Tweet om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken

Science Nordic om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken - uttalelser fra flere viktige stemmer; rett til kjernen! sciencenordic.com/economists-cal…
— Morten Tønnessen (@SporFilosofen) May 8, 2013

Er miljøvernere troverdige kilder?

Nettstedet Forskning.no hadde for noen dager siden en artikkel med tittelen Miljøinteresser i klimarapport? Der påpekes det bl.a. at WWF var brukt som kilde da IPCC i sin siste hovedrapport varslet om at Himalaias isbreer kan forsvinne innen 25 år (det riktige er et omlag ti ganger så langt tidsperspektiv). Biologen Morten Jødal er på prinsipielt grunnlag kritisk til at klimapanelet iblant (om enn i liten grad) har støttet seg til såkalt "grålitteratur", dvs. tilstandsrapporter som ikke fullt ut følger de strenge kriteriene for fagfelle-vurdert forskning ('peer review').

/

Det er ingen tvil om at IPCC her har gått over streken, og noe overivrig fraveket de vitenskapelige standardene de ellers holder seg til. Det er beklagelig - ikke minst for renomeet deres (heri inkludert troverdigheten). I det store og det hele er det likevel grunn til å stole på dem (men bruk av kritisk sans skader aldri!).

/

Også vår egen Jonas Gahr Støre stilles nå i noe dårligere lys, siden rapporten han og Al Gore la fram i København i desember (hvor Al Gore klisjéaktig ga oss ti år til på å handle) viste til Himalaia-blunderen. For enkelte har klimadebatten dessverre blitt en konkurranse i å gå lengst mulig i påstander om skadevirkningene av (og tempoet til) klimaendringene. Det er svært skadelig for debatten, som allerede er schizofrent splittet i en nærmest religiøst preget distinksjon mellom "troende" og "fornektere". IPCCs blundere som nylig har blitt avdekket bidrar her ikke positivt - fremfor noen er det de som burde ha holdt kompromissløst på de vitenskapelige standardene.

"Varmeste noensinne"

I mediasjargong snakkes det ofte om at de siste aarene (her: siste tiaar) er det "varmeste noensinne".

I den britiske avisen var overskriften: "Past decade warmest on record, say Nasa scientists."

Epostbrevet Klimanytt fra CICERO presenterte denne saken slik:

* NASA: SISTE TIÅR VARMESTE NOENSINNE (22.01.2010)
Telegraph.co.uk: Det siste tiåret var det varmeste noensinne, ifølge forskere ved Nasa. Fjoråret var bare ørlite kjøligere enn 2005, som var tidenes varmeste år.
http://www.telegraph.co.uk/earth/environment/globalwarming/6944399/Past-decade-warmest-on-record-say-Nasa-scientists.html"

Uheldig oversettelse - siden alle som er godt orienterte i klimasaken er klar over at kloden har opplevd baade varmere og kaldere perioder, de siste 500.000 aar saavel som i det virkelig lange löp.

Link til København-avtalen

The Copenhagen accord finner du her. Den er ikke lengre enn tre sider, tolv punkter.

Siste om klima: Storbritannia gir Kina skylden for mislykket klimakonferanse (VG).

COP15+: Slik bør en avtale se ut

For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).

Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).

De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset

a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivå

fører til en utrolig innsvevring av hva som er

b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodeller

så lenge det samtidig legges til grunn

c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).

Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).

En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).

En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.

Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).

De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.

Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)

Farene ved å inngå en avtale nå

Så er det i gang - COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget". USA har sitt å svare for (se også her) - det har også Norge.

Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).

Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.

Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?

Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!

Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.

Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)

Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.

Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.

Full støtte til Greenpeace

Greenpeace aksjonerer på Svalbard, melder bl.a. Dagbladet (samt Ukeavisen Ledelse, hvor jeg først så det). Som følge av den ikkevoldelige aksjonen har lasteanlegget ved Sveagruva blitt stanset. 70,000 tonn kull for uttransportering til Portugal står dermed på vent. Greenpeace sier aksjonen kan vare i flere dager.

Dette er en riktig bra aksjon. Flere slike, takk!

I Norge er jo inntrykket folk flest har at vi ikke har noe som helst med kull å gjøre. Men det er jo bare tull. Norge er en eksportør av kull.

Sveagruva bør legges ned - i morgen. Det hadde vært et meget enkelt og virkningsfullt klimatiltak, og et konstruktivt innspill foran klimatoppmøtet i København i desember.

- Vi har respekt for de synspunktene Greenpeace har, sier kommunikasjonsdirektør Terje Carlsen i Store norske Spitsbergen Kullkompani, men det hadde vært greit om de framsette dem på en lovlig måte.

Selv har jeg respekt for de tekniske ferdigheter Store norske sitter inne med. Men det hadde vært greit om de tok hensyn til den allmenne kunnskapen om hvordan forbrenning av kull fucker opp naturen (det hadde m.a.o. vært greit om de iverksatte sine tekniske ferdigheter på en rasjonell måte).

Neste aksjonsmål burde være Norges oljeplattformer. Men hadde Greenpeace pekt ut dem, så hadde nok Stoltenberg satt inn marinen... (pekes ut som aksjonsmål bør de okke som!)

Enkel løsning på klimaproblemet?

På åpningsdagen her på verdenskongressen i miljøhistorie talte nobelprisvinner i kjemi Paul Crutzen, med tittelen "The Anthropocene: Humans as a force in global environmental cycles". "The Anthropocene" er navn på en geologisk æra. Det tradisjonelle navnet på vår geologiske æra er "the Holocene", fra og med slutten av sist istid. Crutzen mener imidlertid at vi mennesker har hatt så kraftig innvirkning på allverdens naturlige sykler på kloden at det berettiger oss til å snakke om mennesket som en geologisk kraft, fra og med tidlig på 1800-tallet. Naturlovene er ikke hva de en gang var.

Crutzen ga uttrykk for desperasjon med tanke på utsiktene for stadig kraftigere klimaendringer. Desperasjonen skriver seg - tror jeg - fra at samtlige regjeringer i dag holder fast på økonomisk vekst som et absolutt mål. Alle kurver peker oppover - og i tillegg skal altså skarer av fattige verden over løftes opp på anstendige velstandsnivåer i løpet av dette århundret (men vi andre? Vi kunne vel ha satt en stopper for økonomisk vekst nå, for vår egen del).

Helst, sa Crutzen, burde vi ha faset ut bruk av fossil energi. Men det hadde han ikke så stor tillit til at politikerne (enn si næringslivet) vil bli enige om. Og da gjenstår altså geo-ingeniørvirksomhet, som et siste, desperat tiltak (det Crutzen beskrev var utslipp av sulfur - over minst 100 år - for å motvirke oppvarmingen vi opplever med en tilsvarende nedkjøling). Crutzen understreket at han ikke var for geo-ingeniørvirksomhet - men holdt altså fast på at det burde utredes, som en siste utvei, og kanskje settes i verk tidligst om en 10-15 år, dersom man ikke innen da har kommet noen vei i klimasaken.

Problemet med det er at geo-ingeniørvirksomhet er helt i tråd med dagens tekniske tenkning. Det er mange som innbiller seg at det ville være en enkel løsning - som ville tillate oss å holde frem som før med økonomisk og teknisk utvikling. Slike kretser vil ikke se på geo-ingeniørvirksomhet som en siste utvei - men som den beste og mest logiske løsningen. Altså vil de heller ikke sette noe inn på å prøve ut andre tiltak først. Vinner den leiren, så får vi fortsatte klimautslipp, etterfulgt av geo-ingeniørvirksomhet (etterfulgt av Gud vet hva).

Den enkle løsningen på klimakrisen består naturligvis i raskt å fase ut eller skjære drastisk ned på bruk av fossil energi. Det er fullt praktisk gjennomførbart - om vi bare vil. Det eneste "problemet" er at det strider med vekstideologien og dens vekt på ikke bare å opprettholde vekst, men maksimere veksten (etter slike tanker må vi følgelig "vente" med å fase ut bruk av fossil energi til "teknologien er klar" - ellers taper vi vekstmuligheter, eller økonomien blir i verste fall "kvelt").

Geo-ingeniørvirksomhet - det kan vi snakke om etter at dagens alt for høye fossile utslipp har opphørt (skjønt hele ideen er teknokratisk og naiv).

Se ellers mitt spørsmål til Crutzen om økonomisk vekst i min akademiske blogg, Utopian Realism.

Kirken vil ha moratorium mot oljeleting

Den norske kirke, Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd går nå inn for et 5 års moratorium mot oljeleting.

I disse fem årene ønsker de seg en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen.

Mer her.

Jmf. mitt forslag fra sist sommer om å innføre et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann.

Dette er årets viktigste valgkampsak!