Ulven som syndebukk

Innlegget mitt "Ulven som syndebukk" står i dag på trykk i Dagbladet, som et debattinnlegg. Opprinneglig sendte jeg det som kronikk. Her er den komplette teksten (kronikk-versjon):

Ulven som syndebukk

Noe må skje med rovdyrdebatten. For slik som den bedrives i dag, er den ikke til nytte for noen parter. Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder.

Tilsynelatende forholder både tilhengere og motstandere av å legge til rette for ulv og andre rovdyr i Norge seg til fakta – men kildebruken og tilliten til ”vitenskap” er radikalt forskjellig. Slik skusles mange fakta bort. Her er det forøvrig kritikkverdig at avisen Nationen ikke forholder seg balansert til fakta, men ensidig baserer sitt virkelighetsbilde på identifikasjonen med utvalgte interessegrupper. Verre er det at den norske rovdyrdebatten har blitt nærsynt og perspektivløs. Ulvetilhengerne nøyer seg typisk med å forholde seg til verneproblematikk, og ulvemotstanderne til situasjonen for norsk landbruk. Skal vi komme ut av den bakevja rovdyrdebatten har havnet i, så må begge parter forsøke å ta den andre sidens interessehorisont og kunnskapsbakgrunn inn over seg.

Demonisering av ulven er ikke noe nytt fenomen. Også våre grunnleggende forestillinger om sau og lam går langt tilbake i vår kulturkrets (tenk bare på tanken om Jesus som ”Guds lam”). Noe av bakgrunnen for at nettopp striden mellom ulv og sau har kommet til å representere striden mellom by og land, er at mennesket og ulven økologisk sett slett ikke er så ulike. Opprinnelig levde vi begge i små, familiebaserte grupper med rimelig store jaktområder innen territoriet. Men siden vi begynte med landbruk og husdyrhold har sauen og andre husdyr kommet imellom oss og ulven. En problematisk forestilling i vår tid er ideen om at mennesket har monopol på utnyttelse av byttedyr. Denne tanken innebærer at vi, som mennesker, skulle ha et slags økologisk voldsmonopol i egenskap av å være det dominerende (kanskje det eneste) rovdyret. Ulv, bjørn, gaupe og jerv blir da redusert til å være frekke konkurrenter i kampen om ”vårt” matfat. ”Tap” av sau til ulv regnes av mange i dag som sløsing med ressurser.

Alle nordmenn ”vet” i dag at ulven spiser sau. Men hva er fakta? Faktum er at ulven så langt i år skal ha tatt nærmere 400 sau. Mer enn hundre ganger så mange sau går ”tapt” av andre grunner. Studier av ulvens diett har vist at sau og husdyr spiller en helt marginal rolle i skandinavisk sammenheng (og selv i norsk sammenheng). Det er elgen som er ulvens foretrukne bytte – rådyr er andrevalget, bever tredjevalget. Tydeligere enn noe annet demonstrerer disse faktaene at striden rundt ulv og sau er en symbolsk konstruksjon. Med det mener jeg at striden om ulv og sau har mer å gjøre med våre kulturelle forestillinger enn med ulvens faktiske atferd.

Men det går dypere enn dette. Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.

Det er imidlertid mange måter å være virkelighetsfjern og fremmedgjort på. Neglisjering av bygdefolks realiteter er én metode som kan lede i den retningen – neglisjering av økologiske realiteter en annen. Ideen om at mennesket har monopol på byttedyr og andre naturlige ressurser er etisk uforsvarlig, og må overkommes både i byen og på landet. Fra en fenomenologisk perspektiv gir det god mening at dagens sauebønder opplever ulven som et nytt og fremmed element i norsk natur, siden ulven praktisk talt ble drevet til utryddelse i Sør-Norge allerede for 150 år siden. Men den hører til her. I tusener av år har bønder levd side om side med ulv i norsk natur. Det nye ved dagens situasjon er ikke at det er ulv i Norge, men at det er så få av dem – og så mange mennesker, med aktiviteter så omfattende at andelen ”villmark” det siste århundret har gått ned fra omlag halvdelen av landarealet til en åttendedel.

Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.

Fra et fenomenologisk ståsted (om vi nå for en gangs skyld setter oss i dyrenes sted) er denne utviklingen innen landbruket svært uheldig. Færre og større bruk betyr flere dyr per bonde. Denne utviklingen har nå gått så langt at det for mang en bonde i praksis har blitt uhåndterlig vanskelig å følge opp husdyrene på en personlig måte. Norske sauer ble en gang i tiden gjetet. Og ennå hører vi forslag, i våre dagers rovdyrdebatt, om flere gjetere, som en løsning på hele problemet. Men så ”rike” som vi har blitt, har vi ikke råd til å holde oss med gjetere!

Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder. Flere hender i norsk landbruk! Med et lavere forholdstall mellom antall husdyr og antall bønder blir alt enklere – ikke minst et forsvarlig husdyrhold, og gode bondeliv. La oss derfor se en allianse av bønder og miljøvernere – en allianse som tar til orde for organisering av vårt samfunn etter en ny (men velprøvd) økonomisk modell, med sterkere vekt på lokal produksjon og selvforsyning – og driftsformer som både er mer humane og dyrevennlige enn dagens! Hadde denne visjonen blitt virkeliggjort, så hadde ulven med det samme opphørt å fungere som offerlam i norsk offentlighet.

Morten Tønnessen

Doktorgradsstudent i semiotikk ved Universitetet i Tartu

Nettverk for et tolerant Tartu

Min artikkel "Nettverk for et tolerant Tartu" (skrevet sammen med kona) sto på trykk i siste nummer av Estlands-Nytt.

Av Morten Tønnessen og Helena de Mesquita da Silva

I juni hadde Tolerant Tartu Advocacy Network (Tolerantse Tartu eestkostevõrgustik) sin første offentlige samling. Initiativtaker er estisk-amerikaneren Michael Gallagher, som de siste tretten årene har bodd i Estland, hvor han arbeider som advokat. Bakgrunnen for prosjektet er at Tartus byregjering ble kontaktet av Universitetet i Tartu, som meldte at mange besøkende utenlandske studenter hadde et inntrykk av at Tartu var en kald og lite velkommende by, og flere hadde opplevd trakassering. Politikernes opprinnelige reaksjon besto i å avvise at problemet fantes. Men nå har de i samarbeid med Gallagher gått i gang med å kartlegge det og se hva som kan gjøres. De lokale politikernes mål er vel først og fremst å bedre byens omdømme. For Gallagher dreier det seg ikke minst om å ansvarliggjøre folk og nabolag, og gi dem en følelse av de har ressurser til å forme samfunnet positivt.

En forsamling på størrelse med en skoleklasse var tilstede på det første møtet - utover det neste knappe året følger nesten månedlige seminarer osv. Det var en stor grad av samstemthet blant de fremmøtte, hvorav ni av ti var estere, og en uttrykt glede over at man ikke var alene om oppfatningen av problemet med intoleranse. Blant de mange esterne var det flere som ga uttrykk for at det er et gjennomgående problem at russere nesten utelukkende omtales i negative vendinger, mens det positive de bidrar med ikke kommer frem. En av de fremmøtte foreslo at estiske medier burde fremheve etnisk bakgrunn når personer gjør noe positivt, snarere enn når de gjør noe kriminelt eller annet negativt.

Et viktig satsningsområde for prosjektet for et tolerant Tartu blir å utarbeide et opplegg for å fremme dialog mellom ulike kulturer ved å la minoritetspersoner besøke skoleklasser. Slik kan elevene få se med egne øyne hvordan annerledes mennesker ser ut og ter seg, og få anledning til å lytte til dem og stille dem spørsmål. Også politiet er en målgruppe. Gallagher mener at de i dag behandler ”hate crimes” (hatforbrytelser) på samme måte som et hvilken som helst annet politiproblem, og understreker at de trenger trening i å forholde seg til den sosiale bakgrunnen til for eksempel skinheads. Dette oppfattelsen ble bekreftet av de fullblods esterne. Tartu har rykte på seg for å være ”Estlands skinhead-hovedstad”, skjønt aktiviteten skal ha vært høyere før bråket rundt Bronsestatuen, som skal ha splittet en lokal skinhead-gruppe. Også skinhead-grupper, eller altså organiserte rasister, ønsker Gallagher å involvere i dialog med prosjektet. Tanken er at disse marginaliserte ungdommene for en gangs skyld skal tas på alvor, og få anledning til å legge ut om sitt syn - så lenge de kan gjøre det i all åpenhet, og uten å ty til overgrep. Andre ideer inkluderer å oppfordre bypolitikerne til å skaffe Tartu en vennskapsby i Asia, Afrika eller Latin-Amerika.

Ved siden av Gallagher står stiftelsen Domus Dorpatensis sentralt i arbeidet, sammen med Universitetet i Tartu generelt og den lokale avdelingen av Euro College spesielt.

Ulven som syndebukk

Mitt debattinnlegg "Ulven som syndebukk" kommer på trykk som hovedinnlegg i Dagbladet mandag 26. oktober.

Noe må skje med rovdyrdebatten. Slik som den bedrives i dag er den ikke til nytte for noen parter.

Ulven som syndebukk

Et innlegg med ovenstående navn kommer straks på trykk i Dagbladet, som hoved-innlegg. I innlegget analyserer jeg ulve-/rovdyrdebatten som en symbolsk konstruksjon hvor kulturelle bilder spiller vel så stor rolle som økologiske realiteter, og hvor den sterke motstanden mot ulv og rovdyr i realiteten er uttrykk for dypereliggende utviklingstrekk.

Opp av skyttergravene!

Endelig kompromiss i rovdyrpolitikken!

Etter tøffe forhandlinger har Sp - som vil skyte alle ulvene - og SV - som ikke vil skyte noen ulver - kommet frem til et kompromiss: Alle ulver skal skadeskytes.

Siste om ulv og rovdyr i pressen:

Soria Moria II - Et lite skritt i riktig retning

Lavere terskel for å begrense rovdyr

- Lyttet til rovdyr- uroen i Rendalen

Leder torsdag 8. oktober 2009

Ulven får på pelsen

Åpner for å skyte langt flere rovdyr

- Feil å skyte ulven

Rovdyr- gjennomslag for Hedmark Ap

Her er regjeringens tja-liste

Åpner for å skyte langt flere rovdyr

Skuffet over uforandret rovdyrpolitikk

Ny rovviltpolitikk et skrekkens kapittel

Ny rovdyrpolitikk

Et solid rollespill - verken mer eller mindre

Åpner for å felle mer rovdyr

Aktuelle tekster på nett

Jeg minner om mine "Aktuelle tekster på nett" (permanente lenker i sidemenyen til høyre):

Aktuelle tekster på nett

• Norge som kolonimakt (kronikk, Fædrelandsvennen)
• Den kinesiske miljøbevegelsen (kronikk, Adressa)
• Intervju, Aftenposten (s.19): 'Ulver, trafikklys og kulturmiks'
• CVen min
• 20 års moratorium mot oljeleting
• Burlesk vitenskapsparodi (om klima)
• Historieløst om klima
• Om fluer og filosofi - intervju med Arne Næss
• Tidsvitne - Livshistorien til Jens L. Seip

Den kinesiske miljøbevegelsen

I dag står min kronikk av ovennevnte navn på trykk i Adresseavisen.

Full tekst:

Den første kinesiske miljøorganisasjonen ble etablert for bare atten år siden – i dag har antallet passert 100.

