Tekst fra Jørund Aase Falkenbergs kunstutstilling: "Utenfor sirkelen"

[Denne teksten er skrevet på oppdrag fra kunstneren Jørund Aase Falkenberg, og inngår i hans kunstutstilling "Utenfor sirkelen", som 6. mars til 15. juni vises på MUST - Stavanger Museum. Der ligger en bunke. Teksten er også tilgjengelig på kunstnerens hjemmeside (som tekst og i PDF).]

***

Utenfor sirkelen

av Morten Tønnessen

Vår forståelse av dyr har endret seg en hel del siden loven med det megetsigende navnet "Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt" (Indstilling fra Nærings-Commiteen…) ble innført i 1845 (se Søbye, Judin og Rundtom 2004). De første 20 årene etter at denne loven ble innført, ble typisk rundt 200 skuddpremier utbetalt for felling av ulv hvert år, og like mange for felling av bjørn. Så gikk det raskt nedover med skuddpremiene for ulv, siden arten på 1860-tallet ble funksjonelt utryddet i Sør-Norge. Også skuddpremiene for bjørn gikk det sakte nedover med, inntil bjørnen på 1930-tallet var å regne som utryddet. I 1934 er det stille. Ingen skuddpremie utbetalt for felling av ulv, og heller ikke for bjørn, gaupe eller jerv. 130 skuddpremier for felling av ørn, 114 for hubro og 423 for hønsehauk er alt som utbetales (Statistisk Sentralbyrå 2003).

I 1992 ble Grunnlovens § 110 b formulert (Kongeriget Norges Grundlov):

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.

Selv om ordlyden er banebrytende i grenselandet mellom norsk miljøetikk og juss, er perspektivet tydelig antroposentrisk (dvs. menneskesentrert). Med «Enhver» menes åpenbart «ethvert menneske» – det er altså kongerikets tobente, haleløse skapninger som har rett til et levelig miljø, ikke andre vesener. Og samme rett gjelder etterslekten til dagens mennesker, altså fremtidige generasjoner av mennesker.

Dyrevelferdsloven, som ble vedtatt i 2009, går et skritt lenger. Her heter det i § 3. Generelt om behandling av dyr: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Dyrs egenverdi er altså utvetydig slått fast i gjeldende norsk lovverk. Og likevel er det en formulering som skurrer: Dyr skal nemlig «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger» (min utheving). Spørsmålet blir da: Hvilke påkjenninger og belastninger er det nødvendig at dyr skal gjennomleve – for vår skyld?

Uheldigvis er det slik at dyrs beskyttelse i lov- og regelverk blir svakere jo mer konkret plan vi beveger oss inn på. Og dermed gir f.eks. detaljerte forskrifter vesentlig dårligere rettslig beskyttelse enn Dyrevelferdslovens prinsipielle påpekning av alle dyrs egenverdi. I Forskrift om hold av høns og kalkun, som trådte i kraft i 2006 og sist ble endret i 2013, heter det for eksempel at «[v]erpehøns i løsdrift skal ha [..] maksimum ni dyr pr. m² bruksareal som er tilgjengelig for dyra. Bruksarealet skal ha en bredde på minst 30 cm og frihøyden skal være minst 45 cm. Gulvhellingen skal være mindre enn 14%». Tilsvarende bestemmes lovlig tetthet for slaktekylling normalt til 33 kg/m².

Denne tendensen til å måle dyr i antall hoder og antall kilo har en lang forhistorie. Dyr var vel noe av det aller første vi begynte å telle, og holde regnskap over, og var i den forstand deltakende i noen av de aller første nedtegninger utført av den menneskelige hånd. Ulike kategorier av bruksdyr er sentrale i samfunnslivet den dag i dag (se Sollund, Tønnessen og Larsen 2013). Bruksdyrenes kulturhistorie ser vi også innrisset i landskap verden rundt, illustrert ved det globale, sammenfattende faktum at en tidel av denne planetens landjord ble brukt til å frembringe menneskeføde i år 1700, og rundt en tredel av landjorda i dag (for mer om dette og lignende tematikk, se Tønnessen 2013a). Og da dreier det seg ofte om den mest fruktbare jorden.

Fakta som dette er belegg for at vi i dag befinner oss i tidsepoken Antropocen (se Sollund, Tønnessen og Larsen 2013 samt Tønnessen 2013a), den geologiske æraen da mennesket har virket som en kraft på linje med naturkreftene. Fra rovviltforvaltning via landbrukspolitikk til globale klimaendringer dominerer vi verdens landskaper, og påvirker livsvilkårene til så å si alt som lever. Begrepet spesiesisme, eller artsdiskriminering, må ses i dette humanøkologiske perspektivet. Det er i kraft av vår nåværende økologiske dominans at vår systematiske diskriminering av „skadedyr“ og dyr vi ikke har noen bruk for får virkelig betydning.

Tradisjonelt har dyr blitt ansett som eiendom. Det innebærer en objektifisering – en degradering av livskraftige subjekter til rene objekter, midler satt til å tjene våre formål. I dagens lovverk kiver dette nytteperspektivet med nymotens tanker om egenverdi. Generelt kan vi si at objektifisering innebærer en slags ekskludering fra det gode selskap. Og det er ikke all ekskludering som er like enkel å få øye på. Når vi tenker på dyr, så hender det ofte at fisk og insekter – det mest tallrike dyreslaget – utelukkes fra samtalen, fordi de er så annerledes i forhold til det vi regner som det typiske dyret.

Innen bevaringsbiologi snakkes det om „karismatiske flaggskipsarter“ som f.eks. tigre og pandaer – iøynefallende dyr som det er lett å få sympati med. Mens mange mener slike dyr kan fungere som spydspisser i kampen for bevaring av dyrisk mangfold i naturen, blir vektleggingen av dem av andre kritisert for å være tilfeldig i den store sammenhengen. For hva med de mindre iøynefallende dyrene, er ikke de like viktige økologisk sett? Har ikke de samme rett til å leve?

En annen type eksklusjon ser vi i virksomhet i norske partiprogrammer (se Tønnessen 2013b). Generelt er „fisk“ nevnt like ofte som „dyr“ i disse programmene, og det skyldes selvsagt at fiskerinæringen er økonomisk viktig her i landet. I denne sammenhengen er det alle andre dyr enn fisk som er ekskludert fra diskursen – med mindre de da er økonomisk viktige (husdyr, reinsdyr) eller kan settes i forbindelse med dyr som er økonomisk viktige (store rovpattedyr – som Senterpartiet interessant nok nevner flere ganger enn de omtaler husdyr). Det er i denne sammenhengen informativt at mens «fisk» nevnes i alt 314 ganger i norske partiprogrammer for perioden 2013-2017, så nevnes «fugl» kun én gang hver av KrF, SP og SV, og overhodet ikke av de andre partiene – altså i alt 3 ganger. Men «fisk» omtales nesten utelukkende i betydningen fiske og fiskeri som en næringsgren som forvaltes av offentlige myndigheter. Begrepet „fiskerettigheter“ er faktisk brukt i Arbeiderpartiets program – men ordet viser ikke til fiskens rettigheter, men til menneskers rett til å fiske. Fisk som følende vesener er det nesten aldri tale om, det er fisken som produkt og fisket som fritidssyssel vi finner i partiprogrammene. Og dermed er i grunn også fisken som erfarende vesen ekskludert fra den politiske diskursen.

Også når det gjelder menneskeverd har mange gjennom tidene blitt ekskludert fra samtalen. Menneskerettighetene er en relativt ny oppfinnelse, og den likeverdstanken vi i dag regner som en selvfølge har ikke lenge blitt betraktet på denne måten. Først i 1994 ble det tatt inn i Grunnloven (§ 110 c) at «[d]et paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne», og ennå er det sentrale menneskerettigheter som ikke direkte sikres i Grunnloven. Det lovmessige grunnlaget for menneskeverdet er med andre ord ennå under utvikling.

Filosofihistorien er på dette punktet opplysende, om ikke direkte pen. Antikkens greske filosofer omtalte generelt ikke-grekere som barbarer, de regnet seg kort fortalt som verdens eneste siviliserte kultur. Aristoteles, som mente at noen mennesker har slavenatur og dermed er født til å være slaver, mente for øvrig at kvinner ikke hadde sjel i samme grad som mannen, som jo i mye større grad var et fornuftsvesen. Det siste var Immanuel Kant enig i, omtrent 2.100 år senere – når han snakket om rasjonelle vesener og hva som er mulig for slike, da siktet han i hovedsak til menn. Som sagt: Likeverdstanken slik vi i dag forstår den har ingen lang historie.

