Så er det i gang -
COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert
Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget".
USA har sitt å svare for (se også
her) - det har også
Norge.
Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet
kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).
Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.
Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?
Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!
Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.
Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)
Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.
Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.
Jeg har laget i stand en pdf-fil kalt "Utopisk Realisme 2009". Den er på 187 sider, og inneholder samtlige 132 blogginnlegg i Utopisk Realisme fra 1. januar til 20. desember 2009.
