Mindre agurktid!

Morgenbladet påpekte sist uke at agurktiden strengt tatt ikke finnes lenger, siden agurk nå dyrkes året rundt, i drivhus. Mer presist må vi vel dermed si at agurktiden nå varer hele året?

Agurken er uansett blitt et egnet symbol for vår sivilisatoriske kamp mot årstidene og alt som lukter av sesongvariasjoner - fra energipolitikken via matpolitikken til transportpolitikk.

Mindre agurktid, nå!

Se ellers siste agurknytt fra VG.

Småpartiene og bloggosfæren - Norges største politiske blogger II

Utopisk realisme skrev nylig om Norges største politiske blogger, målt utfra besøk ifølge Bloggurat. Der toppet Jan Simonsens blogg med knapt 11,000 besøkende på ei uke. Men det er ikke bare brungrumsete "presseklipptjenester" som gjør det bra på nettet. På toppen av Valgprat.nos rangering av de mest populære politiske bloggene topper grønne og liberale blogger. Rangeringen er basert på "tomler opp" og ned tastetrykket av Valgprats besøkende.

Per idag ser topplistene lik ut:

UAVHENGIGE BLOGGER
1. Det Liberale Folkepartiet
2. NHO - Stortingsvalget 2009
3. Hummer og Kanaris

Utopisk realisme er på 4. plass.

VENSTREORIENTERTE BLOGGER
1. Vindheimsbloggen (Miljøpartiet De Grønne)
2. Daniel.Jackson.kz (Rødt)
3. arbeidermakt

HØYREORIENTERTE BLOGGER
1. Liberaleren (Fridemokratene)
2. Bjørn Stærk
3. Det gode liv

I tillegg fører Valgprat.no en toppliste over politiske blogger uavhengig av oppgitt tilknytning (Utopisk realisme er her rangert på 26. plass).
1. Stigovevoll (Stig Ove Voll, Høyre)
2. Mali Steiro Tronsmoen (SU/SV)
3. Det Liberale Folkepartiet

Her er Liberaleren på 4. plass, Kystpartiet på 6. plass.

Alle disse listene fungerer altså slik at det er differansen mellom tomler opp og tomler ned som teller. Iblant er det små marginer, også på toppen. Noen blogger skiller seg imidlertid ut ved å ha uhorvelig mange stemmer både ned og opp. Flest stemmer i alt (enten det er tomler opp eller ned) har følgende blogger, om vi legger sammen de tre listene over uavhengige, venstre- og høyreorienterte:

1. Jan Simonsens blogg 238-423 = 661 (på bunnen av lista over høyreorienterte blogger)
2. Onar Åms lillablogg 271-267 = 538 (9. plass blant Uavhengige)
3. Frp-koden 164-403 = 567 (8. plass blant Venstreorienterte)
4. Liberaleren 249-191 = 440
5. Konservativetenkere 186-214 = 400

Her teller stemmene i den samlede topplisten for seg (de er altså ikke inkludert). Kontroversielle blogger der inkluderer Grenser for politikk (1116 stemmer) og Ivar Johansens nettside (884 stemmer), rangert som henholdsvis nr. 8 og 10 i popularitet.

Religion den nye ideologien?

Konrad - som etter sigende muligens tilhører det ekstreme sentrum, og som forøvrig er en mann, eller kanskje en kvinne, i sin beste alder, eller kanskje litt eldre - fra Konrads tankesmie, har lagt igjen noen vettuge kommentarer til tre ulike innlegg her i Utopisk Realisme. Takk for det. De tre kommentarene viser til mine tre innlegg Skeiv verden: Jan Simonsens blogg, Hitler vs. Stalin: Et falskt valg og (uten sammenligning forøvrig) Jan Simonsen som "blogger", og er selvsagt å finne der. Når jeg likevel finner det verd å skrive denne posten, er det fordi det later til å gå en rød trød gjennom de tre kommentarene, som her gjengis i sin helhet.

Skeiv verden: Jan Simonsens blogg
Ja uigurene er opplagt en nøtt: Hvem skal man være _mest_ mot, kommunistene eller muslimene? "De har ikke fått dyrket sin religion i fred" skriver Simonsen. Pussig, har da aldri har klager over undertrykking av muslimer fra den siden.