Den nålevende etikeren Peter Singer (2009) er kjent for å ha argumentert for dyreetikk ved å sammenstille spesiesisme med rasisme og sexisme. Her er det altså tale om urettmessig diskriminering på grunnlag av henholdsvis artstilhørighet, rase/etnisitet og kjønn. Utgangspunktet til Singer er at hvis to vesener har sammenlignbare evner, så har de samme etiske krav på god behandling. Mennesker av ulike slag er i det store og hele ganske likt utstyrt når det gjelder f.eks. intellekt og følelsesliv, og derfor er det galt å systematisk diskriminere kvinner, eller å diskriminere på grunnlag av rase/etnisitet. Og på samme måte er det etisk galt å behandle dyr systematisk dårligere enn mennesker i de tilfellene hvor de er likt utstyrt – f.eks. hva angår føleevne, evnen til å føle smerte og velbehag. Singer er i grunn optimistisk med tanke på menneskets muligheter, og ser på dyrevernbevegelsens kamp som en forlengelse av kampen mot rasisme og sexisme. Den historiske utviklingen i retning av økt respekt for mennesker uavhengig av deres etnisitet og kjønn vil og bør ifølge Singer fortsette med nyvunnen respekt for følende vesener uavhengig av hvilken art de tilhører. Slik utvides sirkelen som omkranser det gode selskap skritt for skritt.

Singer bygger på en annen etiker innen samme tradisjon (utilitarismen eller nytteetikken), briten Jeremy Bentham (1970 [1789]), som er kjent for å ha slått fast at det som betyr noe i moralsk sammenheng ikke er om en har et språk, eller om en er et fornuftsvesen, men om en har føleevne. Singers tilnærming er likevel bare en av flere mulige tilnærminger innen filosofisk etikk som alle har det til felles at de er eksempler på moralsk ekstensjonisme (for en oversikt, se Gamlund 2013), som innebærer forsøk på å utvide sirkelen for moralsk status fra mennesker til ikke-mennesker. Dette skjer ved at man tar utgangspunkt i trekk ved mennesket som er klassiske i den forstand at de er allment anerkjente, og så leter etter lignende trekk ved f.eks. dyr.

Et gjennomgående motargument mot en del slike eksempler på miljø- og dyreetikk er at dyr etter noens mening ikke kan ha rettigheter dersom de ikke kan ha plikter. Denne typen etikk, som altså ikke er så åpen for å endre synet på dyrs moralske status, insisterer på at det bare gir mening å snakke om rettigheter i sammenheng med motsvarende plikter. I denne leiren ser Kant (2007) ut til å høre hjemme – han mente at vi ikke kan ha direkte plikter overfor dyr, siden de ifølge ham ikke var rasjonelle og dermed ikke kunne ha plikter ovenfor oss. Han mente likevel at vi bør være noenlunde humane mot dyr, fordi grusomhet ovenfor dyr vil gjøre oss til dårligere mennesker og ødelegge vår humanitet.

For Kant – og for Descartes – var mennesket vesensforskjellig fra dyrene. Men at vi har noe dypt og fundamentalt til felles med andre dyr, det ser vi blant annet når vi sammenligner menneskelige embryoer med embryoer av alt fra gris til kylling. Vi er så like, i starten – grunnformen vår er mer eller mindre den samme. Og likevel er vi unike alle som en. Å se enheten i alt liv, det var noe av grunntanken til Arne Næss (1976), den norske filosofen som uten sammenligning har bidratt mest til internasjonal miljøetikk og -filosofi. En av hans følgesvenner, den amerikanske fenomenologen David Abram, snakker om at vi er mer-enn-menneskelige (1997), og at redningen ligger i å bli mer dyriske (2010). I alle tilfelle er det i dag bred vitenskapelig enighet om at en rekke dyr har bevissthet, og føleevne – og (hold deg fast) følelser. De siste årtiene har vi lært svært mye om dyrs mentale og sosiale liv. På bakgrunn av dette kan man med god grunn spørre om ikke filosofenes verdensbilde så langt har vært utillatelig uinformert – i hvert fall i den grad våre verdensbilder utelukkende har tatt for seg den menneskelige formen for intelligens. Ethvert urfolk vet jo at det er en livsnødvendighet å lære av dyrene, og opparbeide seg noe av den kunnskapen de besitter. Hvordan skal vi ellers klare oss, i det lange løp?

René Descartes ville vel ha snudd seg i graven om han hørte slikt snakk. Descartes mente jo at når et dyr tilsynelatende skriker av smerte, så er det egentlig bare maskineriet som knirker. For dyrekropper, de var jo bare ren utstrekning, ren materie – i likhet med menneskekroppen, for så vidt. Men i motsetning til dyrene var mennesket ifølge Descartes en borger av to verdener – den materielle verden, og den immaterielle, åndelige. Mennesket alene hadde sjel, mente han. En annen franskmann, Maurice Merleau-Ponty (1962 [1945]), gjennomførte på sin side et varig og innflytelsesrikt perspektivskifte da han proklamerte at det er kroppen som er det erfarende subjektet – ikke bevisstheten. Og hvis mennesker har en kropp som er fylt med og omgitt av betydning, ja om vi er fullt og helt og positivt forstått kroppslige vesener – da er vi vel nærmere dyrene igjen? Selv om også dyrene i dag kan tilkjennes varianter av rasjonalitet (se Hessen 2013).

