Etatsgruppen Klimakur 2020 har bedt offentligheten om innspill om virkemidler. Mitt bidrag heter 'Tidsperspektivet for vekstøkonomien', og er postet i forumet til Klimakur 2020 under kategorien 'Andre tema'.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt
Tidsperspektivet for vekstøkonomien
Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom den vekstøkonomien vi har adoptert og vår tids klimaproblemer. Her ligger roten til prognosene om økt "energibehov" (strengt tatt: etterspørsel) i fremtiden osv. Med en annen økonomisk modell ville denne tørsten etter mer og mer energi kunne gi seg. Samtidig antar 'alle' i dag naivt a) at det ikke finnes noe legitimt alternativ til vekstmodellen (skjønt fagfeltet 'ecological economics' er etablert, og bl.a. har rotfeste i Norge gjennom Senter for økologisk økonomi, Tromsø). Følgen er at ingen økonomer, politikere eller byråkrater i full offentlighet reiser spørsmålet: Hvor lenge kan vekstøkonomien vedvare? Og hvor lenge bør den vedvare? Jf. min artikkel 'THE STATISTICIAN’S GUIDE TO UTOPIA: THE FUTURE OF GROWTH'.
Mitt argument er kort sagt som følger: Lykkeforskningen (happiness studies) viser at velstandsvekst i allerede rike land de siste tiårene ikke har resultert i bedre rapportert (opplevd) velvære. Samtidig er det i dag åpenbart hvilke konsekvenser fortsatt økt energiforbruk osv. har for miljøet. Fortsatt økonomisk vekst er derfor ikke konstruktuivt.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt, ettersom a) samtlige andre tiltak enten før eller siden vil miste sin netto virkning som følge av evig volumvekst i økonomisk virksomhet, eller b) vil gi opphav til andre slags miljøproblemer, som følge av høy prioritering av klimatiltak og neglisjering av andre miljøhensyn.
På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.
Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).
Ingen depresjon
Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.
Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.
Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).
Krise? Hvilken krise?
Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?
Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).
Norske Morten er første utenlandske doktorand i semiotikk: Ulver, trafikklys og kulturmiks
Morten Tønnessen (33) er ikke bare eneste norske doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu, men også den første utenlandske doktoranden ved avdeling for semiotikk. Men trolig ikke den siste.
Vi møter Morten i studentbyen Tartu, og han vil gjerne forklare oss hva semiotikk er for noe. - Et kjent eksempel er trafikklys. Det er et av de mest åpenbare tegnene som folk flest kan forstå. Når du har grønt og rødt med gult imellom, vet de fleste at dette har en konvensjonell mening. Grønt betyr kjør – og så videre. Men det er også en dobbeltkoding, en koding i forhold til rekkefølge. Et raskt blikk på et trafikklys, og du får lett tak i hva det er meningen du skal gjøre. De er symboler med tilfeldig mening som man bare har blitt enige om.
Semiotikk er altså læren om tegn og bruken av dem, får vi vite. – Men så ser vi hvordan mange i dag bare ser på tegnene – trafikklysene – og ikke lenger på trafikken. Dette er for meg et tegn på fremmedgjøring, folk er så til de grader til stede i tegnvirkeligheten at de ikke lenger ser naturen bak, mener Morten.
Semiotikken handler altså om tegnenes virkemåte, forklarer Morten engasjert. – Og om kontekst. Noe av det første en semiotiker vil spørre om, er hvilken sammenheng tegnene opptrer i.
IKKE BARE TARTU-MOSKVA
– Når det er snakk om Tartu og semiotikk nevnes ofte "Tartu-Moskva-skolen". Hva er egentlig det?
– Det er en tradisjon eller skoleretning i semiotikken som først og fremst er knyttet til Juri Lotmans arbeid og til kultursemiotikk. Lotman og andre utvikler modeller for samfunnet og hvordan kultur og subkultur kan analyseres. Men en annen semiotikk-tradisjon som Tartu og Estland også har er knyttet til den tysk-baltiske biologen Jakob von Uexküll. – Dette er viktigere i mitt eget arbeid. Han var forløperen for den såkalte bio- eller natursemiotikken. I Estland har man dermed både en tradisjon for kultur- og for natur-semiotikk – en slags naturfilosofi om forholdet mellom menneske og natur. Det gjør Tartu til et potent sted innen semiotikk internasjonalt.
