (except in the sense of the Old Testament)? Did not Jesus tell us to love our enemies? 

A final question: How do you feel about Breivik having committed his act of terror in the name of Christianity, and with the motif of forging an alliance between Christian “nationalists” and other groups on the extreme right? 

PS: The death penalty is not “banned” in Norway, the law just doesn’t prescribe it.

Norske israelsvenner finansierer ulovlig bosetting

Bred sak i Aftenposten idag - publisert i Fædrelandsvennen igår: "Finansierer ulovlig bosetting".

Frelse pakistanere?

Vårt Land har i disse dager en debatt om hvorvidt kristen-Norge burde sette mer inn på å misjonere blant pakistanere i Norge, etter at Misjonssambandet sa de vil misjonere blant norske muslimer. Pakistanere flest er som kjent fra en muslimsk bakgrunn, og mange er fortsatt praktiserende muslimer.

"Hvis vi driver misjon i Pakistan," sier professor ved TF Tormod Engelsviken til Vårt Land, "kan vi ikke behandle pakistanere forskjellig i Norge". Mon det? Tolker ikke mange Bibelens misjonsbefaling slik at alle folkeslag må få høre det glade budskap? Å drive misjon i fjerne strøk i Pakistan stiller i så fall i en annen klasse enn å drive misjon på norsk grunn, hvor budskapet er rimelig godt kjent, og lett tilgjengelig.

Deler av debatten i Vårt Land har dreid seg om hvorvidt muslimer er å regne som hedninger - fra et teologisk ståsted (hedninger defineres strengt tatt i Bibelen enten som a) ikke-jøder, eller b) de som verken er kristne (følger Jesus) eller er jøder, påpeker generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon i et debattinnlegg). Muslimer er som kjent ett av Bokens folk, i likhet med kristne og muslimer (og regner Jesus som en profet).

Vårt Lands overskrift her om dagen var lite heldig: "Ingen strategi for å frelse pakistanere". De trenger altså å frelses? De er altså ellers fortapt? Tror ikke muslimske pakistanere på en (og én) Gud (Allah), akkurat som kristne?

Det fundamentale problemet med dette snakket er at de representantene for kristen-Norge som omtaler og betrakter norske muslimer som hedninger, fortapt etc. alt har konkludert på forhånd. De har sett Sannheten, og det er ingenting igjen å diskutere, eller ha noen dialog om. Alt som gjenstår er å frelse de som ennå ikke har sett Sannheten. Mange muslimer mener selvsagt også å ha sett Sannheten - i Muhammed og Koranen. Slik sett stiller denne grupperingen av kristen-Norge på nøyaktig lik linje med "fundamentalistiske muslimer" - "end of discussion".

En mer fruktbar form for kommunikasjon i et multietnisk samfunn enn misjon er religiøs dialog. Det innser kanskje sogneprest Rune Behring i Grønland menighet, som til Vårt Land sier: "- Vi driver ikke direkte misjonering ... det meste foregår på dialogplan". Å snakke om ens tro (eller mangel på sådan) er viktig. Men premisset for en dialog kan ikke være at man alt har sett og tenkt og forstått alt som det er nødvendig å ta inn over seg. Premisset for en dialog må være at man forteller om sin tro, og hører om andres tro, og så ser hvor veien bærer. Noe annet er ikke redelig verken intellektuelt sett eller fra et åndelig ståsted.

Og om man så oppriktig mener å ha sett Sannheten? Ja, så får man være modig nok til å møte et annet menneske - med eller uten tro - på like vilkår. Du taler din sak, så taler jeg min. Vær nå bare trygg i din tro!

På nett: Se Vårt Lands "Verdidebatt", særlig "Forbudt misjon?".