Men det er ikke helt problemfritt å være dyrevenn – eller det er i alle fall ikke alltid lett, intellektuelt betraktet. Økolingvisten Arran Stibbe (2012) har i en utmerket bok beskrevet svakhetene ikke bare ved kjøttindustriens objektiviserende diskurs, men også ved miljø- og dyreverneres talemåter. Han mener for eksempel at bevaringsbiologiens fremste forsvarere, som WWF, i for stor grad lar alminnelige dyr drukne i oppmerksomheten som rettes mot de nevnte karismatiske flaggskipsartene. Hvordan kan de usette (og de uglesette) komme til syne?

Problemene med å omtale dyr på en genuin og treffende måte har blant annet å gjøre med dyrenes lange og omfattende kulturhistorie. I uminnelige tider har vi sammenlignet oss med dyr, til tider så vi rent gikk i ett med dem. Særlig dypt sitter mytologiske forestillinger, som Fenrisulven som ifølge norrøn mytologi ved tidenes ende skal sluke hele verden, eller bibelske forestillinger om alt fra gjetere og saueflokker til paradisiske forhold mellom rovdyr og beitedyr.

Enten dyret blir fremstilt som det radikale andre eller som noen vi kan forholde oss til og føle fellesskap med, går det å beskrive dyr i populærkulturen ofte, om ikke alltid, indirekte ut på å beskrive oss selv. Vår identitet som mennesker er nært knyttet til dyrs identitet, enten disse er regnet som ett og det samme eller definert i motsetning til hverandre. Enten «mennesket» (nærmere bestemt vår underart Homo sapiens sapiens) fremstiller seg selv som et dyr eller et ikke-dyr, som et overlegent dyr eller som «ikke fra denne verden», som et immanent, rotfestet vesen som er del av naturen eller som en transcendent skapning som er usammenlignbar med alt annet liv, så er refleksjon over våre forestillinger om dyr til syvende og sist selvrefleksjon. (Tønnessen og Tüür 2014: 7, min oversettelse)

Som vi har sett er spesiesismen – diskriminering av dyr på grunnlag av artstilhørighet – dypt rotfestet også i norsk sammenheng. Vi bruker for en stor del dyr som ressurser, unntaksvis til fornøyelse og selskap. Det er kanskje altfor selvsagt for oss at det gir god mening å prioritere mennesker fremfor andre vesener, siden vi er så intelligente og følsomme vesener, med selvbevissthet, tidsforståelse, evne til å være klar over andres opplevelser og ønsker osv. Er det da noe rart at dyr oftest kommer i andre rekke? Økologen Tormod Vaaland Burkey (2013) har i sitt bokkapittel «En annen verdensanskuelse er mulig» en tankevekkende vri på dette spørsmålet. I et avsnitt med tittelen «Hva om vi ikke var «nummer 1»?» begir han seg ut på et tankeeksperiment. Burkey begynner med å påpeke at det kanskje ikke er mer enn 12.000 år siden vi – Homo sapiens – delte Jorden med en annen menneskeart. At det i dag er én menneskehet, og ikke f.eks. to eller tre, beskriver han som en evolusjonær tilfeldighet.

Et første spørsmål er derfor hvordan vi ville sett på spesiesisme om vi hadde levd, si, for 20.000 år siden, da flere menneskearter befolket Jorden. Ville vi da stått sammen med denne andre menneskearten, i tykt og tynt? Eller ville vi ha forstått overlegenhet og likeverd på en helt annen måte? Tankeeksperimentet til Burkey er som følger (s. 356):

Hva om utviklingshistorien hadde gått litt annerledes, slik at vi i dag delte kloden med en eller flere arter som var likere oss, eller kanskje til og med uomtvistelig overgikk oss, sosialt, intellektuelt, emosjonelt og/eller teknologisk? Hvor ville vi stått hvis vi bare hadde vært nummer to, eller tre, i intelligens, bevissthet, språkmektighet, selvbevissthet og makt? Ville vi fortsatt opphøyd disse egenskapene til selve målestokken eller skilletegnet for verdi eller etisk betraktning?

Dette tankeeksperimentet kaster nytt lys også over parallellen mellom spesiesisme og rasisme. For hva nå om denne andre menneskearten, som altså var oss overlegen, hadde argumentert for sitt menneskeverd akkurat slik vi i dag argumenterer for vårt – nemlig på bekostning av andres verd? Ville vi ikke kalt dem rasister?

Litteratur

Abram, David 1997. The Spell of the Sensuous. Perception and Language in a More-Than-Human World. New York: Vintage Books.

— Abram, David 2010. Becoming Animal: An Earthly Cosmology. New York: Pantheon Books.

Bentham, Jeremy 1970 [1789]. Introduction to the Principles of Morals and Legislation. London: Methuen.

Burkey, Tormod Vaaland 2013. En annen verdensanskuelse er mulig. I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 351-372.

Forskrift om hold av høns og kalkun. Lovdata.

Gamlund, Espen 2013. Etiske perspektiver på dyr og natur. I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 327–350. 

Hessen, Dag 2013. Hvor unikt er mennesket? I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 55–76. 

Indstilling fra Nærings-Commiteen No.1 til Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt. 1845, den 13. Juni, No. 278.

Kant, Immanuel 2007. We Have No Duties to Animals. I Shafer-Landau, Russ (red.), Ethical Theory: An Anthology (Oxford 2007: Blackwell, s. 395-396.

Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, sist endret 21. Mai 2012. Lovdata.

Lov om dyrevelferd. Lovdata.

Merleau-Ponty, Maurice 1962 [1945]. Phenomenology of Perception. Oversatt av Colin Smith. London: Routledge & Kegan Paul.

Næss, Arne 1976. Økologi, samfunn og livsstil (5. utgave). Oslo/Bergen/Tromsø: Universitetsforlaget.

Singer, Peter 2009. Animal Liberation (Updated Edition). New York: Harper Perennial.

Sollund, Ragnhild, Morten Tønnessen og Guri Larsen (red.) 2013. Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder. Oslo: Spartacus Forlag/Scandinavian Academic Press.

Sollund, Ragnhild, Morten Tønnessen og Guri Larsen 2013. Introduksjon: Fra bruksdyr til dyreverd. I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 9–36.

Statistisk Sentralbyrå 2003. Rovdyr skutt 1846-2003. Tilgjengelig på nett: http://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/tab-2000-10-18-01.html.

Stibbe, Arran 2012. Animals Erased: Discourse, Ecology, and Reconnection with the Natural World. Middletown, Connecticut: Wesleyan University Press.

Søbye, Espen, Madli Irene Judin og Terje Olav Rundtom 2004. Tallenes fortellinger: Rovdyrstatistikk 1846–2004 – Fra skuddpremier til fredning og irregulær avgang. Statistisk sentralbyrå.

Tønnessen, Morten 2013a. Menneskeveldet. I Sollund, Tønnessen og Larsen (red.) 2013, s. 37–56. 

Tønnessen, Morten 2013b. Analyse av partiprogrammer for 2013-2017. Rapport utarbeidet for Dyreetikkonferansen 2013. Tilgjengelig på nett: http://dyreetikkonferansen.no/wp-content/uploads/2013/08/Analyse-av-partiprogrammer_DEK2013.pdf.

Tønnessen, Morten og Kadri Tüür 2014. The semiotics of animal representations. Introduction. I Tüür, Kadri og Morten Tønnessen (red.) 2014, The Semiotics of Animal Representations (Amsterdam/New York: Rodopi), s. 7-30.

Morten Tønnessen (f. 1976) er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger, og leder av Minding Animals Norge. Han er videre medredaktør for tidsskriftet Biosemiotics og norsk prosjektleder for forskningsprosjektet «Dyr i landskap i endring» (EEA Norway Grants EMP151). Tønnessen har en akademisk blogg (http://utopianrealism.blogspot.no/) og en politisk (http://utopiskrealisme.blogspot.no/), samt nettstedet http://spørfilosofen.no

Saken om valgt/tilsatt rektor ved UiS: Eksempel på manglende åpenhet

Følgende tekst er mitt innlegg i en pågående diskusjon på UiS sine nettsider med utgangspunkt i et styreseminar hvor tema var en alternativ styreform med ansatt i stedet for valgt rektor. Diskusjonen ble startet av fast styremedlem Bjørn Kvalsvik Nicolaysen.

Eksempel på manglende åpenhet

 

Universitetsdirektør John Møst skriver: "Styreseminaret var for styret, og interne drøftinger av dette slaget vert ikkje rapportert ut. Det har vore vanleg praksis i mange år."

 

Som 2. varamedlem i UiS-styret, for midlertidig ansatte, vil jeg fremheve at jeg mener direktøren burde innta en mer liberal holdning når det gjelder deling av informasjon - og en mer restriktiv linje ift. hvor ofte dokumenter unntas offentlighet.

 

Grunnlagsdokumentet for styreseminaret er verken offentliggjort (på nett, som saksforberedelser til styremøter) eller unntatt offentlighet, og kommer slik sett i en gråsone. Ansatte og studenter bør uansett ha rett til kjennskap til hva styret arbeider med når det dreier seg om såpass viktige strategiske diskusjoner.

