Nora, Greenpeace, Røkke og Bellona

Greenpeace-aktivisten Nora Christiansen, som 17. desember sammen med en spansk miljøverner klarte å komme inn på gallamiddagen på slottet under klimatoppmøtet i København, ble i dag sluppet fri, etter 20 dager i varetekt.

Video fra VG her.

I oktober 1996 aksjonerte jeg sammen med Nora i Molde. Også det var en Greenpeace-aksjon, og aksjonsmålet den gang var Røkkes tråler "American Monarch".

Her finner du en sak fra N24 som beskriver Bellonas støtte til Røkke. Bellona var også tilstede på American Monarch under dåpen av skipet - mens jeg, Nora og noen andre ankom med gummibåt og banner.

NGO-reaksjoner på København-magaplasken

København - dagen derpå (RORG)
Avtalen i København er en katastrofe for verdens fattige (Caritas)
Ingen regnskogsavtale i København (Regnskogsfondet)

Link til København-avtalen

The Copenhagen accord finner du her. Den er ikke lengre enn tre sider, tolv punkter.

Siste om klima: Storbritannia gir Kina skylden for mislykket klimakonferanse (VG).

COP15+: Slik bør en avtale se ut

For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).

Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).

De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset

a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivå

fører til en utrolig innsvevring av hva som er

b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodeller

så lenge det samtidig legges til grunn

c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).

Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).

En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).

En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.

Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).

De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.

Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)

Farene ved å inngå en avtale nå

Så er det i gang - COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget". USA har sitt å svare for (se også her) - det har også Norge.

Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).

Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.

Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?

Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!

Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.

Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)

Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.

Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.

CCS og norsk utenrikspolitikk - en kamuflasjehistorie

Norsk utenrikspolitikk er en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

Vårt Land omtalte for noen dager siden (som nå og alltid, og i all evighet, amen) regjeringens hovedspor i de pågående klimaforhandlingene: Bred satsning på CCS (Carbon capture and storage - fangst og lagring av CO2).

For å fremme utbredelsen av teknologien jobber Norge for at den skal godkjennes som et utslippstiltak i den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM).

- Norsk mål en blindgate, heter stykket, og sitatet skriver seg fra forsker Asbjørn Torvanger ved CICERO.

I klimaforhandlingene er det Norge og andre oljeland som Canada og De forente arabiske emirater som har frontet forslag om å inkludere CCS i CDM.

Flere store utviklingsland som India og Brasil har derimot gått imot forslagene. De har både pekt på at den nye teknologien er umoden og uttrykt bekymring for mulige lekkasjer fra lagret CO2.

2 grader. Norske myndigheter mener CCS kan bli avgjørende for å nå målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må stige mer enn 2 grader. Også Det internasjonale energibyrået (IEA) og FN mener teknologien kommer til å bli et viktig bidrag for å nå et stramt klimamål.

Asbjørn Torvanger er mer skeptisk og peker på at det kan ta 20 eller 30 år før CCS er vanlig på kraftverk rundt om i verden. Hvis 2-gradersmålet skal tas på alvor, må utslippene av CO2 kuttes kraftig før den tid. Det betyr at det vil være mye mindre utslipp igjen å fjerne når først CCS er blitt en utbredt teknologi.

Dersom utgangspunktet i stedet er et litt mindre ambisiøst mål, vil CCS få en større rolle, tror Torvanger. Hvis man ikke satser på å kutte klimautslippene kraftig de nærmeste tiårene, kan fangst og lagring bli viktig senere i dette århundret for å unngå en katastrofal oppvarming på 5 eller 6 grader.

Det burde være en vekker for de som ennå tar stilling i denne sammenhengen utifra (etiske!) verdier, snarere enn næringsinteresser, at Norge stiller på lag med andre oljenasjoner. Det er jo så gjennomskinnelig: Norge satser på CCS fordi bare en slik "løsning" kan rettferdiggjøre at vi fortsetter som storaktør innen internasjonal olje- og gassvirksomhet.

Norsk utenrikspolitikk er her, som ellers, en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

Et Norge uten veier?

