Norsk-estisk samfunnsdebatt

I siste nummer av Estlands-Nytt, som foreligger nå (nr. 2 2008, ialt nr. 42), er Peter Kyhn's innlegg 'Som man spørger, får man svar' og mitt tilsvar 'Om sårheten i det estiske samfunnslivet' på trykk. Det dreier seg om mitt intervju med Estlands president, Toomas Hendrik Ilves. For de to innleggene, se under.

La meg også gjengi hva redaksjonen i Estlands-Nytt skriver på lederplass:

Estlandsnytt er ingen kritikklaus forsvarar av estisk politikk. Men vår rolle blir ofte å gjere det estiske perspektivet forståeleg og prøve å hindre avsporingar.
Debattinnlegga side 46-49 gir uttrykk for forståing av ulike sider ved det estiske samfunnet, og sjølv etter meir enn halvtanna tiår med fridom er sårheita etter okkupasjonen ein realitet som det kan vere vanskeleg å forhalde seg til.
Vi kan godt diskutere dei problematiske sidene ved offermentaliteten, men til grunn må det ligge ei forståing av at Estland faktisk vart eit offer - og ikkje, slik enkelte ser seg tente med å framstille det, berre prøver å bygge ein okkupasjonsmyte. For det estiske folket er det den grunnleggande opplevinga at dei vart tekne med vald, og at 'frigjeringa' av 1944 var innleiinga til ein lang okkupasjon som først tok slutt i 1994, då dei siste russiske soldatane forlot landet. Den djupe opplevinga av å ha blitt valdteken er det ikkje enkelt å riste av seg. Det er så mykje fortrengt å arbeide med, noko ikkje minst Imbi Paju har vist med dokumentarfilmen 'Fortrengde minne' og boka med same namn.
Det estiske folket må stadig tole at arvtakaren etter overgriparen - Russland - med aggressive paradar 9. mai kvart år gjer krav på å vere den store frigjeraren. Russlands ambassadør til Estland påstod i år på nytt i intervju til estiske media at okkupasjonen er løgn, og at det ikkje er grunnlag for tilnærming så lenge Estland lyg.
Slikt gjer ikkje den nasjonale sorgprosessen lettare.

Jeg har ingen problemer med denne situasjonsbeskrivelsen. Når jeg bare i liten grad har referert til okkupasjonshistorien, så skyldes det at det synes å være nært sagt det eneste mange andre snakker om - selv når man snakker om Estlands fremtidsutsikter! Mitt lille eksperiment har med andre ord bestått i å diskutere estisk politikk SOM OM det var mulig uten å nevne ordene "Sovjet" eller "okkupasjon". Når vi snakker om menneskerettigheter osv., så får jo mange andre land det til - altså, å diskutere det på et prinsipielt og etisk plan, uten BARE å referere til historien.

Til tekstene:

* * *

Som man spørger, får man svar

af Peter Kyhn

I Estlandsnytt nr. 3, 2007 publicerede den i Estland bosatte nordmand Morten Tønnessen under overskriften "Hvor er Estland på vei" et interview med Estlands præsident Toomas Hendrik Ilves, der indeholdt en række besynderlige spørgsmål, som kalder på en kommentar.

Morten Tønnessen præsenterer sig på sin blog utopiskrealisme.blogspot.com som en 32-årig ph.d.-studerende vid instituttet for semiotik ved Tartu Universitet. Det er meget positivt, at forholdet mellem Estland og omverdenen nu er normaliseret så meget, at også yngre mennesker med mod på ny viden og udfordringer begiver sig til Estland for at modtage disse. Strømmen er længe nok gået ensidigt den modsatte vej.

Tønnessen fungerer også som journalist, hvilket han giver en række eksempler på på sin blog. I Estlandsnytt har vi det omtalte Ilves-interview, hvorom jeg, da jeg læste det, tænkte, at det var da en underlig usammenhængende gang spørgsmål kastet hid og did. Jeg sporede en vis indsigt, særlig i spørgsmålet om hjerneflugt, men også en række klicheer og synspunkter, der for længst havde overskredet grænsen til det hjælpeløse.

Leder man på nettet for at finde dette interviews tilblivelseshistorie, bliver man lidt klogere. Her findes den engelsksprogede version (måske originalen?) under overskriften "Reversing the Brain Drain", som er publiceret i det engelsksprogede, men estisk baserede City Paper og også lagt ud på Tønnessens blog. Denne udgave af interviewet indeholder ud over de i Estlandsnytt fremsatte spørgsmål også følgende: "What does the President think about establishing something similar to the Nordic model for cooperation between the government and NGOs representing employers and employees?"

Javel, ja. Den røde tråd i interviewet med Ilves er altså den gamle vanlige om, at Estland så hurtigt som muligt skal optage nordiske normer og blive en nordisk velfærdsstat. Det er der sikkert nogle i Estland, der gerne vil have. De er bare ikke de fleste, og derfor har Estland på nogle områder valgt en anden politisk kurs, der mere minder om den centraleuropæiske model, f.eks. på sundhedsområdet. Det må vi leve med, Morten Tønnessen, eller vente på, at esterne ændrer opfattelse og ændrer det selv. Det skal med, at regeringen i Estland forhandler med arbejdsmarkedets parter om fastsættelsen af mindstelønnen, hvis niveau er afgørende for en lang række sociale ydelser.

I øvrigt er spørgsmålet som udgangspunkt forkert, for der findes ingen nordisk model på arbejdsmarkedet. Jeg skal undskylde mit ringe kendskab til Morten Tønnessens fædreland, men i to andre nordiske lande, hvor jeg faktisk har tjent mit brød, Danmark og Sverige, er forholdene radikalt forskellige. I Sverige har man i kraft af både MBL (Lag om medbestämmande i arbetslivet) og LAS (Lag om anställningsskydd) statslig detailstyring af centrale arbejdsmarkedsforhold helt ud på fabriksgulvet, mens arbejdsgivere og fagforeninger i Danmark siden 1899 har reguleret disse forhold selv og slet ikke ønsker statslig indblanding. Der findes således ingen lovbestemt mindsteløn i Danmark – skal Danmark antage den nordiske model eller den estiske model eller omvendt? Jeg er forvirret, Morten Tønnessen.

Forvirringen bliver ikke mindre, når man ser på den del af interviewet, der kom med i Estlandsnytt. Morten Tønnessen kalder først Estlands indvandringspolitik for "ekstremt restriktiv", hvorpå han bruger FN-statistik til at påvise, at der er 11 flygtninge i Estland, mens Norge har over 40.000. Afsluttende spørger semiotikeren Tønnessen: "Hva er presidentens vision for den neste generationen?" Det lyder som et spørgsmål, de rigtig store journalistkanoner stiller på CNN, men hvad det betyder, er jeg ikke helt sikker på. Det tror jeg heller ikke, at Ilves var, for han opfordrede Tønnessen til at tænke først og spørge siden.

Det korte af det lange er, at der er pokker til forskel på økonomiske emigranter og politiske flygtninge. De første vælger at forlade deres hjemland for at skabe sig en bedre fremtid et andet sted, mens de sidste er tvunget bort fra deres hjem af politisk forfølgelse. De første står det staterne frit for at byde velkommen eller at afvise. De sidstes forhold er reguleret via internationale konventioner, enten som de facto-flygtninge eller konventionsflygtninge. Derfor nytter det ikke at blande disse pærer og æbler sammen i ét spørgsmål.

Dér, hvor disse grupper har noget til fælles, er, at de til en vis grad bestemmer, hvor de vil hen, når de sætter sig i bevægelse. Og hvorfor skulle en fattig senegaleser eller en kinesisk dissident tage til Estland, når det ad de etablerede flygtningeveje er lettere at komme til Norge eller Canada, hvor mulighederne er langt større?

Ilves forsøger at forholde sig til indvandringsspørgsmålet inden for EU. Her er det en kendsgerning, at den estiske statsborgerskabslov er mere liberal end i en række andre lande. Det er en kendsgerning, at Estland i modsætning til bl.a. mit eget land har fuldstændig fri bevægelse for arbejdskraft inden for EU – og det er forholdene inden for EU, som præsidenten forholder sig til. Immigrationskvoten har fandtes siden 1993, og det er klart, at den er vendt mod immigranter fra Rusland og andre dele af det tidligere Sovjet. Tønnessen har vel ikke glemt, at esterne for mindre end 20 år siden var ved at blive en minoritet i deres eget land på grund af tvungen indvandring fra øst? Er det vanskeligt at forstå, at esterne har lavet en lovgivning, der forhindrer, at det vil ske igen? Det synes jeg ikke. Og selvfølgelig kan Estland ikke have en immigrationskvote i forhold til EU- eller EØS-lande – det ville have forhindret, at Estland blev medlem. Så det er klart, at der er forskel på folk.

For første gang siden immigrationskvoten blev indført, blev den faktisk opfyldt i 2007 med 686 immigranter. Så i marts i år besluttede parlamentet Riigikogu at fordoble kvoten fra 0,05% til 0,1% af Estlands befolkning, foruden at der er adgang til at beskæftige personer fra såkaldte tredjelande (lande uden for EU og EØS) på arbejdsvisum i op til to år ad gangen.

Der findes mange slags interviewpersoner, men lad os her holde os til to kategorier: Dem, der for alt i verden ikke vil ødelægge den gode stemning, og så dem, der ikke er bange for at sige deres kontante mening. Ilves tilhører afgjort den sidste slags – og det skal man bare vide, når man forsøger at interviewe ham. Det hører med til researchen.

Tønnessen har med andre ord fortjent de svar, han har fået af Ilves. Som man spørger, får man svar.

* * *

Om sårheten i det estiske samfunnslivet

av Morten Tønnessen – skribent, innvandrer, semiotiker

Peter Kyhn synes (”Som man spørger, får man svar”) mitt intervju med president Ilves ”indeholdt en række besynderlige spørgsmål”. Kommentarene hans er så vidt jeg kan bedømme i det store og hele informative og innsiktsrike. Siden Kyhn går inn på min personlige bakgrunn, kan jeg likegodt minne om min artikkel ”Den svarte kvinnen i Tartu”, som også sto på trykk i Estlands-Nytt i fjor, og har vært publisert i den estiske ukeavisen Sirp. Min kone er altså farget – og i likhet med meg selv (i hvert fall for noen år) en innvandrer til Estland. Hadde det ikke vært for dette, ville min interesse for Estlands innvandrings- og integrasjonssituasjon vært begrenset.

Jeg var oppriktig skuffet da Ilves i stedet for å dele en visjon for den neste generasjonen valgte å begrense seg til et forsvar for den nasjonale ære. Først sammenlignet han med andre EU-lands politikk – uten å la seg besnære av at det knapt finnes et land i Europa med en mindre farget befolkning. Så viste han til implementeringen av FNs asylkonvensjon, og det minimale antallet asylsøknader – bekvemmelig nok uten å nevne at FNs høykommissær for flyktninger i sine rapporter uttaler at Estlands infrastruktur for å motta flyktninger er svært dårlig utviklet. Asylretten er ikke bare en papirstørrelse, som man ganske enkelt kan vedta – den må følges opp i politisk handling. At innvandringskvoten siden intervjuet ble foretatt er doblet, tar jeg forøvrig i mot som en god nyhet, og et skritt i riktig retning.

Er så ”Reversing the Brain Drain”, som sto på trykk i City Paper, den originale intervjuteksten? Den ble riktignok publisert etter intervjuet i Estlands-Nytt – men tekstmessig står den den originale intervjusituasjonen nærere, siden intervjuet ble foretatt på engelsk (forøvrig per epost, da Ilves` pressekontor etter lang tids betenkning ikke fant tid til et personlig møte). Som Kyhn viser til inneholdt denne teksten et ekstra spørsmål, om det nordiske trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Når jeg fremla dette spørsmålet for presidenten, skyldes det at min opprinnelige oppdragsgiver var et norsk fagforeningsblad. I Estlands-Nytt luket jeg det ut da redaksjonen ba meg korte ned på teksten. Hvorvidt det virkelig er rimelig å tale om en nordisk modell for arbeidslivet, som min oppdragsgiver gikk ut fra og som jeg videreformidlet, skal jeg ikke gå inn på her.

Som innvandrer – midlertidig eller ikke – skal man selvsagt være varsom med å bære med seg alle sine hjemlige normer til det nye vertslandet. Det er ikke fritt for at jeg under mitt opphold i Estland har blitt mer bevisst mine nordiske idealer. Selvsagt kan ikke, og bør ikke, Norden i ett og alt tjene som utviklingsmodell for Estland. Det jeg reagerer på, er det usammenhengende i på den ene siden å nærmest kalle seg et nordisk land, og på den annen side å ta sterk avstand fra nordiske idealer. Det samme kan sies om Estlands forhold til Vesten. Hvordan kan Estland definere seg som en del av Vesten, uten å dele de liberale verdier som vitterlig definerer Vesten som en politisk størrelse? Når det kommer til markedsøkonomi og krigføring i frihetens navn står ikke Estland tilbake for noen. Men hva med det humanitære området? Det er noe uavklart her, som jeg tror Estland deler med mange sentraleuropeiske land, og som i løpet av den neste generasjonen kan ha mye konfliktstoff i seg.

Kyhn uttrykker forståelse for at Estland må holde på innvandringskvoten, som en garanti for at Sovjet-okkupasjonen ikke vil gjenta seg. Det riktig triste med Estlands holdning i dette spørsmålet er slik jeg ser det at det å lukke landet bare vil sementere den historien som ennå preger samfunnslivet. Som mange av mine estiske venner og kolleger understreker, er det bare ved å åpne seg mot verden at Estland kan blomstre for fullt. Kanskje er det den veien det går – men det går ikke av seg selv.

Det er en sårhet, eller offermentalitet, i estisk politikk og sosialt liv som er vond å forholde seg til. At ofre for overgrep har en tendens til å gjenta overgrepene i møte med nye ofre kjenner vi godt nok til fra andre sfærer av det sosiale liv. Vi må aldri komme dithen at bare fordi noen begikk urett mot oss, så kan ingen kreve noe av oss. Én urett rettferdiggjør ikke en annen. Å overkomme denne sårheten – det må være målet.

Vekstøkonomiens fremtid - ute nå

Artikkelen min 'The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth' er ute nå, i Trames nr. 2, 2008. Les hele artikkelen på Scribd.

Mot oljeleting - artikkel på Liberaleren.no

20 års moratorium mot oljeleting

av Gjesteskribent | 6 Juni 2008 kl. 09.03 | 1 kommentar

Norsk oljepolitikk er styrt av et eksploratorisk imperativ: Der det finnes olje, der skal det utvinnes. Hvorfor leter vi fortsatt etter olje, hvis det virkelig er tilfelle at fossil energi tilhører en fase vi må arbeide oss ut av?

Dagens tema og gjesteskribent er ikke hva du vanligvis finner på Liberaleren, men vi håper du finner forfatter og forslag interessant. Forslaget kommer fra bloggen Utopisk Realisme, hvis innehaver er Morten Tønnessen. Han er PhD -student at Department of Semiotics, University of Tartu i Estland. Han definerer seg som utopist. Tønnessen har bosatt seg i Brasil.

Av Morten Tønnessen

I de ulike klimamodellene som er i bruk av IPCC og andre er et avgjørende spørsmål hvor mye av den fossile energien som vil bli tatt ut og nyttiggjort av vår sivilisasjon. Alt? Halvparten? Forskjellen lar seg måle i antall grader temperaturøkning. Men i Norge foregår ingen debatt om hvor mye av petroleumsressursene vi skal la ligge. Resultatet er en oljepolitikk på automatgir.

Bloggen Utopisk realisme lanserte mandag 2. juni et forslag om å innføre et 20 års moratorium, dvs. selvpålagt forbud, mot oljeleting i norske farvann. Dagen etter støttet Sondre Båtstrand, talsperson for De grønne, forslaget i sin VG-blogg Grønn i Bergen. En hissig debatt i VGs interaktive spalter telte tidligere i dag, torsdag, 141 innlegg, hvorav ingen, interessant nok, refererer til den opprinnelige bloggposten i Utopisk realisme.

Reaksjonene på VG Nett er overveiende negative, og inneholder en bemerkelsesverdig mengde skjellsord og æreskrenkelser – til feil adressat; akkompagnert av løsaktige påstander om denne adressats naturfagskunnskaper, økonomiforståelse, mentale helse osv. De mer saklige innsigelsene kan oppsummeres som følger:
1. Å slutte med leteboring ville koste oss tapte inntekter – de fleste av skriblerne mener bestemt det ville resultere i økonomisk ruin, “tilbake til steinalderen” etc.
2. Norges oljeproduksjon utgjør bare en liten del av verdens totale oljeproduksjon. Drivhuseffekt blir det uansett hva vi gjør.
3. Norge er en oljenasjon, og det er det ikke noe å gjøre med.

Om Sverige og andre steinalderland
At et moratorium mot leteboring vil resultere i tapte inntekter er greit nok. Påstander om en påfølgende økonomisk ruin er imidlertid dårlig fundert. I det minste måtte man da definere hva man regner som “ruin”. Skriblerne på VG Nett snakker om alt fra “tilbake til 70-tallet” via krigsøkonomien til ”tilbake til steinalderen”. Og alle synes å ta for gitt at vi har det bedre i dag enn noensinne tidligere (noe som ikke er så selvsagt at det kan påstås udokumentert, hvilket velferdskriterium man enn måtte operere med).

Det er selvsagt tilfelle at Norge i dag er rikere enn noensinne – den jevne nordmanns kjøpekraft kan grovt sett sies å være ti ganger større enn for et århundre siden. Men til tross for all oljehengighet: Hvor stor andel av Norges økonomi utgjør oljebransjen, underleverandører etc. inkludert? Oljen sies å være det som skiller oss fra Sverige. Det er selvsagt bare en del av sannheten (svensk økonomi kjennetegnes f.eks. også av en større mengde privat kapital enn norsk økonomi), men gir likevel et godt bilde: Ville det virkelig være en katastrofe å komme “helt ned” på Sveriges nivå, økonomisk sett?

Om utopisk realisme som et politisk perspektiv
De to andre innvendingene vil jeg komme tilbake til etter hvert som denne kommentaren skrider frem. Forslaget om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann er fra min side et pragmatisk politisk innspill, i den forstand at det er ment som et policy-forslag ulike grupperinger kan tenkes å enes om, til tross for at de kan være uenige i omliggende spørsmål (som f.eks. nedtrapping av oljeutvinning i eksisterende felt). Det er dermed et realpolitisk utslag av min utopiske realisme, et ideologisk perspektiv som kan karakteriseres som utopisk på kort sikt og realistisk på lang sikt. Som jeg sier det i bloggens motto: “Utopisme. Det er på lang sikt det eneste realistiske.”

En slik holdning må, i dagens politiske virkelighet, fremfor alt baseres på en godt begrunnet økonomiforståelse, særlig med sikte på naturens rolle i økonomien (og omvendt) og ulike fremtidsscenarier. En tidsskriftartikkel fra min hånd som 20. juni publiseres i det estiske tidsskriftet TRAMES, ”The statistician’s guide to Utopia I: The future of growth”, er egnet til å kaste lys over hvordan jeg tenker. Der presenterer jeg ulike scenarier for verdensøkonomien frem til år 2300, og gir råd til tre grupperinger, på grunnlag av historisk økonomisk statistikk samt befolkningsfremskrivninger:
a) De som ønsker å opprettholde vekstøkonomien lengst mulig
b) De som ønsker å opprettholde en verdensbefolkning omlag av dagens størrelse
c) De som ønsker å minimere belastningen på naturen

Om utopistens rolleforståelse kan det kort sies at det å reise debatt, ved å utvide folks perspektiv, må forstås å ha egenverdi. Hvis politikk er det muliges kunst, så er utopistens rolle å utvide spekteret av muligheter i den politisk interessertes bevissthet. Å reise et tema i folks bevissthet er første skritt mot politisk reform.

Hvorfor leteboring?
Et moratorium mot leteboring vil være et virkningsfullt og effektfullt klimatiltak. Det vil føre til en raskere nedgang i norsk oljeproduksjon de neste 20 årene enn det man ellers vil få, siden ingen ny produksjon vil motvirke fallet i produksjonen fra eksisterende felt. Det politiske signalet dette vil sende internasjonelt vil være av stor symbolverdi: La oss ta en tenkepause – en time-out – i utvinningen av fossil energi.

At Norges oljeproduksjon bare utgjør en liten del av verdens totale oljeproduksjon er en sannhet med modifikasjoner. Av oljeproduksjonen globalt står Norge for nærmere 4 % – og forbrenning av petroleumsprodukter står for nærmere en tredjedel av verdens CO2-utslipp. Vi er blant de aller største oljeeksportørene, og en villet nedgang i forventet norsk oljeproduksjon de neste 20 årene vil resultere i overskrifter verden over – og trekke oljeprisen opp. De endelige virkningene av et moratorium vil avhengige av om andre oljeprodusenter følger etter.

Ikke minst vil det å slutte å lete etter olje i norske farvann gjøre det klart at vi må lete andre steder, etter fremtidens energi. Forskning, investeringer etc. vil mer og mer konsentreres om fornybar energi – både fra statens side, og næringslivets, siden en dør rett og slett er lukket. Kapitalstrømmer vil med andre ord styres i en mer fremtidsrettet retning.

Tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen påpekte nylig overfor Dagsavisen at vi har en stygg tendens til å sette i gang utvinning overalt hvor vi kommer over drivverdige felt. Når skal vi for første gang få oppleve at et drivverdig felt ikke settes i produksjon? Så lenge det ikke har funnet sted, må vi konstatere at norsk oljepolitikk er styrt av et eksploratorisk imperativ: Der det finnes olje, der skal det utvinnes. Denne tvangsmessige tilnærmingen til oljeressursene er det vi må komme bort fra.

Hvorfor moratorium?
Forbildet til et moratorium mot oljeleting hentet jeg fra det moratoriummet som det internasjonale samfunnet ble enige om for Antarktis sin del. Der er det ikke lov, ifølge internasjonal rett, å utvinne olje eller andre naturressurser. Et lignende moratorium bør, som det svenske Miljöpartiet har tatt til orde for, komme på plass for Arktis sin del.

Et moratorium kjennetegnes ved at det på den ene siden er et selvpålagt forbud, som man altså har kommet til enighet om, og for det andre at det er midlertidig, eller tidsavgrenset. Det gir en mulighet til å revurdere moratoriumet i det det løper ut, i lys av utviklingen som har funnet sted – i vitenskapelig forståelse, økonomisk velstand, miljøproblemer osv. I klimasaken er det per i dag klare tegn på at problemene er i ferd med å løpe løpsk, samtidig som all statistikk viser økende globale utslipp og alle prognoser tyder på fortsatt økning i fossil energibruk. Det er med andre ord tid for å ta grep som monner – og som gir oss en tenkepause.

Hvorfor norske farvann?
Når jeg har foreslått et moratorium mot oljeleting i norske farvann, så skyldes det først og fremst at på norsk sokkel er det norsk lov som gjelder. Kommer et flertall på Stortinget til enighet om et moratorium, så blir det sånn. Det er med andre ord vår sak, og det er en enkel sak.

Ideelt sett ville et moratorium mot oljeleting gjelde ikke bare i norske farvann, men også i andre farvann. I et bredere perspektiv måtte selvsagt det være målet – men det er det altså opp til andre land å iverksette. Norges rolle ville være å sette i gang debatten internasjonalt ved å være førstemann ut.

Til en viss hjelp i den debatten kunne det også være om StatoilHydro ble instruert, av sin majoritetseier, den norske stat, til å innstille sin letevirksomhet også i andre farvann. Siden leting og utvinning i fjerne himmelstrøk i økende grad erstatter den norskbaserte oljeproduksjonen, er dette faktisk ingen detalj, men et viktig spørsmål. Det ville naturligvis være dobbeltmoralsk av Norge å innstille letevirksomhet i norske farvann, og samtidig fortsatte den i andre deler av verden.

Hvorfor 20 år?
20 år er forsåvidt et skjønnsmessig mål. Det spenner over fem stortingsperioder, og gir altså et langsiktig perspektiv i en realpolitisk sammenheng – med muligheter for å unngå populistiske omkamper hvert bidige valg. Det er samtidig lenge nok til å være informativt og forutsigbart for næringslivet, som i sine investeringsbeslutninger fremfor alt tar hensyn til forventede rammebetingelser (og forventet etterspørsel, pris etc.) i driftsperioden.

Ved utløpet av moratoriet vil det bli evaluert. Etter 20 år uten oljeleting kan vi forvente at vi i mellomtiden vil ha satset sterkt på utvikling av alternative energikilder. I lys av utviklingen av klimakrisen, vår kunnskap om den og forholdene på energisiden kan det da vurderes om moratoriet skal forlenges eller ikke.

Om norsk oljepolitikk, og andre tvangshandlinger
Som jeg påpekte i mitt innspill til Lavutslippsutvalget (på deres debattsider) består Norges viktigste bidrag til en global klimapolitikk i å la så mye som mulig av oljen og gassen ligge. Dette synes å stride mot den intuisjon den moderne nordmann har utviklet – ideen om å la noe av oljen ligge avfeies straks som “urealistisk” og ”useriøst”. Når ble det et imperativ i norsk politikk at alt det som kan utvinnes, det skal utvinnes? Det ligger en skjebnetro, og et mønster av tvangshandlinger i denne tankegangen som er verdt et psykologisk studium.

Et moratorium mot oljeleting kan etter min mening ikke i særlig grad ses på som et angrep mot næringsfriheten. Et hvert sivilisert samfunn (det være seg en nasjonalstat, eller en annen forsamling av borgere) må trekke opp linjene for hvilken næringsvirksomhet som er tillatelig, eller ønskelig, og hvilken som ikke er det. Snarere enn bare å flikke på teknologien i enhver samfunnssektor etter ostehøvelmetoden burde vi kanskje, i en miljøpolitisk sammenheng, i større grad nettopp velge ut hvilke næringsgrener vi bør luke ut, og avvikle. Slik får næringslivet klare rammer å forholde seg til, og det politiske livet klare prioriteringer.

Forslag fra Utopisk realisme: 20 års moratorium mot oljeleting

Bloggen Utopisk realisme lanserer i dag et forslag om å innføre et 20 års moratorium, dvs. selvpålagt forbud, mot oljeleting i norske farvann.

Du kan ta stilling til forslaget i meningsmålingen nederst på siden.

Og kommentere det her, under denne posten.

Et slikt moratorium kan bli den symbolsaken tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen etterlyser i klimapolitikken (se siste bloggpost, "Klima-fornuft fra gamle gubber: Mindre olje, takk!"). Resultatet vil bli en raskere senkning av utvinningstakten i norsk oljeproduksjon enn vi vil få med fortsatt oljeleting.

Det ville vise at vi mener alvor i klimapolitikken - og er villig til å handle, også der hvor det koster oss noe (i form av tapte inntekter). Som jeg ga uttrykk for i mitt innspill til Lavutslippsutvalget, "Norges andel av klimaproblemet", består Norges viktigste bidrag til en global klimapolitikk i å la så mye som mulig av oljen og gassen vi råder over ligge.

Hvem er med meg?

***

4/6: Etter at De grønnes talsmann Sondre Båtstrand har tatt opp forslaget i sin blogg på VG Nett Grønn i Bergen, har det havnet på forsiden av VG. Følg debatten i Sondres blogg.

***

Også De Grønnes talskvinne, Hanna E. Marcussen, omtaler forslaget fra Utopisk realisme i sin blogg. 'Forslaget er kjærkomment', skriver hun - som forøvrig kaller seg en 'pragmatisk utopist'.

***

5/6: Debatten i Sondres VG-blogg teller nå 141 kommentarer. Liberaleren har invitert meg til å skrive en gjestekommentar om forslaget - og signalisert at de vil ta stilling til det, i etterkant.

Ikke stemt ennå? Etter at 15 har stemt er det per nå 60 % oppslutning blant Utopisk realismes lesere om å innføre et moratorium mot oljeleting i norske farvann...

Klima-fornuft fra gamle gubber: Mindre olje, takk!

"Hvis det er miljøet som bekymrer mest," spør Bjørn Vidar Lerøen, tidligere spesialrådgiver i StatoilHydro, på offshore.no, "hvorfor reduserer ikke regjeringen den norske oljeproduksjonen, slik at alle de bilistene ute i verden som kjører på bensin som er raffinert på norsk råolje må betale ti-tjue øre eller en krone eller to mer for literen når de fyller bensin?" Han sammenligner med den kommende avgiftsøkningen på 5-10 øre literen.

"I regjeringen klapper de rød-grønne takten etter hvert som oljen strømmer fra havbunnen og oljepengene renner inn i statskassen. Det faller ikke noen inn å tenke på at to av regjeringspartiene en gang gikk inn for at oljeproduksjonen ikke måtte overstige 50 millioner tonn på årsbasis."

Samtidig foreslår tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i Dagsavisen (- Mangler symbolsak i klimapolitikken) å stoppe oljeletingen i Nord-Norge. Også han tar til orde for redusert tempo i oljeutvinningen.

"Børsanalytikerne sier det er viktig at StatoilHydro finner mer olje", sier Berntsen. "Hvis ikke kommer folk til å tenke at dette er et selskap på vei ned. Men hvis det er CO2 som er det viktigste, må vi legge dette på is. Du kan ikke si at klimautslippene er det viktigste og så drive en politikk som sier: «Vi gir f... i hele greia»."

Vel talt fra to gamle gubber.