Programendringsforslag - MDG

I kveld har jeg sendt inn to forslag til MDGs arbeidsprogram for 2017-21, foran landsmøtet i vår.

Tillegg: "Tilrettelegge for gjeting av sau i utmarka gjennom en tilskuddsordning og arbeidsmarkedstiltak."

Begrunnelse: En velfungerende politikk for vern av store rovpattedyr forutsetter at vi passer på sauene våre. Tiltaket vil tjene dyrevelferden til sau både i forhold til fare for predasjon ved rovdyr og ellers, og føre til flere arbeidsplasser i landbruket.

Jeg foreslo også, sammen med Birte Simonsen og Energipolitisk utvalg i Rogaland MDG, å stryke: "Gjennomføre en storstilt satsing på karbonfangst (CCS) i industrien, med minst tre anlegg etablert i løpet av stortingsperioden, og krav om rensing av alle store punktutslipp innen 2030."

Begrunnelse: En storstilt satsning på karbonfangst i industrien bryter etter vårt syn med føre-var-prinsippet og prinsippet om at forurenseren skal betale, i og med at det i realiteten overfører ansvar for våre klimagassutslipp til fremtidige generasjoner. Karbonfangst er svært energi- og ressurskrevende, og det er betydelig tvil om hvorvidt det fører til reelle utslippskutt i et systemperspektiv.

Tekst i DN: "Ulv og sau - et naturlig par?"

Forskningsformidling i dagens Dagens Næringsliv, i spalten Forskning / Forskning viser at...:

Her er hele teksten slik som jeg sendte den inn:

***

Ulv og sau – et naturlig par?

I menneskets forestillingsverden har ulven og sauen vanket sammen i tusener av år, som en slags arketypisk motsetning. Sammen har de preget våre tenkemåter og talemåter, og til og med vår tro.

Alle vet at ulv og sau hører naturlig sammen i samme setning. Det skyldes at radarparet ulv og sau nettopp er et klassisk eksempel på dyr som ikke passer sammen. Dette kommer godt til uttrykk i Bibelen, der det heter at ”[u]lven og lammet skal beite sammen” – i paradis (Jesaja 65,25). Med andre ord: I den jordiske verden, der vi lever, der er det helt utenkelig at ulv og sau skal gå sammen. Motsetningene mellom rovdyret ulven og beitedyret sauen kan bare overvinnes i en visjon om himmelsk fred.

I flere tusen år har ulv og sau hatt en motsetningsfylt symbolikk. Mens ulven forbindes med glupskhet, grådighet, sult, lyst og vold, forbinder vi sauen med uskyld, tro og det sårbare som vi må beskytte mot naturkreftene. Disse kulturelle forestillingene er så dypt rotfestet i vår kultur at vi ikke uten videre får øye på dem. Ulven representerer det ustyrlige ved naturen, og billedlig, gjennom varulven, også ved mennesker. Sauen derimot, har Jesus, hyrden, som sin forsvarer, mens vanlige troende billedlig talt tilhører den saueflokken han er satt til å gjete.

Sagnomsuste skapninger

Ulven har ikke bare blitt demonisert, den har også i flere kulturer blitt tilbedt. Det gjelder særlig utpregede krigerkulturer. I norrøn mytologi spiller ulven en tvetydig rolle, som guden Odins voktere, men også et slags endetidstegn, gjennom Fenrisulven. Under ragnarok skal Fenrisulven ifølge norrøn mytologi vokse til enorme proporsjoner, og sønnene hans skal svelge solen og månen. Forestillingen om abnormt store ulver gjenfinner vi i moderne folklore.

Ulven dukker opp i utallige sagn og eventyr, visdomsord og uttrykk. Å være ”en ulv i fåreklær” betyr at man ikke er den man utgir seg for å være. Stadig flere terrorister omtales i dag som ”enslige ulver”, motsatsen til flokkens sorte får. I tillegg til sine mer dystre assosiasjoner, forbindes ulven også med frihet, ekthet, styrke, samhold, familie og individualitet. Sauen derimot betegnes typisk som et flokkdyr med flokkmentalitet, uten evne til å opptre individuelt – herav uttrykket ”dum som en sau”.

Konfliktstoff

I norsk sammenheng har mange i dag inntrykk av at konflikter om rovdyrforvaltning for en stor del handler om nettopp ulv og sau. Sauebønder har da også for en stor del kommet til å symbolisere motstanden mot dagens verneregime. Dette er en naturlig konsekvens av den dype historiske symbolikken knyttet til ulv og sau. 

Men det er viktig å være klar over at rovdyrkonflikten også har andre aspekter. Når det gjelder skader på dyr i menneskers varetekt, så står sauenæringen, sammen med reindriftsnæringen, sentralt også ”på bakken”. Men de andre store rovdyrene er vel så betydelige skadegjørere som ulven – det er faktisk jerv og gaupe som tar flest saueliv.

Noe som ikke kommer så godt frem i mediedekningen av konfliktene, er at motstanden mot dagens rovdyrforvaltning er vel så mye preget av jaktinteresser som av bøndenes interesser. Som boken Ulvekonflikter får frem, er det særlig bruk av jakthunder som kommer i konflikt med tilstedeværelsen av ulv. Mange opplever dessuten at vern av ulv går utover elgjakten. For det er jo i hovedsak elg den norske ulven spiser – ikke sau, som mange kanskje tror.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

Norsk prosjektleder for ”Dyr i landskap i endring” (EMP151)

Referanser

Skogen, Ketil, Olve Krange og Helene Figari 2013. Ulvekonflikter – en sosiologisk studie. Oslo: Akademika forlag.

Tønnessen, Morten 2016. Historicizing the Cultural Semiotics of Wolf and Sheep. Pakistan Journal of Historical Studies 1(2) (temanummer “Emotions, Humans and Animals”): 76–101. doi:10.2979/pjhs.1.2.03.

Innslag om ulv i Ekko

Igår (12. oktober) var jeg på NRK P2s "Ekko", i det halvtime lange innslaget "Hvorfor er vi så redde for ulven?", sammen med biolog Barbara Zimmermann (HiH) og sosiolog Ketil Skogen (NINA). Programleder Rikke Eckhoff. Tilgjengelig som podcast.

Debattinnlegg: "Om pels og de som bærer den"

Her er et innlegg jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen lørdag. Om ulv, katter og andre pelsdyr.

Ulven som symbol - sammendrag av foredrag

Teksten "The symbolic construction of the Big Bad Wolf in contemporary Scandinavia", som er et abstract (sammendrag) for et foredrag jeg skal holde under First Norwegian Research Seminar – Animals in Changing Environments: Cultural mediation and Semiotic Analysis (13. desember – Universitetet i Stavanger), er idag publisert i Minding Animals-bloggen. Påmelding, som er gratis, kan gjøres ved å sende en epost.

Nytt innlegg i Minding Animals-bloggen: "Animal and Eve: How representations of wolves and sheep are used to construct human identities"

Jeg står bak ukas innlegg i Minding Animals-bloggen, "Animal and Eve: How representations of wolves and sheep are used to construct human identities".

Svar til Bondelaget - om hvorfor høyere kraftfôrpris er bra for sauenæringen og dyrevelferden

11. januar svarte Norges Bondelags 1. nestleder på mitt debattinnlegg i Ny Tids juleutgave "Gjør sauen en bjørnetjeneste".

Idag, 18. januar, står mitt svar på dette innlegget, skrevet på vegne av Minding Animals Norge og godkjent av styret der. Det lyder slik:

Sauen som ble til fem høns

Berit Hundåla, 1. nestleder i Norges Bondelag, illustrerer i sitt svar «Ulven løper ikke forbi matfatet» (11. januar) et av mine hovedpoenger i debattinnlegget «Gjør sauen en bjørnetjeneste» (21. desember). Hundåla gir meg «for så vidt» rett i at det ikke er ulven som truer sauenæringen i Norge, i og med at det nesten ikke er beitedyr igjen i områdene som inngår i ulvesonen, siden mange har avviklet driften «på grunn av uakseptable tap av dyr på sommerbeite». Tap til hvilke rovdyr? Hundåla insinuerer at det er ulven som står bak. Men selv i ulvesonen står andre store rovdyr for en større del av predasjonen på sau enn ulven. Dermed eksemplifiserer i praksis Hundåla min påstand om at ulven har blitt en posterboy for de andre rovdyrene. Mange er frustrert over de store rovdyrene, og retter sinnet mot ulven. 

Jeg er klar over at mange bønder har gått ut av sauenæringen etter store tap til rovdyr. I Rendalen har jeg i forskningssammenheng intervjuet et ektepar som ga opp etter å ha tapt et stort antall sau til ulv. Men flere forlater næringen på grunn av den rådende landsbrukspolitikken. 

