Nettverk for et tolerant Tartu

Min artikkel "Nettverk for et tolerant Tartu" (skrevet sammen med kona) sto på trykk i siste nummer av Estlands-Nytt.

Av Morten Tønnessen og Helena de Mesquita da Silva

I juni hadde Tolerant Tartu Advocacy Network (Tolerantse Tartu eestkostevõrgustik) sin første offentlige samling. Initiativtaker er estisk-amerikaneren Michael Gallagher, som de siste tretten årene har bodd i Estland, hvor han arbeider som advokat. Bakgrunnen for prosjektet er at Tartus byregjering ble kontaktet av Universitetet i Tartu, som meldte at mange besøkende utenlandske studenter hadde et inntrykk av at Tartu var en kald og lite velkommende by, og flere hadde opplevd trakassering. Politikernes opprinnelige reaksjon besto i å avvise at problemet fantes. Men nå har de i samarbeid med Gallagher gått i gang med å kartlegge det og se hva som kan gjøres. De lokale politikernes mål er vel først og fremst å bedre byens omdømme. For Gallagher dreier det seg ikke minst om å ansvarliggjøre folk og nabolag, og gi dem en følelse av de har ressurser til å forme samfunnet positivt.

En forsamling på størrelse med en skoleklasse var tilstede på det første møtet - utover det neste knappe året følger nesten månedlige seminarer osv. Det var en stor grad av samstemthet blant de fremmøtte, hvorav ni av ti var estere, og en uttrykt glede over at man ikke var alene om oppfatningen av problemet med intoleranse. Blant de mange esterne var det flere som ga uttrykk for at det er et gjennomgående problem at russere nesten utelukkende omtales i negative vendinger, mens det positive de bidrar med ikke kommer frem. En av de fremmøtte foreslo at estiske medier burde fremheve etnisk bakgrunn når personer gjør noe positivt, snarere enn når de gjør noe kriminelt eller annet negativt.

Et viktig satsningsområde for prosjektet for et tolerant Tartu blir å utarbeide et opplegg for å fremme dialog mellom ulike kulturer ved å la minoritetspersoner besøke skoleklasser. Slik kan elevene få se med egne øyne hvordan annerledes mennesker ser ut og ter seg, og få anledning til å lytte til dem og stille dem spørsmål. Også politiet er en målgruppe. Gallagher mener at de i dag behandler ”hate crimes” (hatforbrytelser) på samme måte som et hvilken som helst annet politiproblem, og understreker at de trenger trening i å forholde seg til den sosiale bakgrunnen til for eksempel skinheads. Dette oppfattelsen ble bekreftet av de fullblods esterne. Tartu har rykte på seg for å være ”Estlands skinhead-hovedstad”, skjønt aktiviteten skal ha vært høyere før bråket rundt Bronsestatuen, som skal ha splittet en lokal skinhead-gruppe. Også skinhead-grupper, eller altså organiserte rasister, ønsker Gallagher å involvere i dialog med prosjektet. Tanken er at disse marginaliserte ungdommene for en gangs skyld skal tas på alvor, og få anledning til å legge ut om sitt syn - så lenge de kan gjøre det i all åpenhet, og uten å ty til overgrep. Andre ideer inkluderer å oppfordre bypolitikerne til å skaffe Tartu en vennskapsby i Asia, Afrika eller Latin-Amerika.

Ved siden av Gallagher står stiftelsen Domus Dorpatensis sentralt i arbeidet, sammen med Universitetet i Tartu generelt og den lokale avdelingen av Euro College spesielt.

Estland og den internasjonale resesjonen

[Fra Estlands-Nytt nr. 1, 2009]

Estland og den internasjonale resesjonen

Av Morten Tønnessen

På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.

Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).

Ingen depresjon

Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.

Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.

Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).

Krise? Hvilken krise?

Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?

Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).