Burlesk vitenskapsparodi

[Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 27. desember]

I Fædrelandsvennen på selveste julaften (”Klimahysteri uten grunn”) skriver Sigurd Eskeland (UiA) om den store klimavekkelsen som har rammet vårt land. Hovedpoenget synes å være det visstnok lite kjente forhold at ”saken kan ha hovedsaklig to årsak/virkningsforhold: 1. Økning av klimagasser (hovedsakelig karbondioksid CO₂) forårsaker temperaturøkning. 2. Temperaturøkning forårsaker CO₂-økning.”

Eskelands underforståtte påstand om at man må velge enten forklaring A eller forklaring B representerer en forenkling av den foreliggende forskningen som gjør den eskelandske fremstilling irrelevant i en moderne sammenheng. Enhver seriøs klimaforsker vil i dag regne disse to faktorene som komplementære, altså supplerende forklaringer. Det er vel ingen lenger som hevder at den varme sola avgir er konstant, og altså ikke går i bølger?

Går man Jordas klimahistorie (underforstått også solas historie som stjerne) nærmere etter i sømmene, vil man se at sola over tid har tendert til å avgi stadig mer varme. Men det forklarer ikke den globale oppvarmingen det siste århundret. ”Jorda er en selvregulerende mekanisme”, skriver Eskeland. Parallelt med den økte innstrålingen fra sola de siste milliardene år har atmosfærens innhold av klimagasser i det lange løp faktisk gått forholdsvis systematisk nedover. Sluttresultatet har blitt en langt mer stabil temperatur enn det solas effekt alene skulle tilsi. Det er med andre ord en utillatelig overforenkling å si som Eskeland sier - at det er sola alene som driver klimaet.

Vitenskaps-parodien glir over i det burleske idet Eskeland uten forbehold påstår at en ”CO₂-økning vil stimulere til økt vegetasjon [gjennom fotosyntesen] og er [derfor] fordelaktig for naturen”. Det blir omtrent som å si at mat kan jo ikke være usunt, for vi trenger jo mat for å leve. Jordens levende behøver ikke bare sol, og vann, og boltreplass, men også en levelig temperatur, med dertil hørende (for hver enkelt) naturlige omgivelser.

De miljøforandringene vi i dag forårsaker gjennom vårt levesett og vår økonomiske aktivitet fører per definisjon til endrede livsvilkår for de levende.

Morten Tønnessen
Doktorgradsstudent
Universitetet i Tartu

Nettsiden til "What`s wrong with nature?"

Symposiumet "What`s wrong with nature? An interdisciplinary seminar investigating human perceptions of nature and environmental change" (som arrangeres i Tartu 25.-26. januar) har nå fått sin nettside på vann:

www.whatswrong.sppages.com

Estisk samfunnsdebatt

Intervjuet mitt med Estlands president Toomas Hendrik Ilves publiseres i det baltiske turistmagasinet City Paper på nyåret.

Den estiske oversettelsen av "Den svarte kvinnen i Tartu", "Must naine Tartus", publiseres en gang i januar i den estiske ukeavisen Sirp.

Se bloggarkivet for de norskspråklige tekstene.

Ja til fredning av sokkelen

Finansminister Kristin Halvorsen sier at olje i et post-Kyoto regime kan få lavere verdi, og at den i verste fall kan bli forbudt.
– En kan se for seg en situasjon i framtiden hvor i verste fall olje kan bli forbudt og settes i null, sier Halvorsen.

Hvorfor ikke kalle det fredning av gjenværende petroleumsressurser?

Foreløpig ser Kristin Halvorsen ingen grunn til å konkludere med at Norge bør redusere oljeutvinningen, men hun åpner for at en ny regjeringsavtale, en Soria Moria 2, kan sette begrensninger, ifølge BT.

Samtidig har Bellona regnet at Norge står for ikke mindre enn 2,7 % av verdens CO2-utslipp, om vi regner med petroleumseksporten. Norske CO2-utslipp per innbygger er når vi tar med utslipp fra eksportert olje og gass i år på 133,8 tonn CO2 per innbygger, melder VG.

The future of growth

Fullførte tidsskriftartikkelen "The statistician´s guide to Utopia: I. The future of growth" i natt. Publiseres etter alt å dømme i neste utgave av det estiske generelle tidsskriftet Trames.

What´s wrong with nature?

An interdisciplinary seminar investigating human perceptions of nature and environmental change

January 25-26th, 2008, Tartu

Arranged by Jakob von Uexküll Center (Estonian Naturalists Society) in cooperation with Institute of Philosophy and Semiotics (University of Tartu)

From the contemporary perspective of global warming and rapid environmental change, it seems obvious that there is something wrong with nature, for which human activity is to blame. Tracing the origin of the ecological crisis, it appears that this very idea is at the root of the problem – since, all through the ages, we have been „improving“ and taming nature as if there was something wrong with it from the very beginning. One way or another, humans have always had a sense of an urgent need to do something about nature. Does this, perhaps, entitle us to ask whether this attitude to nature is inevitable – a part of what it means to be human?

Perception matters – as does conceptualization. The aim of the seminar is to discuss how our perception of nature is shaped by our cultural traditions, science and the media and how this very perception, in its turn, by way of our actions is shaping nature itself. What is natural in a world of global, human-induced environmental change? What qualifies as an „environmental problem”, and solution? For whom is it a problem? To what extent is it fruitful to understand the ecological crisis in analogy with a natural catastrophe? As wilderness has been cultivated – has civilization gone wild?

SESSION 1
SEARCHING FOR OUR SELVES IN NATURE
„We are human only in contact, and convivality, with what is not human“, the ecophilospher David Abram writes. To realize what it means to be human, we have to actively engage with, and be attentive to, our animate surroundings. This sense of being part of nature – of being nature, does only arise in this process of engaging and being engaged. It only makes sense to actively engage with something that is somehow itself endowed with subjectivity, sensitivity and communicative abilities. If nature is perceived and treated as being passive, mute and machine-like, humanity accordingly finds itself to be alone, left to itself and free to act according to its will or interests only. What we are looking for profoundly influences and structures what we actually see in nature. Coming to terms with nature is only possible by coming to terms with ourselves. From this perspective the ecological crisis has its origin in human immaturity and can only be overcome through refinement of human sensibility. Considering our contemporary culture, what does our dealings with nature, as mirrored in the deep structure of our perceptual categories, tell us about our selfcomprehension? What are we looking for in nature – resources, beauty, peace of mind?

SESSION 2
ECO-TALK:
THE POWER IN STORYTELLING
Our culture may be the first in history to think that there is no message to be found in nature. At the same time our culture is perfused with signs, images, ideas and stories of nature. Just as much as it is important to study what is communicated, it is also important to ask who is mediating and how. What stories do science, or popular media, tell about nature? What narratives are politicians, or policies, attempting to impose upon nature? As a mediator between science and politics, how does the media perform its task of filtering selected information, displaying what is scientifically legitimate and politically relevant? What are our children educated in? The practices of sustaining life and negotiating lifestyles with nature have gradually given way to mass communication of more abstract ideas. In an increasingly purely human environment, the living reality which Gabriel Marcel says is „rebellious to characterizations“ might be hard to spot. The question as to what language the book of nature is written in, evidently, remains.

SESSION 3
ENVIRONMENTAL – OR SIMPLY MENTAL?
THE PSYCHOLOGY OF THE ENVIRONMENTAL CRISIS
The controversies surrounding any talk of an environmental crisis provoke strong emotional responses. As in popular rhetorics about environmental risks and threats, fear and, consequently, angst have become the dominant emotions that are shaping the attitudes of the more general public towards nature. On the other hand, many environmentalists are accused of propagating naively sentimental and reactionary attitude towards nature. Guilt and shame are coming into play as well, as – perhaps legitimate – tools for world improvement. Either way, the issue is downscaled from the global to the personal level. Relating emotionally to nature seems to be in the muddle. What are the consequences – at the ecological level, and the psychological – of reducing the ecological crisis to a set of personal problems or emotional states? Maybe alienation, lack of emotional engagement with nature, lies at the root of the problem? If appeals to basic emotions such as fear doesn’t wake us up from our pragmatic apathy, what does? How can we legitimately communicate what we feel about nature, and what emotions can we legitimately appeal to? And where did we go wrong with our conception of rationality?

