I norsk innvandringsdebatt hører man stadig argumentet om at vi burde "hjelpe dem (disse menneskene, altså) der hvor de er" i stedet for å "hjelpe" dem her i landet, ved å slippe dem inn. Det skal etter sigende være billigere - og per person er det ikke tvil om at norsk velstandsnivå er noe av det "dyreste" i verden. Ut fra en kost/nytte-tankegang virker argumentet umiddelbart besnærende (om man da godtar at dette først og fremst er et spørsmål om kostnadseffektivitet).
Problemet med argumentet slik som det brukes i norsk debatt er at det tyder på en manglende forståelse av hvorfor mennesker flytter eller flykter over landegrenser. Mange gjør det selvsagt i jakt på et bedre liv, tryggere kår. Og dette punktet som jeg hentyder til her har også å gjøre med det faktum at det - med unntak av kvoteflyktninger - er flere fra middelklassen enn fra "lavere klasser" som faktisk får til å ta seg til andre land eller kontinenter.
Årsaken er åpenbar: Å ta seg til et annet kontinent er såpass dyrt at det krever litt midler. I fattigere land kan det være nødvendig å selge hus og alle eiendeler for å få råd til flybilletten (eventuelt honoraret til en menneskesmugler, som så skaffer en plass i en container el.l.). I virkelig fattige land ville ikke engang det ha vært nok. Med andre ord: Jo mer bemidlet man er, jo større sjanse har man til å ta seg til et annet land, eller kontinent (annet enn til fots).
Dagens "asylstrøm" er et resultat av to grunnleggende trender:
1) Fortsatt rimelig tarvelige levekår i store deler av verden (til tross for jevnt økende forventet levealder etc.) - ikke minst er gapet til "de mest avanserte land" fortsatt rimelig stort
2) Økende velstand verden over
Nøden var større for en generasjon eller to siden. Men velstanden er større i dag, også i de aller fleste fattigere land. Og dermed er det flere som har mulighet til å flytte på seg. Det er bare å ta en titt på statistikk over veksten i internasjonal infrastruktur og transport den siste generasjonen, så skjønner man noe av tegningen.
Å minske gapet mellom levekårene i den "mest fremadskredne" delen av den kapitalistiske sivilisasjon og de mindre fremadskredne delene vil isolert sett redusere interessen for å ta seg til vår del av verden. Men økt velstand i fattigere deler av verden vil samtidig bedre muligheten for å ta seg til et annet sted. Selv i en rettferdig, balansert verden uten særlige økonomiske forskjeller vil mange naturlig ønske å ta seg til et annet land for å prøve seg der, om de bare har økonomisk mulighet til det. Den verden vi levde i før - en verden hvor folk flest ikke hadde råd til å prøve lykken i en fremmed land - den verden kan være historie.
Problemet med argumentet slik som det brukes i norsk debatt er at det tyder på en manglende forståelse av hvorfor mennesker flytter eller flykter over landegrenser. Mange gjør det selvsagt i jakt på et bedre liv, tryggere kår. Og dette punktet som jeg hentyder til her har også å gjøre med det faktum at det - med unntak av kvoteflyktninger - er flere fra middelklassen enn fra "lavere klasser" som faktisk får til å ta seg til andre land eller kontinenter.
Årsaken er åpenbar: Å ta seg til et annet kontinent er såpass dyrt at det krever litt midler. I fattigere land kan det være nødvendig å selge hus og alle eiendeler for å få råd til flybilletten (eventuelt honoraret til en menneskesmugler, som så skaffer en plass i en container el.l.). I virkelig fattige land ville ikke engang det ha vært nok. Med andre ord: Jo mer bemidlet man er, jo større sjanse har man til å ta seg til et annet land, eller kontinent (annet enn til fots).
Dagens "asylstrøm" er et resultat av to grunnleggende trender:
1) Fortsatt rimelig tarvelige levekår i store deler av verden (til tross for jevnt økende forventet levealder etc.) - ikke minst er gapet til "de mest avanserte land" fortsatt rimelig stort
2) Økende velstand verden over
Nøden var større for en generasjon eller to siden. Men velstanden er større i dag, også i de aller fleste fattigere land. Og dermed er det flere som har mulighet til å flytte på seg. Det er bare å ta en titt på statistikk over veksten i internasjonal infrastruktur og transport den siste generasjonen, så skjønner man noe av tegningen.
Å minske gapet mellom levekårene i den "mest fremadskredne" delen av den kapitalistiske sivilisasjon og de mindre fremadskredne delene vil isolert sett redusere interessen for å ta seg til vår del av verden. Men økt velstand i fattigere deler av verden vil samtidig bedre muligheten for å ta seg til et annet sted. Selv i en rettferdig, balansert verden uten særlige økonomiske forskjeller vil mange naturlig ønske å ta seg til et annet land for å prøve seg der, om de bare har økonomisk mulighet til det. Den verden vi levde i før - en verden hvor folk flest ikke hadde råd til å prøve lykken i en fremmed land - den verden kan være historie.