Morten Tønnessen, doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu

Publisert: 02.10.2009 kl. 09:27
Endret: 02.10.2009 kl. 09:32

En hjemmeavlet miljøbevegelse finnes i dag i alle Kinas regioner. Men miljøvernerne har nok av utfordringer.

Det er ikke alment kjent at det finnes en kinesisk miljøbevegelse. Kanskje ikke så rart, gitt at til og med kinesiske embetsmenn reagerte med undring da de under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble spurt om situasjonen til de kinesiske miljøvernerne. En kinesisk miljøbevegelse? Nei, det visste de ikke noe om. I realiteten skal den første miljøorganisasjonen ha blitt etablert i 1991, altså året før.

Endel embetsmenn ble nok skamfulle da de ikke selv hadde noe å vise til. En og annen miljøaktivist var riktignok kjent i offentligheten, bl.a. "miljømartyren" Xu Xiujuan (1964-1987). Men formelt organisert var virksomheten ikke. De neste årene skulle imidlertid flere organisasjoner dannes, mange av dem av folk med bakgrunn fra akademia eller journalistikk. Noen av disse grupperingene ble tatt godt imot av myndighetene, som i Rio hadde fått inntrykk av at miljøvernere kan bidra positivt til samfunnsutviklingen.

Under den første verdenskongressen i miljøhistorie, som nylig ble avholdt i København, foredro historikerne Mei Xueqin og Mao Da – begge fra Beijing – om “Opprinnelsen, veksten og innflytelsen til miljøorganisasjoner i Kina". Doktoranden Da har selv erfaring som miljøaktivist i Kina, bl.a. i organisasjonen Venner av naturen, som er en av Kinas mest toneangivende miljøorganisasjoner, og stadig vokser i størrelse. Kinas miljøbevegelse ventes de neste årene fortsatt å vokse med en vekstrate som i det minste matcher den økonomiske veksten.

Professor Mei Xueqin inndeler i sitt arbeid den kinesiske miljøbevegelsens historie i tre perioder. De første pionerene ble etablert i årene 1991-96. Disse inkluderte foruten Venner av naturen også Beijing globale landsby. I løpet av perioden 1997-2002, preget av spesialisering og profesjonalisering, økte antallet miljøorganisasjoner til 39. I den tredje perioden, fra 2003 til 2008, har antallet passert 100, bl.a. som følge av at flere studentgrupper har gått over til å bli registrert som miljøorganisasjoner.

Felles for flere av de tidligste miljøorganisasjonene er at de hadde gode kontakter, enten med miljøvernere internasjonalt eller med internasjonale organisasjoner med representasjon i Kina. Et eksempel er Verdens naturfond (WWF), som hevder de er Kinas største miljøorganisasjon. Etter Das mening er den internasjonale støtten et tveegget sverd for kinesiske miljøvernere: De får en stor del av sine inntekter derfra, men nettopp derfor blir virksomheten deres for en stor del kanalisert til den internasjonale miljøbevegelsens hjertesaker – som klima – snarere enn til lokale kinesiske prioriteringer.

Det finnes i dag et spekter av nasjonale nettverk, organisert etter fagfelt, men ingen enkelt genuint landsdekkende organisasjon. Det frivillige organisasjonslivet i Kina har andre forutsetninger enn det vi er vant til. Ikke minst opererer mange i en gråsone mellom det offentlige og det frivillige. Endel av Kinas miljøorganisasjoner faller inn under kategorien som sarkastisk kalles "GONGOer", dvs. statsorganiserte frivillige organisasjoner. Andre er ikke formelt registrert, men tolereres likevel av myndighetene. Atter andre går under navn av frivillige foreninger, men består i realiteten av én enkelt aktivist (disse kalles av kjennere NGIs, "Non-Governmental individuals").

Det kanskje største hinderet for dagens kinesiske miljøorganisasjoner er at de ikke har lovmessig grunnlag for å bygges opp som reelle, frivillige medlemsorganisasjoner. Slik sett er miljøbevegelsens utfordring på mange måter den samme som for oppbyggingen av et sivilt samfunn generelt. Så langt har miljøvernerne ikke appellert til myndighetene om endringer i lovverket på dette punktet. Men Da tror tiden kanskje begynner å bli moden for det.

