Minding Animals Norge (MAN), som jeg leder, har levert sin første høringsuttalelse, i anledning Miljøverndepartementets forslag til endring av Rovviltforskriften. Høringsuttalelsen, som du også finner i PDF-utgave på MAN sine sider, gjengis nedenfor i sin helhet.
HØRINGSUTTALELSE OM ENDRING AV ROVVILTFORSKRIFTEN
Vi viser til høringsbrev fra Miljøverndepartementet datert 3. januar
2012, og leverer med dette høringsuttalelsen til Minding Animals Norge.
Innledningsvis vil vi nevne at det etter vårt syn er uheldig og
kritikkverdig at ovennevnte forskrift ble endret den 6. juli 2011 uten
forutgående høring med hensyn til utvidelse av lisensfellingsperioden for
bjørn. Denne forbigåelsen av relevante høringsinstanser er symptomatisk for
rovviltpolitikkens manglende forankring i fagmiljøer så vel som blant ulike
interessenter.
Enstemmigheten på Stortinget rundt rovviltforliket 2011 gir etter vår
vurdering et falskt inntrykk av at norsk rovviltpolitikk er bredt forankret.
Det er imidlertid bare i nasjonalforsamlingen at en slik konsensus har kommet i
stand, og siden politikken ikke er faglig begrunnet må enigheten kunne
karakteriseres som en politisk konstruksjon. I Norge har vi fremdyrket en
konsensuskultur, og det kan ha positive sider i form av felles verdier,
samhold, en følelse av fellesskap osv. Striden rundt rovviltpolitikken
illustrerer imidlertid at formell konsensus ikke nødvendigvis resulterer i
reell konfliktløsning. I rovviltpolitikken må målet etter vårt syn ikke være
bred enighet for enhver pris, men å ta tak i de vanskelige konfliktene. Det har
imidlertid et samlet Storting skydd unna. Ingen av interessentene – enten det
dreier seg om næringsinteresser eller miljø- og dyreverninteresser – er tjent
med at nåværende forvaltningsregime videreføres simpelthen for å gi et skinn av
enighet. Samtlige aktører vil være tjent med at det åpnes for reell nytenkning
rundt rovviltpolitikken.
Blant de foreslåtte endringene i Rovviltforskriften er (§ 3 første ledd
første punktum) at «[i] Norge skal det årlig være […] 13 ynglinger av bjørn»,
mot tidligere 15 (et mål som riktignok aldri har blitt nådd). Videre heter det
i forslaget at antall årlige ynglinger av bjørn skal reduseres fra 2 til 1 i
region 7, Nordland (§ 4 g), og fra 6 til 5 i Region 8, Troms og Finnmark (§ 4
h). For de øvrige seks forvaltningsregionene er det ikke foreslått noen
endringer, noe som tilsier at det fremdeles skal være 3 årlige ynglinger av
bjørn i Region 5, Hedmark, og 4 årlige ynglinger av bjørn i Region 6, Møre og
Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag, og ingen ynglinger i resten av landet. Disse
forslagene skriver seg fra departementet, ikke fra Rovviltforliket selv. I
første ledd av § 7 er følgende formuleringer foreslått lagt til: “Videre har
rovviltnemnden vedtaksmyndighet for bjørn når det er 10 ynglinger eller mer av
bjørn i Norge. Miljøverndepartementet kan beslutte unntak fra bestemmelsen om
vedtaksmyndighet for bjørn dersom det foreligger særskilte grunner.”
Som det pekes på i høringsbrevet skal det «[i]ht. rovviltforliket punkt
3.1 […] tilstrebes et jevnere forhold mellom binner og hannbjørner enn i dag og
det settes et tak på antall hannbjørner slik at det ikke skal overstige 1,5
ganger antallet binner.» Sistnevnte nyvinning er belegg for at norsk
bjørneforvaltning i økende grad blir detaljstyrt, noe som resulterer i
tiltakende inngrep fra forvaltningens side i ulike aspekter av bjørnens liv –
særlig når det gjelder reproduksjon, men også, med bakgrunn i den nå politisk
bestemte kjønnsfordelingen, med sikte på den enkelte bjørns
overlevelsessjanser, på bakgrunn av dyrets kjønn (og hvorvidt det har
forekommet reproduksjon i ulike forvaltningsregioner). Minding Animals Norge
kan ikke se noen faglig holdbare grunner for dagens økende detaljstyring av
bjørnestammen. Det er ikke av hensyn til bjørnen at Storting, departement og
rovviltnemnder detaljregulerer nøyaktig hvor det skal forekomme bjørn, og hva
slags kjønnsfordeling som skal forekomme. Et viktig hensyn er beitedyr og
tilknyttede næringsinteresser, men heller ikke hensynet til disse
rettferdiggjør den tiltakende mikroforvaltningen av bjørn som vi bevitner
(eller for den saks skyld av ulv, jerv eller gaupe), all den tid nåværende
rovviltpolitikk ikke søker konfliktenes kjerne, og således lar høye tapstall i
saue- og reindriftsnæringen fortsette år for år. Det er i denne sammenheng
svært uheldig at Rovviltforliket 2011 ikke ble sett i sammenheng med
landbrukspolitikken. Norsk rovviltpolitikk er i dag praktisk talt løsrevet fra
landbrukspolitikken, noe som har resultert i en uavlatelig opprettholdelse av
konfliktnivået.
Fordelingen de ulike forvaltningsregionene imellom er i og for seg ikke
vårt anliggende. Men vi vil påpeke at den nøyaktige tallfestingen av antall
ynglinger som «skal» finne sted både på nasjonalt plan og fordelt på de ulike
forvaltningsregionene er symptomatisk for en uheldig kvantifisering av
rovviltforvaltningen generelt og bjørneforvaltningen spesielt. Det
"faglige grunnlaget" for slike måltall kan i hvert fall ikke skrive
seg fra etologi/økologi. Den underliggende motivasjonen må snarere være et til
dels urimelig menneskelig kontrollbehov. Når vi har med ville dyr å gjøre, blir
det raskt problematisk. Det er således noe lett absurd ved norsk
rovviltpolitikk som ikke stemmer overens med dyrenes behov, og bare i mindre
grad svarer til bestandenes interesse av å overleve. Én problemstilling er at
enkeltindividene med dagens forvaltningsregime lett ofres av hensyn til
bestandens (eller unntaksvis artens) overlevelse, en annen at forvaltning og
politikk i altfor høy grad er populistisk innrettet. De konkrete måltallene som
Rovviltforskriften opererer med kan vi følgelig ikke ta stilling til, men vår
klare holdning er at selve modellen med
nøyaktig tallfestede bestandsmål og/eller nøyaktig tallfestede måltall for
ynglinger er uheldig, i og med at den verken er faglig begrunnet eller er
begrunnet i hensynet til dyrenes beste.
Avslutningsvis vil vi understreke at vi i Norge som høringsbrevet
påpeker har mye kunnskap om både bestandsstørrelse og belastning på
bjørnestammen – og det er mange dyktige forskere som her har bidratt til
forvaltningens faktagrunnlag. Det er imidlertid beklagelig at det ikke har
blitt forsket mer på rovviltproblematikken fra tverrfaglige ståsteder (særlig
humanistiske fag er her underrepresentert, men også samfunnsvitenskapelige fag
utenom sosiologi). Mer av slik forskning ville utvilsomt ha styrket
myndighetenes beslutningsgrunnlag, og åpnet for en bedre forståelse av dette
konfliktfylte feltet.
Om Minding Animals Norge
Siden Minding Animals Norge er en relativt ny organisasjon vil vi til
slutt si noen ord om hva slags organisasjon vi har dannet. Forskning på
forholdet mellom mennesker og dyr er et voksende felt både i Norge og
internasjonalt. Minding Animals Norge sikter mot å fange opp denne interessen i
norsk sammenheng. Internasjonalt springer Minding Animals ut fra tverrfaglig
arbeid innen ‘Human-Animal Studies’, hvor miljøvern og dyrevern typisk
integreres. Initiativtakerne til Minding Animals Norge ønsker tettere
forbindelser både mellom naturvitere og samfunnsforskere, og mellom forskere og
aktivistmiljøer samt andre interessenter. Minding Animals Norge er organisert
som en medlemskapsorganisasjon, og man behøver ikke å være forsker for å bli
medlem, selv om hovedtyngden av medlemsmassen er akademikere. Vårt ståsted som
tverrfaglige forskere med sans for etisk refleksjon gjør oss forhåpentligvis
til kvalifiserte meningsytere.
Mvh
Dr. Morten Tønnessen, leder
av Minding Animals Norge
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar