De Grønne-kandidater arrestert utenfor den andre presidentdebatten

Den andre debatten mellom kamphanene Obama og Romney fant sted i natt norsk tid (hele debatten kan ses på CNN). Bloggen "Dispatches from the underclass", som drives av den uavhengige journalisten Rania Khalek, basert i Washington DC, har idag en post kalt "A 'mockery of democracy': 3rd party candidates arrested outside of presidential debate", hvor jeg har lagt inn et svar. Det var president- og visepresidentkandidaten til De Grønne i USA som ble arrestert. Ut fra videoopptaket i nevnte blogg ser det ut til at de to hadde satt seg i en gate, før de ble fjernet av politiet. Slikt har jeg vært med på selv. Dette er åpenbart en planlagt aksjon hvor arrestasjon var et ønsket resultat - ingen overraskende arrestasjon.

Bloggen "Dispatches from the underclass" aka journalisten Rania Khalek mener episoden viser at USA ikke er noe demokrati, og at kritikkverdige forhold ikke kommer fram i lyset. Dette underbygges ved å vise til avtalen som Republikanerne og Demokratene har inngått i anledning den andre presidentdebatten. Men ingenting av det bloggen trekker fram fra denne avtalen er sjokkerende eller uvanlig alarmerende. Hovedpoenget som trekkes fram er at spørsmålene fra salen skal holde seg til det som er avtalt på forhånd.

Min kommentar i den amerikanske bloggen lyder som følger:

Morten Tønnessen #

Not so convincing (and PS: I am all for third party candidates, and the Green party, and deeply skeptical of the political power of multinationals etc). Sure, a town hall debate should be more spontaneous. But that doesn’t mean the US is not a democracy of sorts. Sitting down on a street to get intentionally arrested is fine, but let’s not pretend the arrest proves that the US is not a democracy.

Synes amerikanere landet utvikler seg i riktig retning?

Dette spørsmålet har i lang tid blitt gjenstand for meningsmålinger, og regnes som en indikator som signaliserer hvor stor sjanse en presidentkandidat har for å bli valgt (eller gjenvalgt). I en nylig artikkel går Gallup gjennom tallene i Obamas tid, og lenger tilbake.

Siden Obama tok over som president har andelen som sier seg fornøyd med landets utvikling variert mellom 11 og 36 %. Toppen kom et halvt års tid etter innsettelsen. Disse lave tallene anses som et stort problem for ham med hensyn til gjenvalg.

Fordelt på demokrater, republikanere og uavhengige viser målingene at andelen demokrater med positivt syn på USAs utvikling har variert mellom 9 % (da Obama tok over for Bush) og 59 % (et halvt års tid etter innsettelsen), mens andelen republikanere med slikt syn har variert mellom 3 (!) og 19 % (da Obama tok over for Bush). Uavhengige ligger et sted imellom.

Går vi lengre tilbake, ser vi at dagens lave optimisme er uvanlig, men ikke unik. Også rundt 1979 (rundt oljekrisene) og 1993 (etter murens fall) så få amerikanere positivt på utviklingen. Langt større tiltro til utviklingstrekkene var det bl.a. ca. 1999-2003, som inkluderer Bushs første tid som president - også noe etter 11. september. Som vi alle vet hadde synet på utviklingen blitt beksvart innen hans andre periode var ute. Obama har uansett ikke på noen måte klart å leve opp til de voldsomme forventningene han skapte under sin første og suksessrike valgkampanje.

Har Santorum likevel en sjanse? Er han velgbar?

Som de fleste meningsmålinger har vist, og som rapportert i norske medier, har Romney stort sett ligget noe bedre an matchet opp mot Obama enn Santorum. Med andre ord har Santorum ligget noe lenger bak Obama enn Romney har i slike målinger. Men dette har endret seg noe den siste måneden - mens Obamas ledelse i forhold til Romney har økt, har hans ledelse over Santorum blitt mindre. Dermed blir det såkalte valgbarhets-argumentet for å nominere Romney mindre vektig.

Snittet for de nyeste målingene viser ifølge RealClearPolitics at Romney ligger 3,8% bak Obama, mens Santorum ligger 6,0% bak Obama, Ron Paul 6,5% bak og Gingrich 11,8% bak Obama. Av de fire republikanske kandidatene er det bare Romney som i snitt har ledet over Obama - i september og oktober i fjor. Men samtlige fire kandidater, til og med Paul og Gingrich, kan vise til enkeltmålinger hvor de har ledet over Obama. Og det er her Santorums tilfelle er interessant. Mens Paul kun har ledet over Obama på én måling - fra februar - og Gingrich ikke har ledet over Obama i noen enkeltmåling siden november, leder Santorum faktisk over Obama i to av de siste fem målingene (Rasmussen Tracking samt USA Today/Gallup). I de øvrige tre ferske målingene leder Obama over Santorum med rundt 10% - men de to målingene hvor Santorum leder viser med all tydelighet at han ikke lenger kan karakteriseres som "uvelgbar".

Spriket i meningsmålingene viser generelt at Obama i prinsippet kan tape mot en hvilken som helst av de fire republikanske kandidatene, gitt visse omstendigheter. Dette til tross for at Obama stort sett, i de fleste målinger, leder over samtlige fire kandidater.

Vi ser tilbake til 2008: "President Obama?"

Slik lød Utopisk Realismes amerikanske valganalyse per 9. januar 2008:

onsdag 9. januar 2008

President Obama?

Mine stalltips:

Edwards trekker seg etter New Hampshire (dvs. om få timer).

Hillary Clinton trekker seg i etterkant av supertirsdagen 5. februar.

Obama blir demokratenes presidentkandidat. Som motkandidat hadde jeg foretrukket sentristen John McCain - ellers blir det ikke spennende i det hele tatt 4. november.

Dette fire år gamle innlegget er nå inne på herværende bloggs liste over "Populære innlegg" (se i høyremargen).

Fasit ble at John McCain to dager senere gikk opp i ledelsen i nasjonale meningsmålinger - og vant den republikanske nominasjonen. John Edwards trakk seg ikke etter New Hampshire, men først 30. januar, etter ytterligere tap. Hillary Clinton trakk seg overhodet ikke, men tapte likevel. Og Obama...

Årets fredspris: Palin overrasket men tilfreds

SporFilosofen Morten Tønnessen

Og årets #fredspris, den går selvsagt til Sarah Palin - for å ha unngått krig med Iran, Russland, Venezuela, Cuba, Mexico, Canada etc etc

Amerikanske meningsmålinger: Obama vs. republikanerne

Obama sliter etter det begredelige kompromisset om gjeldstak, som innebar at han i bunn og grunn ga opp at USAs underskudd skal reduseres også ved hjelp av skatteøkninger (selv om en tverrpolitisk komité skal komme med forslag om hvordan en stor del av 'budsjettbalanse-forbedringene' på 2,5 billioner dollar eller deromkring skal oppnås).
Siste tall fra Real Clear Politics, som beregner gjennomsnitt av en rekke meningsmålinger, viser at 44,9 % av velgerne mener Obama gjør en god jobb som president, mens 49,4 % mener han gjør en dårlig jobb. Obama har forsåvidt scoret på dette nivået ganske mange ganger. Det er liten trøst i at kun 18,5 % mener kongressen gjør en god jobb, mot 75,3 % som mener den gjør en dårlig jobb. Også det er lavt, men ikke et absolutt bunnivå i forhold til tidligere målinger de siste årene. En indikator som derimot når et bunnmål i Obamas periode som president - noe som burde bekymre Obamas team med tanke på sjansen for gjenvalg - er andelen som mener USA som land er på rett vei. Kun 24,5 % svarer nå at de mener USA er på rett vei, og det er den laveste andelen siden Obama tok over etter Bush. Da sprang andelen som mente USA var på rett vei på det høyeste opp i 46,3 %. Men nå er amerikanerne like pessimistiske på landets vegne som under slutten av Bush sin presidenttid. 68,3 % sier USA er på feil vei, og dette er den høyeste andelen siden Obama tok over etter Bush.
Hva sier så dette om Obamas sjanse til å få en presidentperiode nummer to? Det er fremdeles høyst uklart (siste tall her). På spørsmål om velgerne ville foretrekke Obama eller "en republikaner", svarer 43,3 % "en republikaner" og 41 % Obama. Her ligger han med andre ord an til å tape. Men så fort det nevnes konkrete navn på republikanerne, ligger Obama fortsatt i ledelse (ledelse målt i prosentpoeng i parantes):

* Romney (Obama +4,3 %)
* Bachmann (Obama +12,4 %)
* Perry (Obama +11,6 %)
* Pawlenty (Obama +12,3 %)
* Palin (Obama +20 %)
* Cain (Obama +14,7 %)
* Gingrich (Obama +14,7 %)
* Paul (Obama +9,8 %)
* Huntsman (Obama + 14 %)

Her er de mulige kandidatene rangert etter hvor stor oppslutning de har per idag, med Romney i tet med 21,6 % oppslutning blant sannsynlige nominasjonsmøte-velgere, og Ron Paul på sjette plass med 8,2 % oppslutning. Som vi ser av tallene i parantes er det imidlertid ingen klar sammenheng mellom oppslutning for de enkelte kandidatene og deres sjanse til å slå Obama (med unntak av at mange svermer til Romney pga. hans vinnersjanser). Rangerer vi kandidatene etter denne sjansen, blir rekkefølgen slik:

1. Romney (-4,3 %)
2. Paul (-9,8 %)
3. Perry (-11,6 %)
4. Pawlenty (-12,3 %)
5. Bachmann (-12,4 %)

Her er det to navn som stikker seg ut: Ron Paul, som oppsiktsvekkende får 40 % oppslutning i en tenkt duell med Obama (mer enn samtlige andre kandidater med unntak av Romney, som får 42,6 %). Og Michelle Bachmann, som til tross for sin andre plass i meningsmålingene før nominasjonsprosessen ligger langt bak Obama i en tenkt duell. Bachmann er med andre ord førstevalget til endel republikanere, men Ron Paul, som ideologisk sett er kanskje enda mer radikal, har større oppslutning målt i andrestemmer.
Siste tall fra Real Clear Politics viser ellers at Bachmann her og nå ligger an til å vinne primærvalget i Iowa (foran Romney på andre), mens Romney ligger an til en klar seier i New Hampshire (foran Bachmann på en svak andreplass).

Se også:
Republikanernes presidentkandidater - meningsmålingene (9. juli)

Amerikanske miljøvernere appellerer til sivil ulydighet mot oljesand

Fem dager etter at nedenstående appell ble publisert fikk jeg den tilsendt per epost, som deltaker i epostlisten til International Association for Environmental Philosophy. Det er ikke ofte slikt sirkuleres der. Blant underskriverne er kjente navn som James Hansen, Naomi Klein og Bill McKibben. Kjenner du noen i USA...? Vis dem til Tar Sands Action.

Published on Thursday, June 23, 2011 by CommonDreams.org

Environmental Leaders Call for Civil Disobedience to Stop the Keystone XL Pipeline
by Naomi Klein, Wendell Berry, Maude Barlow, Bill McKibben and Others

Dear Friends,

This will be a slightly longer letter than common for the internet age—it’s serious stuff.

The short version is we want you to consider doing something hard: coming to Washington in the hottest and stickiest weeks of the summer and engaging in civil disobedience that will likely get you arrested.

The full version goes like this:

As you know, the planet is steadily warming: 2010 was the warmest year on record, and we’ve seen the resulting chaos in almost every corner of the earth.

And as you also know, our democracy is increasingly controlled by special interests interested only in their short-term profit.

These two trends collide this summer in Washington, where the State Department and the White House have to decide whether to grant a certificate of ‘national interest’ to some of the biggest fossil fuel players on earth. These corporations want to build the so-called ‘Keystone XL Pipeline’ from Canada’s tar sands to Texas refineries.

To call this project a horror is serious understatement. The tar sands have wrecked huge parts of Alberta, disrupting ways of life in indigenous communities—First Nations communities in Canada, and tribes along the pipeline route in the U.S. have demanded the destruction cease. The pipeline crosses crucial areas like the Oglalla Aquifer where a spill would be disastrous—and though the pipeline companies insist they are using ‘state of the art’ technologies that should leak only once every 7 years, the precursor pipeline and its pumping stations have leaked a dozen times in the past year. These local impacts alone would be cause enough to block such a plan. But the Keystone Pipeline would also be a fifteen hundred mile fuse to the biggest carbon bomb on the continent, a way to make it easier and faster to trigger the final overheating of our planet, the one place to which we are all indigenous.

