tirsdag 11. april 2017

Intervju i Stavanger Aftenblad

I helga som var var jeg intervjuet i Stavanger Aftenblad, i Folk-intervjuet: Politikar opptatt av eigne val (NB: betalingsmur).


tirsdag 28. mars 2017

Debatt i Fevennen: Nei til regnskog og mat på tanken

Sitat:
Det å fø menneskene på jorden, og sikre leveområder for all verdens livsformer, er langt viktigere enn å kunne fylle tanken – med mat.
Les hele innlegget her (betalingsmur). Eller her:


Nei til regnskog og mat på tanken
 
Regjeringens opptrappingsplan for biodrivstoff har som Fædrelandsvennen og andre Schibsted-aviser har avdekket blitt vedtatt på en lite gjennomtenkt måte. Vi vet nå at økende bruk av biodrivstoff det siste året domineres av miljøskadelige varianter. Resultatet er at vi i dag bruker en stor mengde biodrivstoff som faktisk kan være verre enn fossilt brensel. Det lover ikke godt med tanke på regjeringens og støttepartiene Venstre og KrFs opptrappingsplan. 
   Det vanligste biodrivstoffet som er i bruk i stort omfang i dag er basert på matplanter, som raps og palmeolje. Det er høyt problematisk, av flere grunner. Én av disse er at bruk av matplanter til biodrivstoff ofte vil føre til at nye arealer tas i bruk til matproduksjon andre steder i verden. Slike arealendringer har ofte negativ klimaeffekt, fordi viltvoksende vegetasjon eller myrer som binder mye karbon ryddes for å dyrke mat.
   Matjorden trenger vi til matproduksjon. Så mye god matjord har vi ikke på denne planeten, at vi kan bruke deler av den til drivstoffproduksjon. Innen midten av århundret skal vi bli enda et par milliarder mennesker. Biodrivstoff basert på matplanter går ikke bare ut over verdens matbehov, men også verdens gjenværende villmarksområder, med alle de ville dyrene og plantene som lever der. Det å fø menneskene på Jorden, og sikre leveområder for all verdens livsformer, er langt viktigere enn å kunne fylle tanken – med mat.
   Palmeolje bør unngås helt. De siste årene har iherdig arbeid fra ulike organisasjoner bidratt til rundt 70 prosent reduksjon i palmeoljebruken i Norge. At man deretter velger å tillate å bruke palmeolje i biodrivstoff, innebærer i praksis å frata forbrukerne muligheten til å velge bort miljøskadelig palmeolje.
   Bærekraftig biodrivstoff må være av en slik art at det verken legger beslag på matjord eller fortrenger regnskog eller andre villmarksområder. Det tar tid å bygge opp en betydelig og samtidig forsvarlig produksjon, og det er usikkert hvor mye drivstoff av denne typen vi kommer til å trenge, blant annet i lys av den sterke økningen i antall elbiler. Et annet spørsmål er om å øke avvirkningen for å produsere biodrivstoff er bedre for klimaet enn å la skogen vokse for å binde karbon. Overgangen til et bærekraftig transportsystem må planlegges godt, det bør ikke baseres på hastevedtak som springer ut av forhandlinger i sene nattetimer.

Morten Tønnessen
2. stortingskandidat for Vest-Agder MDG

Om utopisk individualisme på Verdibørsen

I dagens Verdibørsen snakker jeg om utopisk individualisme, i intervju ved Jostein Gjertsen. Handler for en stor del om ungdommen nå til dags, ispedd noen utopiske betraktninger. Podcast her.

mandag 27. mars 2017

På plass i Stortingssalen


Under landsstyremøtet til MDG i helga på Stortinget fikk vi en omvisning i bygget. Her prøvesitter jeg i Stortingssalen.

tirsdag 21. mars 2017

Debattinnlegg i Stavanger Aftenblad: Nei til regnskog og mat på tanken

Se innlegget her.

Utdrag:
Regjeringens opptrappingsplan for biodrivstoff som Schibsted-avisene har avdekket i det siste, er blitt vedtatt på en lite gjennomtenkt måte. Samtidig vet vi nå at økende bruk av biodrivstoff det siste året domineres av miljøskadelige varianter.
[...]
Biodrivstoff basert på matplanter går ikke bare ut over verdens matbehov, men også verdens gjenværende villmarksområder, med alle de ville dyrene og plantene som lever der.
[...]
Overgangen til et bærekraftig transportsystem må planlegges godt, det bør ikke baseres på hastevedtak som springer ut av forhandlinger i sene nattetimer.

onsdag 1. mars 2017

Programendringsforslag - MDG

I kveld har jeg sendt inn to forslag til MDGs arbeidsprogram for 2017-21, foran landsmøtet i vår.

Tillegg: "Tilrettelegge for gjeting av sau i utmarka gjennom en tilskuddsordning og arbeidsmarkedstiltak."

Begrunnelse: En velfungerende politikk for vern av store rovpattedyr forutsetter at vi passer på sauene våre. Tiltaket vil tjene dyrevelferden til sau både i forhold til fare for predasjon ved rovdyr og ellers, og føre til flere arbeidsplasser i landbruket.

Jeg foreslo også, sammen med Birte Simonsen og Energipolitisk utvalg i Rogaland MDG, å stryke: "Gjennomføre en storstilt satsing på karbonfangst (CCS) i industrien, med minst tre anlegg etablert i løpet av stortingsperioden, og krav om rensing av alle store punktutslipp innen 2030."

Begrunnelse: En storstilt satsning på karbonfangst i industrien bryter etter vårt syn med føre-var-prinsippet og prinsippet om at forurenseren skal betale, i og med at det i realiteten overfører ansvar for våre klimagassutslipp til fremtidige generasjoner. Karbonfangst er svært energi- og ressurskrevende, og det er betydelig tvil om hvorvidt det fører til reelle utslippskutt i et systemperspektiv.

tirsdag 28. februar 2017

"Må" vi ha karbonfangst?

Igår sto kronikken under på trykk i Fædrelandsvennen. Tilgjengelig på nett bak betalingsmur.

«Må» vi ha karbonfangst?

I sine svarinnlegg 2. februar til vårt innlegg «Karbonfangst er dyrt, risikabelt og usolidarisk» fremstiller både Gassnova og ZERO det som om karbonfangst er noe vi «må» gjennomføre.

Miljøorganisasjonene er ifølge Trude Sundset, administrerende direktør i Gassnova, «nærmest samstemte når det gjelder karbonfangst og -lagring». Det er med respekt å melde ikke sant. I Norge har Greenpeace, FIVH og Miljøvernforbundet vært motstandere av en storstilt satsning på karbonfangst helt fra starten av. Tilsvarende er bildet internasjonalt at «[i] mange land har miljøbevegelsen vært sterkt skeptisk til CCS» («Derfor forsker vi på karbonfangst», forskning.no). Særlig Greenpeace har gjort seg bemerket med godt begrunnet kritikk av karbonfangst.

Camilla Svendsen Skriung (ZERO) hevder CO2-utslipp fra store industriutslipp ikke kan fjernes på annen måte enn gjennom karbonfangst. Tilsvarende skriver Gassnova-direktøren at de tre norske industrielle prosjektene som nå vurderes «representerer alle industrier som har utslipp som bare kan kuttes hvis CO2-håntering tas i bruk.» Heller ikke det er helt korrekt. For eksempel har sementprodusenten Norcem på Brevik gjennom flere år kuttet CO2-utslippene, bl.a. ved delvis å erstatte bruk av kull med energi fra forbrenning av restavfall.

I vårt innlegg var vi tydelige på at virksomhet som ikke makter å kutte utslippene må nedskaleres eller i noen tilfeller fases ut. La oss ta avfallsanlegg som et eksempel: Siden 1996 har mengden husholdningsavfall i Norge fordoblet seg. Er det da slik at vi «må» innføre karbonfangst ved store avfallsanlegg? Eller kunne et alternativ være å redusere søppelmengden? Tilsvarende med sementproduksjon: Er det slik at den globale sementproduksjonen «må» øke voldsomt de neste tiårene, slik at vi følgelig «må» rense CO2-utslippene knyttet til sementproduksjon for å få regnestykket til å gå opp? Eller kunne et alternativ være å si at verden kunne ha klart seg med noe mindre sementproduksjon enn i dag?
Et uuttalt premiss for både ZERO og Gassnova er at verdensøkonomien, og verdens energiforbruk, «må» fortsette med å vokse i overskuelig tid. Et slikt vekstscenario ligger også til grunn for scenariene til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel. På dette viktige punktet tenker begge disse institusjonene for konvensjonelt.

Skriung mener vi «blander kortene» når vi «snakker om bruk av CO2 til merutvinning av olje, og fangst og lagring av CO2 i samme åndedrag». I Olje- og energidepartementets mulighetsstudie av fullskala CO2-håndtering i Norge heter det imidlertid om lossing av CO2 offshore: «Dette kan også gi verdifull læring med hensyn til fremtidig CO2-injeksjon til økt oljeutvinning (EOR).» Det er ikke vi som blander kortene, det er det dagens norske politikk som gjør.

Ifølge The Global CCS Institute er det per i dag 16 karbonfangstprosjekter i drift internasjonalt, knyttet til 0,1% av verdens CO2-utslipp. Av disse baserer 13 seg på bruk av CO2 til økt oljeutvinning. Sammenhengen mellom karbonfangst og oljeindustriens agenda for økt utvinning er altså ikke noe vi bare finner på.

Sett fra et miljøstandpunkt er det selvsagt bedre å deponere CO2-en uten videre bruk, enn å bruke den til økt oljeutvinning. Men fra et økonomisk synspunkt blir jo CO2-håndteringen da desto dyrere, når CO2-en ikke lenger får noen bruksverdi. Nylig konkluderte Finansdepartementet med at satsning på karbonfangst per i dag ikke er kostnadseffektivt sammenliknet med andre klimatiltak. Slike vurderinger er en viktig grunn til at entusiasmen for karbonfangst internasjonalt i dag er dalende.

Et annet uuttalt premiss både ZERO og Gassnova legger til grunn i sin argumentasjon, er at naturen er forutsigelig på linje med en maskin. Vi har et noe annet natursyn. De siste generasjonenes erfaring taler på ingen måte for at vi i dag forstår naturprosessene fullt ut, og at disse er kontrollerbare ved enkle ingeniørgrep.
Det er selvsagt teknisk mulig å injisere CO2 i underjordiske deponier også uten å bruke den fangede klimagassen til økt oljeutvinning. På Sleipner-feltet har Norge, som både Skriung og Sundset viser til, gjort dette siden 90-tallet. Men tyve års injisering av CO2 gir ikke grunnlag for å omtale CO2-deponier som «sikker lagring» i et tusenårsperspektiv.

Om lagring av CO2 i geologiske formasjoner forsikrer Sundset oss om at forskning og erfaring viser «at gjort på rett måte, er dette trygt.» Hun viser i denne sammenhengen til overvåkingsmetoder og avbøtende tiltak. Hun svarer imidlertid ikke på hvordan hun ser for seg at dette kan gjennomføres uten å skyve ansvaret for våre klimautslipp over på fremtidige generasjoner: Hvem skal stå for denne overvåkingen, og disse avbøtende tiltakene, de neste århundrene og årtusenene? Og hvem skal ta regningen? Det er på en slik bakgrunn at vi omtalte karbonfangst som dyrt, risikabelt og usolidarisk.

Birte Simonsen, 1. kandidat Vest-Agder MDG
Morten Tønnessen, 2 kandidat Vest-Agder MDG