---

Hitler vs. Stalin: Et falskt valg
Tankevekkende innlegg om vanskelig spørsmål. Man kan f.eks. telle lik og da er kanskje Stalin et hestehode foran. Bernt Hagtvet (tror jeg det var) skjelnet mellom de to ved å si at Hitlers regime hadde ondskap som _ideologi_ (rasismen/antisemittismen), mens Stalin bedrev myrderier og utsulting uten at dette var et mål i utgangspunktet. Og Hitlers folk bedrev myrderier med industriell systematikk. For ofrene er forskjellen naturlig nok uvesentlig.

Mer interessant er kanskje situasjon pr ca. 1938. På det tidspunktet var Stalins herjinger langt foran Hitlers tilsvarende, og jeg forstår godt at folk på den tiden valgte Hitler foran Stalin. Selv så sent som 1940 var det ikke opplagt at Hitler sto for ondskap (på grunnlag av det man visste da og særlig på bakgrunn av vinterkrigen). Å velge Hitlers side virket nok fornuftig og rimelig på mange, ikke som et valg for nazismen, men som et valg mot Stalin.

---

Jan Simonsen som "blogger"
Det er forstemmende, særlig det nye dogmet på høyresiden om at islam ikke er en religion men en "totalitær ideologi". Ved å definere islam som "ideologi" kan man med et kunstgrep skifte spilleregler, nå blir sammenligningen med nazisme og stalinisme naturlig, mens sammenligning med hinduisme eller protestantisme ikke blir relevant (litt pussig egentlig når vi vet at nazismen i stor grad var et protestantisk fenomen).

Gode poenger!

Ideologienes tid er over, ble det sagt så snart kommunismen liksom falt (bare ikke i Kina, hvor den har inngått i en meget suksessfull symbiose med kapitalismen - samlet om de tre verdige mål for et moderne samfunn: Vekst, vekst og vekst). Så kom 11.9. I USA ble det kanskje mest en avsporing. Her i Norge derimot, her ser vi til daglig skaden i undergrunnen av politisk debatt (slik som 11.9 har blitt utnyttet politisk, må vite - til denne dag). Islam ble gjort til den nye verdensfienden - Sovjets arvtaker i Vestens øyne (ved noen av dem). Å sette likhetstegn mellom en bestemt tolkning av politisk islam (1979-) og islam som religion (med en historie på innpå halvannet tusen år), det er selvsagt like lite representativt som å sette likhetstegn mellom KrF og den romersk-katolske kirke. Ikke desto mindre begås dette kunststykket dag ut og dag inn (det er så man blir lei, grundig lei).

Det er ikke bare innvandringskritikere og islamofobe som kan ha følelsen av å ha mistet sitt land. Slik en konspirasjonsatmosfære er til å bli syk i sjelen av.

Frelse pakistanere?

Vårt Land har i disse dager en debatt om hvorvidt kristen-Norge burde sette mer inn på å misjonere blant pakistanere i Norge, etter at Misjonssambandet sa de vil misjonere blant norske muslimer. Pakistanere flest er som kjent fra en muslimsk bakgrunn, og mange er fortsatt praktiserende muslimer.

"Hvis vi driver misjon i Pakistan," sier professor ved TF Tormod Engelsviken til Vårt Land, "kan vi ikke behandle pakistanere forskjellig i Norge". Mon det? Tolker ikke mange Bibelens misjonsbefaling slik at alle folkeslag må få høre det glade budskap? Å drive misjon i fjerne strøk i Pakistan stiller i så fall i en annen klasse enn å drive misjon på norsk grunn, hvor budskapet er rimelig godt kjent, og lett tilgjengelig.

Deler av debatten i Vårt Land har dreid seg om hvorvidt muslimer er å regne som hedninger - fra et teologisk ståsted (hedninger defineres strengt tatt i Bibelen enten som a) ikke-jøder, eller b) de som verken er kristne (følger Jesus) eller er jøder, påpeker generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon i et debattinnlegg). Muslimer er som kjent ett av Bokens folk, i likhet med kristne og muslimer (og regner Jesus som en profet).

