Om folkemengden rundt Aung San Suu Kyi

Norske medier melder i dette øyeblikk om Aung San Suu Kyis løslatelse fra mange års husarrest. Noe jeg her og nå biter meg merke i, er at mange av innslagene og oppslagene vinkler saken utifra hvor mange som har samlet seg rundt huset hennes for å ta henne imot. Antallet oppgis i snitt grovt sagt til 1.000 mennesker (Aftenposten snakker om "flere hundre", Dagbladet viser til "menneskemengden", NRK "fleire tusen", VG "over 1.000").

La meg først gjøre det klart at det selvsagt ER en stor begivenhet at det noble mennesket Aung San Suu Kyi løslates (her og nå) - ikke minst som del av et politisk drama hvor partiet hennes, som vant ved sist valg, ikke har blitt tillatt å stille, men hvor hennes løslatelse like etter valget ble annonsert i god tid før valget. Jeg har all sympati med henne som person og politisk skikkelse.

Men en folkemengde på 1.000 mennesker er ikke særlig imponerende. Femten ganger så mange demonstrerte for et par uker siden til støtte for lokalsykehuset i Arendal. Tusen ganger så mange har nylig demonstrert for sine pensjonsrettigheter i Frankrike.

Mediene burde derfor kanskje heller spørre seg hvorfor SÅ FÅ som 1.000 personer har samlet seg ved Aung San Syu Kyis løslatelse. Frykt for represalier er selvsagt én mulighet - en annen, som det hadde vært av stor interesse å undersøke nærmere, er at mange i Burma har glemt henne, eller lagt henne bak seg. Har militærdiktaturet lykkes i å sette henne ut av spill som politisk aktør? Dét er det store spørsmålet som mediene BURDE fokusere på.

PS: Wikipedia gjengir ikke valgresultatene fra det nylige, overkontrollerte valget, men kun valgresultatene fra det siste frie valget, i 1990 (da Aung San Suu Kyis parti fikk 59% av stemmene). Greit nok - men jeg er fortsatt nysgjerrig på tallene også fra regimets siste valg... Tips, anyone?

***

Nå har jeg også sjekket med CIA World Factbook - heller ikke de gjengir resultatene fra det nylige valget, selv om det kanskje kommer:

elections: last held on 27 May 1990, but the regime never allowed the Assembly to convene (next to be held on 7 November 2010)

election results: percent of vote by party - NA; seats by party - NLD 392 (opposition), SNLD 23 (opposition), NUP 10 (pro-government), other 60

Minding Animals-arrangement i Oslo

Update on the Minding Animals event in Oslo

Plans for the Oslo event in the Utrecht pre-conference lecture series of Minding Animals International is progressing. Today I talked by phone for the first time with Rhys Evans of the Equine Research Network and The Norwegian University College for Agriculture and Rural Development. The two are us are for now the only members of the organizing team. We are currently writing a memo with some initial decision points concerning the one-day event, which will take place Tuesday October 25th 2011 and involve plenary speeches, round table discussions (on human-horse and human-wolf relations) and group work. The overall theme for the event will be "shared worlds".

In the meantime, Minding Animals International has gone public with a list of cities where pre-conference events are being planned or considered.

Minding Animals International is proud to announce that several events are being planned before the next Minding Animals Conference.

Events are at various stages of development, and workshops, lectures, exhibitions or seminars in at least Abu Dhabi, Brisbane, Cape Town, Christchurch, Delhi, London (x2), New York, Oslo, Rennes, San Francisco, Sydney (x2), Wollongong, Uppsala and Utrecht, are now being considered.

The First Pre-conference Event is an expert meeting scheduled for Utrecht on 29 and 30 November, 2010, followed by a Second Event in Sydney on 3 December, 2010, a public lecture by Professor Marc Bekoff.

[Sakset fra min akademiske blogg Utopian Realism]

Korreksjoner til ulvekronikk (Ny Tid)

Kronikken jeg nylig refererte til som "Hvem er villest i landet her? - Et ulveliv" er på trykk i denne ukas Ny Tid (nr. 39, 5.-11. november) under tittelen "Når villdyret overvåkes". Jeg prøvde litt for sent å få inn noen rettelser som jeg hadde fått med meg etter mitt feltbesøk i Rendalen og Stor-Elvdal. Siden jeg var for sent ute publiserer jeg dem her i Utopisk Realisme i stedet:

1. I kronikken viser jeg i en oppramsing av menneskelige gjenstander i ulvens verden til øremerker av plast. Slike var i bruk tidligere, men man gikk for flere år siden over til chips i stedet, pga. et par tilfeller med skader ved bruk av øremerker. Chip'en plasseres i den tykke nakkehuden, og brukes gjennom elektronisk avlesing på nært hold til individuell identifisering av ulvene.

2. Jeg ønsket også å presisere at prøver av hud og hår, avføring og blod typisk innhentes ved fangsthendelser hvor ulven uansett (re-)merkes.
3. Endelig var jeg upresis i omtalen av utspillet til Rendalens ordfører (som forøvrig heter Norvald Illevold). Det omtalte utspillet fant sted i 2008, ikke 2009, og han foreslo ikke at "hele flokken" (Osdalsflokken) skulle merkes, men både hannen og hunnen i lederparet. Begge to var forøvrig en tid merket, men ved re-merkingen i vinter ble hunnen unntatt for ny merking, siden hun hadde sliteskader på hals/nakke pga. halsbåndet hun hadde båret. Illevolds utspill innebar ellers også en rekke andre betingelser, både når det gjelder fellingstillatelser (på gaupe) og fremtidig "ulvefrihet", og økonomisk støtte til forebyggende tiltak og næringsutvikling i Rendalen.

Stoltenberg oppklarer om USAs overvåking:

"Lovbrudd er ulovlig i Norge" (gjengitt på Dagsrevyen).

Ja da så.

Publikasjon om lovlig og ulovlig jakt på ulv

[Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism]

I have just found out that my article "The legality and ethical legitimacy of wolf hunting in Scandinavia" has just been published in the Research seminar report 52 (pp 65-72) of the Scandinavian Council for Criminology. Publication date is (approximately) October.

