Lofoten-kompromisset: Kamel og ull, som ventet

Igår kom regjeringens oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet - Lofoten, jf. regjeringen.no. Kompromisset som innebærer at det ikke skal gjøres konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen i denne omgang - men derimot "kunnskapsinnhenting" - samtidig som store områder åpnes for oljeleting, ble overveiende positivt tatt imot av en til dels jublende miljøbevegelse. Oljeminister Borten påpekte med rette at dette er den nest største åpningen av nye områder noensinne, og Statoils Helge Lund - Norges miljøversting nr. 1 - framholdt at dette kun innebærer en utsettelse hva angår Lofoten og Vesterålen.

Resultatet ble som en kunne vente. Dette politiske arbeidsstykket går inn i et foruroligende mønster der miljøbevegelsens isolerte kamper og seire fører med seg tilbakeskritt i beslektede kamper, i det som i sum fortoner seg som et nullsumsspill. Aktuelt i denne konteksten: Tim Murrays What If We Stopped Fighting For Preservation and Fought Economic Growth Instead? og Tom Butlers svar What If We Stopped Fighting For Preservation? Sitat av Murray:

Each time environmentalists rally to defend an endangered habitat, and finally win the battle to designate it as a park “forever,” as Nature Conservancy puts it, the economic growth machine turns to surrounding lands and exploits them ever more intensively, causing more species loss than ever before, putting even more lands under threat.

I innlegget "Regjeringskrise? Neida" skrev jeg 15. april i fjor:

Så begynner "faktaene" om konsekvensene av oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen å komme på bordet. Magne Lerø, aka Ukeavisen Ledelse, mener APs strategi med ikke å ta stilling før man har mer kunnskap har lønnet seg. Han spår utgang av regjeringen for SVs del, med mindre SP kommer dem i forkjøpet.

Men slik blir det ikke nødvendigvis. SP er hestehandlere og går neppe ut pga. jordbruksoppgjøret. At SV skulle trekke seg er tilsynelatende mere sannsynlig (til tross for hva partiets høyeste representanter sier i offentligheten). Men da glemmer man hvor drevne også AP er i hestehandel.

Som Dagbladet påpeker, gir kartleggingen så langt grunnlag for et kompromiss mellom SV og AP. Årvåkne observatører ville legge merke til det alt da Kristin Halvorsen under valgkampen "stilte ultimatum": Den åpenbare realpolitiske løsningen går ut på å komme til en løsning som begge parter kan selge som en løsning. Med andre ord: SV får (i hvert fall midlertidig) vernet de mest kystnære blokkene, og enkelte andre særlig sårbare områder, mens AP får gjennomslag for å åpne størstedelen av området for oljevirksomhet.

Tidligere innlegg:
Nå blir det moro framover (om delelinjen med Russland)
Regjeringskrise? Neida
Feberheit oljekamp
Jan Mayen og oljen
Oljefritt Lofoten og Vesterålen
Forslag fra Utopisk Realisme: 20 års moratorium mot oljeleting
Liberaleren støtter forslag om oljemoratorium

Norge som kolonimakt

Norges kolonivirksomhet har en fortid, en samtid og – med mindre vi skjerper oss – en fremtid.

[Kronikk i Fædrelandsvennen i dag - jf. de tidligere postene Norge som kolonimakt: Hvor er avisene? og Kolonimakten Norge]

Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.

Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.

Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.

Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.

Morten Tønnessen

Blogger og filosof

UtopiskRealisme.blogspot.com

Noen relaterte saker fra de siste dagene:

Venter på dommen nå (VG)

Moland og French står foran dommeren (Dagbladet)

Tør ikke dra på diktatorfest (Dagbladet)

Drivende spenning - Eirik Wekre: "Operasjon Isbjørn" (VG)

Klimaendringer i Sapni (Norske Samers Riksforbund)

Slår tilbake mot oljedirektør (Vårt Land) - Biskop Tor Berger Jørgensen avviser at kirkens engasjement mot oljeboring er religiøs fundamentalisme.

Flertall i nord vil vente med boring (Altaposten)

Jan Mayen og oljen

Det gikk sannelig ikke lang tid fra tidligere statssekretær, nåværende oljeanalytiker Hans Henrik Ramm gikk inn for å kartlegge Norges del av sokkelen utenfor Jan Mayen, til regjeringen ved olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fulgte etter. Island var først ute, med de norske selskapene Aker Exploration og Sagex Petroleum blant de interesserte. "Hvis vi skal opprettholde oljeinntektene", sier Riis-Johansen på SPs hjemmeside, "må vi komme i gang med virksomhet i nye områder." Men det var det da: Skal vi virkelig opprettholde oljeinntektene? SPs utspill illustrerer perfekt regjeringens schizofreni i olje- og klimapolitikken. Utspillet om Jan Mayen er likevel overraskende - Natur og Ungdom er tatt på senga, melder NRK.

SV har vært med på å åpne for kartleggingen, skjønt enkelte av partiets miljøpolitikere nå tar til motmæle. Til DN sier partisekretær Silje Schei Tveitdal - tidligere leder i Natur og Ungdom - at partiet er for seismisk datainnsamling, men mot oljeutvinning (- SV mener at miljøverdiene må veie tyngst, ikke minst fordi sjøfuglebestanden er av internasjonal betydning, sier Tveitdal på SVs hjemmeside: Sjøfugl er kanskje grunn god nok til å sette foten ned her, men hva med det større perspektivet?).

Problemet er naturligvis at Norge til dags dato har vært styrt av et eksploratorisk imperativ, som jeg tidligere har skrevet som gjesteskribent i Liberaleren - der vi finner olje, der utvinner vi den. Skal den trenden snus, så må noen få styr på olje- og energiministeren, som synes å dikteres av en blind og automatisert ressursutnyttelse. Dagbladet har på kommentarplass tatt til orde mot oljeutvinning nær Jan Mayen. De omtaler ministerens utspill som enøyd og frykter helt korrekt at åpning av nye områder for oljeleting "sinker omstilling i oljebransjen og utvikling av fornybar energi". De påpeker videre at regjeringen kunne ha satt en miljøstandard ved å gjøre det klart at den ikke vil ha oljeutvinning så langt nord.

Hvordan de rødgrønne skal takle Jan Mayen-debatten og finne et kompromiss skal bli en interessant thriller.

"Når den rødgrønne regjeringen og oljeminister Terje Riis-Johansen nå vil lete etter olje ved Jan Mayen," kommenterer Nationens Kari Gåsvatn, "da er det som en krampetrekning fra en gammeldags, ja, nettopp, fossil verden." I Lofoten forbereder Natur og Ungdom sommerleir med aksjonstrening (full støtte til det!). "Dette er kun et valgkampstunt for Riis-Johansen og Sp", sier Dagsavisen på lederplass - de mener utspillet er ment å gjenvinne stemmer som partiet har tapt i nord på å gå mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen.

Det er fortsatt tilfelle at Norge ikke en eneste gang har funnet olje uten automatisk å utvinne den. Dette er ikke en fri og balansert politikk, men fremstår utfra et større perspektiv som tvangsmessig adferd. Den dagen vi klarer å holde fingrene av fatet, den dagen kan vi snakke om at Norge overhodet tar valg i forhold til forvaltning av oljeressursene (som i størst mulig grad bør bli liggende, ubrukt).

Se ellers mitt innlegg om Kolonimakten Norge. Denne saken illustrerer for alvor hvordan norske besittelser i dag holdes fast ved av hensyn til utsiktene til utvidet ressursutnyttelse. Et stadig ekspanderende imperium, med behov for å suge ut ressurser av stadig nye områder ... er det et slikt Norge vi vil ha?