Vårt Lands overskrift her om dagen var lite heldig: "Ingen strategi for å frelse pakistanere". De trenger altså å frelses? De er altså ellers fortapt? Tror ikke muslimske pakistanere på en (og én) Gud (Allah), akkurat som kristne?

Det fundamentale problemet med dette snakket er at de representantene for kristen-Norge som omtaler og betrakter norske muslimer som hedninger, fortapt etc. alt har konkludert på forhånd. De har sett Sannheten, og det er ingenting igjen å diskutere, eller ha noen dialog om. Alt som gjenstår er å frelse de som ennå ikke har sett Sannheten. Mange muslimer mener selvsagt også å ha sett Sannheten - i Muhammed og Koranen. Slik sett stiller denne grupperingen av kristen-Norge på nøyaktig lik linje med "fundamentalistiske muslimer" - "end of discussion".

En mer fruktbar form for kommunikasjon i et multietnisk samfunn enn misjon er religiøs dialog. Det innser kanskje sogneprest Rune Behring i Grønland menighet, som til Vårt Land sier: "- Vi driver ikke direkte misjonering ... det meste foregår på dialogplan". Å snakke om ens tro (eller mangel på sådan) er viktig. Men premisset for en dialog kan ikke være at man alt har sett og tenkt og forstått alt som det er nødvendig å ta inn over seg. Premisset for en dialog må være at man forteller om sin tro, og hører om andres tro, og så ser hvor veien bærer. Noe annet er ikke redelig verken intellektuelt sett eller fra et åndelig ståsted.

Og om man så oppriktig mener å ha sett Sannheten? Ja, så får man være modig nok til å møte et annet menneske - med eller uten tro - på like vilkår. Du taler din sak, så taler jeg min. Vær nå bare trygg i din tro!

På nett: Se Vårt Lands "Verdidebatt", særlig "Forbudt misjon?".

Jan Mayen og oljen

Det gikk sannelig ikke lang tid fra tidligere statssekretær, nåværende oljeanalytiker Hans Henrik Ramm gikk inn for å kartlegge Norges del av sokkelen utenfor Jan Mayen, til regjeringen ved olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fulgte etter. Island var først ute, med de norske selskapene Aker Exploration og Sagex Petroleum blant de interesserte. "Hvis vi skal opprettholde oljeinntektene", sier Riis-Johansen på SPs hjemmeside, "må vi komme i gang med virksomhet i nye områder." Men det var det da: Skal vi virkelig opprettholde oljeinntektene? SPs utspill illustrerer perfekt regjeringens schizofreni i olje- og klimapolitikken. Utspillet om Jan Mayen er likevel overraskende - Natur og Ungdom er tatt på senga, melder NRK.

SV har vært med på å åpne for kartleggingen, skjønt enkelte av partiets miljøpolitikere nå tar til motmæle. Til DN sier partisekretær Silje Schei Tveitdal - tidligere leder i Natur og Ungdom - at partiet er for seismisk datainnsamling, men mot oljeutvinning (- SV mener at miljøverdiene må veie tyngst, ikke minst fordi sjøfuglebestanden er av internasjonal betydning, sier Tveitdal på SVs hjemmeside: Sjøfugl er kanskje grunn god nok til å sette foten ned her, men hva med det større perspektivet?).

Problemet er naturligvis at Norge til dags dato har vært styrt av et eksploratorisk imperativ, som jeg tidligere har skrevet som gjesteskribent i Liberaleren - der vi finner olje, der utvinner vi den. Skal den trenden snus, så må noen få styr på olje- og energiministeren, som synes å dikteres av en blind og automatisert ressursutnyttelse. Dagbladet har på kommentarplass tatt til orde mot oljeutvinning nær Jan Mayen. De omtaler ministerens utspill som enøyd og frykter helt korrekt at åpning av nye områder for oljeleting "sinker omstilling i oljebransjen og utvikling av fornybar energi". De påpeker videre at regjeringen kunne ha satt en miljøstandard ved å gjøre det klart at den ikke vil ha oljeutvinning så langt nord.

Hvordan de rødgrønne skal takle Jan Mayen-debatten og finne et kompromiss skal bli en interessant thriller.