The paper is the revised outcome of my presentation at Hønefoss in May.

It is one of six papers in the section "Økologisk kriminalitet" (Ecological crime), along with papers by Guri Larsen, Sigurd S. Dybing, Rune Ellefsen, Nicolay B. Johansen ("The problem with green criminology") and Per-Anders Svärd.

Contents:
* Intro
* From extermination campaigns to coservation policies
* Perception and symbolism
* Hunting ethics
* Concluding observations

Dagens figur: Valget i Brasil

Fra The Economist (hvor kartet er interaktivt, med resultater inkludert).

Dagens figur

Full artikkel: Avfallsmengden ned for første gang (SSB)

Kriminalpolitisk seminar

Detaljene er nå på plass - og på nett - for mitt foredrag i Kriminalpolitisk seminar 11. november, med tema "Ulovlig jakt på ulv". Kommentator blir professor emeritus Nils Christie.

Til tross for at ulveforskere har anslått at ulovlig jakt står for halvparten av den sannsynlighet en norsk eller svensk ulv har for å dø hvert enkelt år, er det vanskelig å fastslå det nøyaktige omfanget av denne typen faunakriminalitet.

Svært få saker har endt i rettssystemet. I innledningen vil Tønnessen se nærmere på illegale ulvejegeres virkelighetsforståelse og kunnskapssyn, og analysere ulovlig jakt på ulv som politisk aksjonsform.

Hvordan kan vi tenke oss at jegerne selv gir et etisk forsvar for hva de gjør? I denne sammenhengen vil han særlig sammenligne ulovlig ulvejakt med miljøverneres bruk av sivil ulydighet og økosabotasje.

Ulv, ulv! - Editor's cut

[Publisert i Aftenposten i dag, i noe forkortet utgave:]

Ulv, ulv!

Aftenposten fortjener ros for å ta opp det ømfintlige spørsmålet om hvor stor andel av de innmeldte tapene av sau til rovdyr som er reelle. 140 millioner kroner per år hadde vært en grei pris å betale, hadde det bare ført til aksept for rovdyr i norsk natur. Problemet er at dagens ordning bare fyrer opp under misnøyen.

Leder i Norges Bondelag Nils Bjørke kan ikke forstå hvordan det kan jukses med tapstall. Tillat meg å forklare: Ordningens matematikk er enkel – rovdyrene beskyldes for tap av enhver sau som ikke kommer til rette. Bonden fritas dermed i realiteten for ansvaret for sine dyr.

Det mest sigende med Aftenpostens oppslag er imidlertid det følgende: Ulv på forsiden, ulv brettet ut inne i avisen. Ikke et ord om at ulven faktisk er det av våre rovdyr som tar færrest sau. Slik reproduserer avisen den feilaktige forestillingen om ulven som det typiske rovdyret, og som sauens nemesis.

PS: At ulven uler mot månen, det er noe vi ser mest av i menneskers fortellinger. Bare i eventyret er det alltid fullmåne.

Morten Tønnessen
PhD-student i semiotikk, Universitetet i Tartu

To ulveartikler på vei - Ny Tid og Aftenposten

Debattinnlegget Ulv, ulv! som jeg nevnte igår kommer på trykk i Aftenposten, har de bekreftet. Følg med!

I dag har jeg dessuten fullført kronikken "Hvem er villest i landet her? - Et ulveliv", som kommer på trykk i Ny Tid til fredag (en tekst med ulvens grad av villskap som gjennomgående tema).

Innhold:
* Intro
* Ulvetider
* Sky, men skutt
* Menneskelige gjenstander i ulvens verden
* Ulven og dens følgesvenner
* Om rovviltforvaltningens fremtid

Nature lanserer klimatidsskrift

Tidsskriftet Nature Climate Change inviterer nå akademiske bidrag. De tar sikte på å bli verdens ledende klimatidsskrift, og vil skille seg fra modertidsskriftet Nature og andre ved å ønske velkommen klima-artikler av både naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig art.

Akademikere og andre involverte kan prøve seg på å be om et gratis abonnement.

Første nummer av det nye Nature-tidsskriftet er ventet i april til neste år.

Ulv, ulv!

Det er tittelen på et debattinnlegg jeg nå nettopp har skrevet og sendt til Aftenposten, som tilsvar til dagens hovedoppslag "Spiser rovdyrene for 136 millioner?" (illustrert av en ulv som uler mot en full måne).

Bare i eventyret er det alltid fullmåne.

Sentralbanksjefen: Teknokrat eller korrektiv?

Sist gang jobben som sentralbanksjef ble utlyst - da Gjedrem ble ansatt - var jeg blant søkerne. 22 år gammel sekretær, sto det på søkerlista. Årsaken til at jeg søkte var at jeg syntes at minst én av kandidatene burde stå for en annen forståelse av hva som er sunn økonomisk utvikling. Når jeg i dag ser tiltredelsesintervjuene med denne rundens vinner Øystein Olsen, angrer jeg en smule på at jeg ikke søkte igjen.

Så vidt jeg kan se uttaler Olsen seg fullstendig konformt og i tråd med gjeldende valuta, så å si. Ved å understreke at Norge ikke bytter pengepolitikk bare fordi vi bytter sentralbanksjef, undervurderer han i bunn og grunn det ansvaret som følger med stillingen. Norge har i dag en rekke regjerings-utpekte posisjoner som spiller en rolle som aktivt korrektiv i offentligheten innen politisk debatt og politikk-utvikling. Olsen på sin side ser ikke ut til å spille kritiske spørsmål til de overordnede målene for norsk økonomisk politikk - å sikre "økt velstand" gjennom en stabiliserende pengepolitikk. Det bestemmende for pengepolitikken, uttalte Olsen i dag, er ikke hvem som sitter i stolen som sentralbanksjef, men utviklingen internasjonalt.

