Innlegg i Klassekampen: "Er Senterpartiet dyrenes beste venn?"

Lørdag for en drøy uke siden sto innlegget gjengitt nedenfor på trykk i Klassekampen (med tittelen "Hvem ville dyra stemt på?").

***

Er Senterpartiet dyrenes beste venn?

Gitt at Senterpartiet tradisjonelt har vært bøndenes parti, skulle man kanskje tro at omsorg for dyr var viktig for partiet. Partiet scorer imidlertid svært dårlig på Dyrevernalliansens vurdering av partienes dyrevernpolitikk. Som eneste parti får SP terningkast 1. I motsatt ende av skalaen finner vi Miljøpartiet De Grønne, med terningkast 6. De samme partiene opptrer også på motsatt ende av skalaen i NOAH sin vurdering av partiene, hvor Senterpartiet får 0 poeng av 10 mulige.

Det skal godt gjøres å argumentere for at Senterpartiet sin politikk er god for dyrene. Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet først og fremst er opptatt av nytteverdien til dyr. Da Dyrevelferdsloven ble forberedt under Terje Riis-Johansens tid som landbruks- og matminister, forsikret han næringsinteresser om at lovens anerkjennelse av dyrs egenverdi ikke skulle gjøre noen praktisk forskjell.

Senterpartiet har vært en bremse i en rekke dyrevernsaker, ikke minst når det gjelder avvikling av pelsdyrnæringen, som partiet har fungert som en slags garantist for. Omtalen av dyr i Senterpartiets program er for øvrig interessant lesning. Dyr er nevnt en rekke ganger, men omtrent halvparten av gangene dreier det seg om rovdyr, og ellers stort sett om næringsinteresser. Faktisk er ulven, men ikke sauen, nevnt i partiprogrammet – og mens rovdyr omtales som skadedyr, er ulven unorsk og skal derfor utryddes. Denne selektive inndelingen i henholdsvis nyttedyr og skadedyr er typisk for Senterpartiets politikk, og rimer dårlig med Dyrevelferdslovens anerkjennelse av alle dyrs egenverdi.

På grunn av Senterpartiets rolle som bremsekloss i norske dyreverndiskusjoner, er det ikke det minste rart at Dyrevernalliansen mener et stort SP med regjeringsmakt er «ekstremt dårlig nytt for dyrene» (Dagbladet 4. august). Støres drømmeregjering kan faktisk bli et mareritt for dyra! Med et partiprogram som ikke nevner verken dyrevern eller dyrevelferd, er Arbeiderpartiet dårlig skodd for å motstå Senterpartiets hestehandel i nytteverdiens navn.

Senterpartiets Geir Pollestad viser til at deres politikk innebærer «mindre gårdsbruk som gir bøndene tid til å ta vare på dyrene». Det er underlig lesning, når en vet at Senterpartiet i en årrekke har fokusert på volum framfor kvalitet i mat-produksjonen, og at tusen gårdsbruk ble nedlagt hvert år sist Senterpartiet var i regjering.

Vi trenger en dyrevelferdsreform i Norge. Ikke minst må Dyrevelferdslovens høyverdige prinsipper om dyrs egenverdi og respekt for artstypiske og individuelle behov komme til konkret anvendelse i alt dyrehold.

Det er faktisk ikke utenkelig at Miljøpartiet De Grønnes landbrukspolitikk ikke bare er bedre for dyrene enn Senterpartiets politikk, men også bedre for bøndene. Ved sist jordbruksoppgjør var det vårt forslag som lå nærmest bøndenes krav. Vil du ha et levende landbruk over hele landet, god utnyttelse av lokale ressurser, bedre kår for dyrene i landbruket, og et mangfold av alskens dyr også i skogene, da bør du stemme på Miljøpartiet De Grønne.

Morten Tønnessen, talsperson for Dyrevernpolitisk nettverk iMDG

Anna Kvam, 1. kandidat for MDG i Rogaland

Hvilket parti er størst på Facebook i Kristiansand? Per 26/9

Her er oversikt over hvor mange Liker partier i Kristiansand hadde per idag, 26. september (endring fra 23. august i parentes). MDG har nesten tatt igjen Venstre på første. Ellers har Senterpartiet økt fra 4% til 6% av totalen.

Samlet antall Liker er nå 6.412 (+1.567), en oppgang på 32% på en drøy måned, som inkluderer innspurten i valgkampen. 

1 (1). Venstre 930 (+162) [15% -1%]

2 (5). MDG 918 (+410) [14% +4%]

3 (2). Arbeiderpartiet 845 (+141) [13% -1%]

4 (3). SV 828 (+215) [13% -]

5 (4). Høyre 820 (+236) [13% +1%]

6 (7). Rødt 543 (+100) [8% -1%]

7 (6). KrF (sted) 522 (ingen side) (+66) [8% -1%]

8 (8). FrP 465 (+40) [7% -2%]

9 (9). Senterpartiet 363 (+146) [6% +2%]

10 (10). Demokratene 168 (+49) [3% +1%]

11 (11). Pensjonistpartiet 10 (-) [0,2% -]

Debattinnlegg i Ny Tid: Gjør sauen en bjørnetjeneste

SPs ulvehat og ulvens symbolikk

Trygve Slagsvold Veum, landbruksminister og leder av programkomiteen til Senterpartiet, har gjort det klart at Senterpartiet nå vil gå inn for fri jakt på ulv, og at det ikke skal være ulv i Norge. Standpunktet er ikke overraskende, gitt partiets holdninger de siste årene.

De andre store rovdyrene i Norge – gaupe, jerv og bjørn – skal SP fortsatt gå inn for at vi skal ha her i landet. Som Senterpartiet er godt kjent med, står disse tre artene for langt større skader på sau og rein enn ulven gjør. Hvorfor da gå inn for å utrydde nettopp ulven?

Jeg forsvarte min doktorgrad om miljøfilosofi og norsk ulveforvaltning i fjor, et arbeid som dekket historisk tid samt særlig årene 2006-2011. Hovedfunnet mitt i forhold til ulveforvaltning var at den sterke, om enn marginale motstanden mot ulv bare kan forklares om vi tar ulvens sterke symbolikk i betraktning. Det er ingenting ulven gjør som kan forklare hatet mot ulven, hvis vi sammenligner med holdningen til de andre rovdyrene.

Ulven har blitt et symbol på avmakt og frustrasjon på bygda, og på sentralmyndighetenes overstyring av lokale ønsker. Det er ikke egentlig ulven ulvemotstanderne vil til livs, det er alt det den representerer – ikke minst dårlige kår for tradisjonelle driftsformer i landbruket. Ulven er ikke bare poster boy for de andre rovdyrene – noe som, med medienes hjelp, har gitt uinformerte byfolk inntrykk av at det er ulven som spiser all sauen som tas av rovdyr. Den har også blitt en syndebukk for den uheldige utviklingen i mange landbrukspregede utkantområder.

Denne utviklingen er det Senterpartiet – og ikke minst landbruksministeren fra partiet – burde snakke om. Hva mener de om den stadige nedgangen i antall gårdsverk med sau, om de stadig større besetningene av sau, om umuligheten av å få en normal norsk inntekt og samtidig ha godt med tid til dyrene på gården? Kort sagt, hvordan mener partiet at vi skal ta vare på sauen vår i dette landet, gitt gjeldende politikk og prognoser? Selv mener jeg at vi trenger å ta et krafttak for å gi anstendige rammevilkår til bønder som driver i liten skala og med tradisjonelle driftsformer. Hva mener Slagsvold Veum?

Alt dette er viktige saker som Senterpartiet kunne ha sagt noe vettugt om. Men i stedet går de nok en gang i strupen på ulven, symbolet på alt partiet er imot. Den triste sannheten er at resultatet av Slagsvold Veums visjoner, om de hadde blitt ført ut i livet, knapt hadde hjulpet norsk landbruk det minste. Naturmangfoldet ville derimot være svekket, samtidig som Norges allerede middelmådige renommé internasjonalt hadde blitt svekket ytterligere.

Utspillet til landbruksministeren er forståelig gitt Senterpartiets kulturelle fordommer, men det hadde tjent partiet til ære om de hadde maktet å forholde seg mer til realiteten enn til kulturelle symboler.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

Utopisk Realismes valgprognose: Traff på H, KrF og SV, bommet på SP og FrP

I går en halvtimes tid før stemmelokalene stengte presenterte Utopisk Realisme sin valgprognose for lokalvalget 2011. Nedenfor er prognosen sammenholdt med resultatet per nå.

Utopisk Realisme traff best på de først nevnte partiene (i kommunevalget, hvor tilgjengelig):

H 27,9% (UR: 28 %)
KrF 5,6% (UR: 5,4 %)
PP 0,9%* (UR: 0,6 %)
Andre 4,8% (UR: 4,4% inkludert MDG og PP)
SV 4,0% (UR: 4,4 %)
Rødt 1,5% (UR: 2,0 %)
MDG 1,3%* (UR: 0,8 %)
V 6,2% (UR: 6,9 %)
Sp 6,8% (UR: 5,5 %)
Ap 31,7% (UR: 30 %)
Frp 11,5% (UR: 13,4 %)

* Fylkesvalget (landsoversikt for kommunevalget foreligger ikke)

Spørsmål til Sp-representant Anne T. Wøien: Hva kan Oppland bidra med?

Jeg har lagt inn følgende kommentar til Anne T. Wøiens blogginnlegg Ny rovdyrpolitikk, som skriver seg fra en kronikk i dagens GD.

Du skriver at vi "gjerne" kan følge opp internasjonale avtaler som innebærer vern av rovdyr "dersom bestandsmålene er rimelige og kan kombineres med målene om levedyktige bygder med aktivt beitedyrproduksjon." Det var storsinnet!

Oppland skal ikke ha verken ulv eller bjørn, heter det. Hvordan skal Oppland bidra til vern av disse rovdyrene? Som du skriver må vi sørge for at byrdefordelingen mellom ulike regioner ikke blir for skjev. Hvordan kan Oppland bidra positivt i en nasjonal sammenheng, også i forhold til å avlaste regioner som har fått bestemt at de skal huse ulv og bjørn?

Mvh Morten Tønnessen, doktorgradsstipendiat med norsk ulveforvaltning som spesiale (http://UtopianRealism.blogspot...)

Om det estiske parlamentsvalget

Nedenfor følger en oversikt over de 9 nasjonale partiene i Estland, og deres valgresultat. Sett under ett går Estland mot et fireparti-system. I det utgående parlamentet satt også De Grønne og det agrare People's Union, men de faller nå ut etter å ha falt under sperregrensen på 5%. Det er et solid nederlag for det grønne partiet, hvor landets miljøbevegelse har brukt mye av sine krefter de siste årene. De grønne gikk tilbake fra 7,1% i 2007 - da de nettopp hadde blitt stiftet - til knapt halvparten, 3,8%, nå. Nederlaget er på litt sikt enda større for People's Union, som har gått fra 13 parlamentarikere og 12% oppslutning for to valg siden til fattige 2,1% oppslutning idag.

Av de fire store partiene er det over tid sosialdemokratene som har bykset kraftigst fram. De har gått fra 7% oppslutning og 6 parlamentsmedlemmer for to valg siden til 17,1% oppslutning og 19 representanter idag. Det hjelper sikkert å sitte med presidenten, en ung og populær partileder, og økonomisk krise? Framgangen for de markedsliberale Reformpartiet og IRL, som utgjør dagens regjering under Andrus Ansips lederskap, taler likevel for at den baltiske krisen på ingen måte har fått esterne til å miste troen på kapitalisme. Slik sett må sosialdemokratenes fremgang også sees i sammenheng med at Senterpartiet under Tallinn-ordfører Edgar Savisaar sliter etter skandalen hvor det gikk frem at Savisaar - som tidligere har vært i koordineringsmøter i Kreml - mottok russisk pengestøtte. Det har av mange blitt oppfattet som svært illojalt.

Det store spørsmålet på sikt, gitt den tilsynelatende politiske stabiliteten, er om det partimønsteret vi nå ser konturene av - med fire store partier og ellers ubetydelige småpartier - vil konsolidere seg over tid. Det er ennå for tidlig å si.

Estiske partier rangert etter oppslutning i prosent (kilde: Baltic news Service):
1. The Reform party 28,6% - 33 representanter (+2)
2. The Center Party 23,3% - 26 representanter (-3)
3. Pro Patria & Res Publica Union (IRL) 20,5% - 23 representanter (+4)
4. The Social Democratic Party 17,1% - 19 representanter (+9)
5. The Green Party 3,8% - 0 representanter (-6)
6. People's Union 2,1% - 0 representanter (-6)
7. The Russian Party in Estonia 0,9% - 0 representanter
8. The Christian Democrats 0,5% - 0 representanter
9. The Independence Party 0,4% - 0 representanter

Øvrige kilder:
Estonian Public Broadcasting: Reform Party wins election, coalition holds
The Economist-bloggen Eastern approaches: Estonia busts another stereotype

Regjeringskrise? Neida

Så begynner "faktaene" om konsekvensene av oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen å komme på bordet. Magne Lerø, aka Ukeavisen Ledelse, mener APs strategi med ikke å ta stilling før man har mer kunnskap har lønnet seg. Han spår utgang av regjeringen for SVs del, med mindre SP kommer dem i forkjøpet.

/

Men slik blir det ikke nødvendigvis. SP er hestehandlere og går neppe ut pga. jordbruksoppgjøret. At SV skulle trekke seg er tilsynelatende mere sannsynlig (til tross for hva partiets høyeste representanter sier i offentligheten). Men da glemmer man hvor drevne også AP er i hestehandel.

/

Som Dagbladet påpeker, gir kartleggingen så langt grunnlag for et kompromiss mellom SV og AP. Årvåkne observatører ville legge merke til det alt da Kristin Halvorsen under valgkampen "stilte ultimatum": Den åpenbare realpolitiske løsningen går ut på å komme til en løsning som begge parter kan selge som en løsning. Med andre ord: SV får (i hvert fall midlertidig) vernet de mest kystnære blokkene, og enkelte andre særlig sårbare områder, mens AP får gjennomslag for å åpne størstedelen av området for oljevirksomhet.

/

Se også:

Vil overkjøre SVs olje-nei i Lofoten

- Mindre olje i nord enn antatt

- Verdiene avgjør ikke boring i nord

Om Nationens valgkampdekning av rovdyrforvaltningen

Under følger en kort notis om Nationens valgkampdekning av rovdyrdebatten, hentet fra min rapportering i sammenheng med et internasjonalt forskningsprosjekt jeg deltar i. Mye mer kunne jeg sagt. Mye mer kommer jeg også til å si.

PS. Venstre kan også nevnes som et parti som er pådrivere for at det skal være ulv og andre rovdyr i Norge.

The Norwegian daily Nationen [The nation], Mon 31^st of August – Wed 9^th of September. The latest national election in Norway took place September 14^th. For 10 days close to the conclusion of the election, I followed Nationen, Norway’s only national daily devoted to matters of agriculture and rural policies. Every day in this period there were articles etc. about carnivore policy; about half of the editions one of them featured on the front page. In many rural areas, wolf and carnivore policy turned out to become one of the defining topics of the electoral campaign, though only 3 parties (Senterpartiet, Fremskrittspartiet and Sosialistisk Venstreparti) talked much about it. For the first time the populist right-wing party Fremskrittspartiet competed seriously for the anti-wolf votes – though Senterpartiet, traditionally the farmers’ party, still dominated the discourse. The carnivore policy for 2009-2013 is now up for negotiations within the re-elected coalition government, which consists of Arbeiderpartiet (the social democrats), Senterpartiet and Sosialistisk Venstreparti (a left-wing party which supports wolf conservation).

Om norsk ulvepolitikk - i Spania

Jeg har nettopp ankommet A Coruña, Spania, hvor den tiende verdenskongressen i semiotikk foregår. Her skal jeg på fredag (som doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu) presentere et arbeid kalt "The changing imagery of the big bad wolf". Jeg skal for en stor del fokusere på den nylige valgkampen, særlig Nationens dekning av rovdyrpolitikken.

Abstractet mitt lyder som følger:

The Changing Imagery of the Big Bad Wolf

Morten Tønnessen

Institute of Philosophy and Semiotics, University of Tartu

Tiigi 78, 50410 Tartu, Estonia

mortentoennessen@gmail.com

The current work is part of the author’s ecosemiotic analysis of Norwegian/Scandinavian wolf management in the period 1855-2010. In Norway, as in several other countries, wolf management is controversial. For some on the countryside it has come to symbolize the ignorant hostility (and imperialistic tendencies) of the urban elites. There is a wide gap between perceptions on the conservation side and in the antagonistic camp, and the proper role of folklore – which is considered by wolf ecologists as unscientific – has never been agreed upon. Field observations confirm that the political and cultural strife has little basis in actual wolf ecology – sheep, for instance, which play a marginal role in Scandinavian wolf diet, are currently major players in popular imagery (and, ironically, management policies) only.

As symbols have grown and developed, cultural representations of wolves appear, at least in part, to have decoupled from ecological reality. In what ways have our conceptions of wolves changed from the extermination campaigns of the 19^th century to the conservation efforts of our generation? To what extent have wolves, in modern times as well as earlier, symbolized human traits, religious ideas etc., and to what extent have they represented actual phenomena of nature? By offering a series of examples of animal representations involving wolves – in fiction and popular culture, in myths and in legends – I will inquire into these questions, aiming at approving our understanding of how human cultures has co-evolved not only with wolves, but further with a rich human imagery of these creatures, the infamous ancestors of man’s best friend.

Keywords: Animal representations, cultural imagery, zoosemiotics

Mil etter mil

USAs krise-vrakpant er nå avsluttet, med 690,000 amerikanske bileiere involvert, melder VG. Flere norske politikere peker på denne og lignende ordninger som et forbilde for Norge.

Bilene amerikanerne har kjøpt har et gjennomsnittsforbruk på 0,94 liter drivstoff per mil. Nybilene i Norge bruker til sammenligning rundt 0,6 liter på mila. Ordningen kan altså knapt kalles et miljøtiltak.

ZEROs Gøril Andreassen mener høy vrakpant heller bør knytter til "nullutslippsbiler" (et uttrykk som per i dag ikke er reelt). Det har da også SPs samferdselsminister Navarsete foreslått. Som jeg har argumentert for tidligere (Kollektivkort i vrakpant!) ville det imidlertid være langt bedre å gi høy vrakpant til dem som vraker bilen for godt. Da snakker vi miljøtiltak, da.

Bare synd at det fortsatt er halleluja-stemning rundt enhver veiåpning her til lands (sist på Sørlandet). Med storsatsing på flere og bedre veier legger vi ikke opp til overgang til kollektivtransport, gange og sykkel, men bare "mer av alt".

Et Norge uten veier?

Den danske avisen Politiken melder i dag at regjeringens forslag om å bruke en tredjedel av transport-investeringene frem mot 2020 på veiutbygginger møter kritikk fra miljøhold (danskene skal bl.a. fullføre metroen i København). Den danske transportministeren Lars Barfoed (de Konservative) gikk nylig ut med sine visjoner frem til 2030 - han vil innen da bygge en ny motorvei gjennom Midt-Jylland, en ny Ring 5 fra Køge til helsingør og en havnetunnel i København. Trafikkforskere advarte i går i Berlingske tidende om at slike veiprosjekter vil føre til økte CO2-utslipp, og slik fungere dårlig sett i sammenheng med den danske regjeringens klimaambisjoner.

Her i Danmark (hvor jeg befinner meg på den første verdenskongressen i miljøhistorie) går praten høyt om det kommende klimatoppmøtet. Et alternativt toppmøte for aktivister venter 15,000 deltakere og lurer nå på hvordan de skal få huset alle sammen (se her, Politiken i dag). Det er spekulasjoner om hvorvidt den ferske statsministeren Løkke vil være "flyveklar" innen desember - og regjeringen møter utfordringer ikke minst dra Dansk folkeparti, som ifølge dagens Politiken kritiserer regjeringen bl.a. ved å hevde den blåser klimasaken ut av alle proporsjoner, og generelt balanserer kritikk og ansvarsfraskrivelse med rollen som støtteparti.

Hjemme i Norge hører jeg Frps generalsekretær Geir Moe har twitret at samferdselsminister og Sp-leder Navarsete på sett og vis er en morder, siden hun ikke sørger for gode nok veier (etter at nevnte Navarsete med uheldig ordvalg sa at det å stemme på Frp var et selvmordsprosjekt). Lufthansa lanserer solforsikring for å lokke kunder, meldes det (men bare fra Tyskland, så hva har den saken å gjøre i norske aviser? Vi er da ikke interessert i det som utspiller seg utenfor landegrensene?). Foran stortingsvalget ser det dårlig ut med henblikk på utsiktene til et ordentlig miljøvalg - praten om miljøet går til dels høyt, men generelt tenker partiene alt for tradisjonelt (og Ap- og Frp-velgere - de største velgergruppene - ser ut til å være de mest lojale velgerne).

Min reaksjon etter å ha lest om den danske samferdselsdebatten er som følger: Kunne vi ha tenkt oss en lignende grønt preget debatt i Norge? I Norge er det jo langt fra 2/3 av transportinvesteringene som brukes på kollektivtransport. Det umiddelbare motargumentet man ville vente å høre er må vite at Norge er et langstrakt land med lav befolkning. At Danmark med sin flathet og kontinentale befolkningstetthet har lettere for å legge til rette for kollektivtransport er sant nok. Det er ikke desto mindre grunn til å torpedere den norske troen på at hver eneste øy har rett til en bro, hver fjellbygd en tunnel. Kollektivtransporten bør bygges ut i byene, samt mellom dem. Men på landet, der kan man ikke vente seg et byaktig kollektivtilbud. Det kan ikke være et mål å legge hele landet under asfalt. Vil man ha tilgang på et hyppig kollektivtilbud, så bør man bosette seg i et byområde eller nær naturlige transportruter. Bosetter man seg på landet (og det burde over tid flere gjøre), så skal det ta litt lenger tid å ta seg frem.

Hva så med privatbiler? Det er ingen menneskerett å ha bil - og tilgang til et problemfritt veinett. Det er rett og slett ikke bærekraftig om alle på denne kloden betrakter det som en menneskerett å ha bil. Vi nordmenn bør for vår del forsøke å utvikle et samfunn hvor man ikke i så stor grad som i dag er avhengig av bil, for å komme til jobb, butikker etc. Dette krever dyptgående endringer i arealplanlegging og reisevaner. I fremtiden bør det i Norge være færre biler - særlig i byene, hvor det er flust av alternative reisemåter.

"Et Norge uten veier?" høres kanskje litt drastisk ut - noen veier er nok praktisk å beholde, for å ta seg frem. Men debatten i Norge burde dreie seg om hvilke veier vi vil grave opp - ikke om hvilke nye veier vi vil anlegge.

Se ellers mitt innlegg fra i går om geo-ingeniørvirksomhet, og nobelprisvinners Paul Crutzens holdning til det (Bjørn Lomborg - som garantert vil skape bråk under klimatoppmøtet i Køben i desember - vil ifølge Politiken "piske havet til skyer" og slik løse hele klimasulamitten).

Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp

Jeg omtalte nylig Liv Signe Navarsetes forslag om økt vrakpant for dem som kjøper null- eller lavutslippsbil (omtalt i Dagbladet og VG) - Kollektivkort i vrakpant! På Forskning.no spør forskerne Kristin Linnerud (CICERO) og Erling Holden: Bør du kjøpe ny bil? De peker særlig på at det mange ikke tenker på er hvor mye energi, ressurser osv. som går med i å produsere en ny bil. Dette gjelder selvsagt elbiler og hybridbiler på lik linje med bensin- og dieselbiler (i begge tilfeller er regnestykket, dvs. miljøeffekten, avhengig av produksjonsmåten - gjenbruk av innsatsvarer, energikilder som er benyttet osv.). I et livsløpsperspektiv taler denne faktoren isolert sett for å bruke biler så lenge som mulig.

Tenker man at den fremtidige reduksjonen i CO2-utslipp fra bilene fortsetter på samme måte som det har gjort i de siste 20 årene, knapt 1 prosent per år, vil den optimale utskiftningstakten være 20 år. Det kan dermed se ut som vi i dag har en ideell situasjon; gjennomsnittlig alder for personbiler som vrakes mot pant, er nemlig 20 år. Alle forsøk på å redusere bilenes levealder, og dermed gjennomsnittsalderen for bilparken, vil derfor føre til at de totale CO2-utslippene øker.

Navarsetes forslag kan altså resultere i økte utslipp, i hvert fall i mange tilfeller (der det en "sparer" av utslipp ved å skifte til renere teknologi mer enn spises opp av økte utslipp knyttet til raskere utskiftning av biler). Mitt forslag om en vrakpantordning som stimulerer til å parkere biler for godt vil derimot lettere kunne ha en utelukkende positiv miljøeffekt, idet både økt kollektivtransport og sykkelbruk netto vil kreve mindre produksjon av transportmateriell, ikke mer.

Kollektivkort i vrakpant!

Samferdselsminister og Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ifølge NTB/VG/Dagbladet gi inntil 40,000 kroner i vrakpant til dem som kjøper "nullutslippsbil". Hensikten er å få fart på utskiftingen av eldre, mer forurensende biler, og fornye den norske bilparken. Også biler som går på biodrivstoff skal belønnes. Valgkampinnspillet er modellert etter en tysk ordning som gir omkring 22,500 kroner i ekstra vrakpant for biler eldre enn 9 år, gitt at man kjøper en ny bil (et intensiv for å støtte tysk bilindustri?). Et næringsmotiv legger selvsagt til grunn (slik det gjerne gjør når Sp snakker politikk) - ministeren sier til NTB at hensikten med forslaget dels er å stimulere norsk elbilindustri.

Under Navarsete tjener partikollega Erik Lahnstein - tidligere utredningsleder i Norges Rederiforbund - som statssekretær. I 2003 var han toppkandidat for Felleslista til Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i Oslo (se min tidligere post "Jeg og Frp-muslimen", om Felleslistas kandidat Danny G. Chaudhry, som har gått fra Sp til Frp). Jeg var på den tiden valgkampsekretær for Miljøpartiet De Grønne, og satt i et utvalg som styrte politikkutformingen til Felleslista. Under samtaler og seminarer med Erik Lahnstein foreslo jeg den gang å innføre en ordning med vrakpant som skulle få fortgang i utskiftingen av eldre, forurensende biler. Lahnstein mente det var et godt forslag.

Forslaget mitt skilte seg imidlertid fra Navarsetes utspill på to måter:
1) Den økte vrakpanten var knyttet til standarden til bilen som vrakes - ikke til standarden på den nye bilen (i forslaget mitt ble biler uten katalysator pekt ut som en spesielt viktig type biler det gjaldt å få av veien)
2) I stedet for å gi et kronebeløp i vrakpant - i praksis, slik Navarsetes forslag er utformet, en subsidiering av visse nye bilmodeller - foreslo jeg å gi ett års fri kollektrivtransport i vrakpant. Hensikten var med andre ord ikke bare å få eldre, forurensende biler av veien, men også å få folk over fra bil til kollektiv.

Hva blir vrakpanten for dem som slutter å kjøre bil? spør De Grønne Arbeidsmaur. Siste punkt tar for seg nettopp det spørsmålet. Slik Navarsetes forslag er utformet vil det stimulere folk til å forbli bilister - i en global virkelighet hvor antall bilister er i ferd med å bli farlig høyt (og om alle disse bilene var "nullutslippsbiler"? - så ville de likevel kreve enorme mengder energi, og kreve et intrikat globalt nettverk av veier som stykker opp habitater og vandreruter etc.).

Forslaget mitt om vrakpant kan med fordel oppdateres, for å passe bedre til varierende forhold rundt omkring i landet (det opprinnelige forslaget var utformet med tanke på Oslo): Ett års fri kollektivtransport i fylket hvor du bor (familiekort, for dem som har behov for det) - og hvorfor ikke få en gratis sykkel til alle familiemedlemmer på kjøpet, betalt av Navarsetes departement, som vrakpant for en hvilken som helst bensin- eller dieselbil som ikke erstattes med en ny bil? Det kunne ha blitt starten på en virkningsfull samferdselspolitikk.