[Denne teksten er skrevet på oppdrag fra kunstneren Jørund Aase Falkenberg, og inngår i hans kunstutstilling "Utenfor sirkelen", som 6. mars til 15. juni vises på MUST - Stavanger Museum. Der ligger en bunke. Teksten er også tilgjengelig på kunstnerens hjemmeside (som tekst og i PDF).]
***
Utenfor sirkelen
av
Morten Tønnessen
Vår
forståelse av dyr har endret seg en hel del siden loven med det
megetsigende navnet "Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet
Vildt" (Indstilling fra Nærings-Commiteen…) ble innført i 1845 (se Søbye,
Judin og Rundtom 2004). De første 20 årene etter at denne loven ble innført,
ble typisk rundt 200 skuddpremier utbetalt for felling av ulv hvert år, og like
mange for felling av bjørn. Så gikk det raskt nedover med skuddpremiene for
ulv, siden arten på 1860-tallet ble funksjonelt utryddet i Sør-Norge. Også
skuddpremiene for bjørn gikk det sakte nedover med, inntil bjørnen på
1930-tallet var å regne som utryddet. I 1934 er det stille. Ingen skuddpremie
utbetalt for felling av ulv, og heller ikke for bjørn, gaupe eller jerv. 130
skuddpremier for felling av ørn, 114 for hubro og 423 for hønsehauk er alt som
utbetales (Statistisk Sentralbyrå 2003).
I
1992 ble Grunnlovens § 110 b formulert (Kongeriget Norges Grundlov):
Enhver har Ret til et Milieu som
sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares.
Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig
Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.
For at ivaretage deres Ret i
Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om
Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i
Naturen.
Selv
om ordlyden er banebrytende i grenselandet mellom norsk miljøetikk og juss, er
perspektivet tydelig antroposentrisk (dvs. menneskesentrert). Med «Enhver»
menes åpenbart «ethvert menneske» – det er altså kongerikets tobente, haleløse
skapninger som har rett til et
levelig miljø, ikke andre vesener. Og samme rett gjelder etterslekten til
dagens mennesker, altså fremtidige generasjoner av mennesker.
Dyrevelferdsloven,
som ble vedtatt i 2009, går et skritt lenger. Her heter det i § 3. Generelt om
behandling av dyr: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha
for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige
påkjenninger og belastninger.» Dyrs egenverdi er altså utvetydig slått fast i
gjeldende norsk lovverk. Og likevel er det en formulering som skurrer: Dyr skal
nemlig «beskyttes mot fare for unødige
påkjenninger og belastninger» (min utheving). Spørsmålet blir da: Hvilke
påkjenninger og belastninger er det
nødvendig at dyr skal gjennomleve – for vår skyld?
Uheldigvis
er det slik at dyrs beskyttelse i lov- og regelverk blir svakere jo mer konkret
plan vi beveger oss inn på. Og dermed gir f.eks. detaljerte forskrifter
vesentlig dårligere rettslig beskyttelse enn Dyrevelferdslovens prinsipielle
påpekning av alle dyrs egenverdi. I Forskrift om hold av høns og kalkun, som
trådte i kraft i 2006 og sist ble endret i 2013, heter det for eksempel at
«[v]erpehøns i løsdrift skal ha [..] maksimum ni dyr pr. m² bruksareal som er
tilgjengelig for dyra. Bruksarealet skal ha en bredde på minst 30 cm og
frihøyden skal være minst 45 cm. Gulvhellingen skal være mindre enn 14%».
Tilsvarende bestemmes lovlig tetthet for slaktekylling normalt til 33 kg/m2.
Denne
tendensen til å måle dyr i antall hoder og antall kilo har en lang forhistorie.
Dyr var vel noe av det aller første vi begynte å telle, og holde regnskap over,
og var i den forstand deltakende i noen av de aller første nedtegninger utført
av den menneskelige hånd. Ulike kategorier av bruksdyr er sentrale i samfunnslivet den dag i dag (se Sollund,
Tønnessen og Larsen 2013). Bruksdyrenes kulturhistorie ser vi også innrisset i
landskap verden rundt, illustrert ved det globale, sammenfattende faktum at en
tidel av denne planetens landjord ble brukt til å frembringe menneskeføde i år
1700, og rundt en tredel av landjorda i dag (for mer om dette og lignende
tematikk, se Tønnessen 2013a). Og da dreier det seg ofte om den mest fruktbare
jorden.