Det blir for passivt. Hadde jeg stilt som kandidat til stillingen som sentralbanksjef, ville jeg spilt inn til regjering og Finansdepartement at det overordnede målet for norsk pengepolitikk burde være å stabilisere norsk velstand på dagens nivå eller (fortrinnsvis) lavere. Norge og kloden er tjent med - om ikke annet - en lavere vekstrate, jf. min tidsskriftartikkel The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth.

Undervisning i Antikkens filosofi

[Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism]

Today I was asked to step in as a philosophy lecturer at the University of Agder, as responsible for the second half of their course "Antikkens filosofi" (Philosophy in Antiquity). I will start teaching this next Thursday - when week 42-46 has passed I'll have given five 3-hour classes (15 hours of teaching, seminar-style).

The topic matter of these classes/seminars will be the following three texts:
* Plato's The Republic - book 1 (Norwegian: Staten)
* Aristotle's Nicomachean Ethics (Norwegian: Den nikomakiske etikk)
* Augustine's On free choice of the will [De libero arbitrio] (Norwegian: Om den frie vilje)

The course represents 1/6 of UiA's one-year study in philosophy.

David Abram-tekst i tidsskriftet Biosemiotics

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism. Abrams forrige bok The Spell of the Sensuous: Language and Perception in a More-Than-Human World ble oversatt til norsk av Flux forlag.]

David Abram's 'The discourse of the birds' is now available on the webpage of the journal Biosemiotics (full access for subscribers only - alternatively, you can pay 34 Euro to get access to the electronic article. Cheapest subscription rate is 35 Euro, for members of International Society for Biosemiotic Studies). The article is a slightly altered version of a book chapter from Abram's new book Becoming Animal: An Earthly Cosmology, which is currently the bestselling book at Amazon within 'phenomenology' and 'epistemology'.

Abstract:

Modern humans spend much of their time deploying a very rarefied form of intelligence, manipulating abstract symbols while their muscled body is mostly inert. Other animals, in a constant and largely unmediated relation with their earthly surroundings, think with the whole of their bodies. This kind of distributed sentience, this intelligence in the limbs, is especially keen in the case of birds of flight. Unlike most creatures of the ground, who must traverse an opaque surface of only two-plus dimensions as we make our way through the world, a soaring bird continually adjusts minute muscles in its wings to navigate an omnidimensional plenum of currents and interference patterns that alter from moment to moment. Flight itself may usefully be considered as a kind of thinking—as a sort of gliding within the mind. Moreover, since birds are commonly the most mobile inhabitants of any woodland, able to fly over and scan numerous events occurring on the ground, their varied utterances provide a crucial source of information for many other animals. This paper, written as a philosophic essay, explores avian cognition from a phenomenological standpoint. It then reflects upon the vocalizations of birds—noting the major role that such avian calls, cries, and songs have played in the development of human culture.

Keywords

Phenomenology — Cognition — Birds — Flight — Avian language — Interspecies communication — Animal intelligence

Abram's article is part of the special issue 'Semiotics of Perception', which I am guest-editing along with Kati Lindström. The print edition is due for publication in December, as Biosemiotics 3(3).

Bilder og videoer fra Langedrag

I den engelskspråklige bloggen min, Utopian Realism, har jeg nå lastet opp endel bilder fra forskningsbesøket mitt på Langedrag.

- > Pictures from Langedrag I - Wolf pics

- > Pictures from Langedrag II

/

Se også posten Wolf videos... (her er det noen snapshots i tillegg), hvor jeg linker til fire videoer opplastet til MrMortenTonnessen's channel i YouTube.

Hvilket er Norges beste universitet?

Da Times Higher Education sin rangering av verdens 200 beste universiteter ble offentliggjort for noen uker siden, var ikke Universitetet i Oslo med på lista. Det viste seg å skyldes en rapporteringsfeil/kommafeil. Med 135. plass i verden og 43. plass i Europa var Universitetet i Bergen Norges eneste representant på lista (og sjette best i Norden).

/

Tidlig i september kunne UiO melde at de var rangert som nr. 100 i verden. Det var opp én plass på Quacquarelli Symonds Top University Ranking, som ifølge UiO "har skilt lag med rangeringen til Times Higher Education og (i stor grad bruker) den samme metoden som Times har brukt tidligere." Times nye måling, meldte UiO, "kommer i løpet av september og imøteses med forventning av akademia som en kvalitativt bedre måling." På denne rangeringen klatret forøvrig University of Cambridge forbi Harvard i år. Universitetet i Bergen var rangert som nr. 133, opp 11 plasser. NTNU rangeres her som nr. 237, opp 33 plasser; Universitetet i Tromsø som nr. 293, opp 8 plasser. Ingen av de nye norske universitetene (UiS, UiA, UMB) er med på topp 500.

/

Så kom altså rangeringen til THE, med UiB som eneste norske representant. Større var sjokket da THE etter å ha vurdert UiOs rette rangering plasserte Norges akademiske høyborg på en 186. plass (se "Editor's note", etter topp 200-lista). Det svarer bare så vidt til en plassering blant de 80 beste universitetene i Europa. UiB gasset seg da under overskriften UiB best i Norge.

- Jeg gratulerer UiO med plassen på topp 200 listen over verdens fremste universiteter. Det er viktig for landet at vi har flere universiteter i internasjonal verdensklasse, sier rektor ved Universitetet i Bergen, Sigmund Grønmo.

UiO på sin side hadde siden de meldte at THEs måling ble imøtesett som en kvalitativt bedre måling mistet all respekt for denne rangeringen - se Ingen tillit til Times-rangering. Rektor Ole Petter Ottersen mener det ikke henger på greip.

Forklaringa me har fått er ikkje god nok og tala heng ikkje på greip. I fjor hamna UiO på 100. plass, medan me i år hamnar på 186. plass. Dette aksepterer me ikkje for me har mista all tillit til målemetoden til Times Higher Education.

– Er det eigentleg så viktig å få ei god plassering på desse rangeringane? spurte Uniforums journalist nå.

/

PS: UiB melder at Norge på THE-rankingen har ytterligere to universiteter på de neste 100 plassene, nemlig Universitetet i Tromsø på 227. plass og NTNU på 273. plass. - På Shanghai-rankingen kommer UiO klart bedre ut enn UiB (65. plass vs. 200.-300. plass).

/

PPS: Det er 10.000-15.000 universiteter i verden - og å ha 1 % av de 200 og 0,8% av de 500 beste i verden er kanskje ikke så verst, tross alt, for et lite land? Interessant nok gjenspeiler denne andelen vårt høye BNP mer enn det gjenspeiler vårt beskjedne folketall...

Om valget i Brasil

I 2008 intervjuet jeg Partido Verde (De Grønne) sin partileder, José Luiz de França Penna. I 2006 fikk de 13 representanter i Brasils nasjonalforsamling. Nå har Marina Silva som PVs presidentkandidat oppnådd 19 % av stemmene i det brasilianske presidentvalget. Full oversikt finner du på landets Tribunal Superior Eleitoral.

Marina Silva kom dermed på en sterk tredjeplass (de øvrige kandidatene var marginale - fjerdemann, en marxist, fikk mindre enn 1 % av stemmene). Lulas kandidat Dilma Rousseff, som stilte for PT (Partido dos Trabalhadores), må dermed komme seg helskinnet gjennom en andre valgomgang, mot høyre-kandidaten José Serra (PSDB - Partido da Social Democracia Brasileira). Rousseff fikk 47 % av stemmene, Serra 32 % (for å unngå en annen valgomgang må man få minst 50 % av stemmene).

Se ellers meldingen fra NTB-Reuters-AFT, gjengitt i Dagbladet (Omvalg om president i Brasil).

Marina Silva har jeg tidligere nevnt her i Utopisk Realisme, i forbindelse med at hun i 2008 gikk av som miljøvernminister i Lulas regjering, i protest mot den massive motstanden hun møtte da hun ville bremse avskogingen i Amazonas (se Denofa frakter soja gjennom regnskogen). Jf. ellers om henne norsk Wikipedia.

Man kunne kanskje snakke om en grønn bølge i Latin-Amerika. Tidligere i år kom De grønnes kandidat Antanas Mockus til annen valgomgang i presidentvalget i Columbia, selv om han var langt fra å vinne da det gjaldt (se Grønn president i Columbia?). For to år siden kom forøvrig De grønnes kandidat Fernando Gabeira ut som nr. 2 i Rios ordførervalg (se Ordføreren av Rio de Janeiro) - i går fikk kan 20 % av stemmene til valget av guvernør i Rio.

Gabeira stilte imidlertid ikke bare for Partido Verde, men hadde også et knippe andre partier bak seg. Det samme gjaldt Sérgio Cabral, den gjenvalgte guvernøren i Rio de Janeiro, som vant med to tredeler av stemmene, etter å ha stilt som kandidaten for omlag et dusin partier. Det er slike koalisjoner som gjør det vanskelig å finne megetsigende tall for hvor stor oppslutning de enkelte partiene har i Brasil. Det samme er nemlig tilfelle i nasjonalforsamlingen - og ovenpåkjøpet er det svært vanlig å skifte partitilhørighet i løpet av perioden. I Brasil stemmer man med andre ord ikke først og fremst på partier, men snarere på individuelle kandidater.

Newsweek: FrP "høyreekstremt"; Norge "nytt Hansa"

Det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek har i denne ukas nummer to oppslag som (blant andre land) omhandler Norge. Likevel later ingen trykte norske medier til å ha omtalt oppslagene (oppslagene har ligget på Newsweeks nettside i henholdsvis tre og fem dager).

Hovedoppslaget denne uken har overskriften "Europe's new extreme: Sarkozy and the rise of the hard right". Inni bladet har saken tittelen "Rise of the right". Her heter det blant annet (min oversettelse):

"For et tiår siden var ekstremist-politikk begrenset til ytterkantene og gateprotester. Når har den meldt seg som en parlamentarisk makt og begynt å forandre hvordan partier handler og snakker."

Her kunne man i norsk sammenheng drøfte hvordan asylinstituttet har kommet under press som en følge av Fremskrittspartiets momentum i innvandringspolitikken (jf. Storbergets språkbruk og "resolutte" holdning i.f.t. å begrense "asylstrømmen").

Ved siden av Sarkozys sigøyner-utkastelser bruker artikkelen endel plass på Sverigedemokratenes gjennombrudd i svensk politikk. Og så kommer det:

Velgernes oppslutning om det ekstreme høyre i Europa kan ikke lenger nedtones som et marginalt, land-spesifikt fenomen. Verdens største demokratiske region gir nå grobunn for høyreekstrem politikk. De nyeste valgresultatene ga 11,9 prosent i Frankrike (Front National); 8,3 prosent i Italia (Lega Nord), 15,5 prosent i Nederland (Geert Wilders's Frihetspartiet); 28,9 prosent i Sveits (Sveitsisk folkeparti); 16,7 prosent i Ungarn (Jobblik); og 22,9 prosent i Norge (Fremskrittspartiet). (...) Parlamentssetenes fall i ekstremistenes hender representerer den største rystelsen i europeisk politikk siden kommunismen forsvant."

Det andre oppslaget som omhandler Norge bærer tittelen ”The New World Order”, og deler verden inn i 19 grupper, inkludert ”City-States”, ”Liberalistas”, ”Bolivarian republics” og ”Lucky countries”. Her er Norge sammen med Danmark, Finland, Tyskland, Nederland og Sverige plassert i gruppa ”New Hansa”.

”Dagens utvidede liste av Hansa-stater deler germanske kulturelle røtter, og de har funnet sin nisje i å selge kostbare varer til utviklede land, samt til blomstrende markeder i Russland, Kina og India. De er vidgjetne for sine generøse velferdssystemer, men de fleste av disse landene har de siste årene liberalisert økonomien. De utgjør seks av de åtte høyest rangerte landene på Legatums velferdsindeks (...)”

