Johan Galtung og meg

I går røk jeg uklar med fredsprofessor Johan Galtung. Det var ikke meningen. Det var faktisk slett ikke meningen. Men Galtung forsto ikke spørsmålet mitt.

Anledningen var fredsprofessorens foredrag "Hva kommer etter USA?", holdt i Byhallen i Kristiansand i går kveld, til full sal. Galtung hadde snakket om at USAs "imperium" vil erstattes av en internasjonal utvikling i retning av åtte verdensregioner (med EU/Europa som én). I spørsmålet mitt viste jeg til at USAs stilling som supermakt for en stor del hadde sitt utgangspunkt i det voldsomme økonomiske og teknologiske forspranget landet fikk i løpet av andre verdenskrig. Verdenshistorien siden 1945 har for en stor del handlet om den øvrige verdens gradvise innhenting av dette forspranget (selv om forskjellen mellom USA og Europa har holdt seg rimelig konstant, målt i BNP per capita). Deler av Asia meldte seg tidlig på i dette kappløpet; Afrika har for en stor del blitt med først de siste par tiårene. Perioden på begynnelsen av dette årtusenet skilte seg ut som en periode hvor hele verden (alle regioner) vokste, med rekordhøy global vekst (merk at dette på ingen måte er entydig positivt).

Dette er mye av bakgrunnen for at USAs enerådende posisjon er i ferd med å smuldre opp, og møter motstand/utfordrere på de fleste fronter. USA dominerte verden økonomisk sett - det gjør de ikke lenger (selv om de fortsatt er en ledende aktør (blant flere), økonomisk og teknologisk). Jeg ba Galtung se fremover - ikke bare til 2020, hans egen 90-årsdag, men også lengre frem, ut dette århundret. Jeg fremla to påstander:
1. Det vi ser idag, er en global kapitalisme - samtlige land sikter i dag mot BNP-vekst som et grunnleggende element i sine utviklingsmodeller.
2. Et problematisk premiss, som deles av alle verdens land, er at en kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst. Dagens politiske ledere taler om økonomisk vekst, uten å ha noe tidsperspektiv for hvor lenge er slik utviklingsmodell kan gjennomføres.

Spørsmålet mitt lød så: Hva vil skje i forhold til internasjonale konflikter når det en gang går opp for oss at vi ikke kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst?

GALTUNG: Han der er en typisk liberal vestlig økonom, som trenger omskolering. Det finnes ingen global modell - hver region har sin modell. Muslimer er ikke opptatt av vekst, de har andre verdier.

Det var det verste jeg hadde hørt om ikke på år og dag, så i hvert fall på en god stund. Jeg skal da f::n ikke ha på meg at jeg er en "typisk vestlig økonom" - en utypisk vestlig økonom kanskje, men en typisk?? Ordstyrer Kjell Landmark ga meg sjanse til å få en replikk, og jeg svarte da at jeg for det første ikke var økonom, men filosof, og for det andre at ... "BNP er jo ikke bare en tankestørrelse - det handler om hvordan vi bruker naturressurser, hvordan vi bruker Jorda..." Den godeste Galtung unnskyldte seg så, til salens fornøyelse, for å ha kalt meg økonom - "man skal være forsiktig med hvor kraftige skjellsord man bruker".

Hendelsen minner meg om mitt spørsmål til Umberto Eco, og dennes like så lattervekkende svar, ved en annen anledning.

Siden det er vanskelig å si hvor godt Galtung forsto spørsmålet mitt, er det ikke lett å si helt klart hvor uenige vi er. Jeg mener nå uansett at det gir mening å tale om at vi i dag har én global utviklingsmodell bygd på dogmet om evig økonomisk vekst. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes betydelige forskjeller regionalt, også i hvordan verdens økonomier er organisert. Men Galtungs påpekning av at "muslimer har andre verdier enn økonomisk vekst" er besides the point. Mitt poeng er at samtlige statsledere - fra Estland til Nord-Korea - sikter etter BNP-vekst. Hvilke verdier "folk" identifiserer seg med, og hvordan deres dagligliv arter seg, er et ganske annet spørsmål.

Verden er mer enn kultur og verdier! Det finnes også økonomiske realiteter, "på bakken" - og disse har ikke bare med mennesker å gjøre, men også med vårt forhold til naturen. Det var dette jeg hadde håpt Johan Galtung kunne si noe om. I stedet ble jeg altså avfeid som en "typisk liberal vestlig økonom", som Galtung vel antok ville mene at vekst etter vestlig mønster løser alle problemer.

Siste om krig og fred og sånn:
Nei, alt er ikke lov i krig (Dagbladet)
Innstramminger betyr krig (VG)

Oljeimperialisme

Oljeforsker Helge Ryggviks bok "Til siste dråpe" vekker fortjent mye oppmerksomhet. Først ut var Dagbladet, under forsideoverskriften - Om åtte år er det slutt på oljen. Dét er selvsagt en tabloid utgave av Ryggviks påpekning av at kjente reserver bare vil rekke til åtte års produksjon med dagens tempo (så er spørsmålet hvor mye mer som påvises de kommende årene, hvor mye mer som kan presses opp av dagens felter pga. "bedre" teknologi, og hvor mange nye områder i norsk besittelse som åpnes for leting og senere produksjon). Ryggviks observasjon om at Jens Stoltenberg har hatt en viktig rolle i å maksimere norsk oljeproduksjon er helt på sin plass. Effekten ser vi allerede konturene av: Vill leting etter flere ressurser i egne og andres farvann (skjønt Ryggvik påpeker at Statoil har brent seg i Iran og Irak).

Ryggvik byr (slik jeg har sett det i avisintervjuer) på en fascinerende skildring av Norge som oljenasjon, med et politisk atferdsmønster - sett utenfra - som skiller seg lite fra klassisk kolonial/imperialistisk storpolitikk (erobring av land/sjø (riktignok med tanke på hvalolje, snarere enn petroleum) etterfulgt av hensynsløs og ekspansiv ressursutnyttelse). Se særlig Klassekampens oppslag i dag, Vil avdekke oljeeventyret.

Jan Mayen og oljen

Det gikk sannelig ikke lang tid fra tidligere statssekretær, nåværende oljeanalytiker Hans Henrik Ramm gikk inn for å kartlegge Norges del av sokkelen utenfor Jan Mayen, til regjeringen ved olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fulgte etter. Island var først ute, med de norske selskapene Aker Exploration og Sagex Petroleum blant de interesserte. "Hvis vi skal opprettholde oljeinntektene", sier Riis-Johansen på SPs hjemmeside, "må vi komme i gang med virksomhet i nye områder." Men det var det da: Skal vi virkelig opprettholde oljeinntektene? SPs utspill illustrerer perfekt regjeringens schizofreni i olje- og klimapolitikken. Utspillet om Jan Mayen er likevel overraskende - Natur og Ungdom er tatt på senga, melder NRK.

SV har vært med på å åpne for kartleggingen, skjønt enkelte av partiets miljøpolitikere nå tar til motmæle. Til DN sier partisekretær Silje Schei Tveitdal - tidligere leder i Natur og Ungdom - at partiet er for seismisk datainnsamling, men mot oljeutvinning (- SV mener at miljøverdiene må veie tyngst, ikke minst fordi sjøfuglebestanden er av internasjonal betydning, sier Tveitdal på SVs hjemmeside: Sjøfugl er kanskje grunn god nok til å sette foten ned her, men hva med det større perspektivet?).

Problemet er naturligvis at Norge til dags dato har vært styrt av et eksploratorisk imperativ, som jeg tidligere har skrevet som gjesteskribent i Liberaleren - der vi finner olje, der utvinner vi den. Skal den trenden snus, så må noen få styr på olje- og energiministeren, som synes å dikteres av en blind og automatisert ressursutnyttelse. Dagbladet har på kommentarplass tatt til orde mot oljeutvinning nær Jan Mayen. De omtaler ministerens utspill som enøyd og frykter helt korrekt at åpning av nye områder for oljeleting "sinker omstilling i oljebransjen og utvikling av fornybar energi". De påpeker videre at regjeringen kunne ha satt en miljøstandard ved å gjøre det klart at den ikke vil ha oljeutvinning så langt nord.

Hvordan de rødgrønne skal takle Jan Mayen-debatten og finne et kompromiss skal bli en interessant thriller.

"Når den rødgrønne regjeringen og oljeminister Terje Riis-Johansen nå vil lete etter olje ved Jan Mayen," kommenterer Nationens Kari Gåsvatn, "da er det som en krampetrekning fra en gammeldags, ja, nettopp, fossil verden." I Lofoten forbereder Natur og Ungdom sommerleir med aksjonstrening (full støtte til det!). "Dette er kun et valgkampstunt for Riis-Johansen og Sp", sier Dagsavisen på lederplass - de mener utspillet er ment å gjenvinne stemmer som partiet har tapt i nord på å gå mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen.

Det er fortsatt tilfelle at Norge ikke en eneste gang har funnet olje uten automatisk å utvinne den. Dette er ikke en fri og balansert politikk, men fremstår utfra et større perspektiv som tvangsmessig adferd. Den dagen vi klarer å holde fingrene av fatet, den dagen kan vi snakke om at Norge overhodet tar valg i forhold til forvaltning av oljeressursene (som i størst mulig grad bør bli liggende, ubrukt).

Se ellers mitt innlegg om Kolonimakten Norge. Denne saken illustrerer for alvor hvordan norske besittelser i dag holdes fast ved av hensyn til utsiktene til utvidet ressursutnyttelse. Et stadig ekspanderende imperium, med behov for å suge ut ressurser av stadig nye områder ... er det et slikt Norge vi vil ha?