Dagens notis: Oljefondet størst i verden

Oljefondet har blitt det største statlige fondet (sovereign wealth fund) i verden, melder NTB (og viser til Dagens Næringsliv).

Med nesten 3100 milliarder kroner til forvaltning er rivalen i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater passert for første gang, slår den anerkjente amerikanske forskningsgruppen Monitor Group fast, ifølge Dagens Næringsliv.

Om vannklosett, lykke og sånt (siste nytt fra OECD)

Figuren ovenfor viser Norges og de andre OECD-landenes plassering på OECDs nye indeks for "Better Life" (vertikal akse) målt opp mot deres BNP per innbygger (horisontal akse). Her scorer Norges best etter BNP, men vi er ikke HELT først på Better Life-indeksen.

OECDs nye indeks, som tar mål av seg å måle livskvalitet og slikt i kombinasjon med mer tradisjonelle økonomiske mål, bygger på 11 ulike kriterier, hvorav "life satisfaction" er én (de andre inkluderer inntekt/formue, utdanning, "miljø", helse, arbeidsliv/fritid mm).

Noe overraskende, gitt at Norge har OECDs høyeste BNP per innbygger, er det at det er kriteriet "inntekt" - som i realiteten inkluderer både husholdningsinntekt og husholdningsformue - Norge scorer aller dårligst på, på grunn av meget lave private formuer (noe som bare kan forklares med høy privat gjeld).

I en bloggpost påpeker Paul Chaffey at "[s]vakheten med UNDPs rangeringer [Human Development Index] er at de forutsetter at vi alle blir mer lykkelige av det samme". OECDs nye indeks er derimot så brukervennlig at den lar hver enkelt av oss vekte de 11 kriteriene. Paul Chaffeys personaliserte indeks finner du her, og min her. Mens Canada topper Chaffeys indeks, og Norge kommer på fjerde plass, toppes min indeks av Sverige, med Norge på sjette blant OECD-landene:

1. Sverige
2. Australia
3. Canada
4. New Zealand
5. Danmark
6. Norge
7. Finland
8. Island
9. Sveits
10. Irland

Slike indekser skal uansett tas med en klype salt. Som Chaffey påpeker avviker folks faktiske preferanser fra hva idealiserte indekser over "verdens beste land" osv. skulle innebære (i en tidligere bloggpost om Human Development Index har Chaffey ellers vist til at alle med BNP per innbygger over et visst nivå av UNDP gis samme score, 1.000). Et annet vesentlig poeng er at de brede "verdiene" OECD lar oss brukere vekte, i realiteten er representert ved nokså smale datasett. Det er f.eks. diskutabelt om det gir mening å rangere Norge så lavt på "inntekt" som OECD her gjør. Hva så med "miljø" ("environment")? Jo, det viser seg å bygge utelukkende på luftforurensing, målt etter "PM10 levels" (PM = Particulate Matter). Norske PM10-nivåer oppgis til 15,9 mikrogram per kubikkmeter, og dermed rangeres Norge på miljøområdet som nr. 14. Jeg går ut fra at disse verdiene gjelder bebodde strøk, nærmere avgrenset. Men hvor mye sier egentlig et slikt mål om miljøtilstanden i Norge generelt?

Kriteriet "housing" (boforhold) på sin side innebærer implisitt en preferanse for høyest mulig antall rom per person. Ikke alle ville være enige i at det er dét som best målbærer bostandarden. Bostandarden måles riktignok også etter et annet måltall, nemlig andel husstander uten vannklosett (et langt mer relevant mål, særlig i utviklingsland). Med 0,1 % husstander uten vannklosett rangeres Norge her på delt sjetteplass, etter en håndfull land med 0,0 % husstander uten vannklosett. Etter denne målestokken rangeres Estland helt sist i OECD - bak Chile, Mexico og Tyrkia - med 12,2 % av husstandene uten vannklosett. I et av de husene har jeg bodd. Livserfaring kaller man sånt! Livserfaring fikk jeg også på reise i India for en 12 års tid siden, der jeg lærte meg å klare meg noen uker uten tilgang på dopapir (og forøvrig innså hvor viktig kampen for utbredelse av minst ett toalett per landsby er - men da dreide det seg ikke om noe så luksuriøst som vannklosett, enn si et toalett med dopapir!). Megetsigende nok var det først da jeg var innom et luksushotell (for å gå på do) at jeg etter tre-fire uker på landsbygda så dopapir.

OECD-indeksen scorer , summa summarum, relativt høyt på min personlige nerdeindeks.

Bryt tabuet: La klimaforskere diskutere velstandsnivået!

Forskning.no hadde lørdag en sak kalt "Kina slår i bordet med norsk forskning" . I saken uttaler forsker ved NTNU Edgar Hertwich, som sammen med Cicero-forskeren Glen Peters har utarbeidet rapporten ”Carbon Footprint of Nations: A Global Trade-Linked Analysis”, at han ønsker å bryte tabuet om å diskutere velstandsnivå. Jeg forstår Hertwich slik at ønsket velstandsnivå og -mål er tabu innen norsk og internasjonal klimaforskning og -debatt.

I rapporten tar Hertwich og Peters høyde ikke bare for utslipp knyttet til produksjon for egen befolkning, men også knyttet til eksport og import (en slik regnemåte kommer Kina bedre ut av, siden de har et stort eksportoverskudd til mange land - det er derfor ikke overraskende at de er tjent med å vise til slike beregninger).

Et av funnene som har overrasket Hertwich og Peters mest, er det nærmest lineære samsvaret mellom rikdom og CO2-utslipp.

- Vi hadde kanskje sett for oss en liknende tendens som for svoveldioksyd, der utslippene er størst i en tung utviklingsfase, men avtar etter hvert som økonomien tillater rensing. Slik er det ikke med CO2. Utslippene øker med økt rikdom, nesten uavhengig av kategori. Det må få konsekvenser.

- Sier du ganske enkelt at velstanden må ned hvis vi skal få ned klimagassutslippene?

- Jeg ønsker i det minste at vi må kunne begynne å snakke om velstand. Hittil har det vært tabu, til og med innen forskning. Kanskje må vi lete etter alternative velstandsmål. Utviklingen vi er inne i nå, er ikke bærekraftig. Det er jeg helt overbevist om.

Rapportforfatternes observasjoner på dette punktet bryter med samtidens ortodoksi, som går ut på at land naturlig vil ta seg av klimautslipp så fort de blir rike nok, og kommer i besittelse av avansert nok teknologi.

Utopisk Realisme ønsker debatten velkommen!