 

21.02.2014

Morten Tønnessen

Norge har IKKE tatt flest gullmedaljer gjennom tidene i vinter-OL

Det hevdes fra flere hold at Norge er det landet som har tatt flest gull i vinter-OL gjennom tidene. 

Den historiske medaljestatistikken er tilgjengelig på sidene til Sotsji-OL (velg "All games" i menyen). Der troner Norge riktignok på topp med 107 gull, mens USA er på 2. plass med 87 gull og USSR på 3. plass med 78 gull. Men vent nå litt - USSR, Sovjetsamveldet? Joda, de er altså på 3. plass, mens Russian Federation er på 12. plass med 36 gull. Legger man med litt godvilje disse to sammen, så har Russland/Sovjet tatt 114 gull - altså 7 flere enn Norge.

Men Russland/Sovjet troner ikke helt på toppen. Lenger nede på listen finner vi nemlig Tyskland, som med 68 gull sikrer seg en 4. plass. Videre er Øst-Tyskland (GDR = German Democratic Republic) på 10. plass med 39 gull, mens Vest-Tyskland (FRG = Federal Republic of Germany) med 13 gull er på en 16. plass. Og det stopper ikke der. På 21. plass, med 8 gull, finner vi "Olympic Unified Team of Germany", som deltok i 1956-1964. Legger vi sammen alle disse, så har Tyskland ialt tatt 128 gull - dvs. 21 flere enn Norge.

Den reelle statistikken over gullmedaljer i vinter-OL ser med andre ord slik ut:

1. Tyskland: 128 gull

2. Sovjet/Russland: 114 gull

3. Norge: 107 gull

Vidunderlige nye SpørFilosofen.no

Jeg har oppdatert SpørFilosofen.no, mitt kommersielle alter ego. Oppdateringer inkluderer nye bilder (nå fra fotostudio - Depui), forretningsideer (utvidet), foredrag (forenklet og endret) og høytlesning (fjernet/flyttet til forretningsideer).

Plagiat fra Aftenposten: "Hvem kan stanse Hillary?"

Og i dag gjør de det igjen ("Hvem kan stanse Hillary?"): Skriver av en sak fra Time (koker suppe på spiker). I akademia kaller vi sånt plagiat.

Se Times sak her: Can anybody stop Hillary?

Billigste måten å redde verden på

Verden kan reddes vesentlig billigere på Mars, uttaler Stoltenberg.

Mest leste dokumenter på Scribd

[Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism].

It's been a while since I've posted statistics about my Scribd page, where there are as of now 43 documents from my hand. As of today these documents have a total of 46,121 views, which means that on average each document has had more than 1,000 views. I have 19 followers and 36 likes.

Ranked by number of reads, this is those with at least 1,000 reads as of today:

1. Utopisk Realisme 2009: 3,759 reads

2. Utopisk Realisme 2010: 2,990 reads

3. The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth: 2,587 reads

4. Utopian Realism 2009: 1,775 reads

5. Om fluer og filosofi [interview with Arne Næss]: 1,699 reads

6. Historieløst om klima: 1,582 reads

7. Utopian Realism 2010: 1,486 reads

8. Steps to a semiotics of being (PPT): 1,314 reads

9. The bio-translator - interview with biosemiotician Kalevi Kull: 1,189 reads

10. Burlesk vitenskapsparodi: 1,123 reads

11. Program Zoosemiotics and animal representations: 1,110 reads 

12. Umwelt transition: Uexküllian phenomenology - research plan: 1,023 reads

13. Tidsvitne omslag [book cover]: 1,010 reads

14. 20 års moratorium mot oljeleting: 1,008 reads

The latest version of my CV, posted in February 2013, has 944 reads. Latest online version of my bibliography, posted February 2012, has 933 reads.

Some 2 years ago only 7 documents had more than 1,000 reads (but note that some versions of my CV and bibliography may reach 1,000 + and then be removed when updated). My blog collection for 2009 for Utopisk Realisme is leading now as then, attracting close to 1,000 reads per year. The most read academic article, The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth, has in comparison had only 600 reads the last couple of years combined. The bio-translator - interview with biosemiotician Kalevi Kull has had close to 800 views the last 2 years, Om fluer og filosofi [interview with Arne Næss] only 2-300.