Minding Animals støtter Bondelaget i at det på mange måter er fordelaktig å gjøre bruk av grasressursene i utmarka til beiting. Utstrakt bruk av utmarksbeite resulterer i mye utetid for sau og til dels storfe, og det er i seg selv et godt grunnlag for god dyrevelferd. Særlig tydelig blir dette om vi sammenligner med livsvilkårene for gris og kyllinger, som i konvensjonell drift tilbringer hele sine liv innendørs uten noen gang å oppleve sollys eller en naturlig, ujevn grunn. Utnyttelse av utmarksressursene bidrar dessuten til bedre selvforsyning, og er sunn fornuft økonomisk sett.

I lys av dette spør vi oss om Norges Bondelag kan støtte oss i at prisen på kraftfôr bør opp. Dagens lave kraftfôrpriser er jo hovedårsaken til at grasressursene har tapt mye av sin opprinnelige verdi. De som støtter fortsatt lave kraftfôrpriser bidrar dermed til å støtte opp om dagens utvikling som innebærer vekst i den delen av husdyrholdet som i størst grad er kraftfôrbasert (gris og kylling), parallelt med en utfasing av bruk av utmarksressurser. Utviklingen innebærer at også sau og storfe i stadig større grad livnærer seg på kraftfôr, hvorav mye er importert. Dette er verken bra for dyrevelferden eller for norsk landbruk, som gjennom den pågående strukturrasjonaliseringen mister et par tusen årsverk hvert år. Kan Norges Bondelag si seg enig med Minding Animals i at denne utviklingen bør snus, ved at kraftfôrprisen økes betraktelig og utmarksressursene slik gjenvinner sin verdi? Resultatet kunne blitt flere hender i landbruket, flere husdyr i utmarka, bedre ressursutnyttelse, bedre dyrevelferd og høyere selvforsyningsgrad. Eneste «ulempe» er at innendørs hold av gris og kylling hadde blitt mindre lønnsomt og/eller at butikkprisene på svinekjøtt, egg og kylling hadde blitt høyere. Tar dere utfordringen, Norges Bondelag? 

Morten Tønnessen, 

Leder av Minding Animals Norge

Debattinnlegg i Ny Tid: Gjør sauen en bjørnetjeneste

SPs ulvehat og ulvens symbolikk

Trygve Slagsvold Veum, landbruksminister og leder av programkomiteen til Senterpartiet, har gjort det klart at Senterpartiet nå vil gå inn for fri jakt på ulv, og at det ikke skal være ulv i Norge. Standpunktet er ikke overraskende, gitt partiets holdninger de siste årene.

De andre store rovdyrene i Norge – gaupe, jerv og bjørn – skal SP fortsatt gå inn for at vi skal ha her i landet. Som Senterpartiet er godt kjent med, står disse tre artene for langt større skader på sau og rein enn ulven gjør. Hvorfor da gå inn for å utrydde nettopp ulven?

Jeg forsvarte min doktorgrad om miljøfilosofi og norsk ulveforvaltning i fjor, et arbeid som dekket historisk tid samt særlig årene 2006-2011. Hovedfunnet mitt i forhold til ulveforvaltning var at den sterke, om enn marginale motstanden mot ulv bare kan forklares om vi tar ulvens sterke symbolikk i betraktning. Det er ingenting ulven gjør som kan forklare hatet mot ulven, hvis vi sammenligner med holdningen til de andre rovdyrene.

Ulven har blitt et symbol på avmakt og frustrasjon på bygda, og på sentralmyndighetenes overstyring av lokale ønsker. Det er ikke egentlig ulven ulvemotstanderne vil til livs, det er alt det den representerer – ikke minst dårlige kår for tradisjonelle driftsformer i landbruket. Ulven er ikke bare poster boy for de andre rovdyrene – noe som, med medienes hjelp, har gitt uinformerte byfolk inntrykk av at det er ulven som spiser all sauen som tas av rovdyr. Den har også blitt en syndebukk for den uheldige utviklingen i mange landbrukspregede utkantområder.

