Valgkamp i Brasil: Korrupsjon, drap og annen lokalpolitikk

Det gaar mot lokalvalg i Brasil. I Magé, denne kommunen i delstaten Rio de Janeiro med en kvart million innbyggere eller saa hvor jeg bor, er valgkampen i full gang, selv om det visstnok er lovlig tidlig ute. Gatene er fulle av postere hvor ordföreren Nubia poserer med sine utvalgte. Fulle er de ogsaa av innleide bilder med höyttalere paa ryggen. Det gaar i samba og brasiliansk funk. Om noen dager sponser ordföreren Nubia et party hvor det blir gratis öl. Det er bare aa möte opp.

Magé er enna en relativt fredelig plett i nabolaget til storbyen Rio. Nabokommunen Caxias er like preget av narkotrafikk som Rio de Janeiro, og fölgelig mye preget av voldskriminalitet. I Magé er det ingen lokale narkogjenger. Men narkotrafikken har likevel naadd til Piebetá, den mest fancy bydelen i Magé, som grenser til Caxias - dit kommer narkogjengene fra nabokommunen naa for aa deale.

Nubia hörer til en familie som lenge har värt med i maktspillet i Magé. For et aars tid siden ble hun sammen med en rekke andre lokale folkevalgte fra ulike steder dömt skyldig i en större korrupsjonsskandale, hvor politikere hadde beriket seg paa folkets regning, via fondsmidler som skulle ha blitt brukt paa offentlige tjenester. Det er ingen i Magé som er overrasket over at en korrupt politiker kan stille til gjenvalg.

Det er heller ingen som er overrasket over at (eks-)kjäresten hennes for halvannen uke siden ble myrdet. Han satt selv i bystyret i Magé, og gikk etter rykter paa folkemunne med planer om aa utfordre henne politisk. Ogsaa sist lokalvalgkamp, i 2004, var det et par politiske drap i Magé.
Nubias store prosjekt denne perioden har värt aa bygge rundt 30 saakalte modellskoler, som alle er grönnmalte og bärer diverse navn, de aller fleste (om ikke alle) er oppkalt etter noen av Nubias familiemedlemmer.

Paa en av plakatene i bybildet poserer Nubia med sin bror. 'Min bror - min kandidat', heter det ganske enkelt.

Moratorium mot oljeleting: De grønne for - ministeren mot

Miljøpartiet de grønne bekrefter igjen at de støtter Utopisk Realisme's forslag om 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann. I en pressemelding datert 20. juli i anledning de første signalene fra den nyutnevnte olje- og energiministeren, Terje Riis-Johansen, skriver de bl.a.:

– Miljøpartiet De Grønne støtter Morten Tønnesens forslag om 20 års fredning av norske farvann for all oljeleting. De neste 20 årene bør vi i stedet bruke til å oppgradere landet til fremtidens fornybare energikilder, avslutter Marcussen.

Riis-Johansen uttalte i en pressemelding i forbindelse med utlysningen at han er opptatt av å utvikle velferdssamfunnet ved å opprettholde mulighetene for nye funn, aktivitet og verdiskapning på norsk sokkel.

Ingrid Betancourt - og FARC

Ingrid Betancourt er fri, etter å ha vært i FARCs fangenskap i 6-7 år. Nyhetene går nå verden rundt. For fem år siden, i 2003, var jeg, som sekretær for De grønne i Norge, med på å opprette en norsk støttekomité for Ingrid Betancourt (riktignok med svært lite aktivitet). I begynnelsen av mai i år, under Global Greens, den andre verdenskongressen for grønne partier, så jeg Betancourt's ektemann, som var tilstede under hele kongressen. Under en pressekonferanse uttalte han seg om arbeidet for å sette Ingrid fri. Et nylig løslatt gissel som hadde tilbrakt mye tid i fangenskap sammen med Ingrid Betancourt - en columbiansk senator - var pressekonferansens naturlige midtpunkt.

Frisettelsen av Ingrid Betancourt og 14 andre høyt profilerte gisler, blant dem tre amerikanere militær-ingeniører, skjedde altså etter en columbiansk militæraksjon (bygd bl.a. på amerikansk etterretning) hvor det ikke ble løsnet skudd, men synes å ha blitt utøvd fysisk vold. Én FARC-gruppe ble forledet til å tro at de var ment å overlate gislene til en annen FARC-gruppe. I stedet var det det columbianske militæret, som hadde infiltrert FARC, som dukket opp med et helikopter og hentet gislene. Aksjonen bygde på infiltrasjon og forledning, og ble gjennomført ved hjelp av fysisk overmanning av FARC-eskorten. Betancourt har i taler siden frigivelsen uttrykt takk for at Columbias militære ikke gikk til en mer tradisjonell militær aksjon, med skuddveksling og bombing. Hennes slektninger og også slektninger av andre gisler har i lang tid appellert om at det fokuseres på diplomati og forhandlinger.

At FARC ikke har beveget seg inn på noen særlige forhandlinger må betraktes som et nederlag for dem. De feilet. Kidnappet - bare for å 'miste' gislene, rett for øynene på dem. Hadde de løslatt gislene av egen fri vilje - uten betingelser - kunne de signalisert en godvilje som kunne gitt opphav til senere forhandlinger mellom FARC og columbianske myndigheter. Presset på FARC bør nå sikte mot å overbevise dem om å bli en åpen aktør innen columbiansk politikk - med mulighet til deltakelse i valg. Forutsetningen for det må være løslatelse av de anslagsvis 700 gislene, først og fremst columbianere, som fortsatt er i FARCs varetekt.

Flere tekster på Scribd

Profilen min på Scribd har blitt oppdatert med en rekke tekster, blant dem:
- 'Jakob von Uexküll og øyets verden'
- 'Om fluer og filosofi' (et intervju med Arne Næss)
- 'Hvem har ansvaret for volden?' (fra globaliseringsdemonstrasjonene i Göteborg 2001)
- 'Europa i overgangsalderen'
- 'Historieløst om klima' og 'Burlesk vitenskapsparodi' (debattinnlegg om klimaskeptisisme)
- '20 års moratorium mot oljeleting'

For et par akademiske tekster til, se Utopian Realism.

Ingen tur til Europa

Det blir likevel ingen tur til Europa i høst.

Se Utopian Realism.