Fakta
som dette er belegg for at vi i dag befinner oss i tidsepoken Antropocen (se Sollund, Tønnessen og Larsen 2013
samt Tønnessen 2013a), den geologiske æraen da mennesket har virket som en
kraft på linje med naturkreftene. Fra rovviltforvaltning via landbrukspolitikk
til globale klimaendringer dominerer vi verdens landskaper, og påvirker
livsvilkårene til så å si alt som lever. Begrepet spesiesisme, eller artsdiskriminering, må ses i dette
humanøkologiske perspektivet. Det er i kraft av vår nåværende økologiske
dominans at vår systematiske diskriminering av „skadedyr“ og dyr vi ikke har
noen bruk for får virkelig betydning.
Tradisjonelt har dyr blitt
ansett som eiendom. Det innebærer en objektifisering – en degradering av
livskraftige subjekter til rene objekter, midler satt til å tjene våre formål.
I dagens lovverk kiver dette nytteperspektivet med nymotens tanker om
egenverdi. Generelt kan vi si at objektifisering innebærer en slags
ekskludering fra det gode selskap. Og det er ikke all ekskludering som er like
enkel å få øye på. Når vi tenker på dyr, så hender det ofte at fisk og insekter
– det mest tallrike dyreslaget – utelukkes fra samtalen, fordi de er så
annerledes i forhold til det vi regner som det typiske dyret.
Innen bevaringsbiologi snakkes
det om „karismatiske flaggskipsarter“ som f.eks. tigre og pandaer –
iøynefallende dyr som det er lett å få sympati med. Mens mange mener slike dyr
kan fungere som spydspisser i kampen for bevaring av dyrisk mangfold i naturen,
blir vektleggingen av dem av andre kritisert for å være tilfeldig i den store
sammenhengen. For hva med de mindre iøynefallende dyrene, er ikke de like
viktige økologisk sett? Har ikke de samme rett til å leve?
En annen type eksklusjon ser vi
i virksomhet i norske partiprogrammer (se Tønnessen 2013b). Generelt er „fisk“
nevnt like ofte som „dyr“ i disse programmene, og det skyldes selvsagt at
fiskerinæringen er økonomisk viktig her i landet. I denne sammenhengen er det
alle andre dyr enn fisk som er ekskludert fra diskursen – med mindre de da er
økonomisk viktige (husdyr, reinsdyr) eller kan settes i forbindelse med dyr som
er økonomisk viktige (store rovpattedyr – som Senterpartiet interessant nok
nevner flere ganger enn de omtaler husdyr). Det er i denne sammenhengen informativt
at mens «fisk» nevnes i alt 314 ganger i norske partiprogrammer for perioden
2013-2017, så nevnes «fugl» kun én gang hver av KrF, SP og SV, og overhodet
ikke av de andre partiene – altså i alt 3 ganger. Men «fisk» omtales nesten utelukkende
i betydningen fiske og fiskeri som en næringsgren som forvaltes av offentlige
myndigheter. Begrepet „fiskerettigheter“ er faktisk brukt i Arbeiderpartiets
program – men ordet viser ikke til fiskens rettigheter, men til menneskers rett
til å fiske. Fisk som følende vesener er det nesten aldri tale om, det er
fisken som produkt og fisket som fritidssyssel vi finner i partiprogrammene. Og
dermed er i grunn også fisken som erfarende vesen ekskludert fra den politiske
diskursen.
Også
når det gjelder menneskeverd har mange gjennom tidene blitt ekskludert fra
samtalen. Menneskerettighetene er en relativt ny oppfinnelse, og den
likeverdstanken vi i dag regner som en selvfølge har ikke lenge blitt betraktet
på denne måten. Først i 1994 ble det tatt inn i Grunnloven (§ 110 c) at «[d]et
paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne», og
ennå er det sentrale menneskerettigheter som ikke direkte sikres i Grunnloven.
Det lovmessige grunnlaget for menneskeverdet er med andre ord ennå under
utvikling.
Filosofihistorien
er på dette punktet opplysende, om ikke direkte pen. Antikkens greske filosofer
omtalte generelt ikke-grekere som barbarer, de regnet seg kort fortalt som
verdens eneste siviliserte kultur. Aristoteles, som mente at noen mennesker har
slavenatur og dermed er født til å være slaver, mente for øvrig at kvinner ikke
hadde sjel i samme grad som mannen, som jo i mye større grad var et
fornuftsvesen. Det siste var Immanuel Kant enig i, omtrent 2.100 år senere –
når han snakket om rasjonelle vesener og hva som er mulig for slike, da siktet
han i hovedsak til menn. Som sagt: Likeverdstanken slik vi i dag forstår den
har ingen lang historie.
Den
nålevende etikeren Peter Singer (2009) er kjent for å ha argumentert for
dyreetikk ved å sammenstille spesiesisme med rasisme og sexisme. Her er det
altså tale om urettmessig diskriminering på grunnlag av henholdsvis
artstilhørighet, rase/etnisitet og kjønn. Utgangspunktet til Singer er at hvis
to vesener har sammenlignbare evner, så har de samme etiske krav på god
behandling. Mennesker av ulike slag er i det store og hele ganske likt utstyrt
når det gjelder f.eks. intellekt og følelsesliv, og derfor er det galt å
systematisk diskriminere kvinner, eller å diskriminere på grunnlag av
rase/etnisitet. Og på samme måte er det etisk galt å behandle dyr systematisk
dårligere enn mennesker i de tilfellene hvor de er likt utstyrt – f.eks. hva
angår føleevne, evnen til å føle smerte og velbehag. Singer er i grunn
optimistisk med tanke på menneskets muligheter, og ser på dyrevernbevegelsens
kamp som en forlengelse av kampen mot rasisme og sexisme. Den historiske
utviklingen i retning av økt respekt for mennesker uavhengig av deres etnisitet
og kjønn vil og bør ifølge Singer fortsette med nyvunnen respekt for følende vesener
uavhengig av hvilken art de tilhører. Slik utvides sirkelen som omkranser det
gode selskap skritt for skritt.
Singer
bygger på en annen etiker innen samme tradisjon (utilitarismen eller
nytteetikken), briten Jeremy Bentham (1970 [1789]), som er kjent for å ha slått
fast at det som betyr noe i moralsk sammenheng ikke er om en har et språk,
eller om en er et fornuftsvesen, men om en har føleevne. Singers tilnærming er
likevel bare en av flere mulige tilnærminger innen filosofisk etikk som alle
har det til felles at de er eksempler på moralsk
ekstensjonisme (for en oversikt, se Gamlund 2013), som innebærer forsøk på
å utvide sirkelen for moralsk status fra mennesker til ikke-mennesker. Dette
skjer ved at man tar utgangspunkt i trekk ved mennesket som er klassiske i den
forstand at de er allment anerkjente, og så leter etter lignende trekk ved
f.eks. dyr.
Et
gjennomgående motargument mot en del slike eksempler på miljø- og dyreetikk er
at dyr etter noens mening ikke kan ha rettigheter dersom de ikke kan ha
plikter. Denne typen etikk, som altså ikke er så åpen for å endre synet på dyrs
moralske status, insisterer på at det bare gir mening å snakke om rettigheter i
sammenheng med motsvarende plikter. I denne leiren ser Kant (2007) ut til å
høre hjemme – han mente at vi ikke kan ha direkte plikter overfor dyr, siden de
ifølge ham ikke var rasjonelle og dermed ikke kunne ha plikter ovenfor oss. Han
mente likevel at vi bør være noenlunde humane mot dyr, fordi grusomhet ovenfor
dyr vil gjøre oss til dårligere mennesker og ødelegge vår humanitet.
For
Kant – og for Descartes – var mennesket vesensforskjellig fra dyrene. Men at vi
har noe dypt og fundamentalt til felles med andre dyr, det ser vi blant annet
når vi sammenligner menneskelige embryoer med embryoer av alt fra gris til
kylling. Vi er så like, i starten – grunnformen vår er mer eller mindre den
samme. Og likevel er vi unike alle som en. Å se enheten i alt liv, det var noe
av grunntanken til Arne Næss (1976), den norske filosofen som uten
sammenligning har bidratt mest til internasjonal miljøetikk og -filosofi. En av
hans følgesvenner, den amerikanske fenomenologen David Abram, snakker om at vi
er mer-enn-menneskelige (1997), og at redningen ligger i å bli mer dyriske
(2010). I alle tilfelle er det i dag bred vitenskapelig enighet om at en rekke
dyr har bevissthet, og føleevne – og (hold deg fast) følelser. De siste årtiene
har vi lært svært mye om dyrs mentale og sosiale liv. På bakgrunn av dette kan
man med god grunn spørre om ikke filosofenes verdensbilde så langt har vært
utillatelig uinformert – i hvert fall i den grad våre verdensbilder utelukkende
har tatt for seg den menneskelige formen for intelligens. Ethvert urfolk vet jo
at det er en livsnødvendighet å lære av dyrene, og opparbeide seg noe av den kunnskapen
de besitter. Hvordan skal vi ellers klare oss, i det lange løp?
René
Descartes ville vel ha snudd seg i graven om han hørte slikt snakk. Descartes
mente jo at når et dyr tilsynelatende skriker av smerte, så er det egentlig
bare maskineriet som knirker. For dyrekropper, de var jo bare ren utstrekning,
ren materie – i likhet med menneskekroppen, for så vidt. Men i motsetning til
dyrene var mennesket ifølge Descartes en borger av to verdener – den materielle
verden, og den immaterielle, åndelige. Mennesket alene hadde sjel, mente han.
En annen franskmann, Maurice Merleau-Ponty (1962 [1945]), gjennomførte på sin
side et varig og innflytelsesrikt perspektivskifte da han proklamerte at det er
kroppen som er det erfarende subjektet – ikke bevisstheten. Og hvis mennesker
har en kropp som er fylt med og omgitt av betydning, ja om vi er fullt og helt
og positivt forstått kroppslige vesener – da er vi vel nærmere dyrene igjen?
Selv om også dyrene i dag kan tilkjennes varianter av rasjonalitet (se Hessen
2013).
Men
det er ikke helt problemfritt å være dyrevenn – eller det er i alle fall ikke alltid
lett, intellektuelt betraktet. Økolingvisten Arran Stibbe (2012) har i en utmerket
bok beskrevet svakhetene ikke bare ved kjøttindustriens objektiviserende
diskurs, men også ved miljø- og dyreverneres talemåter. Han mener for eksempel
at bevaringsbiologiens fremste forsvarere, som WWF, i for stor grad lar
alminnelige dyr drukne i oppmerksomheten som rettes mot de nevnte karismatiske
flaggskipsartene. Hvordan kan de usette (og de uglesette) komme til syne?
Problemene
med å omtale dyr på en genuin og treffende måte har blant annet å gjøre med
dyrenes lange og omfattende kulturhistorie. I uminnelige tider har vi
sammenlignet oss med dyr, til tider så vi rent gikk i ett med dem. Særlig dypt
sitter mytologiske forestillinger, som Fenrisulven som ifølge norrøn mytologi
ved tidenes ende skal sluke hele verden, eller bibelske forestillinger om alt
fra gjetere og saueflokker til paradisiske forhold mellom rovdyr og beitedyr.
Enten dyret blir fremstilt som det radikale andre eller som noen vi kan forholde oss til og føle fellesskap
med, går det å beskrive dyr i populærkulturen ofte, om ikke alltid, indirekte
ut på å beskrive oss selv. Vår identitet som mennesker er nært knyttet til dyrs
identitet, enten disse er regnet som ett og det samme eller definert i
motsetning til hverandre. Enten «mennesket» (nærmere bestemt vår underart Homo sapiens sapiens) fremstiller seg
selv som et dyr eller et ikke-dyr, som et overlegent dyr eller som «ikke fra
denne verden», som et immanent, rotfestet vesen som er del av naturen eller som
en transcendent skapning som er usammenlignbar med alt annet liv, så er
refleksjon over våre forestillinger om dyr til syvende og sist selvrefleksjon. (Tønnessen
og Tüür 2014: 7, min oversettelse)
Som
vi har sett er spesiesismen – diskriminering av dyr på grunnlag av
artstilhørighet – dypt rotfestet også i norsk sammenheng. Vi bruker for en stor
del dyr som ressurser, unntaksvis til fornøyelse og selskap. Det er kanskje
altfor selvsagt for oss at det gir god mening å prioritere mennesker fremfor
andre vesener, siden vi er så intelligente og følsomme vesener, med
selvbevissthet, tidsforståelse, evne til å være klar over andres opplevelser og
ønsker osv. Er det da noe rart at dyr oftest kommer i andre rekke? Økologen
Tormod Vaaland Burkey (2013) har i sitt bokkapittel «En annen verdensanskuelse
er mulig» en tankevekkende vri på dette spørsmålet. I et avsnitt med tittelen
«Hva om vi ikke var «nummer 1»?» begir han seg ut på et tankeeksperiment.
Burkey begynner med å påpeke at det kanskje ikke er mer enn 12.000 år siden vi
– Homo sapiens – delte Jorden med en
annen menneskeart. At det i dag er én menneskehet, og ikke f.eks. to eller tre,
beskriver han som en evolusjonær tilfeldighet.
Et
første spørsmål er derfor hvordan vi ville sett på spesiesisme om vi hadde
levd, si, for 20.000 år siden, da flere menneskearter befolket Jorden. Ville vi
da stått sammen med denne andre menneskearten, i tykt og tynt? Eller ville vi
ha forstått overlegenhet og likeverd på en helt annen måte? Tankeeksperimentet
til Burkey er som følger (s. 356):
Hva om utviklingshistorien hadde
gått litt annerledes, slik at vi i dag delte kloden med en eller flere arter
som var likere oss, eller kanskje til og med uomtvistelig overgikk oss,
sosialt, intellektuelt, emosjonelt og/eller teknologisk? Hvor ville vi stått
hvis vi bare hadde vært nummer to, eller tre, i intelligens, bevissthet,
språkmektighet, selvbevissthet og makt? Ville vi fortsatt opphøyd disse egenskapene
til selve målestokken eller skilletegnet for verdi eller etisk betraktning?
Dette
tankeeksperimentet kaster nytt lys også over parallellen mellom spesiesisme og
rasisme. For hva nå om denne andre menneskearten, som altså var oss overlegen,
hadde argumentert for sitt
menneskeverd akkurat slik vi i dag argumenterer for vårt – nemlig på bekostning av andres verd? Ville vi ikke kalt dem
rasister?
Litteratur
Abram,
David 1997. The Spell of the Sensuous. Perception and Language in a
More-Than-Human World. New York: Vintage Books.
— Abram,
David 2010. Becoming Animal: An Earthly
Cosmology. New York: Pantheon Books.
Bentham,
Jeremy 1970 [1789]. Introduction to the Principles of Morals and Legislation.
London: Methuen.
Burkey,
Tormod Vaaland 2013. En annen verdensanskuelse er mulig. I Sollund,
Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s.
351-372.
Forskrift
om hold av høns og kalkun. Lovdata.
Gamlund,
Espen 2013. Etiske perspektiver på dyr og natur. I Sollund,
Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 327–350.
Hessen,
Dag 2013. Hvor unikt er mennesket? I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.)
2013, s. 55–76.
Indstilling
fra Nærings-Commiteen No.1 til Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet
Vildt. 1845, den 13. Juni, No. 278.
Kant, Immanuel 2007. We Have No Duties to Animals. I
Shafer-Landau, Russ (red.), Ethical Theory: An Anthology (Oxford 2007:
Blackwell, s. 395-396.
Kongeriget Norges Grundlov,
given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, sist endret 21. Mai
2012. Lovdata.
Lov om dyrevelferd. Lovdata.
Merleau-Ponty, Maurice 1962
[1945]. Phenomenology of Perception. Oversatt av Colin Smith. London: Routledge &
Kegan Paul.
Næss, Arne 1976. Økologi, samfunn og livsstil (5.
utgave). Oslo/Bergen/Tromsø: Universitetsforlaget.
Singer, Peter 2009. Animal Liberation (Updated Edition). New York: Harper Perennial.
Sollund, Ragnhild, Morten
Tønnessen og Guri Larsen (red.) 2013. Hvem
er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets
tidsalder. Oslo: Spartacus Forlag/Scandinavian Academic Press.
Sollund, Ragnhild, Morten
Tønnessen og Guri Larsen 2013. Introduksjon: Fra bruksdyr til dyreverd. I
Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 9–36.
Statistisk Sentralbyrå 2003.
Rovdyr skutt 1846-2003. Tilgjengelig på nett: http://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/tab-2000-10-18-01.html.
Stibbe,
Arran 2012. Animals
Erased: Discourse, Ecology, and Reconnection with the Natural World.
Middletown, Connecticut: Wesleyan University Press.
Søbye,
Espen, Madli Irene Judin og Terje Olav Rundtom 2004. Tallenes fortellinger:
Rovdyrstatistikk 1846–2004 – Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang.
Statistisk sentralbyrå.
Tønnessen, Morten 2013a. Menneskeveldet. I Sollund,
Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 37–56.
Tønnessen, Morten 2013b. Analyse
av partiprogrammer for 2013-2017. Rapport utarbeidet for Dyreetikkonferansen
2013. Tilgjengelig på nett:
http://dyreetikkonferansen.no/wp-content/uploads/2013/08/Analyse-av-partiprogrammer_DEK2013.pdf.
Tønnessen, Morten og Kadri Tüür
2014. The semiotics of animal representations. Introduction. I Tüür, Kadri og Morten Tønnessen (red.)
2014, The Semiotics of Animal Representations (Amsterdam/New York:
Rodopi), s. 7-30.
Morten Tønnessen (f. 1976) er førsteamanuensis i filosofi ved
Universitetet i Stavanger, og leder av Minding Animals Norge. Han er videre medredaktør for tidsskriftet Biosemiotics
og norsk prosjektleder for forskningsprosjektet «Dyr i landskap i endring» (EEA
Norway Grants EMP151). Tønnessen har en akademisk blogg (http://utopianrealism.blogspot.no/)
og en politisk (http://utopiskrealisme.blogspot.no/), samt nettstedet
http://spørfilosofen.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar