Kronikk: "Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden"

Under følger originalteksten til kronikken "Hva slags forskning er etisk forsvarlig?" (publisert i Aftenposten mandag denne uka).

***

Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden

Av Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

 

Universitetene må ta samfunnsansvar og stå imot statens subsidiering av lite fremtidsrettet petroleumsforskning. Deres uavhengighet er i dag truet av samrøre med både stat og næringsliv. 

I kjølvannet av tildelingen av Sofie-prisen til Bill McKibben pågår det en debatt om universitetenes bindinger til petroleumsbransjen. Blant annet har Statoils såkalte «Akademia-avtale» vært i fokus. Dette er bare ett av flere eksempler på forskning i universitetssektoren som er sponset av petroleumsbransjen. At universitetene ønsker å øke den eksterne finansieringen slik at de kan bli mindre avhengige av det statlige basistilskuddet er ikke så merkelig. Og hvem vil vel hoppe over nettopp den bransjen som nå investerer omtrent 200 milliarder kroner i året, dvs. brorparten av norsk næringslivs investeringer overhodet? 

Den generøse ordningen med skatterefusjon av 78 % av oljeselskapenes utgifter til letevirksomhet gjør i denne sammenhengen forskningssamarbeid mellom universitetene og private aktører til en parodi. Ofte legges det til grunn at hver part skal bidra med 50 % av midlene – men siden oljeselskapet får det meste av dette tilbake igjen, blir realiteten at staten betaler 89 % og oljeselskapet selv kun 11 %. Statens nåværende subsidiering av letevirksomhet utgjør kraftig stimuli til utvidelse av den fossile tidsalderen, og gir problematiske føringer for universitetenes forskning på dette området. 

Det er nå allment akseptert – i prinsippet – at mesteparten av de gjenværende fossile ressursene må bli liggende ubrukt dersom vi skal ha rimelig sjanse til å unngå en gjennomsnittlig global økning av temperaturen på mer enn to grader. Dersom våre folkevalgte mener alvor med at vi skal klare å unngå de verste klimascenariene, så må den nevnte TFO-ordningen avvikles. I stedet kunne man etablere en lignende skatterefusjonsordning for investeringer innen fornybar energi. Dette ville også bidra til å dreie universitetenes forskning over fra petroleumsfag til mer fremtidsrettede næringer. Hører dere, Miljøpartiet De Grønne, SV, KrF og Venstre? 

Akademiske utslipp

Hovedproblemet med universitetssektorens petroleumsforskning er at den i stor grad bidrar til en forlengelse av vår tids altfor store klimautslipp. Forskningsmiljøer landet rundt kniver i dag om å få være med på å utvikle metoder for boring langt nord. I fjorårets utgave av den politiske plattformen til Studentparlamentet i Oslo het det: «UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning.» Det var et prisverdig standpunkt. I årets plattform har denne formuleringen falt bort, men noe lignende er kommet med: «Grønn, miljøvennlig og bærekraftig forskning skal alltid prioriteres over forskning på fossilt brensel ved tildelinger av forskningsmidler og forskningsprosjekter.» 

Problematikken rundt petroleumsforskning reiser en rekke forskningsetiske spørsmål: Hva slags forskning er etisk forsvarlig? Hva slags forskning bør vi prioritere, med tanke på samfunnsutviklingen og fremtidsutsiktene? Og hva er universitetenes økologiske fotavtrykk, om vi tar forskningens virkninger med i regnestykket?

Er all forskning av det gode?

Norsk forskningspolitikk reduseres ofte til et spørsmål om hvor stor andel av den totale verdiskapingen man ønsker å bruke til forskning – og så gjelder det å ikke henge etter sammenlignbare land. Om vi kun legger et slikt perspektiv til grunn, så blir statens forskningspolitikk amoralsk – det som teller er da ikke hva det forskes på – hva forskningen vil og gjør – men rett og slett hvor mange kroner som brukes. Etiske vurderinger av varierende kvalitet er rutinemessig inne i bildet på flere fagfelt – men i petroleumsforskningens tilfelle er miljøetiske vurderinger ofte fullstendig fraværende. 

Miljøetikkens fravær på petroleumsfeltet kan tenkes å bunne i to typer habilitetsproblemer som norske universiteter har havnet i: Samrøre med staten, og samrøre med det private næringsliv (i den grad vi har sånt her i landet). Siden staten ved Kunnskapsdepartementet eier universitetene, er deres virksomhet for en stor del bundet opp av føringer derfra. Det gjør det vanskeligere for universitetene å utføre sitt samfunnsoppdrag som kilder til kritikk og samfunnsdebatt. En stiftelsesmodell ville fra et forskningsetisk ståsted være å foretrekke. I Norge er staten så å si altomfattende, og dens lange armer griper dypt inn i både næringsliv og organisasjonsliv. Bedre blir det ikke da av at toneangivende universiteter forsøker å integrere sin virksomhet mest mulig med det lokale næringsliv. Her må også universitetenes delvis frittstående enheter for oppdragsforskning tas med i betraktning.

Universitetene og fremtiden

Hvordan skal universitetene makte å bli kraftfulle stemmer for en samfunnsutvikling som både samfunnet og naturen for øvrig kan nyte godt av? Så langt har jeg vist til problematiske koblinger til både stat og næringsliv. Det problematiske ved disse samarbeidsforholdene er kort sagt ikke at de forekommer, men at de etableres på en ukritisk og ureflektert måte, i den tro at integrasjon med stat og næringsliv er naturlig og bra. Dermed foretas heller ingen særlig utsiling av uønskede samarbeidsforhold – for alt teller likt. Hvordan skal universitetene kunne utføre sitt samfunnsoppdrag som kritiske, uavhengige aktører, hvis disse bindingene skal ligge i bunn? 

Ett aspekt ved dette er at grunnforskningen nedprioriteres til fordel for anvendt forskning, i verdiskapingens og samfunnsnyttens navn. Dermed er universitetenes egeninteresse ubønnhørlig koblet opp mot den norske vekstøkonomiens suksess. Jeg tror at noe av løsningen på problemet med universitetssektorens miljøskadelige bidrag til klimaendringene ligger i å tegne opp fremtidsscenarier for det gode samfunn, og legge opp forskningspolitikken etter disse. Men da må det først bli slutt på universitetenes nåværende fremtidsscenario basert på «business as usual».