"Må" vi ha karbonfangst?

Igår sto kronikken under på trykk i Fædrelandsvennen. Tilgjengelig på nett bak betalingsmur.

«Må» vi ha karbonfangst?

I sine svarinnlegg 2. februar til vårt innlegg «Karbonfangst er dyrt, risikabelt og usolidarisk» fremstiller både Gassnova og ZERO det som om karbonfangst er noe vi «må» gjennomføre.

Miljøorganisasjonene er ifølge Trude Sundset, administrerende direktør i Gassnova, «nærmest samstemte når det gjelder karbonfangst og -lagring». Det er med respekt å melde ikke sant. I Norge har Greenpeace, FIVH og Miljøvernforbundet vært motstandere av en storstilt satsning på karbonfangst helt fra starten av. Tilsvarende er bildet internasjonalt at «[i] mange land har miljøbevegelsen vært sterkt skeptisk til CCS» («Derfor forsker vi på karbonfangst», forskning.no). Særlig Greenpeace har gjort seg bemerket med godt begrunnet kritikk av karbonfangst.

Camilla Svendsen Skriung (ZERO) hevder CO2-utslipp fra store industriutslipp ikke kan fjernes på annen måte enn gjennom karbonfangst. Tilsvarende skriver Gassnova-direktøren at de tre norske industrielle prosjektene som nå vurderes «representerer alle industrier som har utslipp som bare kan kuttes hvis CO2-håntering tas i bruk.» Heller ikke det er helt korrekt. For eksempel har sementprodusenten Norcem på Brevik gjennom flere år kuttet CO2-utslippene, bl.a. ved delvis å erstatte bruk av kull med energi fra forbrenning av restavfall.

I vårt innlegg var vi tydelige på at virksomhet som ikke makter å kutte utslippene må nedskaleres eller i noen tilfeller fases ut. La oss ta avfallsanlegg som et eksempel: Siden 1996 har mengden husholdningsavfall i Norge fordoblet seg. Er det da slik at vi «må» innføre karbonfangst ved store avfallsanlegg? Eller kunne et alternativ være å redusere søppelmengden? Tilsvarende med sementproduksjon: Er det slik at den globale sementproduksjonen «må» øke voldsomt de neste tiårene, slik at vi følgelig «må» rense CO2-utslippene knyttet til sementproduksjon for å få regnestykket til å gå opp? Eller kunne et alternativ være å si at verden kunne ha klart seg med noe mindre sementproduksjon enn i dag?

Et uuttalt premiss for både ZERO og Gassnova er at verdensøkonomien, og verdens energiforbruk, «må» fortsette med å vokse i overskuelig tid. Et slikt vekstscenario ligger også til grunn for scenariene til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel. På dette viktige punktet tenker begge disse institusjonene for konvensjonelt.

Skriung mener vi «blander kortene» når vi «snakker om bruk av CO2 til merutvinning av olje, og fangst og lagring av CO2 i samme åndedrag». I Olje- og energidepartementets mulighetsstudie av fullskala CO2-håndtering i Norge heter det imidlertid om lossing av CO2 offshore: «Dette kan også gi verdifull læring med hensyn til fremtidig CO2-injeksjon til økt oljeutvinning (EOR).» Det er ikke vi som blander kortene, det er det dagens norske politikk som gjør.

Ifølge The Global CCS Institute er det per i dag 16 karbonfangstprosjekter i drift internasjonalt, knyttet til 0,1% av verdens CO2-utslipp. Av disse baserer 13 seg på bruk av CO2 til økt oljeutvinning. Sammenhengen mellom karbonfangst og oljeindustriens agenda for økt utvinning er altså ikke noe vi bare finner på.

Sett fra et miljøstandpunkt er det selvsagt bedre å deponere CO2-en uten videre bruk, enn å bruke den til økt oljeutvinning. Men fra et økonomisk synspunkt blir jo CO2-håndteringen da desto dyrere, når CO2-en ikke lenger får noen bruksverdi. Nylig konkluderte Finansdepartementet med at satsning på karbonfangst per i dag ikke er kostnadseffektivt sammenliknet med andre klimatiltak. Slike vurderinger er en viktig grunn til at entusiasmen for karbonfangst internasjonalt i dag er dalende.

Et annet uuttalt premiss både ZERO og Gassnova legger til grunn i sin argumentasjon, er at naturen er forutsigelig på linje med en maskin. Vi har et noe annet natursyn. De siste generasjonenes erfaring taler på ingen måte for at vi i dag forstår naturprosessene fullt ut, og at disse er kontrollerbare ved enkle ingeniørgrep.

Det er selvsagt teknisk mulig å injisere CO2 i underjordiske deponier også uten å bruke den fangede klimagassen til økt oljeutvinning. På Sleipner-feltet har Norge, som både Skriung og Sundset viser til, gjort dette siden 90-tallet. Men tyve års injisering av CO2 gir ikke grunnlag for å omtale CO2-deponier som «sikker lagring» i et tusenårsperspektiv.

Om lagring av CO2 i geologiske formasjoner forsikrer Sundset oss om at forskning og erfaring viser «at gjort på rett måte, er dette trygt.» Hun viser i denne sammenhengen til overvåkingsmetoder og avbøtende tiltak. Hun svarer imidlertid ikke på hvordan hun ser for seg at dette kan gjennomføres uten å skyve ansvaret for våre klimautslipp over på fremtidige generasjoner: Hvem skal stå for denne overvåkingen, og disse avbøtende tiltakene, de neste århundrene og årtusenene? Og hvem skal ta regningen? Det er på en slik bakgrunn at vi omtalte karbonfangst som dyrt, risikabelt og usolidarisk.

Birte Simonsen, 1. kandidat Vest-Agder MDG

Morten Tønnessen, 2 kandidat Vest-Agder MDG

Gassnova og ZERO svarer på karbonfangst-innlegg

Mitt og Birte Simonsens debattinnlegg: "Karbonfangst er dyrt, risikabelt og usolidarisk" har idag fått to svar i Fædrelandsvennen (NB: betalingsmur):

Camilla Svendsen Skriung (rådgiver, ZERO): "Karbonfangst helt nødvendig"

Uten karbonfangst og –lagring vil det ikke være mulig å hindre en global oppvarming på over 2 grader.

Trude Sundset (adm. dir., Gassnova): "Karbonfangst er helt nødvendig"

Vi når ikke klimamålene som verdens land ble enige om i Paris uten storstilt bruk av karbonfangst- og lagring. Der er ekspertene samstemte.

Et svar er på vei.

Klima: Utrolig naivt fra Randers og Håndlykken

Jeg sitter og hører på radio. På NRKs Ekko (som sender fra Idéfestivalen, i anledning UiOs 200-årsjubileum) blir Jørgen Randers (BI) og Einar Håndlykken (ZERO) intervjuet om løsningen på klimaproblemet. Randers viser til Lavutslippsutvalgets forslag, som han var hovedmannen bak, og sier (som før) at han har vist at en løsning på problemet verken er teknisk vanskelig eller ville koste noe særlig. Klimaproblemet lar seg løse parallelt med løsning av fattigdomsproblemet - dvs. samtidig med at alle på kloden blir rike og teknisk avanserte.

Håndlykken stemmer i med å si at løsningen på klimaproblemet i grunn er veldig enkelt, han hevder nemlig at all verdens produkter lar seg produsere fullstendig uten (klima)utslipp. Løsningen består simpelthen i å gå over fra fossile til fornybare energikilder. Så kan forbruksmønstre ellers fortsette å utvikle seg som før.

På direkte spørsmål fra NRKs journalist svarer både Randers og Håndlykken at økonomisk vekst ikke er noe problem, bare vi altså går over til den riktige klimavennlige teknologien.

Det begge to har neglisjert, i sitt mangeårige og til dels prisverdige arbeid, er at klimaspørsmål ikke kan ses i isolasjon fra andre miljøspørsmål. Joda, det lar seg kanskje teknisk sett gjøre å gå mot et globalt høyforbrukssamfunn basert på avansert teknologi, uten særlige klimautslipp. Men et slikt samfunn hadde uansett blitt enormt ressurskrevende, særlig i form av bruk og binding av areal. Noe miljøvennlig samfunn ville det dermed ikke vært (det ville f.eks. bli svært dårlige kår for villmark og ville dyr). Håndlykkens og ZEROs syn på biodrivstoff er illustrerende i denne sammenheng. Idag blir en tredjedel av klodens landareal brukt til produksjon av mat (særlig kjøtt) til mennesker. Det er på ingen måte tilfelle at en "klimakur" alene vil gi oss fritt fram til å legge beslag på allverdens areal og ressurser. Et ytterst problematisk press på naturressursene blir det uansett. Randers og Håndlykkens fremtidsvisjon innebærer en nærmest total båndlegging av de fleste av klodens ressurser - for å realisere et høyteknologisk menneskesamfunn.

Begge to neglisjerer ovenipåkjøpet at økonomisk vekst må vurderes utifra et temporalt (tid-lig) perspektiv. Det er meningsløst simpelthen å si "ja" eller "nei" til om økonomisk vekst er forenlig med en klimavennlig politikk (i hvilke deler av verden? For hvor lang tid?). Se i denne sammenheng min tidsskriftartikkel "The future of growth".

Randers er med andre ord økonom, men forstår seg ikke på økonomi. Håndlykken er tilsvarende miljøverner, men forstår seg ikke på natur.

Mil etter mil

USAs krise-vrakpant er nå avsluttet, med 690,000 amerikanske bileiere involvert, melder VG. Flere norske politikere peker på denne og lignende ordninger som et forbilde for Norge.

Bilene amerikanerne har kjøpt har et gjennomsnittsforbruk på 0,94 liter drivstoff per mil. Nybilene i Norge bruker til sammenligning rundt 0,6 liter på mila. Ordningen kan altså knapt kalles et miljøtiltak.

ZEROs Gøril Andreassen mener høy vrakpant heller bør knytter til "nullutslippsbiler" (et uttrykk som per i dag ikke er reelt). Det har da også SPs samferdselsminister Navarsete foreslått. Som jeg har argumentert for tidligere (Kollektivkort i vrakpant!) ville det imidlertid være langt bedre å gi høy vrakpant til dem som vraker bilen for godt. Da snakker vi miljøtiltak, da.

Bare synd at det fortsatt er halleluja-stemning rundt enhver veiåpning her til lands (sist på Sørlandet). Med storsatsing på flere og bedre veier legger vi ikke opp til overgang til kollektivtransport, gange og sykkel, men bare "mer av alt".

Feberheit oljedebatt

Cappelen Damm beskriver i en pressemelding (som jeg fant på Bokavisen.no) den nye boken "Feber: Historia om norsk olje og gass", skrevet av ZEROs Unni Berge (statsviter) og tidligere langrennsess Gudmund Skjeldal (idéhistoriker). "Ny bok med stor aktualitet i høstens valgkamp", lyder overskriften - og det er nok treffende.

Oljeboring i nord er blitt et hett tema i årets valgkamp. Boka Feber setter de nasjonale symbolene Lofoten og Jan Mayen inn i en global sammenheng – de menneskeskapte klimaendringene. Forfatterne Gudmund Skjeldal og Unni Berge spør seg om Jonas Gahr Støre fører oss galt av sted når han lokker med store petroleumsforekomster i nordområdene.

Boka Feber forteller den norske oljehistorien på ny måte; den stiller spørsmål om hva slags forestillinger vi er fanget i som politikere og velgere når det gjelder dette 40-årige ”eventyret”. Den er skrevet med undring og uro. Hvordan er det mulig for et petroleumseksporterende land å kalle seg et foregangsland på feltet klimapolitikk? Har det noe for seg å skulle gå foran? Hvordan avslutte den fossile tidsalderen i tide? Feber er ikke bare en nøktern historiebok, den er også full av underholdende historier og personlige refleksjoner om hva ingeniørene tross alt har prestert av underverker i Nordsjøen.

Boka går også rett inn i den aktuelle valgkampen. Boka viser hvilket høyt tempo norsk olje- og gassutvinning har vært preget av. Vi trenger ikke å la oss lure til åpne havområdene utenfor Lofoten og Jan Mayen nå. Oljeselskapene kan satse på Nordsjøen fortsatt, for ”begeret er fremdeles halvfullt og ikke halvtomt”, mener forfatterne, som viser at sentrale politikere fordreier estimatene om hvor mye uoppdaget petroleum det finnes i nordområdene.