Foredrag på Nasjonal konferanse om rovvilt og beitedyr

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

I have agreed to give a talk at this year's Den nasjonale konferansen om rovvilt, beitedyr og samfunn [The national conference on predators, grazing livestock and society] (Hamar, Norway, Oct. 31 - Nov. 1). Last year there were 120 attendants.

My talk will be entitled "Offisiell og 'uoffisiell' rovviltforvaltning i Norge sett med et humanøkologisk blikk - Hva er motivene og handlingene?" [Official and "unofficial" predator management in Norway, as seen in a human ecology perspective - What are the motives and actions?].

The talk has been scheduled for 40 minutes. I have been asked to address the topic of illegal wolf hunting, and will also present my general analysis of cultural symbolism in the Norwegian wolf/sheep strife.

Ulvesnakk

[Sakset fra Utopian Realism:]

The editorial presentation of my article "I, wolf: The ecology of existence" is to be found on page 14 in the introduction of Ane Faugstad Aarø and Johannes Servan, in Environment, Embodiment and Gender, and reads:

Morten Tønnessen describes in his essay "I, Wolf: The Ecology of Existence" the 'Umwelt' of wolves in Scandinavia, the life conditions that have led to the threat of extinction among wolves, as well as the policies and cultural values that oppose the existence of a very small population of wolves in Scandinavia. The myths of the threats that wolves represent in a community that has been based historically on sheep farming are balanced by Tønnessen's account of the semiotic Umwelt of wolves and their ecological alienation in this area today.

My bionote is on page 338.

Innholdsfortegnelse for PhD-avhandling om ulveforvaltning m.m.

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

I am in the process of finishing the second draft of my doctoral dissertation, titled for now "Umwelt Transition: Uexküllian Phenomenology - An Ecosemiotic Analysis of Norwegian Wolf Management". I now distinguish between Contents At A Glance and a Detailed Table of Contents. Here's an excerpt of the latter (the fully detailed table contains a third layer of organization in addition to the two shown here).

Contents at a glance

Detailed table of contents

Acknowledgements

Preface

Chapter 1 Making Sense of Nature

1.1 Introduction

1.2 The Umwelt theory of Jakob von Uexküll

1.3 Uexküllian thought after Uexküll

1.4 Problems in contemporary ethological approaches to nature

1.5 Problems in contemporary semiotic approaches to nature

1.6 Changing views on a changing nature

1.7 The topic of change

1.8 Umwelt typology – systematic outline

1.9 On the current ecological situation

1.10 What is subjective biology today?

Chapter 2 Uexküllian Phenomenology

2.1 Introduction: Uexküll and phenomenology

2.2 Semiotics and phenomenology

2.3 Problems of phenomenology

2.4 Problems of ontology

2.5 Communal being and distinctive being

2.6 On the forms of existence

2.7 Development of a typology of Umwelt transitions

2.8 Modern Umwelten

2.9 Further theoretical developments

Chapter 3 The Semiotics of the Ecological Crisis

3.1 Introduction: The trajectory of a crisis

3.2 Semiosis and crisis

3.3 On matters of diversity and extinction

3.4 The semiotics of domestication and related phenomena

3.5 Developing the perspective of Umwelt alignment

3.6 On matters of ethics and economy

3.7 Anthropocene studies: The global species

3.8 Characteristic developments in the modern era

3.9 Current developments

Chapter 4 Umwelt Mapping

4.1 Introduction: On mapping semiosis at the level of the organism, and higher levels

4.2 First examples of ontological maps

4.3 Mapping human impact

4.4 On matters of quality and quantity

4.5 Methodological challenges

4.6 Developing the notion of ontological maps

Chapter 5 Case study: Norwegian Wolf Management

5.1 Introduction: Prelude to the Norwegian wolf wars

5.2 The cultural semiotics of wolves and sheep

5.3 Contextual encircling of the topic matter of the case study

5.4 The situation for Norwegian sheep farmers and agriculture

5.5 Conflict areas in current wolf management

5.6 Controversial questions in the current debate

5.7 Geographical treatment

5.8 Field trips

5.9 Management strategies

5.10 Management methods

5.11 Historical exposition – the era of extermination campaigns

5.12 Historical exposition – the era of conservation efforts

5.13 Contemporary exposition (2006-2011)

5.14 On matters of legality

5.15 On matters of democracy, empowerment and knowledge regimes

5.16 Mapping of the Umwelt of wolves in Norway

5.17 Mapping of the Umwelt of sheep and other relevant animals in Norway

5.18 Mapping of the Umwelt of selected groups of Norwegians

5.19 Analysis: The wolf and other symbols

5.20 Analysis: Matters of management philosophy

5.21 Further analysis

5.22 Analysis: Umwelt transitions

5.23 Future perspectives

Chapter 6 Umwelt Transition

6.1 Introduction: Theoretical findings

6.2 Evaluation of theoretical assumptions

6.3 Evaluation of the methodology of Umwelt mapping

6.4 Ecological alienation

6.5 Theoretical development: Umwelt transition

6.6 On further theoretical development

Summary in Estonian

References

Index

Curriculum Vitae

Landet som grodde igjen

[Idag har jeg en kronikk på trykk i Dagbladet, "Landet som grodde igjen". Den fullstendige teksten gjengis her.]

Morten Tønnessen

Ph.D.-kandidat ved Institutt for semiotikk, Universitetet i Tartu

Landet som grodde igjen

Et landskap i endring har blitt symbolet på det nederlaget mange i bygde-Norge føler på kroppen. Ulv og rovdyr får skylden – men egentlig er det de fundamentale utviklingstrekkene i norsk landbruk som burde komme under debatt.

Et sted oppi lia ute i bygde-Norge klorer Den Norske Mannen seg fast. Det er i hvert fall her han kommer for å jakte. Det er i slike strøk at vår overgang til den nye virtuelle verden, som ellers har kommet til å dominere vår sosiale virkelighet, ikke har vært uforbeholden. Mens by-Norges natursyn har blitt mer og mer virtuelt, har bygde-Norges natursyn forblitt et syn basert på bruk, nytte og materiell eksistens. Mange i byen betrakter dette som en antroposentrisk holdning – og det er det jo. Men det er jo ikke slik at byfolk ikke legger beslag på natur og ressurser – de har bare fått naturen mer på avstand, og, ifølge bygdefolket, mistet kontakten med den.

Den tiltakende splittelsen mellom det urbane og det rurale livet ser vi ikke minst uttrykt i to klart forskjellige natursyn. På bygda snakkes det om at vi må ”ta Norge i bruk”, og at Norge idag er i ferd med å gro igjen. Assosiasjonen mellom åpne, ryddede landskap og ideen om Norge sitter dypt i nasjonalmytologien, og er konsist uttrykt i Ivar Aasens ”Nordmannen”: Lat oss rydja og byggja oss Grender, / og so eiga me Rudningen trygt. En av grunnene til at nettopp konflikten mellom ulv og sau har kommet så tydelig fram i den allmenne rovdyrdebatten, er at ulven har blitt et symbol på statlig overstyring og alt som går gal vei for bygde-Norge, mens utmarksbeitene til sauen har blitt et symbol på et Norge i bruk. Under mitt besøk i Rendalen nylig fikk jeg ved flere anledninger høre at et ubrukt kulturlandskap er et meningsløst syn. Brakte jeg opp erstatningsordningen, fikk jeg straks høre at ”det er jo ikke dét det handler om” – poenget for sauebøndene er ikke først og fremst at tap pga. rovdyr skal kompenseres, men at de overhodet skal ha utsikter til å holde frem i næringen. Betalt avvikling er ingen løsning i ordets rette betydning.

Nederlagets symboler

Når det er sagt, så må jeg for egen regning kunne tillegge at jeg personlig ikke er noen prinsipiell motstander av gjengroing – enn si ”ugress”. Det er forsåvidt sant at Norge gror igjen (på samme måte som det er sant at Norge smelter), og i endel tilfeller kan fortsatt beiting – med et rimelig beitetrykk – være bra for det biologiske mangfoldet. Men det er ikke i seg selv et miljøproblem at et område gror igjen med skog eller kratt. At Norge som helhet gradvis får mere skog er i mindre grad et resultat av driftsnedleggelse og endrede driftsformer enn av naturlig tilvekst i kjølvannet av avskogingen som fant sted langt ut på 1800-tallet, til dels også klimaendringer. Men et landskap i endring har altså blitt symbolet på det nederlaget mange i bygde-Norge føler på kroppen – et nederlag for levemåter og driftsformer, for lokalsamfunn og for hevdvunne tradisjoner.

For det går ikke særlig godt mange steder i bygde-Norge der landbruket ennå er viktig. Den gården man fint kunne leve av for 30 år siden, duger idag bare til binæring, et hobbybruk – eller en liten ekstrainntekt gjennom bortforpaktning. Ikke minst gjelder de dårlige tidene sauebøndene. Statistikken over antall årsverk i landbruket er ikke lystelig lesning. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter at familien har vært generasjoner i virket. Og ser vi på prognoser over utviklingen enda lenger fram i tid blir utsiktene enda mørkere. Fra offisielt hold både nasjonalt og internasjonalt er budskapet at det går i retning av færre og færre bønder, med større og større bruk og besetninger. Samtidens utviklingstrekk fremskrives grenseløst fremover i tid, og en stemning av defaitisme og skjebnetro legger seg over landet. Vi befinner oss i nederlagets time.

Ikke mer skjebnetro!

Det er ikke ulven som er sauenæringens største problem, men det er heller ikke riktig å si at rovdyrene ikke utgjør noe problem for sauenæringen. Saken er at rovdyrproblemene kommer på toppen av alt det andre som næringen sliter med. Det er slik rovdyrene har endt opp med å få skylden for næringens problemer. Men det er den fundamentale utviklingen som bør gjøres til gjenstand for debatt: Den gradvise nedgangen i jordbruksareal, de stadig lavere matprisene, den dårlige inntektsutviklingen i landbruket og ikke minst den raske nedgangen i antall årsverk og gårder.

Det første vi må hive på båten er skjebnetroen. Altfor ofte har prognoser fått utvikle seg til selvoppfyllende profetier. Men det har hendt før at selv samstemte prognoser har slått feil – når bare noen har villet noe. Det er ikke avgjort en gang for alle at det år for år, for alltid og inn i evigheten, må bli færre og færre bønder. Det er ikke avgjort for evigheten at enhver som er som akademikerdatteren Oda Rygh må føle seg uvelkommen i hjembygda – eller at enhver som går med tanker om å klare seg på bondsk luselønn enda en generasjon må ty til millioninvesteringer for å ha noen sjanse – eller at langt over 100.000 sauer må miste livet på utmarksbeite hver sommer. Det er våre liv – vårt samfunn.

Prisen for en løsning

Det urovekkende ved dagens utvikling er at vi ser ut til å være i ferd med å presse oss opp i et hjørne (og det gjelder forresten like mye klimapolitikken som matpolitikken). Fremtidssamfunnet fastlegges med nødvendighetens kraft, så og si uten debatt om de fundamentale utviklingstrekkene. Hva vi bevitner er politikk forkledd som prognoser, en industrielt preget stordrifts-ideologi forkledd som ”realisme”. I den norske landbrukspolitikken ser vi denne utviklingen gjenspeilet i den såkalte strukturrasjonaliseringen, som er ment å sikre levelige kår for større gårdsenheter, men som nettopp ved å stimulere til større volumer driver småbønder ut av næringen. Hva nå om vi øker besetningen av melkekyr til 100 per bonde, blir det levelige kår da? Nei, ”da blir det fabrikk”, sier man i Rendalen.

Ingen skal komme her og fortelle meg at vi i dagens Norge ikke har råd til å ta vare på sauene våre. Men skal sauebøndene få rammevilkår som gjør det mulig, så må kanskje vi forbrukere være villige til å betale litt mer for sauekjøttet. Skyv bare ikke ansvaret over på en underbetalt sauebonde!

Nettside for Minding Animals Oslo-seminar

Oslo-seminaret til Minding Animals, 14.-15. oktober (jf. tidligere post om seminarets rundebordskonferanse om ulv), har fått en norskspråklig underside.

Seminaret holdes i all hovedsak på engelsk, bl.a. siden det vil ha internasjonale gjester.

Utdrag:

Minding Animals sitt Oslo-seminar

Velkommen til bloggen for Oslo-seminaret til Minding Animals!

Seminaret arrangeres 14. og 15. oktober 2011, ved Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Seminarets overordnede tema er “Felles verdener” i forholdet menneske-dyr, med fokus på hvordan mennesker og dyr sam-konstruerer sine livsverdener, i interaksjon med andre vesener. Seminarets undertemaer er de delte verdenene til mennesker og hester, og de delte verdenene til mennesker og ulver. Denne tematikken omhandler med andre ord dels likheter mellom våre menneskelige livsverdener og livsverdenene til hester og ulver, og dels hvordan menneskets gjøren og laden på samfunnsplan er med på å forme livet til disse dyrene – samt hvordan de i sin tur er med på å forme oss.

Seminaret kommer til å ha internasjonale gjester (bl.a. fra Australia og Sverige), og vil derfor i hovedsak holdes på engelsk. Programmet, som vil spenne over halvannen dag, vil inneholde bl.a.:

1. foredrag i plenum
2. en rundebordskonferanse om de delte verdenene til mennesker og hester
3. en rundebordskonferanse om de delte verdenene til mennesker og ulver
4. en posisjonspapir-workshop om forholdet mellom aktivisme og akademia

Sted: Domus Nova, St. Olavs plass 5 (7. etasje), Oslo.

• Om programmet (på engelsk)
• Om foredragsholderne (på engelsk)
• Om foredragenes tema (på engelsk)

Om arrangørene
Seminaret organiseres av Minding Animals International i samarbeid med Nordic Animal Studies Network.

Tilsluttede institusjoner: Equine Research Network (EqRN) og Institutt for semiotikk ved the Universitetet i Tartu gjennom ESF-stipend 7790 “Dynamical Zoosemiotics and Animal Representations“.

Jeg sitter i organisasjonskomiteen sammen med Rhys Evans og Rune Ellefsen.

Nye akademiske tekster på Scribd

Is a wolf wild as long as it does not know that it is being thoroughly handled? 8s

The bio-translator - interview with biosemiotician Kalevi Kull 27s

Bad dog - An Uexküllian analysis of Norwegian wolf management 1s

The Umwelt trajectories of wolves, sheep and people 1s

Program Zoosemiotics and Animal Representations 6s

Rovdyrforliket innledes - uten løsning i sikte

Erik Solheim sendte 17. desember et brev om rovdyrforliket med invitasjon til partiene paa Stortinget om samtaler paa et moete 31. januar. Brevet finner du her.

/

Se ogsaa pressemelding fra Miljoeverndepartementet datert 20. desember.

/

Brevet og pressemeldingen inneholder enkelte signaler om aapenhet for innstramming i rovdyrpolitikken, samtidig som det fastholdes at Norge skal ha et todelt maal: Levedyktige rovdyrbestander i traad med internasjonale forpliktelser og beitenaering med bruk av utmarksressurser. Uheldigvis er det slik at de nye tiltakene som vurderes i liten grad ser ut til aa kunne loese den floken norsk rovdyrpolitikk har blitt. En mer fundamental debatt maa til!

/

Se ellers Nationens oppslag:

Solheim aapner rovdyrforliket

Uenig regjering kan sende ulvesaken til Stortinget

Ulvestriden: Visjon 2040

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

The article-in-the-making I referred to a month ago, "Visjon 2040: Fra overlagt rovdrift til Utopi Buane" was finished, as a first draft at least, December 3rd (30.000 characters). Samtiden, the Norwegian general journal, once again responded quickly. They welcome a second, revised version of the text. If the revision goes according to plan (to be submitted early January), the article can hopefully be published in issue 2 or 3 of 2011.

Contents
* En hybrid forteller
* De to Norger
* Rendalen og verden
* Konspirasjon og kunnskap
* To natursyn
* Nederlagets symboler
* Levende bygder - på trygd
* Sannheten om sau og ulv
* Fra status quo til hva nå?
* Ikke mer skjebnetro!
* Rasjonelt og rasjonelt, fru Blom
* Rikdommens paradokser
* Norge 2040 (Utopi Buane)

---

Den reviderte artikkelen vi bl.a. inneholde en nærmere beskrivelse av utopisk realisme som politisk retning.

"Vil gi ulven plass i Agder" - uncut

Tirsdag var jeg i Fædrelandsvennen under overskriften "Vil gi ulven plass i Agder". Her følger den fullstendige teksten slik den så ut før desken kuttet og redigerte litt. En stor takk til Fædrelandsvennen og deres journalist Tarald Reinholt Aas for tillatelse til å gjengi den ukuttede teksten i Utopisk Realisme.

Vil gi ulven plass i Agder

Forsker Morten Tønnessen mener ulven, også den på Sørlandet, har blitt syndebukken for en feilslått norsk landbrukspolitikk.

Før helga skrev Fædrelandsvennen om de 506 sørlandsjegerne som hadde meldt sin interesse for den forestående ulvejakta over nesten hele Agder. Forsker Morten Tønnessen levner ulven små sjanser i vinter – hvis den velger å bli. Det beklager han:

- På Sørlandet følger reaksjonene på ulven det typiske mønsteret. Egentlig er et stort flertall av befolkningen tilhengere av ulv i norsk natur, bare den ikke er «hos oss», sier han.

Kristiansanderen baserer påstanden på andres meningsmålinger, så vel som egen forskning: Han er inne i fjerde året av en ph.d.-grad på universitet i Tartu. Som hovedstudium har han valgt seg norsk ulveforvaltning, og spesielt konflikten mellom ulv og sauehold.

Han utfordrer gjerne de over 500 potensielle ulvejegerne i Agder-fylkene med et spørsmål:

- Hvis dere ikke kan akseptere én enslig i ulv i Agder - hvor i landet mener dere ulven da skal være, spør Tønnessen.

RENDALEN-BESØK. Nylig var han på feltbesøk i Rendalen i Hedmark, kommunen der over halvparten av de lovlig felte ulvene er skutt. Dette er like utenfor det nasjonale forvaltningsområdet for ynglende ulv.

- Det er naturlig for ulven å migrere og spre seg. Ulvesonen i Norge er svært liten. Selv om ulven på Sørlandet skytes i vinter, må vi regne med det kommer nye emigranter hit i framtiden, sier han.

At lokale sauebønder reagerer når de mister dyr, har Tønnessen stor forståelse for.

- Ulven tar gjerne mange sauer av gangen. Ofte tillegges bonden skyld for å ikke ha passet på dyrene. Bøndene blir urettferdig behandlet, det går jeg med på, sier han.

ULVE-SYMBOLIKKEN. Avhandlingen hans er innen filosofi og semiotikk. Tønnessen legger derfor ekstra vekt på det symbolske ved ulven.

- Den har blitt til syndebukken for det mange i bygdenorge mener går feil vei: nedgang i sauenæringen, fraflytting og forlatte gårder, hevder han.

Forskeren mener skylden ligger et annet sted:

- Tross subsidier, er norsk landbrukspolitikk basert på at det stadig skal bli færre og stadig større gårder. Og når volumet øker, blir det uoverkommelig å passe på sauene om sommeren, mener han.

Morten Tønnessen vet han står laglig til for hogg som «bygutt», men presiserer at han vokste opp på bygda. Som Åmli-gutt kjente han selv på frykten for den svært omtalte Vegårshei-ulven. Den har han i dag tilbakelagt.

- Det beste argumentet mitt for å beholde ulven her, er at økosystemet vårt ikke er komplett uten de store rovdyrene, tilføyer han.

Tekst: Tarald Reinholt Aas

tarald.aas@fvn.no - 38 27 17 42 -Fædrelandsvennen

Korreksjoner til ulvekronikk (Ny Tid)

Kronikken jeg nylig refererte til som "Hvem er villest i landet her? - Et ulveliv" er på trykk i denne ukas Ny Tid (nr. 39, 5.-11. november) under tittelen "Når villdyret overvåkes". Jeg prøvde litt for sent å få inn noen rettelser som jeg hadde fått med meg etter mitt feltbesøk i Rendalen og Stor-Elvdal. Siden jeg var for sent ute publiserer jeg dem her i Utopisk Realisme i stedet:

1. I kronikken viser jeg i en oppramsing av menneskelige gjenstander i ulvens verden til øremerker av plast. Slike var i bruk tidligere, men man gikk for flere år siden over til chips i stedet, pga. et par tilfeller med skader ved bruk av øremerker. Chip'en plasseres i den tykke nakkehuden, og brukes gjennom elektronisk avlesing på nært hold til individuell identifisering av ulvene.

2. Jeg ønsket også å presisere at prøver av hud og hår, avføring og blod typisk innhentes ved fangsthendelser hvor ulven uansett (re-)merkes.
3. Endelig var jeg upresis i omtalen av utspillet til Rendalens ordfører (som forøvrig heter Norvald Illevold). Det omtalte utspillet fant sted i 2008, ikke 2009, og han foreslo ikke at "hele flokken" (Osdalsflokken) skulle merkes, men både hannen og hunnen i lederparet. Begge to var forøvrig en tid merket, men ved re-merkingen i vinter ble hunnen unntatt for ny merking, siden hun hadde sliteskader på hals/nakke pga. halsbåndet hun hadde båret. Illevolds utspill innebar ellers også en rekke andre betingelser, både når det gjelder fellingstillatelser (på gaupe) og fremtidig "ulvefrihet", og økonomisk støtte til forebyggende tiltak og næringsutvikling i Rendalen.

Publikasjon om lovlig og ulovlig jakt på ulv

[Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism]

I have just found out that my article "The legality and ethical legitimacy of wolf hunting in Scandinavia" has just been published in the Research seminar report 52 (pp 65-72) of the Scandinavian Council for Criminology. Publication date is (approximately) October.

The paper is the revised outcome of my presentation at Hønefoss in May.

It is one of six papers in the section "Økologisk kriminalitet" (Ecological crime), along with papers by Guri Larsen, Sigurd S. Dybing, Rune Ellefsen, Nicolay B. Johansen ("The problem with green criminology") and Per-Anders Svärd.

Contents:
* Intro
* From extermination campaigns to coservation policies
* Perception and symbolism
* Hunting ethics
* Concluding observations

Kriminalpolitisk seminar

Detaljene er nå på plass - og på nett - for mitt foredrag i Kriminalpolitisk seminar 11. november, med tema "Ulovlig jakt på ulv". Kommentator blir professor emeritus Nils Christie.

Til tross for at ulveforskere har anslått at ulovlig jakt står for halvparten av den sannsynlighet en norsk eller svensk ulv har for å dø hvert enkelt år, er det vanskelig å fastslå det nøyaktige omfanget av denne typen faunakriminalitet.

Svært få saker har endt i rettssystemet. I innledningen vil Tønnessen se nærmere på illegale ulvejegeres virkelighetsforståelse og kunnskapssyn, og analysere ulovlig jakt på ulv som politisk aksjonsform.

Hvordan kan vi tenke oss at jegerne selv gir et etisk forsvar for hva de gjør? I denne sammenhengen vil han særlig sammenligne ulovlig ulvejakt med miljøverneres bruk av sivil ulydighet og økosabotasje.

Ulv, ulv! - Editor's cut

[Publisert i Aftenposten i dag, i noe forkortet utgave:]

Ulv, ulv!

Aftenposten fortjener ros for å ta opp det ømfintlige spørsmålet om hvor stor andel av de innmeldte tapene av sau til rovdyr som er reelle. 140 millioner kroner per år hadde vært en grei pris å betale, hadde det bare ført til aksept for rovdyr i norsk natur. Problemet er at dagens ordning bare fyrer opp under misnøyen.

Leder i Norges Bondelag Nils Bjørke kan ikke forstå hvordan det kan jukses med tapstall. Tillat meg å forklare: Ordningens matematikk er enkel – rovdyrene beskyldes for tap av enhver sau som ikke kommer til rette. Bonden fritas dermed i realiteten for ansvaret for sine dyr.

Det mest sigende med Aftenpostens oppslag er imidlertid det følgende: Ulv på forsiden, ulv brettet ut inne i avisen. Ikke et ord om at ulven faktisk er det av våre rovdyr som tar færrest sau. Slik reproduserer avisen den feilaktige forestillingen om ulven som det typiske rovdyret, og som sauens nemesis.

PS: At ulven uler mot månen, det er noe vi ser mest av i menneskers fortellinger. Bare i eventyret er det alltid fullmåne.

Morten Tønnessen
PhD-student i semiotikk, Universitetet i Tartu

To ulveartikler på vei - Ny Tid og Aftenposten

Debattinnlegget Ulv, ulv! som jeg nevnte igår kommer på trykk i Aftenposten, har de bekreftet. Følg med!

I dag har jeg dessuten fullført kronikken "Hvem er villest i landet her? - Et ulveliv", som kommer på trykk i Ny Tid til fredag (en tekst med ulvens grad av villskap som gjennomgående tema).

Innhold:
* Intro
* Ulvetider
* Sky, men skutt
* Menneskelige gjenstander i ulvens verden
* Ulven og dens følgesvenner
* Om rovviltforvaltningens fremtid

Ulv, ulv!

Det er tittelen på et debattinnlegg jeg nå nettopp har skrevet og sendt til Aftenposten, som tilsvar til dagens hovedoppslag "Spiser rovdyrene for 136 millioner?" (illustrert av en ulv som uler mot en full måne).

Bare i eventyret er det alltid fullmåne.

Hvor vill er egentlig ulven?

Idag ble min artikkel "Is a wolf wild as long as it does not KNOW that it is being thoroughly handled?" [Er en ulv vill så lenge den ikke VET at den blir grundig /forvaltet/?] publisert i det online tidsskriftet Humanimalia.

/

Abstract:

The topic of wildness is a matter of ongoing debate in the wildlife management community. In this essay it is related to questions of shyness and actual human interference (especially on the management side). The well-documented case of the Scandinavian wolf population suggests that shyness is not a sufficient criterion for wildness. For all the wolf knows, it is still a wild animal – and it still behaves like one. But are we justified in claiming that a (more or less) free-ranging wolf is truly wild, simply because it does not know that it is being thoroughly managed? The article introduces this theme and the case at hand, covering wolf mortality, human artifacts in the life-world of wolves, and captures. The long-term goal of wildlife conservation, the author proposes, should be to restore the independent viability of wildlife. Wildness, in short, has to go beyond appearances. In a closing note, Arne Næss’ philosophy of wolf policies is critically evaluated.

Ulven på Sørlandet

[Kronikk i Fædrelandsvennen lørdag 14. august 2010]

Ulven på Sørlandet

Alle har nok hørt historien om ulv og sau. Men du ville kanskje blitt overrasket om du hørte hva den skandinaviske ulven faktisk spiser: Aller mest elg, endel rådyr, litt bever, og ellers litt småtteri her og der.

Jeg er i sluttfasen av et doktorgradsprosjekt hvor norsk ulveforvaltning er mitt ”case study”. Det var derfor med interesse jeg leste Fædrelandsvennens hovedoppslag 5. august: ”Ulven har herjet saueflokken hans”. Det er flott at beretningen til sauebonden Helge Fossen kommer frem, men jeg undrer meg over den journalistiske vurderingen som resulterte i at overskriftene ukritisk gjenga bondens historie. Mens han sier 27 sauer og lam er drept eller savnet etter ulvens herjinger, har Statens naturoppsyn kun bekreftet at ulv står bak i fire av tilfellene. Hvorfor ringte ikke Fædrelandsvennen en med kompetanse i å bedømme dette?

”Ulven herjet” – det blir altså konklusjonen. Her er det flere ting å merke seg. Som semiotiker synes jeg det er megetsigende at bonden omtales med navn, mens sauene oppgis som et antall, og ulven konsekvent omtales som ”ulven”. Omtalen av ”ulven” har mytologiske undertoner – noe som passer godt med vår allmenne oppfatning av ulven som et vesen (inkarnasjonen av det onde, osv.) med enorm kulturell kraft. Det er dette dyret som symboliserer de store rovdyrene i landet vårt. Folk flest er antagelig ikke klar over at de andre rovdyrene – bjørn, jerv og gaupe (noen år også kongeørn) – står for langt større skader på husdyr enn ulven gjør.

Det er ulven som et hatobjekt nummer én. I manges bevissthet står den ikke bare som representant for rovdyrene – det ville, utemmede – men også for myndighetenes distriktspolitikk generelt og landbrukspolitikk spesielt. Det er ikke lett å være sauebonde i 2010, eller å drive gårdsbruk i liten skala. Mange gir opp. Det underliggende problemet i rovdyrstriden er den pågående strukturrasjonaliseringen, som kort sagt går ut på at myndighetenes rammebetingelser bevisst er slik utformet at det ikke skal lønne seg å drive smått. Her må også forbrukerne kjenne sitt ansvar: Å ha lavpris som eneste kriterium for mat bidrar ikke til etableringen av sunn husdyrkultur. En av konsekvensene er at det blir stadig flere dyr å passe på for hver bonde. Dét er det verste som kan skje. Vi trenger flere hender i norsk landbruk, ikke færre!

Under slike omstendigheter er det at ulven har blitt syndebukk. Det er da ikke overraskende at krav om fellingstillatelse (i Vest-Agder) har blitt reist og gitt så fort noen sauer ble ”tatt av ulven”. Men hva sier dette om den sørlandske mentaliteten? Er virkelig Dyreparken det eneste stedet vi vil tolerere tilstedeværelsen av ulv – på utstilling? Ulven var overalt i landet vårt, inntil en intensiv utrydningskampanje fra 1840-årene av bidro til at den snart var fortrengt til nord. I dag opererer norske myndigheter med et forvaltningsområde som er så lite på det smaleste at det er lattervekkende naivt å forvente at alle ulver skal holde seg innenfor vårt administrativt oppmerkede område. Fenomenologisk sett er det ikke noe merkelig ved at sauebønder synes at ulven ikke hører hjemme i norsk natur – den har jo vært borte i generasjoner. Men i det lange løp har ulven vært her – med oss.

Et av de grunnleggende problemene i den norske rovdyrdebatten er riften mellom offisiell, vitenskapelig kunnskap på den ene siden og folkelige erfaringer på den andre. Mytologiske forestillinger om ulven er hardlivede, og mang en forvalter har fortvilt over å ikke komme noe sted med informasjonskampanjer. Selv synes jeg at erfaringene og opplevelsene til folk og fe absolutt må frem i lyset. Sauebondens historie er alt gjengitt av Fædrelandsvennen – så la meg nå gjengi ulvens side av saken: Fra ulvens perspektiv er sauen unaturlig tallrik der den forekommer. Knapt noe vilt dyr av sammenlignbart slag forekommer i slike mengder, og i slik utstrekning, som sauen og våre øvrige vante husdyr. Det som har skjedd over store deler av verden de siste århundrene er at husdyrene våre i stadig større grad har overtatt landskapene, og fortrengt ville arter. Dette er i mye større grad tilfelle i tettere befolkede land – i Norge er saken først og fremst den at menneskelige installasjoner (veier, demninger) og aktiviteter har trengt inn nær sagt overalt, til fortrengning for villmark. Ulven er et tilpasningsdyktig dyr, og kan leve også under slike omstendigheter – men bare om vi gir den rom.

Morten Tønnessen, PhD-student ved Universitetet i Tartu