Nordens suksess understrekes av at en annen gruppe, ”oliven-republikkene” (Bulgaria, Kroatia, Hellas, Italia, Portugal, Spania m.fl.), betegnes som land som tross sin gresk-romerske arv ”ligger etter sine nordiske motparter i så og si hver eneste kategori” (fattigdomsrater, yrkesdeltakelse osv.).

/

Et gratis tips til Norges medier: Det skulle være fullt mulig å lage en link mellom de to Newsweek-oppslagene - førstnevnte handler om fremveksten av høyreekstreme partier i Europa, sistnevnte om at verden i stigende grad blir organisert utfra "stammetilhørighet" - etnisitet, religion osv...

PS: Dette er ikke første gang jeg etterlyser norske mediers respons på kontroversiell Norges-omtale i Newsweek - jf. Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?

Om troen på fire prosent

Etter at ledende økonomer har ytret sin tvil om forutsetningen om at oljefondet kan oppnå fire prosent avkastning per år, beroliger finansministeren oss i DN 21. september med at oljefondet har en lang tidshorisont. Johnsens resonnement er problematisk.

Riktignok har finansmarkedene i Oljefondets tid vært turbulente, og Oljefondet har tapt stort på først kun å satse på de allerede rike. Men på sikt avhenger fondet, og fondets avkastning, av veksten i verdensøkonomien. Hva slags fremtidsutsikter har den, på virkelig lang sikt? Som jeg har vist i tidsskriftartikkelen ”The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” er det urimelig å forvente at en vekstrate tilsvarende den skyhøye veksten fra den første etterkrigstiden – og fra de ti første årene av dette årtusen – skal vare særlig lenge. Lenger utover i det 21. århundre blir det mer og mer sannsynlig at vekstraten blir lavere. Det bør den faktisk bli, dersom man ønsker at vekst skal være mulig på lang sikt.

Som OECD-økonomen Angus Maddison har demonstrert, har vekstraten til den globale økonomien historisk sett vært langt lavere. Med unntak av unntaksperiodene nevnt foran har BNP per capita siden 1820 vokst med mellom en halv og halvannen prosent årlig på globalt plan. Oljefondets avkastning hviler også på andre faktorer, som forholdstallet mellom kapitalisering og BNP, men konklusjonen er likevel klar: Å gå ut fra en lavere vekstrate er tryggere.

Morten Tønnessen, innehaver av Spør Filosofen

Apropos evigheten

^

^

^

^

^

^

^

^

Oljefondet er konstruert for å vare evig, melder Aftenposten 21. september. Om ti år er vi kanskje alle oljemillionærer, med seks billioner på bok, får vi høre (i dag har vi jo bare stakkarslige tre billioner). Som vanlig rapporteres økonomiske prognoser – gode eller dårlige – som ensbetydende med nordmenns fremtidsutsikter. Slik har det blitt, etter at Oljefondet gjorde oss alle til aksjespekulanter og dermed obligatorisk delaktige i den nå grenseløse verdenskapitalismen. Men er det virkelig rimelig at vi skal holde oss med et fond med nær én prosent av verdens samlede aksjebeholdning kun for å sikre pensjonen og velferden til en promille av verdens befolkning? For evigheten? Jeg bare spør.

Hvor vill er egentlig ulven?

Idag ble min artikkel "Is a wolf wild as long as it does not KNOW that it is being thoroughly handled?" [Er en ulv vill så lenge den ikke VET at den blir grundig /forvaltet/?] publisert i det online tidsskriftet Humanimalia.

/

Abstract:

The topic of wildness is a matter of ongoing debate in the wildlife management community. In this essay it is related to questions of shyness and actual human interference (especially on the management side). The well-documented case of the Scandinavian wolf population suggests that shyness is not a sufficient criterion for wildness. For all the wolf knows, it is still a wild animal – and it still behaves like one. But are we justified in claiming that a (more or less) free-ranging wolf is truly wild, simply because it does not know that it is being thoroughly managed? The article introduces this theme and the case at hand, covering wolf mortality, human artifacts in the life-world of wolves, and captures. The long-term goal of wildlife conservation, the author proposes, should be to restore the independent viability of wildlife. Wildness, in short, has to go beyond appearances. In a closing note, Arne Næss’ philosophy of wolf policies is critically evaluated.

Pecha kucha-video

Nå har jeg fått (komprimert og) lastet opp video fra Pecha kucha-presentasjonen av "Filosofihistorien på 1-2-3" på YouTube.

Pecha Kucha Night Oslo, vol. 15

Sist torsdag (9. september) opptrådte jeg på Pecha Kucha Night Oslo, vol. 15, med presentasjonen "Filosofihistorien på 1-2-3" ("pecha kucha" er et konsept for å presentere 20 slides ved å bruke bare 20 sekunder på hver, som debuterte i Tokyo i 2003 - se Pecha-Kucha.org).

/

Her er bilder fra de fleste av de andre presentasjonene.

Tomas Träskmann: Insomniacs Park.

Jon Petter Etnestad: Undervannsinteriør.

Isak Gjertsen: Animations.

Tor Inge Hjemdal: Conditions magazine.

Erik Bolstad og Hege Øydalen: Gakk gakk.
Gakk gakk igjen.

Christian Blandhoel: Improvisasjonsorkester.

Kristoffer Leivestad Olsen og Marianne Boye: Design uten grenser.

Tiril Bryn: Messels memorandum.

PK Mahanandia: Kärleken som drivkraft.

Kongen på haugen ute

Boka "Kongen på haugen: På innsiden av Brasils narkogjenger", utgitt av Livro forlag og oversatt fra portugisisk av meg og kona, er nå utgitt. Jeg fikk mitt første eksemplar i hendene sist fredag. Omtrent samtidig ble boka observert på utstilling hos ARK på Oslo S.

/

Løp og kjøp!

/

Tidligere post med omtalen fra forlaget her.

Støtte til CASSEs posisjon i.f.t. økonomisk vekst

Jeg har nettopp signert CASSEs (Center for the advancement of the steady state economy) posisjon i forhold til økonomisk vekst, som den 6000ende eller så til å gjøre det siden uttalelsen ble lansert i 2004. Blant prominente undertegnere finner vi Jane Goodall, David Mech, Vandana Shiva og E.O. Wilson (full liste - inkludert kriminologen Guri Larsen, som signerte for noen dager siden - her).

Whereas:
1) Economic growth, as defined in standard economics textbooks, is an increase in the production and consumption of goods and services, and;

2) Economic growth occurs when there is an increase in the multiplied product of population and per capita consumption, and;

3) The global economy grows as an integrated whole consisting of agricultural, extractive, manufacturing, and services sectors that require physical inputs and produce wastes, and;

4) Economic growth is often and generally indicated by increasing real gross domestic product (GDP) or real gross national product (GNP), and;

5) Economic growth has been a primary, perennial goal of many societies and most governments, and;

6) Based upon established principles of physics and ecology, there is a limit to economic growth, and;

7) There is increasing evidence that global economic growth is having negative effects on long-term ecological and economic welfare…

Therefore, we take the position that:
1) There is a fundamental conflict between economic growth and environmental protection (for example, biodiversity conservation, clean air and water, atmospheric stability), and;

2) There is a fundamental conflict between economic growth and the ecological services underpinning the human economy (for example, pollination, decomposition, climate regulation), and;

3) Technological progress has had many positive and negative ecological and economic effects and may not be depended on to reconcile the conflict between economic growth and long-term ecological and economic welfare, and;

4) Economic growth, as gauged by increasing GDP, is an increasingly dangerous and anachronistic goal, especially in wealthy nations with widespread affluence, and;

5) A steady state economy (that is, an economy with a relatively stable, mildly fluctuating product of population and per capita consumption) is a viable alternative to a growing economy and has become a more appropriate goal in large, wealthy economies, and;

6) The long-run sustainability of a steady state economy requires its establishment at a size small enough to avoid the breaching of reduced ecological and economic capacity during expected or unexpected supply shocks such as droughts and energy shortages, and;

7) A steady state economy does not preclude economic development, a dynamic, qualitative process in which different technologies may be employed and the relative prominence of economic sectors may evolve, and;

8) Upon establishing a steady state economy, it would be advisable for wealthy nations to assist other nations in moving from the goal of economic growth to the goal of a steady state economy, beginning with those nations currently enjoying high levels of per capita consumption, and;

9) For many nations with widespread poverty, increasing per capita consumption (or, alternatively, more equitable distributions of wealth) remains an appropriate goal.

"Kongen på haugen" under utgivelse

Den gateslang-pregede dokumentarboka "Kongen på haugen: På innsiden av Brasils narkogjenger", som jeg har oversatt sammen med min kone Helena da Silva-Tønnessen, har ankommet Norge, fra trykkeriet i Latvia. Den vil om få dager være tilgjengelig i norske bokhandlere (kan også bestilles på nett).

Se ellers Livro forlag:

Kongen på haugen er en eksplosiv dokumentar som tar leseren med på en reise til skyggesiden av et Brasil der forskjellene mellom fattig og rik er enorme, og der det drepes flere mennesker med skytevåpen enn i noe annet land i verden. Et gjennomkorrupt politivesen bidrar til de høye drapstallene med sin skyt-først-spør-etterpå-taktikk.

Med mot og pågangsmot reiste de to musikerne MV Bill og Celso Athayde landet rundt for å snakke med guttunger som er med i narkogjengene i fattigstrøkene i Brasil. Forfatterne fikk adgang til en underverden få kjenner, og fulgte disse ungdommene over flere år. Da reisen var over, var 16 av de 17 guttene som intervjues i boka døde – drept i skuddvekslinger med politiet, oppgjør med rivaliserende gjenger eller av sine egne ”venner”.

Boka skapte heftig debatt da den kom ut i Brasil – politiet tok sterk avstand fra den, mens menneskerettighetsorganisasjoner fremhevet den som et viktig dokument på de brutale livsbetingelsene til landets fattige.

Her møter leseren det samme miljøet som skildres i filmer som ”City of God” og ”Tropa de elite” – forskjellen er at dette ikke er fiksjon.

Norsk-estisk festskrift lanseres 16. september

Jubileumsboka til Norsk-estisk forening, "Estland og Norge i fortid og nåtid - Norsk-estisk forening 25 år" lanseres 16. september, melder foreningen.

Der har jeg en to-siders sak skrevet sammen med Dinda L. Gorlée, "Da Lotman og semiotikken kom til Norge".

Norsk antologi om forholdet mellom mennesker og dyr

Sakset fra min engelskspråklige blogg, Utopian Realism:

/

Cf. previous notes about this book project, with Guri Larsen, Ragnhild Sollund and myself as prospective editors (idea conceived of after criminology seminar - see also Academic news in brief IX pt. 4).

/

We are still discussing the work title, but have agreed on most other features. These days we start inviting contributors (the collection - which will be in Norwegian - is invitation-only).

/

In the process we have developed a 1p invitation letter, a 2p book project description, and a highly secret 3p 'innholdsdisposisjon' with drafts of contents.

/

Excerpts of the book project description:

Forholdet mellom mennesker og dyr er sentralt for forståelsen av såvel kultur som natur – og ikke minst for forståelsen av vår tids eskalerende miljøkrise. Det er et tema som på grunn av sine etiske dimensjoner er gjenstand for økende interesse og debatt – også i Norge, som i denne sammenhengen har kommet ganske kort i den intellektuelle diskursen. Etiske spørsmål i forlengelsen av menneskets bruk av natur og dyr har fått økt økt interesse de siste årene, både innen ulike fag og i den offentlige debatt. Likevel er gjensidig avhengighet mellom miljø, dyr og mennesker lite belyst. Arten mennesket og andre arter er ikke bare beslektet, men er i dagens samfunn gjensidig avhengig av hverandre på en historisk unik måte. Mens det på den ene siden er et trivielt faktum at mennesket bare kan overleve som del av en større natur, har vi særlig de siste århundrene også gjort utallige dyrearter stadig mer avhengige av oss. Det moderne mennesket har innarbeidet en instrumentell (nytteorientert) tilnærming til andre dyr. Dyr utnyttes i dag på utallige måter: til mat, sko og klær, i underholdning, som arbeidsdyr, forsøksdyr, kjæledyr og så videre. Først de siste par generasjonene har det i vår kultur blitt vanlig å snakke om at dyr kan ha egenverdi uavhengig av nytteverdi. Dagens offisielle politikk for vern av biologisk mangfold sliter med eldgamle forestillinger om et nødvendig fiendskap mellom bonde-/menneskesamfunnet og utemmet natur. Så dypt sitter dette natursynet at vernetilhengere og dyrevernere av mange automatisk slås i hardtkorn med menneskefiender.

Temanummer om natursemiotikk

HORTUS SEMIOTICUS (no. 6)
SPECIAL ISSUE ON THE SEMIOTICS OF NATURE
Guest editors: Riin Magnus, Nelly Mäekivi and Morten Tønnessen

Dear readers,

We are delighted to announce that the journal Hortus Semioticus has now published a special issue on the semiotics of nature. All together with 7 papers, a foreword, an interview, Meditationes Semioticae and 2 overview articles, this issue is almost exclusively in English. The papers of contributing MA and PhD students are all original papers written within a scientific framework which encapsuls the topics of meaning, value, communication, signification, representation, and cognition in and of nature.
1) Nelly Mäekivi, Riin Magnus and Morten Tønnessen: Editors foreword to the Special Issue Semiotics of Nature
2) Remo Gramigna: Augustine’s legacy for the history of zoosemiotics
3) John Haglund and Johan Blomberg: The meaning-sharing network
4) Silver Rattasepp: The idea of the extended organism in the 20th century history of ideas
5) Sara Cannizzaro: On form, function and meaning: working out the foundations of biosemiotics
6) Svitlana Biedarieva: Reflections in the Umwelten
7) Arlene Tucker: A metaphor is a metaphor
8) Patrick Masius: What are elephants doing in a Nazi concentration camp? The meaning of nature in the human catastrophe
9) Riin Magnus and Morten Tønnessen: The bio-translator. Interview with professor in biosemiotics Kalevi Kull (with his complete biosemiotic bibliography)
10) Meditationes Semioticae – this time by Kaie Kotov: Do you mind? Does it matter? Semiotics as a science of noosphere
11) Ülevaade: Acta Semiotica Estica VII

We hope that for our readers and contributors, these papers will encourage even more interest in the field, and open yet new horizons.

BNP: Kina og India allerede svære

The Economist publiserte nylig figuren over som sin Daily Chart. Den viser hvor stor andel av verdensøkonomien (målt i kjøpekraftsjustert BNP) Kina og India har stått for de siste 2000 årene. Som vi ser er forholdene i ferd med å normaliseres, fra deres perspektiv.

/

Det er ellers verdt å merke seg hvor høyt både Kinas og Indias nåværende BNP vektes her (i og med justeringen av kjøpekraft). I de fleste oversikter vises BNP-tall basert på vekslingskurser - da kommer begge langt dårligere ut. Målt tatt i betraktning hvilke priser det er i Kina og India, ser vi at Kina idag har nesten like stort BNP som USA, og at India alt har verdens tredje største BNP. The Economist meldte noen dager senere at Kinas BNP nå har passert Japans - men da var tallene altså ikke kjøpekraftjusterte (på DENNE figuren har Japan falt ned til nr. 4, etter India). Se Contest of the century (Kina vs. India).

Ulven på Sørlandet

[Kronikk i Fædrelandsvennen lørdag 14. august 2010]

Ulven på Sørlandet

Alle har nok hørt historien om ulv og sau. Men du ville kanskje blitt overrasket om du hørte hva den skandinaviske ulven faktisk spiser: Aller mest elg, endel rådyr, litt bever, og ellers litt småtteri her og der.

Jeg er i sluttfasen av et doktorgradsprosjekt hvor norsk ulveforvaltning er mitt ”case study”. Det var derfor med interesse jeg leste Fædrelandsvennens hovedoppslag 5. august: ”Ulven har herjet saueflokken hans”. Det er flott at beretningen til sauebonden Helge Fossen kommer frem, men jeg undrer meg over den journalistiske vurderingen som resulterte i at overskriftene ukritisk gjenga bondens historie. Mens han sier 27 sauer og lam er drept eller savnet etter ulvens herjinger, har Statens naturoppsyn kun bekreftet at ulv står bak i fire av tilfellene. Hvorfor ringte ikke Fædrelandsvennen en med kompetanse i å bedømme dette?

”Ulven herjet” – det blir altså konklusjonen. Her er det flere ting å merke seg. Som semiotiker synes jeg det er megetsigende at bonden omtales med navn, mens sauene oppgis som et antall, og ulven konsekvent omtales som ”ulven”. Omtalen av ”ulven” har mytologiske undertoner – noe som passer godt med vår allmenne oppfatning av ulven som et vesen (inkarnasjonen av det onde, osv.) med enorm kulturell kraft. Det er dette dyret som symboliserer de store rovdyrene i landet vårt. Folk flest er antagelig ikke klar over at de andre rovdyrene – bjørn, jerv og gaupe (noen år også kongeørn) – står for langt større skader på husdyr enn ulven gjør.

Det er ulven som et hatobjekt nummer én. I manges bevissthet står den ikke bare som representant for rovdyrene – det ville, utemmede – men også for myndighetenes distriktspolitikk generelt og landbrukspolitikk spesielt. Det er ikke lett å være sauebonde i 2010, eller å drive gårdsbruk i liten skala. Mange gir opp. Det underliggende problemet i rovdyrstriden er den pågående strukturrasjonaliseringen, som kort sagt går ut på at myndighetenes rammebetingelser bevisst er slik utformet at det ikke skal lønne seg å drive smått. Her må også forbrukerne kjenne sitt ansvar: Å ha lavpris som eneste kriterium for mat bidrar ikke til etableringen av sunn husdyrkultur. En av konsekvensene er at det blir stadig flere dyr å passe på for hver bonde. Dét er det verste som kan skje. Vi trenger flere hender i norsk landbruk, ikke færre!

Under slike omstendigheter er det at ulven har blitt syndebukk. Det er da ikke overraskende at krav om fellingstillatelse (i Vest-Agder) har blitt reist og gitt så fort noen sauer ble ”tatt av ulven”. Men hva sier dette om den sørlandske mentaliteten? Er virkelig Dyreparken det eneste stedet vi vil tolerere tilstedeværelsen av ulv – på utstilling? Ulven var overalt i landet vårt, inntil en intensiv utrydningskampanje fra 1840-årene av bidro til at den snart var fortrengt til nord. I dag opererer norske myndigheter med et forvaltningsområde som er så lite på det smaleste at det er lattervekkende naivt å forvente at alle ulver skal holde seg innenfor vårt administrativt oppmerkede område. Fenomenologisk sett er det ikke noe merkelig ved at sauebønder synes at ulven ikke hører hjemme i norsk natur – den har jo vært borte i generasjoner. Men i det lange løp har ulven vært her – med oss.

Et av de grunnleggende problemene i den norske rovdyrdebatten er riften mellom offisiell, vitenskapelig kunnskap på den ene siden og folkelige erfaringer på den andre. Mytologiske forestillinger om ulven er hardlivede, og mang en forvalter har fortvilt over å ikke komme noe sted med informasjonskampanjer. Selv synes jeg at erfaringene og opplevelsene til folk og fe absolutt må frem i lyset. Sauebondens historie er alt gjengitt av Fædrelandsvennen – så la meg nå gjengi ulvens side av saken: Fra ulvens perspektiv er sauen unaturlig tallrik der den forekommer. Knapt noe vilt dyr av sammenlignbart slag forekommer i slike mengder, og i slik utstrekning, som sauen og våre øvrige vante husdyr. Det som har skjedd over store deler av verden de siste århundrene er at husdyrene våre i stadig større grad har overtatt landskapene, og fortrengt ville arter. Dette er i mye større grad tilfelle i tettere befolkede land – i Norge er saken først og fremst den at menneskelige installasjoner (veier, demninger) og aktiviteter har trengt inn nær sagt overalt, til fortrengning for villmark. Ulven er et tilpasningsdyktig dyr, og kan leve også under slike omstendigheter – men bare om vi gir den rom.

Morten Tønnessen, PhD-student ved Universitetet i Tartu

Forskningens formål

[Denne forkortede versjonen stod på trykk i Aftenposten fredag 6. august:]

Forskningens formål
Jeg undrer meg over mangelen på kritisk refleksjon om forskningens hensikt. At alle vil ha mer til eget felt er ingen overraskelse. Forsker-Norges problem er at grunnforskningen har svært trange kår. Michael Polanyi talte om ”vitenskapens republikk” som et felt med overlappende kompetanser. Dagens forsker-Norge overlapper vel så mye med myndighets- og næringsinteresser som med fagfeller. Anvendt vitenskaps dominans – den burde vi diskutere, for den har gitt oss et forskerklima hvor alt må rettferdiggjøres med henvisning til produkt- og politikkutvikling.
Det finnes utallige eksempler på forskning som dersom den leder til resultater vil føre til ytterligere press på ressurser og naturarealer her hjemme og ute. I denne sammenhengen satser staten typisk på alle hester – på problemenes årsak, og så i andre omgang på deres løsning. Summen av innovasjon og reparasjonstiltak blir et stadig omdefinert problemfelt – gamle problemer som stadig hurtigere omsettes i atter nye samfunnsproblemer.

Morten Tønnessen
Forsker ved Universitetet i Tartu

[Slik lød den opprinnelige teksten jeg sendte inn:]

Forskningens formål
Debatten om forskningens kår raser videre, som alltid med fokus på den totale satsningen målt i kroner og øre. Jeg undrer meg over mangelen på kritisk refleksjon om forskningens hensikt. At alle vil ha mer til eget felt er ingen overraskelse, det er en naturlig følge av den allmenne interessekampen i vårt nytteorienterte samfunn.
Forsker-Norges problem er at grunnforskningen har svært trange kår. Mesteparten av tilgjengelige midler gis til næringsrettet forskning, forskning knyttet opp mot statens politikk og toppstyrte prosjekter. Forsker og filosof Michael Polanyi talte om ”vitenskapens republikk” som et felt med overlappende kompetanser. Dagens forsker-Norge overlapper vel så mye med myndighets- og næringsinteresser som med fagfeller. Anvendt vitenskaps dominans – den burde vi diskutere, for den har gitt oss et forskerklima hvor alt må rettferdiggjøres med henvisning til produkt- og politikkutvikling.
Hva tror du ville gavne samfunnet mest, spurte jeg en professor i semiotikk – om utvalgte forskningsfelt fikk mer midler, eller om utvalgte forskningsfelt som kanskje skader samfunnet snarere enn å tjene det ble luket bort? Verken han eller jeg var i tvil om svaret. Det finnes utallige eksempler på forskningsprosjekter som dersom de leder til resultater bare vil føre til ytterligere press på ressurser og naturarealer her hjemme og ute. I denne sammenhengen satser staten typisk på alle hester – på problemenes årsak, og så i andre omgang på deres forhåpentlige løsning. Summen av ”innovasjon” og ”reparasjonstiltak” blir et stadig omdefinert problemfelt – gamle problemer som stadig hurtigere omsettes i atter nye samfunnsproblemer.
Utslag på BNP-veksten (”verdiskaping”, som det så vakkert heter) er ikke noe godt mål for prioritering mellom ulike forskningsfelt. Riktignok behøver forsker-Norge nye verdier – men da taler vi om en helhetlig selvforståelse, ikke om klingende mynt.

Morten Tønnessen
Innehaver av Spør Filosofen, og forsker (Universitetet i Tartu)

Ulven på Sørlandet

Fredag sendte jeg en kronikk med tittelen "Ulven på Sørlandet" til Fædrelandsvennen, som en reaksjon på førstesideoppslaget dagen før ("Ulven herjet /i saueflokken hans/").