- Er Kinas miljøorganisasjoner virkelig genuine, frivillige organisasjoner, spurte han under verdenskongressen. Hvorvidt en miljøorganisasjon er uavhengig mener han er er gradsspørsmål, siden også vestlige miljøorganisasjoner til sammenligning må velge mellom støtte fra det offentlige, næringslivet eller privatpersoner.

Fra et politisk perspektiv er Das analyse at kinesiske miljøvernere har blitt mer frimodige i å tale åpent om flere og flere emner, samtidig som det ennå bedrives mye selvsensur, av frykt for motreaksjoner. Systemkritikk, for eksempel knyttet til Kinas rådende vekst- og forbruksidealer, bedrives så å si ikke. Kinesiske aktivister har for tiden nok med å opparbeide kompetanse på spesifikke fagfelt.

Slik Da beskriver utviklingen av Kinas miljøbevegelse, er den preget av profesjonalisering av enkelte foreninger som var tidlig ute med å etablere seg, bortfall av andre, som har vist seg ikke å ha livets rett, og ferske organisasjonsdannelser som fyller tomrommene som oppstår. I dag jobber en rekke organisasjoner både opp mot offentligheten og opp mot myndighetene lokalt og sentralt. Målet er å farge fremtidsvisjonen i det raskt endrende kinesiske landskapet grønn.

Ved siden av de formelle hindringene i forhold til administrativ uavhengighet er nok den største utfordringen til den kinesiske miljøbevegelsen å knytte forbindelser til grasrota. Det foregår massevis av større folkelige protester og opprør i Kina, og ofte er de knyttet til miljøspørsmål. Men her er miljøbevegelsen helt på sidelinjen – dominert av fagpersoner, snarere enn av gateaktivister. I Kina har miljøorganisasjonene hatt vilkår for å spre seg og vokse nettopp fordi miljøengasjement har blitt regnet som "politisk trygt". Men kanskje må mer folkelige allianser inngås for at de i større grad skal utfordre myndighetene i politisk sammenheng.

mortentoennessenATgmail.com

http://UtopiskRealisme.blogspot.com

Full støtte til Greenpeace

Greenpeace aksjonerer på Svalbard, melder bl.a. Dagbladet (samt Ukeavisen Ledelse, hvor jeg først så det). Som følge av den ikkevoldelige aksjonen har lasteanlegget ved Sveagruva blitt stanset. 70,000 tonn kull for uttransportering til Portugal står dermed på vent. Greenpeace sier aksjonen kan vare i flere dager.

Dette er en riktig bra aksjon. Flere slike, takk!

I Norge er jo inntrykket folk flest har at vi ikke har noe som helst med kull å gjøre. Men det er jo bare tull. Norge er en eksportør av kull.

Sveagruva bør legges ned - i morgen. Det hadde vært et meget enkelt og virkningsfullt klimatiltak, og et konstruktivt innspill foran klimatoppmøtet i København i desember.

- Vi har respekt for de synspunktene Greenpeace har, sier kommunikasjonsdirektør Terje Carlsen i Store norske Spitsbergen Kullkompani, men det hadde vært greit om de framsette dem på en lovlig måte.

Selv har jeg respekt for de tekniske ferdigheter Store norske sitter inne med. Men det hadde vært greit om de tok hensyn til den allmenne kunnskapen om hvordan forbrenning av kull fucker opp naturen (det hadde m.a.o. vært greit om de iverksatte sine tekniske ferdigheter på en rasjonell måte).

Neste aksjonsmål burde være Norges oljeplattformer. Men hadde Greenpeace pekt ut dem, så hadde nok Stoltenberg satt inn marinen... (pekes ut som aksjonsmål bør de okke som!)