Kolonimakten Norge
Av Morten Tønnessen (UtopiskRealisme.blogspot.com)
Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."
^^^
Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.
4 kommentarer:
For ikke å glemme den dansk-norske slavetransporten fra Vest-Afrika som gikk via de Vest-indiske øyer.
På sett og vis har jo Norge avgitt en del territorier da. Det er jo en del landområder/øygrupper som har vært under temporær besittelse av det norske kongeriket i høymiddelalderen, under det som kalles Norgesveldet:
http://no.wikipedia.org/wiki/Norgesveldet
Siden disse områdene ikke var folketomme så kan man jo diskutere hvor riktig det var de skulle være en del av Norgeveldet, og i hvilken ånd disse bebodde områdene ble avgitt på. Jeg vet ikke om det taler som et eksempel på mislykket norsk kolonisering eller på det motsatte.
Det er riktig at Norge - som en førmoderne statsstørrelse - har avgitt/mistet ulike besittelser opp gjennom historien (inkludert Shetland, Færøyene, Island og Grønland). Jf. Wikipedia-artikkelen du viser til: "Færøyene, Island og Grønland går i 1380 sammen med Norge i union med Danmark, og ble igjen i det danske riket da Norge gikk i union med Sverige i 1814." Disse koloniale besittelsene mistet vi som følge av stormaktspolitikk, snarere enn av eget ønske.
Nordmenn var jo ellers sentrale i å befolke Island, fra starten av perioden med menneskelig bosetning der ... mens Grønland på den annen side hadde (og har) en urbefolkning.
Legg inn en kommentar