Klimautslippene som skriver seg fra vår kolonisering av Svalbard står for 1 prosent av Norges samlede utslipp, melder KLIF (gamle SFT).
/
Med rundt 1.000 "fastboende" nordmenn er det godt gjort.
/
"Klimasatsningen Svalbard" er en vits (kom ikke til meg og snakk om spader).
Klimarelaterte utslipp fra Svalbard har økt kraftig siden 2000. Det sto for rundt 1 prosent av Norges utslipp i 2007. Nye beregninger viser at de største utslippene av klimagasser på Svalbard kommer fra kullbasert energiproduksjon og skipstransport, spesielt cruisetrafikken.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.
Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.
Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.
Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.
Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."
^^^
Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.
Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden", hvor Norge figurerer som en av ni av samtidens kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweek, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem."
For Norges del er følgende besittelser omtalt: 1 Svalbard 2 Jan Mayen 3 Bouvet Island 4 Peter Island 5 Queen Maud Land
Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av disse uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial (imperialistisk) karakter er de okke som. Men det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," skriver Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! Særlig Dronning Mauds land står sentralt her, gitt Antarktikas langsiktige betydning i klimasammenheng og ellers. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv. I arktiske farvann er det heller ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende (i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed) å gi offisielt avkall på Svalbard.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek, "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."
Bloggeren Per Aage Pleym Christensen gir i Liberaleren støtte til mitt forslag om et moratorium mot oljeleting, i artikkelen 'Nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen'. Nå skulle man kanskje tro at liberalere var tilhengere av alt som kan gi klingende mynt i kassa. "Men finnes det grunner som kan få Liberaleren til å si nei til oljeboring?"
Det var i juni i fjor at Liberaleren ga spalteplass til mitt forslag om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann (se ellers omtalen i Sondre Båtstrand's VG-blogg Grønn i Bergen, hvor kommentarene teller 260 innlegg). I en av kommentarene på Liberaleren ble det innvendt at et oljemoratorium ville føre til full stopp i norsk oljeproduksjon (noe som ikke er helt presist, siden det er godt med potensiell produksjon i eksisterende felt for mange år ennå, for dem som måtte mene at det er forsvarlig).
25% nedgang i BNP betyr ikke steinaldernivå, men det betyr 25% mindre til MR skannere i sykhus, 25% mindre til politi, 25% mindre til miljovernstiltak og, som skribenten vektlegger, 25% mindre til personlig forbruk. Hvor mange arbeidsledige det blir av dette er uvisst, men man kan vel regne med 25% færre doktorgradsstipendiater ...
Til hvilket jeg bl.a. svarte:
Sett i et historisk perspektiv ville uansett 25 % lavere BNP svart til Norges BNP for en ti års tid siden. Kom ikke her og si at Norge anno 1998 var for fattig til å ta seg av sosiale problemer.
Pleym argumenterer i sin artikkel ut fra et bevisst liberalt ståsted.
Staten bør slankes, både fordi staten ikke bør ha så mange oppgaver som idag (et ideologisk standpunkt), og for å løse primæroppgavene på en bedre måte enn idag. Man slanker ikke staten ved å gi den intravenøse skatteinntekter fra oljeindustrien i tiår fremover.
"Den norske staten trenger mindre penger," skriver Pleym, "ikke mer. Miljøet trenger mindre olje- og gassutvinning, ikke mer."
De grønne politikerne på høyresiden kan legge vekt på, og hente eksempel fra California, at så lenge Norge fortsetter å forsyne markedet med fossile brensler vil omstillingen til mer miljøvennlig energi gå sakte. [...] Oljemoratium vil ikke bare være mer miljøvennlig fordi CO2-utslippene fra industrien ikke øker, men også fordi det vil tvinge frem forskning på og utvikling av biler som ikke bruker fossile brensler.
Dette siste burde ikke minst SV merke seg. De vil nå altså forby salg av bensinbiler, og har fått kritikk for dobbeltmoral, siden de til tross for motstand mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen ikke har tatt til orde for å redusere norsk utvinningstempo. Akkurat som det lå an i gasskraftsaken før CCS-teknologien kom på banen, kan det virke som om såvel SV som SP har en dobbeltmoralsk miljøpolitikk: Andre land kan bruke norsk gass og olje - bare ikke vi.
Artikkelen til Pleym er linket til av Borgeravisen, et nettsted som byr på "hundrevis av linker til stoff skrevet av bloggere og borgerjournalister" - en god ressurs for enhver som er interessert i å følge med i den norske bloggosfæren.