"Når den rødgrønne regjeringen og oljeminister Terje Riis-Johansen nå vil lete etter olje ved Jan Mayen," kommenterer Nationens Kari Gåsvatn, "da er det som en krampetrekning fra en gammeldags, ja, nettopp, fossil verden." I Lofoten forbereder Natur og Ungdom sommerleir med aksjonstrening (full støtte til det!). "Dette er kun et valgkampstunt for Riis-Johansen og Sp", sier Dagsavisen på lederplass - de mener utspillet er ment å gjenvinne stemmer som partiet har tapt i nord på å gå mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen.

Det er fortsatt tilfelle at Norge ikke en eneste gang har funnet olje uten automatisk å utvinne den. Dette er ikke en fri og balansert politikk, men fremstår utfra et større perspektiv som tvangsmessig adferd. Den dagen vi klarer å holde fingrene av fatet, den dagen kan vi snakke om at Norge overhodet tar valg i forhold til forvaltning av oljeressursene (som i størst mulig grad bør bli liggende, ubrukt).

Se ellers mitt innlegg om Kolonimakten Norge. Denne saken illustrerer for alvor hvordan norske besittelser i dag holdes fast ved av hensyn til utsiktene til utvidet ressursutnyttelse. Et stadig ekspanderende imperium, med behov for å suge ut ressurser av stadig nye områder ... er det et slikt Norge vi vil ha?

Den siste olje

Hvor mye av olja vil du og partiet ditt la ligge? Dét er stridsspørsmålet som burde kjennetegne moderne norsk politikk. La børsene skjelve for en klimabevissthet som veit å skille lys fra skitt!

[Opprinnelig skrevet som tekstprøve for spalteforslaget "Ti bud for en ulvetid"]

Kirka har fått ufortjent mye pes for forslaget om å innføre et 5 års moratorium mot oljeleting. Den ideen er det beste politiske forslaget jeg har hørt siden jeg sjøl, utpå seinsommeren i fjor, i bloggen Utopisk realisme foreslo et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann.

Det er rart så lett det er å miste grepet. Paul Chaffey sier i en kommentar til kirkas utspill at dette ikke ville gjøre noe som helst for verdens miljø. Nei, selvsagt ikke – eller vent, hadde ikke dette med klimaet noe med bruk av olje, kull og gass å gjøre? Som jeg sa det i innspillet mitt til Lavutslippsutvalget lar hvor mye av den fossile energien vi tar opp seg måle i antall grader global temperaturøkning. Mange av de som nå rister på hodet av kirkas “uforstand” lider sjøl av en langt verre mangel på perspektiv.

Hvor mye av olja vil du og partiet ditt la ligge? Dét er stridsspørsmålet som burde kjennetegne moderne norsk politikk. Chaffey mener det ville være lettere å forstå kirka om de hadde gått inn for å legge ned all oljeproduksjon i morgen. En talsmann for oljeindustrien sier i et lignende tonelag at olje- og gassindustrien ikke er noe som man bare kan slå av og på. Mon det? Som Magne Lerø, redaktøren for Ukeavisen Ledelse sier, vil verdien til StatoilHydro falle dramatisk om kirkelederne får det som de vil. StatoilHydro vil i tilfelle bli regna som et selskap som halvveis har lagt inn årene.

Jeg tar med glede til orde for en folkebevegelse for å frede norsk kontinentalsokkel – petroleumsfrie soner, det er bare oppvarmingen. Inspirasjon kan vi hente fra Alta-aksjonen og opptakten til Fellesaksjonen mot gasskraftverk. I stedet for “La elva leve!” blir slagordet nå ”La olja ligge!”. Første bud for den ulvetida vi lever i lyder derfor: Du skal gjøre ditt til at StatoilHydro blir nedlagt. La børsene skjelve for en klimabevissthet som veit å skille lys fra skitt!