How much carbon lies in the recoverable tar sands of Alberta? A recent calculation from some of our foremost scientists puts the figure at about 200 parts per million. Even with the new pipeline they won’t be able to burn that much overnight—but each development like this makes it easier to get more oil out. As the climatologist Jim Hansen (one of the signatories to this letter) explained, if we have any chance of getting back to a stable climate “the principal requirement is that coal emissions must be phased out by 2030 and unconventional fossil fuels, such as tar sands, must be left in the ground.” In other words, he added, “if the tar sands are thrown into the mix it is essentially game over.” The Keystone pipeline is an essential part of the game. "Unless we get increased market access, like with Keystone XL, we're going to be stuck," said Ralph Glass, an economist and vice-president at AJM Petroleum Consultants in Calgary, told a Canadian newspaper last week.

Given all that, you’d suspect that there’s no way the Obama administration would ever permit this pipeline. But in the last few months the president has signed pieces of paper opening much of Alaska to oil drilling, and permitting coal-mining on federal land in Wyoming that will produce as much CO2 as 300 power plants operating at full bore.

And Secretary of State Clinton has already said she’s ‘inclined’ to recommend the pipeline go forward. Partly it’s because of the political commotion over high gas prices, though more tar sands oil would do nothing to change that picture. But it’s also because of intense pressure from industry. TransCanada Pipeline, the company behind Keystone, has hired as its chief lobbyist for the project a man named Paul Elliott, who served as deputy national director of Clinton’s presidential campaign. Meanwhile, the US Chamber of Commerce—a bigger funder of political campaigns than the RNC and DNC combined—has demanded that the administration “move quickly to approve the Keystone XL pipeline,” which is not so surprising—they’ve also told the U.S. EPA that if the planet warms that will be okay because humans can ‘adapt their physiology’ to cope. The Koch Brothers, needless to say, are also backing the plan, and may reap huge profits from it.

So we’re pretty sure that without serious pressure the Keystone Pipeline will get its permit from Washington. A wonderful coalition of environmental groups has built a strong campaign across the continent—from Cree and Dene indigenous leaders to Nebraska farmers, they’ve spoken out strongly against the destruction of their land. We need to join them, and to say even if our own homes won’t be crossed by this pipeline, our joint home—the earth—will be wrecked by the carbon that pours down it.

And we need to say something else, too: it’s time to stop letting corporate power make the most important decisions our planet faces.

We don’t have the money to compete with those corporations, but we do have our bodies, and beginning in mid August many of us will use them. We will, each day through Labor Day, march on the White House, risking arrest with our trespass. We will do it in dignified fashion, demonstrating that in this case we are the conservatives, and that our foes—who would change the composition of the atmosphere are dangerous radicals. Come dressed as if for a business meeting—this is, in fact, serious business. And another sartorial tip—if you wore an Obama button during the 2008 campaign, why not wear it again? We very much still want to believe in the promise of that young Senator who told us that with his election the ‘rise of the oceans would begin to slow and the planet start to heal.’ We don’t understand what combination of bureaucratic obstinacy and insider dealing has derailed those efforts, but we remember his request that his supporters continue on after the election to pressure the government for change. We’ll do what we can.

And one more thing: we don’t want college kids to be the only cannon fodder in this fight. They’ve led the way so far on climate change—10,000 came to DC for the Powershift gathering earlier this spring. They’ve marched this month in West Virginia to protest mountaintop removal; Tim DeChristopher faces sentencing this summer in Utah for his creative protest. Now it’s time for people who’ve spent their lives pouring carbon into the atmosphere (and whose careers won’t be as damaged by an arrest record) to step up too. Most of us signing this letter are veterans of this work, and we think it’s past time for elders to behave like elders. One thing we don’t want is a smash up: if you can’t control your passions, this action is not for you.

This won’t be a one-shot day of action. We plan for it to continue for several weeks, to the date in September when by law the administration can either grant or deny the permit for the pipeline. Not all of us can actually get arrested—half the signatories to this letter live in Canada, and might well find our entry into the U.S. barred. But we will be making plans for sympathy demonstrations outside Canadian consulates in the U.S., and U.S. consulates in Canada—the decision-makers need to know they’re being watched.

Winning this battle won’t save the climate. But losing it will mean the chances of runaway climate change go way up—that we’ll endure an endless future of the floods and droughts we’ve seen this year. And we’re fighting for the political future too—for the premise that we should make decisions based on science and reason, not political connection. You have to start somewhere, and this is where we choose to begin.

If you think you might want to be a part of this action, we need you to sign up here. As plans solidify in the next few weeks we’ll be in touch with you to arrange nonviolence training; our colleagues at a variety of environmental and democracy campaigns will be coordinating the actual arrangements.

