Det var som om keiseren var på besøk.
Paralleller ble trukket til verdenshistoriske talere som Romerrikets Cicero.
Fra "sidelinjen" (the sideline) lød naive ungpikerop, fra Jagland til Stanghelle.
Hvilken bragd! I fredspristalen ble forskjellen mellom "krig" og "fred" opphevet, jubler kommentatorene.
En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.
Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.
Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.
Og mens Obama nevnte "krig" flere ganger enn "fred", og skålte for Nobel, og SP-Trygve ble avvist av Michelle, mens Barack fikk svingt seg, før han ble gratulert av Rybak, og kortesjen hans på vei mot Gardermoen møtte en bil i motgående kjørefelt, før han endelig vinket farvel ... sitter jeg igjen med en følelse av at Norge ikke er verdig å dele ut fredsprisen (i det minste burde nobelpriskomiteen bestå ikke av tidligere politikere, men representanter for ulike samfunnslag).
Første punkt på dagsorden: Å omdøpe prisens navn til "Nobels pris for fred og krig og sånn".
Paralleller ble trukket til verdenshistoriske talere som Romerrikets Cicero.
Fra "sidelinjen" (the sideline) lød naive ungpikerop, fra Jagland til Stanghelle.
Hvilken bragd! I fredspristalen ble forskjellen mellom "krig" og "fred" opphevet, jubler kommentatorene.
En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.
Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.
Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.
Og mens Obama nevnte "krig" flere ganger enn "fred", og skålte for Nobel, og SP-Trygve ble avvist av Michelle, mens Barack fikk svingt seg, før han ble gratulert av Rybak, og kortesjen hans på vei mot Gardermoen møtte en bil i motgående kjørefelt, før han endelig vinket farvel ... sitter jeg igjen med en følelse av at Norge ikke er verdig å dele ut fredsprisen (i det minste burde nobelpriskomiteen bestå ikke av tidligere politikere, men representanter for ulike samfunnslag).
Første punkt på dagsorden: Å omdøpe prisens navn til "Nobels pris for fred og krig og sånn".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar