Det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek har i denne ukas nummer to oppslag som (blant andre land) omhandler Norge. Likevel later ingen trykte norske medier til å ha omtalt oppslagene (oppslagene har ligget på Newsweeks nettside i henholdsvis tre og fem dager).
Hovedoppslaget denne uken har overskriften "Europe's new extreme: Sarkozy and the rise of the hard right". Inni bladet har saken tittelen "Rise of the right". Her heter det blant annet (min oversettelse):
"For et tiår siden var ekstremist-politikk begrenset til ytterkantene og gateprotester. Når har den meldt seg som en parlamentarisk makt og begynt å forandre hvordan partier handler og snakker."
Her kunne man i norsk sammenheng drøfte hvordan asylinstituttet har kommet under press som en følge av Fremskrittspartiets momentum i innvandringspolitikken (jf. Storbergets språkbruk og "resolutte" holdning i.f.t. å begrense "asylstrømmen").
Ved siden av Sarkozys sigøyner-utkastelser bruker artikkelen endel plass på Sverigedemokratenes gjennombrudd i svensk politikk. Og så kommer det:
Velgernes oppslutning om det ekstreme høyre i Europa kan ikke lenger nedtones som et marginalt, land-spesifikt fenomen. Verdens største demokratiske region gir nå grobunn for høyreekstrem politikk. De nyeste valgresultatene ga 11,9 prosent i Frankrike (Front National); 8,3 prosent i Italia (Lega Nord), 15,5 prosent i Nederland (Geert Wilders's Frihetspartiet); 28,9 prosent i Sveits (Sveitsisk folkeparti); 16,7 prosent i Ungarn (Jobblik); og 22,9 prosent i Norge (Fremskrittspartiet). (...) Parlamentssetenes fall i ekstremistenes hender representerer den største rystelsen i europeisk politikk siden kommunismen forsvant."
Det andre oppslaget som omhandler Norge bærer tittelen ”The New World Order”, og deler verden inn i 19 grupper, inkludert ”City-States”, ”Liberalistas”, ”Bolivarian republics” og ”Lucky countries”. Her er Norge sammen med Danmark, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige plassert i gruppa ”New Hansa”.
”Dagens utvidede liste av Hansa-stater deler germanske kulturelle røtter, og de har funnet sin nisje i å selge kostbare varer til utviklede land, samt til blomstrende markeder i Russland, Kina og India. De er vidgjetne for sine generøse velferdssystemer, men de fleste av disse landene har de siste årene liberalisert økonomien. De utgjør seks av de åtte høyest rangerte landene på Legatums velferdsindeks (...)”
Nordens suksess understrekes av at en annen gruppe, ”oliven-republikkene” (Bulgaria, Kroatia, Hellas, Italia, Portugal, Spania m.fl.), betegnes som land som tross sin gresk-romerske arv ”ligger etter sine nordiske motparter i så og si hver eneste kategori” (fattigdomsrater, yrkesdeltakelse osv.).
/
Et gratis tips til Norges medier: Det skulle være fullt mulig å lage en link mellom de to Newsweek-oppslagene - førstnevnte handler om fremveksten av høyreekstreme partier i Europa, sistnevnte om at verden i stigende grad blir organisert utfra "stammetilhørighet" - etnisitet, religion osv...
PS: Dette er ikke første gang jeg etterlyser norske mediers respons på kontroversiell Norges-omtale i Newsweek - jf. Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.
Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.
Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.
Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.
Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."
^^^
Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.
På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.
Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).
Ingen depresjon
Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.
Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.
Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).
Krise? Hvilken krise?
Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?
Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).