See also:

Most read at Scribd (February 2012

Uten petroleumsforskning stopper Norge - sier Høyre

Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism:

In today's Aftenposten (Norway's biggest daily), members of parliament (the Conservatives) Siri A. Meling and Kristin Vinje responds to my chronicle "Hva slags forskning er etisk forsvarlig?" [What kind(s) of research is ethically justifiable?], which was published Monday December 2nd, with a Letter to the editor entitled «Uten petroleumsforskning stopper Norge» [Without petroleum research, Norway stops]. The two parliamentarians claim that petroleum research is not problematic in ethical terms, and that the petroleum sector benefits both the poor and the (Norwegian) rich. 

Podcast fra intervju/debatt på Radio Nova om petroleumsforskning

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:

Wednesday this week, following my chronicle in the Norwegian daily Aftenposten, "Hva slags forskning er etisk forsvarlig?" [What kind(s) of research is ethically justifiable?], I was interviewed by Radio Nova, Oslo's student radio. More specifically, I discussed the student organisation's (Studentparlamentets) views on petroleum research conducted by the University of Oslo with Gabrielle Legrand Gjerdset, the head of UiO's student organisation. The interview and/or debate featured in the program "Emneknaggen", a debate program hosted by Adrian Nyhammer Olsen.

Podcasts are available here - including the segment I was involved in: "Studentparlamentet i Oslo får kritikk fra høyere hold grunnet uambisøs holdning til petroleumsforskning" [The student parliament in Oslo is criticised /from someone highly positioned/ for unambitious attitude to petroleum research].

MDG med støtte etter kronikk om petroleumsforskning

Se innlegget "Member of parliament (Green Party) responds to chronicle on petroleum research" i min engelskspråklige blogg Utopian Realism.

Kronikk: "Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden"

Under følger originalteksten til kronikken "Hva slags forskning er etisk forsvarlig?" (publisert i Aftenposten mandag denne uka).

***

Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden

Av Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

 

Universitetene må ta samfunnsansvar og stå imot statens subsidiering av lite fremtidsrettet petroleumsforskning. Deres uavhengighet er i dag truet av samrøre med både stat og næringsliv. 

I kjølvannet av tildelingen av Sofie-prisen til Bill McKibben pågår det en debatt om universitetenes bindinger til petroleumsbransjen. Blant annet har Statoils såkalte «Akademia-avtale» vært i fokus. Dette er bare ett av flere eksempler på forskning i universitetssektoren som er sponset av petroleumsbransjen. At universitetene ønsker å øke den eksterne finansieringen slik at de kan bli mindre avhengige av det statlige basistilskuddet er ikke så merkelig. Og hvem vil vel hoppe over nettopp den bransjen som nå investerer omtrent 200 milliarder kroner i året, dvs. brorparten av norsk næringslivs investeringer overhodet? 

Den generøse ordningen med skatterefusjon av 78 % av oljeselskapenes utgifter til letevirksomhet gjør i denne sammenhengen forskningssamarbeid mellom universitetene og private aktører til en parodi. Ofte legges det til grunn at hver part skal bidra med 50 % av midlene – men siden oljeselskapet får det meste av dette tilbake igjen, blir realiteten at staten betaler 89 % og oljeselskapet selv kun 11 %. Statens nåværende subsidiering av letevirksomhet utgjør kraftig stimuli til utvidelse av den fossile tidsalderen, og gir problematiske føringer for universitetenes forskning på dette området. 

Det er nå allment akseptert – i prinsippet – at mesteparten av de gjenværende fossile ressursene må bli liggende ubrukt dersom vi skal ha rimelig sjanse til å unngå en gjennomsnittlig global økning av temperaturen på mer enn to grader. Dersom våre folkevalgte mener alvor med at vi skal klare å unngå de verste klimascenariene, så må den nevnte TFO-ordningen avvikles. I stedet kunne man etablere en lignende skatterefusjonsordning for investeringer innen fornybar energi. Dette ville også bidra til å dreie universitetenes forskning over fra petroleumsfag til mer fremtidsrettede næringer. Hører dere, Miljøpartiet De Grønne, SV, KrF og Venstre? 

Akademiske utslipp

Hovedproblemet med universitetssektorens petroleumsforskning er at den i stor grad bidrar til en forlengelse av vår tids altfor store klimautslipp. Forskningsmiljøer landet rundt kniver i dag om å få være med på å utvikle metoder for boring langt nord. I fjorårets utgave av den politiske plattformen til Studentparlamentet i Oslo het det: «UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning.» Det var et prisverdig standpunkt. I årets plattform har denne formuleringen falt bort, men noe lignende er kommet med: «Grønn, miljøvennlig og bærekraftig forskning skal alltid prioriteres over forskning på fossilt brensel ved tildelinger av forskningsmidler og forskningsprosjekter.» 