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

En rekke bloggere og andre som er opptatt av personvern sender i disse dager en klar melding til regjeringen om at de må ta stilling og si nei til EUs Datalagringsdirektiv. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Bloggstafett for personvern – mot datalagringsdirektivet:

(NB! Deltagerlisten oppdateres efterhvert)

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier - og ikke minst regjeringen - sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

• Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2. kandidat - Hordaland Venstre
  Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
  Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
  Vox Populi, Blogger Knut Johannessen
  Virrvarr; Blogger Ida Jackson
  Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
  Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
  Torstein Dahle, Partileder Rødt
  Robert Sørensen, Teknonytt
  Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
  Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
  Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
  Tanketom, Andreas H. Opsvik
  Jon Lien, master på Politisk Økonomi
  Svein Ølnes, It-forsker & bonde
  Stian Skår Ludvigsen, Statistiker - valgprognose
  Bjørn Magne Solvik, blogger
  Vampus, blogger Heidi Nordby Lunde
  Bjørn Stærk, blogger
  Erlend Sand, leder i Europeisk Ungdom
  Bjørge Solli, blogger
  Bjørn Smestad, blogger
  Odd Corner, blogger og Venstremedlem Odd Bovim
  Tredje vei, Unge Venstres valgkampanje 09
  Liberalist? Javisst!
  Pål Hivand, kommunikasjonsrådgiver og blogger
  Linn Beates liberale, Linn Beate Kaald Thoresen, Venstrepolitiker i Oslo, og blogger
  Unkownrebel, blogger
  MortenM, Morten Myksvoll, 2.nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom
  Vindheimbloggen, Jan Bojer Vindheim, De Grønne
  Gisle Hannemyr, forsker IT/informatikk
  Problematisk, blogger Stian Andreassen
  Hjerter i grønt, blogger Øyvind Strømmen, Miljøpartiet De Grønne
  Ungdom mot EU
  Rødt
  Unfiltered perception, blogger Gunnar Roland Tjomlid
  Floken i nettet, blogger Arne Brendmo
  Unge Venstre
  Erling Folkvord, 1. kandidat Rødt Oslo, stortingsvalget
  Verden fra et liberalt konservativt synspunkt, blogger Liberalisten
  Levra, blogger Kjell Thomas Fagerud
  Børge forteller om livet, blogger Børge
  Mads Opheim, Blogger og Leder Sør Trønderlag SU
  Boba.no, blogger Simon Hansen
  Runes blogg
  eBlog, blogger Tore Hoel
  Konrads tankesmie
  Confuse a cat, Einar Bjørshol
  Fata, Blogger
  Jarle på norsk, Blogger
  Hilde-Gunn, Blogger
  Midboee
• From thoughts to text, Tor Håkon Haugen
  
• Utopisk Realisme/Utopian Realism, blogger/filosof Morten Tønnessen

Disse tre er blitt lagt til artikkelen 15.juli:
Simon Olsen (publiserte 14.juli)
Jarle på norsk (publiserte 14.juli)
Andreas Tolf Tolfsen (publiserte 14.juli, på engelsk)

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien.

Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppen mot direktivet og støtte Liberalerens epostkampanje.

Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

“Regjeringa må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Prins Charles om økonomisk vekst

Å satse på økonomisk vekst for å gjøre folk til lags er litt som å pisse i buksa for å holde varmen. Man er god og fornøyd først, men gleden varer ikke lenge. Det viser lykkeforskningen. Og det har kanskje prins Charles, Storbritannias tronarving, forstått. Naturen tåler ikke ubegrenset vekst, sier prins Charles (PlanetArk/Thomson Reuters).

Norske medier er ennå dominert av en lettvint holdning til alt som "lønner seg", "er billig", "gjør deg rik" osv.:

Så billig kan du låne nå (VG)

Oljefondet vokser stadig (Dagbladet)

Dagbladet har som kjent iblant en noe annen vinkling, med fokus på hva DU kan gjøre for DIN helse - som f.eks. å SLANKE regningene dine, se bare her: Feite regninger gjør kvinner feite

Økonomisk vekst har ikke gjort slutt på fattigdom, stress, dårlig helse og sosiale spenninger, påpeker Charles. Han sier nå at jakten på "ubegrenset økonomisk vekst" ikke lar seg opprettholde i lengden, og etterlyser "bærekraftig vekst" i stedet. Prins Charles har lenge vært en forkjemper for miljøvern, særlig økologisk landbruk.

Bærekraftig vekst? Det måtte i tilfelle være en meget lav vekst (kombinert enten med evig befolkningsnedgang eller evig forbedring i teknologi fra et miljøsynspunkt), som jeg har vist i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008).

Se ellers mitt innlegg om Gerd Liv Vallas forslag om å kreve 6-timersdag i stedet for lønnsøkning i lønnsoppgjørene.

Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.

"Vår nåværende modell for fremskritt ble selvsagt ikke utformet for å resultere i all denne ødeleggelsen," sa Charles i foredraget. "Men gitt det overveldende beviset fra så mange kanter, må vi spørre oss om det gir noen gir noen mening lenger, eller om den egner seg til formålet." Skål for det!

Oljefritt Lofoten og Vesterålen

Jeg har sluttet meg til underskriftskampanjen Ja til et oljefritt Lofoten og Vesterålen.

Folkeaksjonen har lansert en underskriftskampanje som skal vare fram til valget av nytt storting, høsten 2009. Selv om beslutningen om oljeboring i Lofoten og Vesterålen ikke tas før i 2010, vil mye kunne bli avgjort allerede på valgnatta. Underskriftene skal derfor overleveres til de partiene som forhandler om regjeringsmakt etter valget i høst.

Underskriftsliste kan skrives ut her, verveark her (man kan også signere på nett - her).

Dersom området åpnes for oljeboring håper jeg Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålen vil ta initiativ til sivil ulydighet.

Se ellers mitt forslag om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann - forklart av undertegnede i bloggen Liberaleren...

Norsk oljepolitikk er styrt av et eksploratorisk imperativ: Der det finnes olje, der skal det utvinnes. Hvorfor leter vi fortsatt etter olje, hvis det virkelig er tilfelle at fossil energi tilhører en fase vi må arbeide oss ut av?

...og støttet av bloggen Grønn i Bergen såvel som Liberaleren ("Nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen?!"). Sistnevnte argumenterer både mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen og for et moratorium mot oljeleting med henvisning til Norges ensidige avhengighet av oljeinntektene, og den effekten oljepengene har på staten.

Ut og kløppe bilskilt!

91,000 risikerer å få skiltet klippet av på grunn av ubetalt årsavgift, melder VG - som i juni rapporterte at 15,000 flere per da risikerte avskilting målt opp mot året før (pga. 107,000 flere registrerte biler). Rundt 100,000 bilister mangler forøvrig lovpålagt ansvarsforsikring.

Her strides anarkisten i meg en smule med miljøverneren. Som frihetlig (og ikkevoldelig) anarkist har jeg ikke sansen for statens tvangsinndrivning av lovpålagte avgifter - uten mulighet for å "mene" noe om den aktuelle avgiften. Som miljøverner skulle jeg imidlertid gjerne ha sett så mange biler som mulig avskiltet og parkert for godt - ut og kleppe skilter!

Det finnes ulike anslag over hvor stor den globale bilparken er - ett anslag oppgir 850 millioner kjøretøy. Bare i USA er det 232 millioner biler, nesten 1 per person (skjønt Kina for øyeblikket har passert USA som største bilmarked målt i antall solgte nye biler). Hva skjer om antallet biler globalt dobles? spør ingeniør-professor Victor Miguel Ponce på nettstedet CarsAndPeople.

I Norge vokste bilparken sterkt (fra 1 bil i 1899, 3 biler i 1902...) inntil midt på 80-tallet, da antallet nådde mer enn halvannen million (se SSB magasinet). Også det siste tiåret har antallet registrerte biler økt med 2-4 prosent årlig. Per i dag er antallet 2,575,000 (og antall biler per 10 nordmenn har siden 1985 økt fra 4 til 5,4).

Ja, det er sannelig rette tiden for å innføre kollektivkort i vrakpant!

- Gjennomsnittsalderen for biler levert inn mot vrakpant varierer forresten med bilmerket, i følgende rekkefølge - eldste først (se figuren til SSB her):

1. Mercedes (ca. 22 år)
2. Chevrolet
3. Volvo
4. Saab
5. Toyota
6. Mazda
7. BMW
8. Volkswagen
9. Audi
10. Subaru
11. Lada
12. Honda
13. Opel
14. Nissan
15. Ford
16. Daihatsu
17. Mitsubishi
18. Peugeot
19. Fiat
20. Citroën
21. Suzuki
22. Renault
23. Chrysler
24. Seat
25. Hyundai
26. Skoda
27. Kia (ca. 11 år)

PS: Vrakpantordninger kan faktisk øke CO2-utslipp sett i et livsløpsperspektiv dersom de ikke er riktig utformet, se her. Hvor gammel bilen din bør være før du vraker den avhenger av om du erstatter den med en ny. Gjør du det, bør du ikke gjøre det for tidlig. Bytter du den derimot med f.eks. en sykkel (eller nye sko) spiller alderen på bilen din liten rolle.

Eva Joly sklir rett inn - men hvor?

Det meldes at norsk-franske Eva Joly, nylig innvalgt til Europaparlamentet fra Paris på en grønn liste (søsterparti av norske Miljøpartiet De Grønne), blir komitéleder. I NTB-meldingen (gjengitt i Dagbladet) heter det kort at komiteen det gjelder er "komiteen for utviklingssaker". Hva er det for noe? "Utvikling" kan jo bety så mangt (i hvert fall på politikerspråk)...

Komiteen for utviklingssaker (DEVE) ble tidligere ledet av den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles (som 2004-2007 var Europaparlamentets president). Arbeidsfeltet er europeisk samarbeid med særlig sikte på bistandspolitikk og forholdet til utviklingsland, promotering av demokratiske verdier og menneskerettigheter globalt inkludert. Komiteen har 34 medlemmer. Engelskspråklig hjemmeside her.

Se ellers Europaparlamentets danske hjemmeside her.

Som gruppe står EU per i dag for omkring 60 % av all bistand globalt - se ellers rapporten AidWatch 2009 for en kritisk gjennomgang.

Norges største politiske blogger

Bloggerne skriver fletta av rikssynserne, melder VG (de omtaler særlig Knut Johannessen aka Vox Populi, se under. Den følgende listen er komponert fra info fra Bloggurat, og gjelder antall unike (forskjellige) besøkende siste 7 dager. Jeg skulle gjerne også ha basert meg på Blogglisten, men de oppgir kun antall treff (visninger), så tallene er ikke sammenlignbare. Se ellers Valgprat.no for oversikt over ulike politiske blogger ("uavhengige" inkludert).

Endel rimelig kjente politiske blogger er ikke koblet opp til Bloggurat, i hvert fall ikke med besøksteller. Det gjelder f.eks. flere av bloggene til Erna Solberg og andre etablerte politikere, bloggeren Torbjørn Røe Isaksen inkludert. Generelt er det vanskelig å få tilgang til tall for politiske bloggere på VG.

Jeg har uansett gått gjennom topplistene under kategoriene "politikk", "samfunn" og "meninger" (stort sett bare tenåringsprat i sistnevnte), og luket ut de som ikke er tydelig politiske. Så har jeg lagt til dem jeg har visst om og kunnet finne tall for. Neste problem består i å skille mellom politiske blogger og blogger som omtaler samfunnsforhold i presseklippformat (se mitt innlegg om Jan Simonsen som blogger, om skjeiv virkelighetsfremstilling her), eller som blander hummer og kanari i varierende blandingsforhold. Her har jeg under stor tvil ekskludert Jan Simonsen fra hummer og kanari-lista (i det minste er kommentarene fra leserne hans klart politiske), som dermed får figurere på den politiske lista.

Hummer og kanari-lista (halvpolitiske blogger):
1. Norske forhold 12.930 besøkende
2. I mitt Norge 3,007 besøkende
3. Revolusjonært roteloft (Ida Jackson) 2,580 besøkende

Nummer to på lista, I Mitt Norge, er en slags høyreradikal presseklipptjeneste som faktisk overgår Jan Simonsens blogg i ensidighet (den fremstår som en samling nyhetsmeldinger om voldtekter begått av innvandrere osv.). Norske forhold - som etter sigende startet så seint som i april - ville ha gått til topps på lista over politiske blogger om den hadde blitt tatt med der (denne bloggen fremstår imidlertid ikke som 100 % politisk motivert). Se ellers min kommentar til Revolusjonært rotelofts skepsis til å gi oljefondet i bistand her.