SESSION 4
ENACTING KNOWLEDGE:
SCIENTIFIC VISION AND ENVIRONMENTALIST PRACTICE
The question of „closing the gap“ between knowledge and action, science and activism only arises in certain political contexts from the intimately related desires, on the one hand, to „put our knowledge into practical use“ and on the other, to „comprehend our actions“. Our technologically oriented and driven culture is often said to be founded on the idea of applied science. In today’s environmental debate there’s often an explicit appeal to reason – simply pointing to ‚the facts‘ is taken as sufficient argument for what should be done. From the scientific side, environmental sciences are now engaged in routinely offering a scientific review of the ecological consequences of human activities and policies. How, in our neo-rationalist era, is the dynamic relationship between knowledge and action perceived and treated from the point of view of environmental scientists, activists, and policy makers? What role should scientific experts play in environmental policies? How can environmentalists and politicians ground their activism in a scientific outlook?

ABOUT THE PROGRAMME
All presentations will be in English. The four thematic sessions will each contain three presentations. Timeframe for the keynote talks is 1 hour, for other talks 30 min. (45+15 and 20+10 min. including discussion). The seminar is concluded by a general roundtable. On Friday 25th there is a reception for the participants; on Sunday 27th there will be a field trip for invited guests.

Contacts:

Riin Magnus 5196 7493, riinuvader (Skype), riinma@hot.ee

Morten Tønnessen 5391 9277, morten.tonnessen (Skype), mortentoennessen@gmail.com

Utopisk realisme - Bourdieu om Habermas

Sakset fra Erling Berrums hovedoppgave (fra år 2000) Lobbyvirksomhet og demokratisk praksis - en kvalitativ undersøkelse av lobbyvirksomhet på Stortinget - kap. 6, "Herredømmefri diskurs":

Lobbyvirksomhet som herredømmefri diskurs
Hvis vi ønsker at det skal være en demokratisk diskusjon med våre folkevalgte, så bør vi, til tross for noen mangler, fortsatt opprettholde idealet om herredømmefri diskurs. Kanskje bør vi også definere det som et konkret mål, og iverksette tiltak som kan være med på å rette opp de skjevheter som i dag kan spores i lobby-virksomhet. Og i den grad det er mulig, kompensere for de mangler som kan knyttes til herredømmefri diskurs. Pierre Bourdieu, som kaller Habermas’ ideal for "utopisk realisme" - basert på en intensjon om å knytte erkjennelsen av en tilstand til anerkjennelsen av en ideal orden, mener blant annet at idealet med sine forutsetninger ignorerer den formen for makt som også er iboende i all kommunikasjon og som utfolder seg først gjennom selve kommunikasjonsprosessen[fotnote] (Morgenbladet 2. juli 1999).

Vekstøkonomiens fremtid

Endelig en som mener at vekstøkonomien bør vare til evig tid!

Onar Åm, er det du som har vært innom sia mi?

Interessant nok er det ingen så langt som mener (den norske) vekstøkonomien bør avvikles i løpet av de neste 100 årene. Burde ikke det være det moderate standpunktet?

En fis i helvete

Onar Åm heter en mann. Han presenterer seg som lilla (altså liberal), se http://www.blogging.no/blog.php/onarki.

I dag slippes debattboken hans "KAMPEN OM KLIMAET: Til forsvar for menneskeheten" på Koloritt forlag - som ifølge https://secure.kolofon.no/Koloritt.aspx?docid=128 ser det som "et poeng i seg selv at Koloritt Forlag har en kontroversiell profil og utgivelsespolicy." Deres mest kjente bok sålangt er ”Amerikabrevet: Europa i fare”, hvor Hallgrim Berg etter sigende tok "et generaloppgjør med islamiseringen av Norge og Europa".

Fra bokens bakside:

Dommen er avsagt. Mennesket er skyldig i ubotelige skader på klimaet.
Straffen er permanent innskrenking i folks rettigheter. Klimaendringer skal
bekjempes med fattigdom og død. Men er dette en legitim dom? Holder bevisene
i retten? Er straffen rettferdig? For å være føre var har tiltalte vært
antatt skyldig inntil det motsatte er bevist. Menneskeheten har stått
forsvarsløs mot anklagene. Denne boken retter opp på den grove ubalansen med
et uhemmet forsvar for menneskeheten og den industrielle sivilisasjon.
Aktoratets troverdighet plukkes fra hverandre og et humant alternativ til
Kyoto-avtalen skisseres.

I sitt siste blogg-utslipp, ”Enorme utslipp” (http://www.blogging.no/blog.php/onarki/post/20113), viser Åm til at Statoil ifølge Stavanger Aftenblad har sluppet ut 1,1 millioner tonn CO2 fra anlegget på Melkøya, noe som avstedkom Naturvernforbundets utsagn at StatoilHydro ”bør betale hele dritten selv.” De omtalte utslippene skriver seg fra fakling, dvs. brenning av "overflødig gass" (hvorfor overflødig?), i perioden 23. august til 23. oktober, altså to måneder. Dette utslippet er i underkant av hva selskapet på forhånd hadde beregnet for hele oppstartfasen på opptil ti måneder.

"Vel," spør Åm, "hvor store utslipp er det snakk om, sånn egentlig?" og kommer til at selv ifølge klimapanelets aller verste scenarier vil den globale oppvarmingen som resultat av dette utslippet bare være 0,00000241 grader celsius. "Dette er ikke målbart selv med de aller mest nøyaktige termometrene vi har på planeten."

En liten kommentar: Det er ikke helt fair å regne ut den varige globale oppvarmingen av to måneders utslipp. Regn ut effekten av utslippene fra hele anleggets levetid, Åm! Eller fra alle lignende utslipp i Norge, Europa, verden, i hele denne teknologiens levetid! Hva er vel to måneders utslipp fra et industrielt anlegg på en varmende planet, annet enn en fis i helvete?

Det er som når Onar Åm selv slipper en fjert. Effekten på den globale oppvarmingen er ikke målbar selv med de aller mest nøyaktige termometrene vi har på planeten. Men HerreGud som det stinker.

Til Jens & co. på Bali

"Norges andel av klimaproblemet" - mitt innspill til Lavutslippsutvalget...

Norges viktigste bidrag til en global klimapolitikk ville være å la så mye som mulig av oljen og gassen ligge.

Christian Falck viser 24. august ("Globale eller nasjonale reduksjoner?") til at Norges totale utslipp av klimagasser bare beløper seg til 0,25 % av verdens samlede utslipp. ”Det hjelper lite om Norge er ”best i klassen” så lenge utslippene øker i andre deler av verden”, skriver Falck.
Interessant nok nevner han også at forbrenning av petroleumsprodukter står for nærmere en tredjedel av verdens CO2-utslipp. Av oljeproduksjonen globalt står Norge for nærmere 4 %. Forøvrig med 0,07 % av verdens befolkning. I ulike klimamodeller er et avgjørende spørsmål hvor mye av den fossile energien som vil bli tatt ut og nyttiggjort av vår sivilisasjon. Alt, halvparten? Forskjellen lar seg måle i antall grader temperaturøkning. Men i Norge foregår ingen debatt om hvor mye av petroleumsressursene vi skal la ligge. Kanskje det kunne være et sted å starte?

Estland: Ser ikke til Norge

[Fra Estlands-Nytt - "Ser ikke til Norge"]

Hvor er Estland på vei? I dette intervjuet blir president Toomas Hendrik Ilves konfrontert med spørsmål om arbeidsmigrasjon, velferdspolitikk og innvandring.

Av Morten Tønnessen

Det er et preg av alvor i estisk politikk som er uhørt i skandinavisk sammenheng. Her kan man snakke om „Nasjonens overlevelse" uten å trekke det minste på smilebåndet. Perspektivene er lange, og normalt koblet opp mot enten forhistorien som Sovjetrepublikk, den moderne orienteringen mot EU og USA, eller begge deler. For president Ilves, som har levd i utlendighet store deler av livet, faller det naturlig.

- Et hensyn i den estiske arbeidsmarkedspolitikken er hjerneflukt, det vil si emigrasjon av arbeidere til nordiske og andre land, og utsiktene til arbeidsinnvandring fra andre østeuropeiske land. Hva slags perspektiv har presidenten på denne utviklingen?

- Ifølge rapporten om europeisk mobilitet [i arbeidsmarkedet] vurderer nesten syv prosent av esterne å flytte til et annet EU-land i løpet av de neste fem årene. Burde vi få panikk eller bli deprimert av dette? Mitt svar er nei. På den ene siden er et slikt "ønske om å dra" uunngåelig, siden estiske borgere lokkes utenlands av håp om høyere inntekt og overlegne arbeidsforhold, som mange tror er bedre i de gamle EU-landene enn de er i Estland i dag. På den annen side bør vi også innse hva som er positivt for Estland oppi alt dette. Ja, vi bør til og med stimulere våre unge til å bevege seg rundt om i verden, ta til seg ny kunnskap og møte interessante mennesker. Det er berikende.

Siden toppen i år 2000 med 12,8 % arbeidsledige har ledigheten vært jevnt på vei nedover. Med en ledighet på 5,9 % i fjor er det nå en ventet stramhet i arbeidsmarkedet som står på agendaen.

- Det viktigste for oss som et land, sier Ilves, er hvordan vi kan få dem som har reist bort til å vende tilbake med nye ideer. Estland bør derfor skape rammebetingelser for at "våre hjerner" kommer tilbake og at "andre hjerner" finner veien hit. Det var jo dette Irland gjorde: I halvannet århundre var det et land med stadig utflytting, men etter at Irland ble en genuin økonomisk suksess vender irlendere tilbake. For å oppsummere i én setning: Vi må by på overbevisende grunner som kan holde unge mennesker i Estland, og bringe tilbake de titusener som har dratt de siste 15 årene.

Skatt og velferd
- Det hevdes ofte at Estland ønsker å bli ansett som et nordisk land. På den annen side er det åpenbare og dyptgående forskjeller mellom estisk og for eksempel norsk velferdspolitikk. I hvilken grad anser presidenten den nordiske velferdsstaten som en god modell for Estland?
- Jeg beklager å måtte registrere at slike utdaterte klisjeer fortsatt er i sirkulasjon, sier Ilves. - For fremtiden vil jeg anbefale litt hjemmelekse, eller en undersøkelse av hva som foregår i Estland. Estisk og nordisk velferdspolitikk er ikke så forskjellig, de blir faktisk likere og likere. Hovedsaken er penger.

Estisk velferdspolitikk. En sammenligning
Likheten mellom estisk og nordisk velferdspolitikk, er kanskje ikke så åpenlys. Ingen EU-land bruker i prosent av BNP mindre enn Estland på arbeidsmarkedstiltak. Bare Latvia og Litauen bruker mindre på sosiale støtteordninger, hvor det riktignok, etter parlamentsvalget i begynnelsen av mars, planlegges en solid økning av pensjonene de kommende årene. Enn så lenge er ikke Estland internasjonalt kjent for en godt utbygd velferdsstat, men for å ha vært først ute med flat skatt.

Statsminister Andrus Ansip, som ved marsvalget fikk fornyet mandat, har forpliktet seg til nye skatteletter i denne valgperioden. Hans visjon er å gjøre Estland til et av de fem mest velstående landene i Europa, nettopp ved hjelp av et rekordlavt skattenivå.

Hjelp til selvhjelp
- Medlemskap i NATO og EU har stått sentralt i Estlands politiske prosjekt etter Sovjet-tiden. Men når det gjelder Estlands tilnærming til de høyt priste liberale verdier gjenstår mange paradokser. For eksempel ser forholdet til Russland og til russere ut til å ha vært avgjørende i utformingen av Estlands svært restriktive innvandringspolitikk. Ifølge statistikk fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det ikke mer enn 11 flyktninger bosatt i Estland mot over 40 000 i Norge. Hva er presidentens visjon for den neste generasjonen?

- Jeg er overrasket over at du synes at sammenligningen av antallet innvandrere i den gamle velferdsstaten Norge og Estland, som først ble med i EU og NATO for noen få år siden, er paradoksal. Estland er fullstendig åpent for fri bevegelse av arbeidskraft innen EU, noe mange EU-medlemmer, som for eksempel Frankrike, Danmark, Tyskland og Østerrike, ikke er villige til å gjøre. Hvis du begynner å tenke på ønskene til innvandrere, vil du forstå hvor denne forskjellen kommer fra. Som president kan jeg forsikre deg at Estlands innvandringspolitikk definitivt ikke er restriktiv. Vår lov om statsborgerskap er betraktelig mer liberal enn dem i mange andre EU-land.

- Siden 1997, da Estland tilsluttet seg FNs konvensjon om statusen til flyktninger, har Estland mottatt et gjennomsnitt på omkring ti asylsøknader årlig. Og antallet søknader økte ikke etter inntredenen i EU. Det er vanskelig å konkurrere med Norge i denne saken når det rett og slett ikke er like mange søknader. Norge er simpelthen et rikere land og dermed mer attraktivt for asylsøkere. Generelt må jeg si at jeg setter pris på intervjuer hvor intervjueren tenker litt mer over de spørsmålene han eller hun stiller.

Sier Ilves. Hva så med den offisielle innvandringskvoten, som er fastsatt til maksimalt 0,05 % av befolkningen per år, og grovt sett gjelder alle som ikke er fra Vesten? Kvoteflyktninger mottar Estland ellers ikke. Det er tydelig at perspektivet er forskjellig.

Redaksjonen understreker at synspunktene i denne artikkelen - med overskrift, ingress og bildetekst - fullt og helt står for forfatterens regning.

*

[FAKTABOKS I:] Toomas Hendrik Ilves
· Født 1953 i Stockholm
· Arbeidet under frigjøringsperioden i Radio Free Europe i München
· 1993-96 Estlands ambassadør til USA, Canada og Mexico
· Estlands utenriksminister 1996-98 og 1999-2002
· Medlem av Europaparlamentet 2004-2006
· Estlands president siden høsten 2006 (inntil da medlem av Sosialdemokratene)

*

[Foto:] Estlands president vil ikke ha på seg at Norden er forbildet. Sammenligninger med Norge synes han er urimelige.

Den svarte kvinnen i Tartu

[Trykt i Estlands-Nytt. Oversatt til estisk og i ferd med å bli sendt som debattinnlegg til den estiske ukeavisa Sirp. - (morten)]

Som hvit nordmann har jeg bare begrenset erfaring med å bli beglodd på grunn av min hudfarge (det var i et par mindre byer i India. Ni av ti steder jeg reiste til, enten det var i byer eller på landsbygda, vakte mitt nærvær liten eller ingen oppsikt). Noe før jul kom imidlertid min brasilianske forlovede på besøk for noen måneder, og det ga meg et innblikk i hvordan det er å være svart i Estland. Hun er svart, med portugisere, indianere og afrikanske slaver representert lenger tilbake i slekten.
Den første uka var tøff for henne. Alle disse blikkene. Barna naturlig uhemmet, de voksne mer i skjul. Hun fant det først svært ubehagelig. Aller verst var det under et senere helgeopphold i Narva, der vi overhodet ikke så noen svarte. I løpet av den første uka telte vi to i Tartu og en i Tallinn. Den endelige opptellingen etter to måneder på estisk jord viser at vi i løpet av besøket hennes så fem personer med afrikansk utseende og om lag like mange av asiatisk opphav.

Innvandringskvoten
Estisk innvandringspolitikk er svært streng. Vil man gifte seg med en ester eller Schengen-borger er lovverket greit nok – om man bare får til å møtes. Det samme ser ut til å gjelde arbeidsinnvandring. Også etniske estere, EU-borgere og personer fra USA, Japan, Norge, Island og Sveits stiller rimelig bra. For alle andre gjelder den offisielle innvandringskvoten, som er fastsatt til 0,05 % av befolkningen per år. For 2007 betyr det i teorien i underkant av 700 personer.

ETNISK SAMMENSETNING
Per 1. januar 2006 Andel
Estere 921.908 68,6 %
Russere 345.168 25,7 %
Ukrainere 28.321 2,1 %
Hviterussere 16.316 1,2 %
Finner 11.163 0,8 %
Tatere/romani 2.500 0,2 %
Latvere 2.230 0,2 %
Polakker 2.097 0,2 %
Lituanere 2.079 0,2 %
Jøder 1.939 0,1 %
Tyskere 1.895 0,1 %
Andre 9.068 0,7 %
I alt 1.344.684

Kilde: www.stat.ee

Arven fra Sovjet
I Norge snakker man om mennesker med bakgrunn fra ”ikke-vestlige” kulturer. I estisk sammenheng er det mer treffende å tale om en (svært liten) minoritetsbefolkning fra ”ikke-postsovjetiske” eller ”ikke-postkommunistiske” kulturer. Det etniske mangfoldet er rimelig stort i Estland målt etter hvilken sovjet-republikk man har bakgrunn fra (Estland, Russland, Ukraina, Hviterussland og i begrenset grad Latvia og Litauen), men minimalt i enhver annen henseende.
Av finnene, taterne, polakkene, jødene og tyskerne i Estland, som samlet utgjør 1,5 % av befolkningen, har de fleste dype røtter i landet. I samlekategorien ”andre” finner vi knapt 10.000 mennesker, hvorav de fleste etter alt å dømme er fra det øvrige Øst-Europa og vestlige land. I et intervju med The Baltic Times nylig anslo en talsmann for den latviske organisasjonen AfroLat (www.afrolat.lv) den fargede befolkningen i Latvia til rundt 200 personer. Han mente tallet måtte være enda mindre for Estlands og Litauens del.

FLYKTNINGER
Antall Norge Estland
Per 2004
Flyktningebefolkning 44.046 11
Herav konvensjonsflyktninger 14.988 4
Opphold som flyktninger 3.539 0

I 2004
Antall Norge Estland
Nye søknader 7.945 14
Innvilget opphold, konv.flyktninger 508 0
Innv. opphold, humanitært grunnlag 3.633 0

Kilde: www.unhcr.org

Ekstremt få flyktninger
Av Norges innvandringsbefolkning er rundt 44.000 ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) å betrakte som flyktninger. Det tilsvarende tallet for Estland er 11 (!), hvorav fire har fått opphold med henvisning til FNs flyktningekonvensjon. Det samme absurde størrelsesforholdet gjør seg gjeldende når det gjelder antall asylsøknader. I 2004 søkte bare 14 personer om asyl i Estland, ingen fikk opphold.
Mens Estlands flyktningebefolkning på én person nær kan telles på to hender, finner vi på den annen side ikke mindre enn 855 flyktninger fra Estland bosatt i andre land, først og fremst i Tyskland og USA (og flyktningestrømmen fortsetter: I 2004 søkte 70 personer fra Estland om asyl i andre land).
Sagt med et økonomisk vokabular er Estland med andre ord en netto eksportør av flyktninger, et land som gir opphav til flere problematiske menneskeskjebner enn det selv tar til seg. At det ikke er noen antirasistisk organisasjon her er kanskje ikke så rart, så lenge det knapt er noen farget befolkning å snakke om? Det er likevel et sykdomstegn for en moderne kultur når den stedegne befolkningen teller flere skinheads enn fargede.