Problematikken rundt petroleumsforskning reiser en rekke forskningsetiske spørsmål: Hva slags forskning er etisk forsvarlig? Hva slags forskning bør vi prioritere, med tanke på samfunnsutviklingen og fremtidsutsiktene? Og hva er universitetenes økologiske fotavtrykk, om vi tar forskningens virkninger med i regnestykket?

Er all forskning av det gode?

Norsk forskningspolitikk reduseres ofte til et spørsmål om hvor stor andel av den totale verdiskapingen man ønsker å bruke til forskning – og så gjelder det å ikke henge etter sammenlignbare land. Om vi kun legger et slikt perspektiv til grunn, så blir statens forskningspolitikk amoralsk – det som teller er da ikke hva det forskes på – hva forskningen vil og gjør – men rett og slett hvor mange kroner som brukes. Etiske vurderinger av varierende kvalitet er rutinemessig inne i bildet på flere fagfelt – men i petroleumsforskningens tilfelle er miljøetiske vurderinger ofte fullstendig fraværende. 

Miljøetikkens fravær på petroleumsfeltet kan tenkes å bunne i to typer habilitetsproblemer som norske universiteter har havnet i: Samrøre med staten, og samrøre med det private næringsliv (i den grad vi har sånt her i landet). Siden staten ved Kunnskapsdepartementet eier universitetene, er deres virksomhet for en stor del bundet opp av føringer derfra. Det gjør det vanskeligere for universitetene å utføre sitt samfunnsoppdrag som kilder til kritikk og samfunnsdebatt. En stiftelsesmodell ville fra et forskningsetisk ståsted være å foretrekke. I Norge er staten så å si altomfattende, og dens lange armer griper dypt inn i både næringsliv og organisasjonsliv. Bedre blir det ikke da av at toneangivende universiteter forsøker å integrere sin virksomhet mest mulig med det lokale næringsliv. Her må også universitetenes delvis frittstående enheter for oppdragsforskning tas med i betraktning.

Universitetene og fremtiden

Hvordan skal universitetene makte å bli kraftfulle stemmer for en samfunnsutvikling som både samfunnet og naturen for øvrig kan nyte godt av? Så langt har jeg vist til problematiske koblinger til både stat og næringsliv. Det problematiske ved disse samarbeidsforholdene er kort sagt ikke at de forekommer, men at de etableres på en ukritisk og ureflektert måte, i den tro at integrasjon med stat og næringsliv er naturlig og bra. Dermed foretas heller ingen særlig utsiling av uønskede samarbeidsforhold – for alt teller likt. Hvordan skal universitetene kunne utføre sitt samfunnsoppdrag som kritiske, uavhengige aktører, hvis disse bindingene skal ligge i bunn? 

Ett aspekt ved dette er at grunnforskningen nedprioriteres til fordel for anvendt forskning, i verdiskapingens og samfunnsnyttens navn. Dermed er universitetenes egeninteresse ubønnhørlig koblet opp mot den norske vekstøkonomiens suksess. Jeg tror at noe av løsningen på problemet med universitetssektorens miljøskadelige bidrag til klimaendringene ligger i å tegne opp fremtidsscenarier for det gode samfunn, og legge opp forskningspolitikken etter disse. Men da må det først bli slutt på universitetenes nåværende fremtidsscenario basert på «business as usual».

Seminar om ulv, sjakal og husdyr på UiS

Programmet for seminaret som finner sted i Stavanger fredag 13. desember omfatter tre foredrag:

• "Beyond dualist explanations: the deep history of domestic animals in human societies" av Kristin Armstrong Oma, Universitetet i Stavanger
• "Cultural exposure to a new mammalian species, golden jackal (Canis aureus). Preliminary results" av Timo Maran, Universitetet i Tartu (Estland)
• "The symbolic construction of the Big Bad Wolf in Contemporary Scandinavia" av Morten Tønnessen, Universitetet i Stavanger

Se program for det åpne halvdagsseminaret, og sammendrag for de tre foredragene, her. Påmelding er mulig for alle interesserte.

arnei100 går snart av nett

Nettsiden arnei100.no, som ble etablert i anledning 100-årsmarkeringen av Arne Næss sin fødsel i januar 2012, går av nett litt over nyttår. Siste sjanse til å besøke siden!

Ulven som symbol - sammendrag av foredrag

Teksten "The symbolic construction of the Big Bad Wolf in contemporary Scandinavia", som er et abstract (sammendrag) for et foredrag jeg skal holde under First Norwegian Research Seminar – Animals in Changing Environments: Cultural mediation and Semiotic Analysis (13. desember – Universitetet i Stavanger), er idag publisert i Minding Animals-bloggen. Påmelding, som er gratis, kan gjøres ved å sende en epost.