Befolkningsspørsmål er viktige - men BT bommer når de nå mener at lavere barnetall kan spille en stor rolle for klimakrisen. Klimakrisen foregår (i hvert fall i denne omgang) i dette århundret. Befolkningsspørsmålet er et av hovedsspørsmålene for menneskehetens utvikling det neste milenniumet.
Ifølge FNs prognoser vil verdens samlede folketall sannsynligvis stabilisere seg en gang i siste halvdel av dette århundret. Afrikas folketall kan som BT skriver dobles (noe som i historisk perspektiv vil bringe kontinentet tilbake til en mer vanlig andel av verdens befolkning enn det som har vært tilfellet i kjølvannet av Europas oppblomstring og kolonisering). Men det vil ikke i seg selv gjøre avgjørende forskjell, på kort sikt, at "de fattige landene tar ansvar" i denne sammenhengen. Kinas og Indias klimautslipp har doblet seg siden 1990, noe som i svært liten grad skyldes befolkningsvekst. Snarere skyldes det massiv industrialisering. Det er globaliseringen av vekstmodellen (for en stor del etter vestlig modell) som er hovedproblemet i klimasammenheng.
Befolkningsspørsmålet er viktig, men først og fremst på virkelig lang sikt. Idet verdens befolkning stabiliseres vil vi, om ikke før, få en debatt om hvilken utvikling som er ønskelig: 1) Tilbake til vekst i verdensbefolkningen, (hvor lenge?), 2) Stabil verdensbefolkning på lang sikt eller 3) Lavere verdensbefolkning (etter en topp på kanskje 9-10 milliarder). Selv mener jeg at en lavere befolkning globalt og på samtlige kontinenter hadde vært det beste. Men en slik utvikling må være en langsiktig politikk. Det kan ta 500 år å komme ned, på humant vis, på et ønskelig befolkningsnivå.
Et av dogmene som må forkastes, er troen på at en ung og voksende befolkning er nødvendig av hensyn til økonomien. Men kortsiktige panikktiltak kan gjøre mer skade enn nytte. Selv om tiltak iverksatt de neste tiårene hadde resultert i en befolkningstopp på 1 milliarder mennesker mindre rundt 2050-2100, ville besparelsen i klimautslipp beøpt seg til mindre enn 10%. Til sammenligning gjør en årlig veksttakt i økonomien på 1,5 eller 2,5 % globalt en enorm forskjell. Lavvekstpolitikk - eller aller helst en slutt på vekstpolitikken - er altså et uten sammenligning langt viktigere tiltak.
Morten Tønnessen
Filosof og semiotiker (med demografi som del av utdanningen)
Relevante oppslag i dag:
- Gratis kondomer kan gi klimagevinst (Vårt Land)
Solheim: - Føler meg alene når jeg snakker om klima (VG)
Ifølge FNs prognoser vil verdens samlede folketall sannsynligvis stabilisere seg en gang i siste halvdel av dette århundret. Afrikas folketall kan som BT skriver dobles (noe som i historisk perspektiv vil bringe kontinentet tilbake til en mer vanlig andel av verdens befolkning enn det som har vært tilfellet i kjølvannet av Europas oppblomstring og kolonisering). Men det vil ikke i seg selv gjøre avgjørende forskjell, på kort sikt, at "de fattige landene tar ansvar" i denne sammenhengen. Kinas og Indias klimautslipp har doblet seg siden 1990, noe som i svært liten grad skyldes befolkningsvekst. Snarere skyldes det massiv industrialisering. Det er globaliseringen av vekstmodellen (for en stor del etter vestlig modell) som er hovedproblemet i klimasammenheng.
Befolkningsspørsmålet er viktig, men først og fremst på virkelig lang sikt. Idet verdens befolkning stabiliseres vil vi, om ikke før, få en debatt om hvilken utvikling som er ønskelig: 1) Tilbake til vekst i verdensbefolkningen, (hvor lenge?), 2) Stabil verdensbefolkning på lang sikt eller 3) Lavere verdensbefolkning (etter en topp på kanskje 9-10 milliarder). Selv mener jeg at en lavere befolkning globalt og på samtlige kontinenter hadde vært det beste. Men en slik utvikling må være en langsiktig politikk. Det kan ta 500 år å komme ned, på humant vis, på et ønskelig befolkningsnivå.
Et av dogmene som må forkastes, er troen på at en ung og voksende befolkning er nødvendig av hensyn til økonomien. Men kortsiktige panikktiltak kan gjøre mer skade enn nytte. Selv om tiltak iverksatt de neste tiårene hadde resultert i en befolkningstopp på 1 milliarder mennesker mindre rundt 2050-2100, ville besparelsen i klimautslipp beøpt seg til mindre enn 10%. Til sammenligning gjør en årlig veksttakt i økonomien på 1,5 eller 2,5 % globalt en enorm forskjell. Lavvekstpolitikk - eller aller helst en slutt på vekstpolitikken - er altså et uten sammenligning langt viktigere tiltak.
Morten Tønnessen
Filosof og semiotiker (med demografi som del av utdanningen)
Relevante oppslag i dag:
- Gratis kondomer kan gi klimagevinst (Vårt Land)
Solheim: - Føler meg alene når jeg snakker om klima (VG)
