Johan Galtung og meg

I går røk jeg uklar med fredsprofessor Johan Galtung. Det var ikke meningen. Det var faktisk slett ikke meningen. Men Galtung forsto ikke spørsmålet mitt.

Anledningen var fredsprofessorens foredrag "Hva kommer etter USA?", holdt i Byhallen i Kristiansand i går kveld, til full sal. Galtung hadde snakket om at USAs "imperium" vil erstattes av en internasjonal utvikling i retning av åtte verdensregioner (med EU/Europa som én). I spørsmålet mitt viste jeg til at USAs stilling som supermakt for en stor del hadde sitt utgangspunkt i det voldsomme økonomiske og teknologiske forspranget landet fikk i løpet av andre verdenskrig. Verdenshistorien siden 1945 har for en stor del handlet om den øvrige verdens gradvise innhenting av dette forspranget (selv om forskjellen mellom USA og Europa har holdt seg rimelig konstant, målt i BNP per capita). Deler av Asia meldte seg tidlig på i dette kappløpet; Afrika har for en stor del blitt med først de siste par tiårene. Perioden på begynnelsen av dette årtusenet skilte seg ut som en periode hvor hele verden (alle regioner) vokste, med rekordhøy global vekst (merk at dette på ingen måte er entydig positivt).

Dette er mye av bakgrunnen for at USAs enerådende posisjon er i ferd med å smuldre opp, og møter motstand/utfordrere på de fleste fronter. USA dominerte verden økonomisk sett - det gjør de ikke lenger (selv om de fortsatt er en ledende aktør (blant flere), økonomisk og teknologisk). Jeg ba Galtung se fremover - ikke bare til 2020, hans egen 90-årsdag, men også lengre frem, ut dette århundret. Jeg fremla to påstander:
1. Det vi ser idag, er en global kapitalisme - samtlige land sikter i dag mot BNP-vekst som et grunnleggende element i sine utviklingsmodeller.
2. Et problematisk premiss, som deles av alle verdens land, er at en kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst. Dagens politiske ledere taler om økonomisk vekst, uten å ha noe tidsperspektiv for hvor lenge er slik utviklingsmodell kan gjennomføres.

Spørsmålet mitt lød så: Hva vil skje i forhold til internasjonale konflikter når det en gang går opp for oss at vi ikke kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst?

GALTUNG: Han der er en typisk liberal vestlig økonom, som trenger omskolering. Det finnes ingen global modell - hver region har sin modell. Muslimer er ikke opptatt av vekst, de har andre verdier.

Det var det verste jeg hadde hørt om ikke på år og dag, så i hvert fall på en god stund. Jeg skal da f::n ikke ha på meg at jeg er en "typisk vestlig økonom" - en utypisk vestlig økonom kanskje, men en typisk?? Ordstyrer Kjell Landmark ga meg sjanse til å få en replikk, og jeg svarte da at jeg for det første ikke var økonom, men filosof, og for det andre at ... "BNP er jo ikke bare en tankestørrelse - det handler om hvordan vi bruker naturressurser, hvordan vi bruker Jorda..." Den godeste Galtung unnskyldte seg så, til salens fornøyelse, for å ha kalt meg økonom - "man skal være forsiktig med hvor kraftige skjellsord man bruker".

Hendelsen minner meg om mitt spørsmål til Umberto Eco, og dennes like så lattervekkende svar, ved en annen anledning.

Siden det er vanskelig å si hvor godt Galtung forsto spørsmålet mitt, er det ikke lett å si helt klart hvor uenige vi er. Jeg mener nå uansett at det gir mening å tale om at vi i dag har én global utviklingsmodell bygd på dogmet om evig økonomisk vekst. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes betydelige forskjeller regionalt, også i hvordan verdens økonomier er organisert. Men Galtungs påpekning av at "muslimer har andre verdier enn økonomisk vekst" er besides the point. Mitt poeng er at samtlige statsledere - fra Estland til Nord-Korea - sikter etter BNP-vekst. Hvilke verdier "folk" identifiserer seg med, og hvordan deres dagligliv arter seg, er et ganske annet spørsmål.

Verden er mer enn kultur og verdier! Det finnes også økonomiske realiteter, "på bakken" - og disse har ikke bare med mennesker å gjøre, men også med vårt forhold til naturen. Det var dette jeg hadde håpt Johan Galtung kunne si noe om. I stedet ble jeg altså avfeid som en "typisk liberal vestlig økonom", som Galtung vel antok ville mene at vekst etter vestlig mønster løser alle problemer.

Siste om krig og fred og sånn:
Nei, alt er ikke lov i krig (Dagbladet)
Innstramminger betyr krig (VG)

Oljeimperialisme

Oljeforsker Helge Ryggviks bok "Til siste dråpe" vekker fortjent mye oppmerksomhet. Først ut var Dagbladet, under forsideoverskriften - Om åtte år er det slutt på oljen. Dét er selvsagt en tabloid utgave av Ryggviks påpekning av at kjente reserver bare vil rekke til åtte års produksjon med dagens tempo (så er spørsmålet hvor mye mer som påvises de kommende årene, hvor mye mer som kan presses opp av dagens felter pga. "bedre" teknologi, og hvor mange nye områder i norsk besittelse som åpnes for leting og senere produksjon). Ryggviks observasjon om at Jens Stoltenberg har hatt en viktig rolle i å maksimere norsk oljeproduksjon er helt på sin plass. Effekten ser vi allerede konturene av: Vill leting etter flere ressurser i egne og andres farvann (skjønt Ryggvik påpeker at Statoil har brent seg i Iran og Irak).

Ryggvik byr (slik jeg har sett det i avisintervjuer) på en fascinerende skildring av Norge som oljenasjon, med et politisk atferdsmønster - sett utenfra - som skiller seg lite fra klassisk kolonial/imperialistisk storpolitikk (erobring av land/sjø (riktignok med tanke på hvalolje, snarere enn petroleum) etterfulgt av hensynsløs og ekspansiv ressursutnyttelse). Se særlig Klassekampens oppslag i dag, Vil avdekke oljeeventyret.

Kolonimakten Norge

Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.

Kolonimakten Norge

Av Morten Tønnessen (UtopiskRealisme.blogspot.com)

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.

For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."

^^^

Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.

Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.

Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden", hvor Norge figurerer som en av ni av samtidens kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweek, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem."

For Norges del er følgende besittelser omtalt:
1 Svalbard
2 Jan Mayen
3 Bouvet Island
4 Peter Island
5 Queen Maud Land

Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av disse uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial (imperialistisk) karakter er de okke som. Men det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," skriver Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! Særlig Dronning Mauds land står sentralt her, gitt Antarktikas langsiktige betydning i klimasammenheng og ellers. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv. I arktiske farvann er det heller ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende (i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed) å gi offisielt avkall på Svalbard.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek, "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."