We know we’re asking a lot. You should think long and hard on it, and pray if you’re the praying type. But to us, it’s as much privilege as burden to get to join this fight in the most serious possible way. We hope you’ll join us.

Maude Barlow
Wendell Berry
Tom Goldtooth
Danny Glover
James Hansen
Wes Jackson
Naomi Klein
Bill McKibben
George Poitras
David Suzuki
Gus Speth

p.s.—Please pass this letter on to anyone else you think might be interested. We realize that what we’re asking isn’t easy, and we’re very grateful that you’re willing even to consider it.

Dagens meningsmåling: President Charlie Sheen?

Firmaet Public Policy Polling offentliggjorde igår resultatene av en meningsmåling hvor Obama, Sarah Palin og den skandaliserte skuespilleren Charlie Sheen ble stilt opp mot hverandre. Funnene i målingen er symptomatisk for hvor polarisert det amerikanske politiske landskapet har blitt.

Meningsmålingen viser nemlig at et flertall (av de som har tatt stilling) av republikanerne heller ville hatt Charlie Sheen som president enn Obama, mens et flertall av demokratene heller ville hatt Charlie Sheen som president enn Sarah Palin.

Støtten til Sheens kandidatur må ikke tas for alvorlig, siden kun 10% av de spurte generelt har et positivt inntrykk av ham, mens 67% har et negativt inntrykk.

Dersom Charlie Sheen og Sarah Palin var de eneste presidentkandidatene, ville 29% stemt på Sheen og 49 % på Palin. Dersom Charlie Sheen var eneste motkandidat til president Obama, ville Obama fått 57% og Sheen 24%.

I det siste tilfellet viser det seg at Sheens base har en viss forbindelse til Fox News - av de som regelmessig ser på Fox News ville 31% stemt på Sheen (43% på Obama), blant de som ikke ser regelmessig på Fox News ville Obama ha vunnet med 70 mot 17%. Med Palin på stemmeseddelen ville Fox News sine seere ha valgt henne fremfor Sheen med klar margin (67 mot 19%). De som ikke ser på Fox News ville ha vært mer i tvil, her flagger 39% for Sheen og 33% for Palin.

Se også Public Policy Pollings pressemelding i sakens anledning, med komplette resultater.

Nomadisk politikk - beretninger om politiske likvideringer i Indonesia

Min venn og filosof&skribent-kollega Ole Johan Moe bor i høst i en slum i Dili i Øst-Timor. Derfra rapporterer han i disse dager om situasjonen i Vest-Papua (den indonesiske motparten til Papua New Guinea). Siste sak: Likviderer i Vest-Papua: USA gjenopptar militær støtte til indonesiske Kopassus.

I forkant av Obamas besøk i Indonesia 10. november lekker menneskerettighetsaktivister hemmeligstemplede dokumenter fra Kopassus og en film som dokumenterer indonesisk militære sin tortur av papuanere på internett. Vestlige media fanger ikke opp deres stunt for å få oppmerksomhet rundt det som kritikere hevder er et pågående folkemord i Vest-Papua. Istedet gjenopptar USA den militære opptreningen av Indonesias spesialenhet Kopassus som blant annet operer i Vest-Papua. Papuanerne selv beskriver situasjonen i den annekterte indonesiske provinsen som et ”Slow motion genocide”.

Se også gravejournalisten og aktivisten Allan Nairns rapport om Kopassus likvideringer av lokale aktivister ifjor på Democracy now!

Ole Johan Moe har en blogg, Nomadisk politikk, som jeg anbefaler Utopisk Realismes lesere å følge med på. Ole Johan er ellers en av de faste skribentene til Urix.

Obama og Håpet Som Brast

Norske medier har de siste dagene (stort sett i tråd med internasjonale medier) presentert Obamas State of the Union-tale som uttrykk for at de store forventningene har falt til jorden. Det var faktisk tonen også før talen (i selve talen sto derimot Obama, noe ukomfortabel, på sitt på mange felt, skjønt han har lansert et par "populistiske" tiltak ovenipåkjøpet). Fallende popularitet har vært et kjennetegn på Obamas stilling - skjønt han kun nøt bred popularitet en kort tid rundt innsettelsen; valget var som kjent rimelig jevnt.