Morten utvikler det som på fint kalles en uexkülliansk fenomenologi, en slags naturfilosofi der Jakob von Uexküll står sentralt. – Et kjernebegrep er miljøforandring, i sammenheng med de konkrete opplevde livsverdenene til mennesker og andre levende vesener. Videre har jeg et case study om norsk ulveforvaltning – et norsk-estisk forskningsprosjekt som sammenligner det økologiske rommet i Estland og i Norge.
KULTURMØTE SOM BEVEGGRUNN
Det er ikke tilfeldig at sentrale personer i den estlandske semiotikktradisjonen har en sammensatt kulturell bakgrunn, mener Morten: – Juri Lotman var selv russisk jøde. Han hadde en kompleks bakgrunn, og endte opp i Tartu fordi han ikke ble tolerert i Russland. Sovjetmaktene lot ham være i et slags indre eksil i imperiets periferi, og Tartu hadde en gammel universitetstradisjon. Lotman dannet på 60-tallet det første internasjonale tidsskriftet for semiotikk – Sign Systems Studies – som fremdeles kommer ut i Tartu.
Den andre kilden til semiotikktradisjonen – Jakob von Uexküll, var derimot fra en tysk kulturkrets og en annen tid. Han fikk sin grunnleggende universitetsutdanning i Tartu, men oppholdt seg senere andre steder i Europa. Han regnet seg selv som tysk, selv om Estland i dag regner ham som en av sine egne.
En innvandret russer og en utvandret tysker står altså sentralt i det estiske semiotikkprosjektet, og akkurat dette ser Morten som et viktig poeng: – Kulturblandingen er sannsynligvis noe av beveggrunnen til disse forskerne.
INTERNASJONALISERING
– Hvorfor har ingen utlendinger tatt doktorgraden i semiotikk her før?
– Ja, hvorfor har ingen selv tatt seg hit før med den ambisjonen? Det er først i de siste årene at Universitetet i Tartu har søkt aktivt etter utenlandske studenter på alle nivåer. Nå foregår det som i Norge en internasjonalisering ved universitetet her. Foreløpig er det bare 5-600 internasjonale studenter her, av 15-20000.
Morten har flere besøk i Tartu bak seg før han tok fatt på doktorgraden. I år kom han for å begynne på alvor, og doktorgraden skal være fullført i 2011. Inntil da bor han fast i Tartu sammen med kona Helena, som er fra Brasil.
STUDENTBY OG KULTURSENTRUM
Tartu er med sine omlag 100000 innbyggere en fin by å studere i, mener han. – Studentene er veldig synlige i bybildet. Byen er også liten nok til å være ganske oversiktlig når det gjelder de fagene jeg er involvert i. Det er en by det er lett å føle seg hjemme i, akkurat passe stor. Samtidig er institusjonen Universitetet i Tartu gammel og stor nok til å bære brorparten av Estlands akademiske tradisjon. Tartu er en slags kulturell hovedstad.
Semiotikeren Morten har også et tips for dem som måtte ha fattet interesse for det han driver med. Til høsten åpner nemlig Universitetet i Tartu et engelskspråklig masterprogram i semiotikk.
STUDIEMULIGHETER I ESTLAND
Vil du lære estisk, er Estland et selvsagt valg. Men estiske læresteder har også over 100 internasjonalt godkjente studieprogrammer på engelsk. Vanlig løp er 3 år bachelor + 2 år master. Noen plasser er gratis, eventuelle skolepenger kan den norske lånekasen gi støtte til.
Engelskspråklig master – hete tips:
- IKT-programmene ved Tallinns tekniske universitet og Universitetet i Tartu: Cyber Security og Software Engineering.
- Programmet Film Arts - Baltic Film and MediaSchool (BFM), Tallinn.
- Animation – Estlands kunstakademi, Tallinn
- Materials and Processes for Sustainable Energetics – Univ. i Tallinn.
For et par år siden startet jeg en gruppe på Orkut hvor jeg beklaget meg over at det ikke fantes kebab i Estland. Kebab (og falaffel, som er min greie) er jo et tegn på sivilisatorisk utvikling. Ikke minst representerer forekomsten av kebab et barometer for etnisk og kulturelt mangfold.
Første gang jeg oppdaget kebab (eller rettere sagt falaffel) i Estland var for halvannet år siden, i Tallinn. Et tyrkisk spisested, drevet av et par av de syv tyrkerne i landet. De informerte meg om at de hadde startet opp et halvår tidligere, som førstemann ut til å servere kebab i Estland.
Da jeg og min kone vendte tilbake i februar, etter et år i Brasil (hvor kebab og falaffel er å finne på enkelte arabiske spisesteder), var scenen en annen. Enda litt reising til og fra Tallinn har bekreftet at det nå finnes minst 4-5 kebab-kiosker på den strekningen og i Tallinn (inkludert en kiosk ved Tallinns dyrehage). Selv i Tartu, med 100.000 innbyggere, serveres det nå kebab minst tre steder (en kebab-kiosk, restauranten Istanbul (hvor kebaben forekommer som mer tradisjonell middagsrett), og til og med hos en kjøpesenter-café).
Utopisk Realisme skrev i går om de siste klimagasstallene fra SSB/SFT, for 2008. - Det er ikke uventet at utslippene går ned i disse krisetider, sier Knut H. Alfsen, forskningsdirektør i Cicero senter for klimaforskning, til Dagbladet. "Finanskrisen ga klimakutt", melder Dagsavisen/NTB. – Så snart vi får bedre råd igjen, vil vi kjøre mer, produsere mer og forurense mer, sier Bellona-nestleder Marius Holm til NTB.
Riktig nok. Her ligger det en lærepenge som gjenspeiler en av klimastatistikkens langsiktige sannheter: Flere "kriseår", takk. Mindre oljeproduksjon! Mindre veitrafikk! Lavere industriproduksjon!
For dem som måtte lure: Jeg er ikke ironisk.
Alle som kjenner forholdene vet at det over tid er en klar sammenheng mellom stadig økonomisk vekst og økte klimagassutslipp. Vekstlobbyen viser ofte til at utslippene per BNP-produksjon tenderer til å gå ned ettersom et land blir mer velstående. Det er riktig nok. Men en slik relativ målestokk blir fullstendig misvisende om man ikke også tar absolutte størrelser i betraktning. Det er ingen tvil om at globale klimautslipp fremdeles viser en eksponentiell vekstrate. Det hjelper lite hvor "karboneffektive" vi enn er, så lenge totalen er himmelvidt over førindustrielle nivåer.
Og denne såkalte krisen ... en krise som for en stor del preges av å være de rikes krise ... den er da slett ikke den verste vi har vært borti. Om vi bare hadde kunnet betrakte den som en sunn justering ... så kunne vi frivillig ha gått inn i en periode (10 år? 20?) med en villet og planlagt nedgang, år for år, i veitrafikk, i industriproduksjon, og ikke minst i produksjon av olje og gass (på dette området burde nedgangen skje langt raskere - steng kranene! (er det ett samfunnsområde hvor jeg hadde kunnet forsvare økosabotasje (utført i den elskverdigste åpenhet) - eller, bedre, bredt mobiliserte blokader etc. - så ville det sannelig ha vært innen petrobransjen. Som sagt: Steng kranene!)).
SSB/SFT har publisert foreløpige utslippstall for 2008. De viser at olje- og gassindustrien har gått forbi industrien som Norges største utslippskilde (telt under ett står Norges industri, petrobransjen inkludert, for mer enn halvparten av Norges offisielle utslipp).
Mens utslipp fra petrobransjen har økt med ca. 90 prosent siden 1990, har den øvrige industriens klimagassutslipp i samme periode blitt redusert med 27 %.
Målt i Sm³ ventes forøvrig den norske produksjonen av gass å passere oljeproduksjonen til neste år.
Utslipp av klimagasser, etter kilde 2008*. Prosentvis endring 2007-2008* og 1990-2008*. Mill. tonn CO2-ekvivalenter
2008
Prosentvis endring 2007-2008
Prosentvis endring 1990-2008
Totalt
53,8
-2,2
8,4
Industri
14,1
-3,7
-27,0
Olje- og gassvirksomhet
14,3
-0,7
90,3
Veitrafikk
10,4
0,4
33,8
Andre mobile utslipp
6,8
-7,3
16,4
Landbruk
4,3
1,0
-1,8
Andre utslipp
3,9
-2,6
-18,6
Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.
Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland.
Den estiske ukeavisen Kesknädal publiserte 13. februar i fjor en redaksjonell kommentar til mitt intervju med den estiske presidenten, Toomas Hendrik Ilves. Overskriften lød "Ilves sammenligner Estlands og Norges sosialsystem" ("Ilves võrdles Eesti ja Norra sotsiaalsüsteemi"). Her følger en oversettelse av størsteparten av artikkelen.
Det baltiske, engelskspråklige bladet City Paper publiserte i februarnummeret et intervju med Estlands president Toomas Hendrik Ilves. Den norske journalisten Morten Tønnessen åpnet med spørsmål til presidenten om innvandring og problemer på arbeidsmarkedet.
Tønnessen sa: "Estland har uttalt at landet ønsker å komme nærmere de skandinaviske landene. Samtidig er det f.eks. betydelige forskjeller mellom velferdsystemene til Estland og Norge. Hva er likheten mellom den skandinaviske velferdsmodellen og Estlands?"
Ilves sa: "Det gjør meg trist å høre at slike utdaterte klisjeer blir distribuert så vidt. Jeg vil anbefale deg å gjøre hjemmeleksa di og finne ut hva som virkelig skjer i Estland. Estlands og de skandinaviske landenes 'sosiale systemer' er ikke forskjellige - faktisk de er svært like. Hovedproblemet er penger. "
Journalisten avslutter intervjuet ved å si: "Etter den sovjetiske okkupasjonen av Estland har landet satt alt inn på medlemskap i EU og NATO. Selv om Estland [etter sigende] setter "liberale verdier" høyt, er det mer enn ett paradoks som gjenstår. For eksempel mener jeg at Estlands forhold til Russland og russere har hatt en betydelig innvirkning på utformingen av Estlands innvandringspolitikk, som følgelig har blitt så restriktiv. I henhold til data fra UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), som sist publiserte tall i 2004, er det ikke mer enn 11 flyktninger i Estland, mens tallet i Norge er over 40 000. Hva slags visjon har presidenten for fremtiden?"
På dette punktet svarte Ilves i en irettesettende tone: "Estland har mye mer liberal innvandringspolitikk og er åpnere enn mange andre EU-land. Norge er simpelthen rikere og har flere fordeler for migranter. Vanligvis setter jeg pris på intervjuer der journalisten prøver å legge litt mer ettertanke i spørsmålene."
I senere år har estisk utenrikspolitikk dvelt ved sine favorittemner ... IT-sektorens fremgang og menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan ... Men når spørsmål om etnisitet og sosialpolitikk besvares, da endres tonen radikalt. Hvorfor? Fordi på disse to områdene har Estland verdens øyne på seg.
Koalisasjonspolitikkens vanlige måte å håndtere utenlandsk kritikk knyttet til sosiale problemer på er å identifisere [kritikeren som] inkompetent og å henvise til deres manglende evne til å forstå forholdene i Estland.
Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland. ... Har presidenten virkelig følt at journalisten ikke har gjort hjemmeleksa si, eller [så han] et uventet speil under nesen?
Det indiske kongresspartiet var presset fra alle kanter. BJP spilte på konflikt mellom hindu og muslim etter terrorangrepet i Mumbai. Partier til venstre hadde trukket seg fra regjeringen etter atom-avtalen med USA. Nye partier og allianser hadde tatt form, basert på filmstjerners masseappell og regional egenart. Etter en oppsplittet valgkamp har Kongresspartiet overrasket alle med sin største valgseier på 18 år - dels ved å spille på Gandhi-navnet (fra Nehru-dynastiet). En ny Gandhi, en ny seier.
Kongresspartiet har erklært seg som vinnere av valget til nasjonalforsamlingen ( Lok Sabha) i India, melder VG, etter at prognoser viser at de sammen med deres allierte vil få mange nok mandater til å danne regjering. "Kongressen kommer sterkt tilbake" (Congress comes back), er overskriften til The Economist, sompeker på at Kongresspartiet vant en overraskende seier (også ved sist valg var mange overrasket over at Kongresspartiet (så vidt) maktet å bli større enn BJP). Tidlige prognoser tyder på at Kongresspartiet kan ha økt oppslutningen fra 26,7 % i 2004 til rundt 29 %. Det høres kanskje ikke så mye ut, men er mye i et land hvor det offisielt var fire ulike store politiske grupperinger foran valget (Kongresspartiet, hindunasjonalistene BJP og deres allierte, en allianse av venstrepartier og en allianse av regionale partier). For øyeblikket ligger Kongresspartiet an til å få 201 av de 543 parlamentssetene - det meste noe indisk parti har hatt på 18 år, og 258 mandater sammen med sine allierte. Uttellingen i mandater er svært god - med 29 % av stemmene får Kongresspartiet 37 % av mandatene.
