Om den svenske rovdyrutredningens forslag om å doble ulvebestanden

Ifølge oppslag i Nationen ("Vil doble ulvestammen") - videreformidlet på NRK radio - har leder for den svenske rovdyrutredningen Lars-Erik Liljelund gått ut og sagt at antall ulv i Sverige bør øke fra dagens 200 til 450, altså mer enn en dobling. Den egentlige kilden er gårsdagens pressekonferanse (Nationen nevner Svenska Dagbladet, men linker til Dagens nyheter).

Liljelund understreker at forslaget forholder seg til hva som ville være en livskraftig (bærekraftig) ulvebestand, og ikke tar i betraktning sosioøkonomiske faktorer - slike vurderinger overlates altså til politikerne.

På NRK Radio presenteres dette som en nyhet. Men det er ikke noe nytt ved at forskerne har foreslått en større ulvebestand. Det har konsekvent blitt foreslått i en årrekke. Om spørsmålet er hva som er en livskraftig bestand med liten fare for (lokal) utryddelse, så er svaret klart: Dagens svenske bestand, som er omlag fem-seks ganger så stor som den norske, er ikke stor nok til å kalles livskraftig på sikt. Måltallet på 450 ulv skiller seg lite eller ingenting fra tidligere forslag som pekte på 500 individer som et antall som ville kunne rettferdiggjøre betegnelsen "livskraftig [viable] bestand" (den gang tror jeg kanskje det dreide seg om hele Skandinavia, altså inkludert Norge).

En faktor som knapt kommer frem i Nationens oppslag, men som er dekket i artikkelen til Dagens nyheter, er at anslaget på antall individer i en livskraftig bestand avhenger av graden av innavl. Idag er denne høy, noe som medfører at den genetiske variasjonen i den skandinaviske ulvepopulasjonen er tilsvarende lav. Svensk forvaltning sikter mot mindre grad av innavl - her er en rekke nye tiltak på trappene. Tidligere anslag gikk ut på at en ideell bestand bestående av 50 ulv med varierte gener ville være like livskraftig som en bestand på 500 sterkt innavlede ulver. Det må bemerkes at den svenske tilnærmingen i nyere tid forutsetter en fortsatt intens bestandsovervåkning og -forvaltning, med en god del forvaltning på mikronivå (en slik detaljstyrende tilnærming i rovdyrforvaltningen kan være problematisk, i hvert fall om den betraktes som noe mer varig enn en overgangsordning).

En annen ting det er verd å merke seg - som Nationen kort dekker, i og med en kommentar fra Folkeaksjon Ny Rovdyrpolitikk - er hvilke konsekvenser det får for Norge, om Sverige skulle gjennomføre en slik politikk. Nå må det først sies at det på ingen måte er gitt (slik WWFs Rasmus Hansson later til å gå ut fra på NRK Radio - skjønt det kanskje mest er en retorisk, appellerende uttalelse). Da svenskene endret politikk for et par år siden, var det jo Riksdagens initiativ, og ikke i tråd med forskernes anbefalinger hva bestandsmål (satt til 210) gjelder. Til tross for satsningen på genetisk mangfold innad i ulvebestanden innebar den nye politikken en innstramming hva bestandsmål gjelder.

Uansett er det fortsatt slik at Sverige har flere ulv enn Norge, dels på grunn av geografisk beliggenhet (nærmere den russiske bestanden) og dels på grunn av en årrekke med en mer liberal politikk enn Norge. Selv en frysing av dagens ulvetall i Norge og Sverige vil innebære at vi kan forvente et betydelig innslag av streifulv fra svenskegrensen. Det innebærer igjen at en "kunstig" høy andel av ulvene i Norge er streifulv, en kategori som er overrepresentert i forhold til predasjon på sau. Det er ingen åpenbar vinnerstrategi å satse på å minimere antall fastboende ulv i Norge i en situasjon hvor vi uansett kan vente oss et stadig innslag av innvandrende streifulv østfra. Om vi så landet på SPs og FNRs linje og utryddet ulven i Norge, hva fastboende ulv gjelder, kan det tenkes at problemene med predasjon på sau kunne vedvare på dagens nivå, grunnet fortsatt innsiv av streifulv. Verken status quo eller nasjonal utrydning av fastboende ulv er noen løsning på noe nivå.

Sivil ulydighet: En bjørnetjeneste

17. april hadde jeg følgende innlegg på trykk i Nationen:

På Dagsrevyen hører vi at det er misnøye blant sauebønder som får avslag på søknad om tillatelse til felling av hannbjørn om våren. Det jeg merket meg, er at det nå åpent trues med «sivil ulydighet»: Blir ikke tillatelse gitt, så vil ulovlig jakt organiseres.

Jeg har selv begått sivil ulydighet, og kjenner til hva begrepet dreier seg om. Åpenhet er ett kriterium - der kvalifiserer bjørnejegerne, på den betingelse at de følger opp åpenheten også idet den ulovlige jakten utføres (vennligst underrett politi og offentlighet om hvem som deltok). På ett sentralt punkt faller de imidlertid igjennom: Sivil ulydighet er nemlig en betegnelse for ikkevoldelige aksjoner. Mer treffende er det derfor å kalle ulovlig bjørnejakt «sabotasje av regjeringens vernepolitikk» - med voldelige midler.

Morten Tønnessen
PhD-student ved Universitetet i Tartu

Om norsk ulvepolitikk - i Spania

Jeg har nettopp ankommet A Coruña, Spania, hvor den tiende verdenskongressen i semiotikk foregår. Her skal jeg på fredag (som doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu) presentere et arbeid kalt "The changing imagery of the big bad wolf". Jeg skal for en stor del fokusere på den nylige valgkampen, særlig Nationens dekning av rovdyrpolitikken.

Abstractet mitt lyder som følger:

The Changing Imagery of the Big Bad Wolf

Morten Tønnessen

Institute of Philosophy and Semiotics, University of Tartu

Tiigi 78, 50410 Tartu, Estonia

mortentoennessen@gmail.com

The current work is part of the author’s ecosemiotic analysis of Norwegian/Scandinavian wolf management in the period 1855-2010. In Norway, as in several other countries, wolf management is controversial. For some on the countryside it has come to symbolize the ignorant hostility (and imperialistic tendencies) of the urban elites. There is a wide gap between perceptions on the conservation side and in the antagonistic camp, and the proper role of folklore – which is considered by wolf ecologists as unscientific – has never been agreed upon. Field observations confirm that the political and cultural strife has little basis in actual wolf ecology – sheep, for instance, which play a marginal role in Scandinavian wolf diet, are currently major players in popular imagery (and, ironically, management policies) only.

As symbols have grown and developed, cultural representations of wolves appear, at least in part, to have decoupled from ecological reality. In what ways have our conceptions of wolves changed from the extermination campaigns of the 19^th century to the conservation efforts of our generation? To what extent have wolves, in modern times as well as earlier, symbolized human traits, religious ideas etc., and to what extent have they represented actual phenomena of nature? By offering a series of examples of animal representations involving wolves – in fiction and popular culture, in myths and in legends – I will inquire into these questions, aiming at approving our understanding of how human cultures has co-evolved not only with wolves, but further with a rich human imagery of these creatures, the infamous ancestors of man’s best friend.

Keywords: Animal representations, cultural imagery, zoosemiotics