Den danske avisen Politiken melder i dag at regjeringens forslag om å bruke en tredjedel av transport-investeringene frem mot 2020 på veiutbygginger møter kritikk fra miljøhold (danskene skal bl.a. fullføre metroen i København). Den danske transportministeren Lars Barfoed (de Konservative) gikk nylig ut med sine visjoner frem til 2030 - han vil innen da bygge en ny motorvei gjennom Midt-Jylland, en ny Ring 5 fra Køge til helsingør og en havnetunnel i København. Trafikkforskere advarte i går i Berlingske tidende om at slike veiprosjekter vil føre til økte CO2-utslipp, og slik fungere dårlig sett i sammenheng med den danske regjeringens klimaambisjoner.

Her i Danmark (hvor jeg befinner meg på den første verdenskongressen i miljøhistorie) går praten høyt om det kommende klimatoppmøtet. Et alternativt toppmøte for aktivister venter 15,000 deltakere og lurer nå på hvordan de skal få huset alle sammen (se her, Politiken i dag). Det er spekulasjoner om hvorvidt den ferske statsministeren Løkke vil være "flyveklar" innen desember - og regjeringen møter utfordringer ikke minst dra Dansk folkeparti, som ifølge dagens Politiken kritiserer regjeringen bl.a. ved å hevde den blåser klimasaken ut av alle proporsjoner, og generelt balanserer kritikk og ansvarsfraskrivelse med rollen som støtteparti.

Hjemme i Norge hører jeg Frps generalsekretær Geir Moe har twitret at samferdselsminister og Sp-leder Navarsete på sett og vis er en morder, siden hun ikke sørger for gode nok veier (etter at nevnte Navarsete med uheldig ordvalg sa at det å stemme på Frp var et selvmordsprosjekt). Lufthansa lanserer solforsikring for å lokke kunder, meldes det (men bare fra Tyskland, så hva har den saken å gjøre i norske aviser? Vi er da ikke interessert i det som utspiller seg utenfor landegrensene?). Foran stortingsvalget ser det dårlig ut med henblikk på utsiktene til et ordentlig miljøvalg - praten om miljøet går til dels høyt, men generelt tenker partiene alt for tradisjonelt (og Ap- og Frp-velgere - de største velgergruppene - ser ut til å være de mest lojale velgerne).

Min reaksjon etter å ha lest om den danske samferdselsdebatten er som følger: Kunne vi ha tenkt oss en lignende grønt preget debatt i Norge? I Norge er det jo langt fra 2/3 av transportinvesteringene som brukes på kollektivtransport. Det umiddelbare motargumentet man ville vente å høre er må vite at Norge er et langstrakt land med lav befolkning. At Danmark med sin flathet og kontinentale befolkningstetthet har lettere for å legge til rette for kollektivtransport er sant nok. Det er ikke desto mindre grunn til å torpedere den norske troen på at hver eneste øy har rett til en bro, hver fjellbygd en tunnel. Kollektivtransporten bør bygges ut i byene, samt mellom dem. Men på landet, der kan man ikke vente seg et byaktig kollektivtilbud. Det kan ikke være et mål å legge hele landet under asfalt. Vil man ha tilgang på et hyppig kollektivtilbud, så bør man bosette seg i et byområde eller nær naturlige transportruter. Bosetter man seg på landet (og det burde over tid flere gjøre), så skal det ta litt lenger tid å ta seg frem.

Hva så med privatbiler? Det er ingen menneskerett å ha bil - og tilgang til et problemfritt veinett. Det er rett og slett ikke bærekraftig om alle på denne kloden betrakter det som en menneskerett å ha bil. Vi nordmenn bør for vår del forsøke å utvikle et samfunn hvor man ikke i så stor grad som i dag er avhengig av bil, for å komme til jobb, butikker etc. Dette krever dyptgående endringer i arealplanlegging og reisevaner. I fremtiden bør det i Norge være færre biler - særlig i byene, hvor det er flust av alternative reisemåter.

"Et Norge uten veier?" høres kanskje litt drastisk ut - noen veier er nok praktisk å beholde, for å ta seg frem. Men debatten i Norge burde dreie seg om hvilke veier vi vil grave opp - ikke om hvilke nye veier vi vil anlegge.

Se ellers mitt innlegg fra i går om geo-ingeniørvirksomhet, og nobelprisvinners Paul Crutzens holdning til det (Bjørn Lomborg - som garantert vil skape bråk under klimatoppmøtet i Køben i desember - vil ifølge Politiken "piske havet til skyer" og slik løse hele klimasulamitten).