Denne utviklingen er det Senterpartiet – og ikke minst landbruksministeren fra partiet – burde snakke om. Hva mener de om den stadige nedgangen i antall gårdsverk med sau, om de stadig større besetningene av sau, om umuligheten av å få en normal norsk inntekt og samtidig ha godt med tid til dyrene på gården? Kort sagt, hvordan mener partiet at vi skal ta vare på sauen vår i dette landet, gitt gjeldende politikk og prognoser? Selv mener jeg at vi trenger å ta et krafttak for å gi anstendige rammevilkår til bønder som driver i liten skala og med tradisjonelle driftsformer. Hva mener Slagsvold Veum?

Alt dette er viktige saker som Senterpartiet kunne ha sagt noe vettugt om. Men i stedet går de nok en gang i strupen på ulven, symbolet på alt partiet er imot. Den triste sannheten er at resultatet av Slagsvold Veums visjoner, om de hadde blitt ført ut i livet, knapt hadde hjulpet norsk landbruk det minste. Naturmangfoldet ville derimot være svekket, samtidig som Norges allerede middelmådige renommé internasjonalt hadde blitt svekket ytterligere.

Utspillet til landbruksministeren er forståelig gitt Senterpartiets kulturelle fordommer, men det hadde tjent partiet til ære om de hadde maktet å forholde seg mer til realiteten enn til kulturelle symboler.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

Lenke til doktorgradsavhandling om ulv og miljø

Hele innledningen til doktorgradsavhandlingen min, "Umwelt transition and Uexküllian phenomenology: An ecosemiotic analysis of Norwegian wolf management", ligger som PDF-dokument på nett. Rundt 100 sider med miljøfilosofi (særlig fenomenologi), semiotikk og analyse av norsk ulveforvaltning.

Avhandlingen ble publisert på nett 16. november i fjor - og forsvart i Tartu, Estland den 15. desember.

"Visjon 2040" publiseres på Kulturverk denne uka

Første del av mitt essay "Visjon 2040" ble idag publisert på Kulturverk.com, under tittelen «Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040». De to følgende delene kommer i løpet av en ukes tid.

Ingress og bio:

Det er noe som stinker i bygde-Norge – og det er ikke møkk. Også i by-Norge er det noe som stinker – og bakgårdspiss er det ikke. Ett land, ett folk, har tilsynelatende delt seg i to leirer. Byfolket mener å vite at bygdefolket bare er opptatt av særinteresser og subsidier, og bygdefolket at byfolket er livsfjerne og uten realitetssans. Mens vi venter på neste landbruksmelding er det verdt å fundere på om det finnes håp om å forene det tilsynelatende uforenlige med en god dose realisme og idealisme.

Av Morten Tønnessen, PhD-student ved Institutt for semiotikk, Universitetet i Tartu, med prosjektet “Umwelt transition: Uexküllian phenomenology – An ecosemiotic analysis of Norwegian wolf management”. Han har publisert et tyvetalls akademiske artikler, og vært gjesteredaktør for tidsskriftet Biosemiotics (temanummeret Semiotics of Perception).

Jeg kommer til å legge ut essayet i sin helhet her i Utopisk Realisme etter at samtlige tre deler har blitt publisert på Kulturverk.

Tid for foredrag om offisiell og uoffisiell rovviltforvaltning

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

As mentioned in June I am scheduled for giving a talk at this year's Den nasjonale konferansen om rovvilt, beitedyr og samfunn [The national conference on predators, grazing livestock and society] (Hamar, Norway, Oct. 31 - Nov. 1).

By now the organizer has released a full program. My talk "Offisiell og 'uoffisiell' rovviltforvaltning i Norge sett med et humanøkologisk blikk - Hva er motivene og handlingene?" [Official and "unofficial" predator management in Norway, as seen in a human ecology perspective - What are the motives and actions?] has been scheduled for November 1st at 13.55-14.35.

Paneldiskusjon om rovdyr i Finland

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

The Turku ESEH panel "Never cry wolf. Human-predator interactions", which I mentioned before it took place yesterday, was not attended by all that many - around 25 people including panelists and local staff. But contentwise it was good, really good. Even all contributions from the audience (made up of environmental historians) were without exception relevant and stimulating. The panel session lasted for 2 hours.

Heta Lähdesmäki was there instead of Jukka Bisi. Chair and initiator Timo Vuorisalo had brought a stuffed wolverine for the occasion. We the four panelists did not fundamentally disagree on any point, though there were some cases where the situation in Poland was not comparable to that in Norway, Sweden and Finland.

The 6th European conference in environmental history was my second conference in that field. In 2009 I participated at the 1st world congress in environmental history, in Copenhagen, where I introduced my notion of alienated wolves.