1-0 til rasistene
En annen målestokk for et moderne demokrati er om det er flere organiserte antirasister enn organiserte rasister. 1-0 til rasistene i denne omgang.
I en kommentar i det baltiske turistmagasinet City paper het det i fjor høst at den baltiske politikken overfor høyreekstremister må forstås ut fra offer-identiteten som skriver seg fra krigshistorien, og landets manglende oppgjør med noen form for medansvar for Holocaust. Mens man i det øvrige Europa på bakgrunn av en historisk skyldfølelse for det som hendte slår hardt ned på høyreekstremisme, er praksisen til baltiske myndigheter mer liberal. Verdier som ytringsfrihet og retten til politisk organisering blir identifisert med den ennå nyvunne friheten.

Integrasjon og liberale verdier
Med bakgrunn fra SOS Rasisme (og som opphavsmann til antirasistiske debattartikler som ”Ikke mobb uvennen min!”) er jeg klar over at man ikke kan komme rasismen til livs simpelthen ved å forby den. Det denne unge nasjonens ideologer burde reflektere over, er snarere hva det innebærer – i kulturelle og demografiske termer – å bli integrert i ”det internasjonale samfunnet”. Skal de vestlige land stå som modell, er det verd å huske på at ikke i noe vestlig land finner man så få fargede som i Estland.
Den estiske integrasjonsdebatten har så langt fokusert nesten utelukkende på den store russiske minoriteten, et fokus som også har lagt føringer på den generelle innvandringspolitikken. Betraktet som et ”liberalt demokrati” vil landet uansett, etter vestlig målestokk, forbli umodent inntil de høyt prisede liberale verdiene også får spillerom i innvandrings- og flyktningepolitikken. Resultatet av dagens innvandringspolitikk er at man for en stor del binder landets kulturelle og demografiske fremtid til forhistorien som sovjetisk republikk. Og det var vel ikke hensikten?

Ting tar tid
Det hjelper å snakke med folk. Å se dem, om ikke annet, og få bekreftet at de er mennesker, de også, som deg og meg. I huset hvor jeg bor ble forloveden min tatt godt imot, med klemmer og thumbs up, det var visst litt stas å ha fremmedfolk iblant seg. Etter en tid i landet begynte hun å snakke om at hun hadde esterne under opplæring, bare ved å la dem venne seg til synet av henne.
Men ting tar tid. Om Estland i forhold til befolkningen hadde tatt imot like mange av FNs kvoteflyktninger som Norge siden uavhengigheten (tør jeg foreslå 300 nye hvert år?), hadde fargede mennesker i dag vært et synlig innslag i gatebildet. Universitetet i Tartu satser etter sigende på internasjonalisering, likevel var det i fjor ikke flere enn 400 utenlandske studenter. Et lignende antall estiske studenter er for et semester eller to ved et utenlandsk lærested, og vender hjem med nye erfaringer fra land med en mer global form for etnisk mangfold. Hvor er vi så en generasjon frem i tid?
Under min forlovedes opphold her i Tartu var jeg fristet til å innkalle til pressekonferanse i forkant av parlamentsvalget og presentere byens befolkning for Tartus svarte minoritet. Så kunne de stille opp i kø, fleipet vi, og ta min kjære og de få andre fargede i byen nærmere i øyesyn – bare for en gang for alle å få godtgjort at de er virkelige mennesker av kjøtt og blod. Det hadde vært noe, det – et riktig interessant politisk stunt.