/

Etterpåklokskapen synker nå inn, hos enkelte. "Den nye vinen" var ikke SÅ forskjellig fra den gamle, likevel. Norske medier og kommentatorer har hatt så naive forventninger til Obama, at de bare måtte lande før eller siden. Skjønt, ennå er det en og annen kommentator der ute (tør jeg nevne Nobel-instituttets direktør Geir Lundestad?) som står steinfast i troen på Frelseren, og bortforklarer all krig og sånn med at "det er grenser for hva vi kan forvente". Det er det - og nettopp derfor er det også så reinspikka tøvete å vente at Obama skal te seg som en over-snittet norsk sosialdemokrat (merk: Jeg er ingen sosialdemokrat - og har fulgt Obama med interesse siden det første primærvalget i 2008).

/

Nå som oppmerksomheten er rettet mot det oppsiktsvekkende nederlaget i Massachusetts og utsiktene fremover mot midterm-valget i høst, bør det vel være klart for alle og enhver at det var helt på jordet (ou seja, utilgivelig prematurt) å tolke Obamas seier høsten 2008 som en varsling av en "ny demokratisk æra".

/

Nylige poster om Obama:

Retorikk for pudler

Dette er bare flaut

Retorikk for pudler

Det var som om keiseren var på besøk.

Paralleller ble trukket til verdenshistoriske talere som Romerrikets Cicero.

Fra "sidelinjen" (the sideline) lød naive ungpikerop, fra Jagland til Stanghelle.

Hvilken bragd! I fredspristalen ble forskjellen mellom "krig" og "fred" opphevet, jubler kommentatorene.

En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.

Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.

Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.

Og mens Obama nevnte "krig" flere ganger enn "fred", og skålte for Nobel, og SP-Trygve ble avvist av Michelle, mens Barack fikk svingt seg, før han ble gratulert av Rybak, og kortesjen hans på vei mot Gardermoen møtte en bil i motgående kjørefelt, før han endelig vinket farvel ... sitter jeg igjen med en følelse av at Norge ikke er verdig å dele ut fredsprisen (i det minste burde nobelpriskomiteen bestå ikke av tidligere politikere, men representanter for ulike samfunnslag).

Første punkt på dagsorden: Å omdøpe prisens navn til "Nobels pris for fred og krig og sånn".

Dette er bare flaut

Jens, Jagland, Groth ... "alle snakker norsk!"

Og dette snakket om de kongelige og USA - "de er nok litt misunnelige på oss" - ai ai ...

Fulgte NRK en time, og der var det bare godprat - neida, dette dreier seg ikke om politikk (jf. også Stoltenbergs vasne skamrosing under "pressekonferansen").

Mer dekning her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og ikke minst her.

Akkurat nå taler Jagland - hrrrrrrmmmmm! ...

-----

Så var det Obamas tale. Dyktig retorikk. Men litt ut i talen blir det klart at Obama portretterer seg i skarp kontrast til sitt forbilde Martin Luther King, ved å sitere ham på at vold ikke skaper fred, bare for å bruke de neste 10 minuttene på å presentere et velartikulert, men feilslått forsvar for amerikansk militarisme (og militarisme generelt). "A non-violent army couldn't defeat Hitler", sier Obama - men også det er feilslått (for det ble aldri forsøkt). "The instruments of war", sier fredsprisvinneren, "do have a role to play in preserving peace". King, derimot, visste at fred ikke kan oppnås gjennom krig. Ville han virkelig ha vært stolt over Obamas framtreden, slik alle antar? Jeg tviler.

USA har aldri ført krig mot et demokrati, sier Obama (og unnlater å nevne at landet har medvirket til utallige kupp).

Obama innledet ved å snakke om konseptet "rettferdig krig" ("just war"), og definerte det bl.a. som en proporsjonal krig. Hvordan går det i hop med USAs bevisste taktikk med "overwhelming power", og bevisste militære dominans (halvparten av verdens samlede militærutgifter)?

Og hvordan kan alle disse norske spyttslikkerne svelge at amerikanske interesser og alles interesser er ett og det samme?

Internasjonal dekning:
BBC: Obama defends war at Nobel award
CNN: Obama: 'Deep gartitude, great humility'
The New York Times: Accepting peace prize, Obama evokes 'Just war'
Fox News: Obama's Jekyll and Hyde Nobel Speech

Fra sistnevnte:

That this award can even be given to a man who thus far has created no peace but governs two wars confirms that the Nobel Peace Prize is now nothing more than the “Norwegian People’s Choice Award” and carries the same gravitas as having a Hollywood Star in front of Mann’s Chinese Theater.