Så til selveste Lista:

1. Jan Simonsens blogg 10,980 besøkende
2. Are Slettan 6,175 besøkende
3. Sosialdemokraten.no (Bjørn Jarle Røberg-Larsen) 5,537 besøkende
4. Vox Populi ( Knut Johannessen) 5,525 besøkende
5. Christer's blogg (Christer Gulbrandsen) 4.817 besøkende
6. Politisk ukorrekt 3,615 besøkende
   
7. Blått og godt 3,088 besøkende
8. Liberaleren (red. Per Aage Pleym Christensen) 2,336 besøkende
9. Frp-koden 2,112 besøkende
10. unfiltered perception (Gunner Roland Tjomlid) 1,250 besøkende

Nummer to på lista, Are Slettan, er politisk kommentator for NA24, og fremstår som (etter det jeg vet) Norges synligste blogger innen politisk journalistikk. unfiltered perception befinner seg i gråsonen mellom politisk blogg og halvpolitisk blogg.

Noen som mangler? Tips meg!

Utopisk Realisme slo ellers, med 548 besøkende sist uke, Paul Chaffeys blogg (306 besøkende) - som har hele 34 lenker til seg på Bloggurat, mer enn Jan Simonsens blogg (28 lenker). Utopisk Realisme kom også knapt foran prisbelønte (men rabulistiske) Onar Åms lillablogg (541 besøkende) - men bak velrenommerte Konrads tankesmie (651 besøkende).

PS. Utopisk Realisme flytter i løpet av uka til Kristiansand.

Om "å hjelpe dem der hvor de er"

I norsk innvandringsdebatt hører man stadig argumentet om at vi burde "hjelpe dem (disse menneskene, altså) der hvor de er" i stedet for å "hjelpe" dem her i landet, ved å slippe dem inn. Det skal etter sigende være billigere - og per person er det ikke tvil om at norsk velstandsnivå er noe av det "dyreste" i verden. Ut fra en kost/nytte-tankegang virker argumentet umiddelbart besnærende (om man da godtar at dette først og fremst er et spørsmål om kostnadseffektivitet).

Problemet med argumentet slik som det brukes i norsk debatt er at det tyder på en manglende forståelse av hvorfor mennesker flytter eller flykter over landegrenser. Mange gjør det selvsagt i jakt på et bedre liv, tryggere kår. Og dette punktet som jeg hentyder til her har også å gjøre med det faktum at det - med unntak av kvoteflyktninger - er flere fra middelklassen enn fra "lavere klasser" som faktisk får til å ta seg til andre land eller kontinenter.

Årsaken er åpenbar: Å ta seg til et annet kontinent er såpass dyrt at det krever litt midler. I fattigere land kan det være nødvendig å selge hus og alle eiendeler for å få råd til flybilletten (eventuelt honoraret til en menneskesmugler, som så skaffer en plass i en container el.l.). I virkelig fattige land ville ikke engang det ha vært nok. Med andre ord: Jo mer bemidlet man er, jo større sjanse har man til å ta seg til et annet land, eller kontinent (annet enn til fots).

Dagens "asylstrøm" er et resultat av to grunnleggende trender:
1) Fortsatt rimelig tarvelige levekår i store deler av verden (til tross for jevnt økende forventet levealder etc.) - ikke minst er gapet til "de mest avanserte land" fortsatt rimelig stort
2) Økende velstand verden over

Nøden var større for en generasjon eller to siden. Men velstanden er større i dag, også i de aller fleste fattigere land. Og dermed er det flere som har mulighet til å flytte på seg. Det er bare å ta en titt på statistikk over veksten i internasjonal infrastruktur og transport den siste generasjonen, så skjønner man noe av tegningen.

Å minske gapet mellom levekårene i den "mest fremadskredne" delen av den kapitalistiske sivilisasjon og de mindre fremadskredne delene vil isolert sett redusere interessen for å ta seg til vår del av verden. Men økt velstand i fattigere deler av verden vil samtidig bedre muligheten for å ta seg til et annet sted. Selv i en rettferdig, balansert verden uten særlige økonomiske forskjeller vil mange naturlig ønske å ta seg til et annet land for å prøve seg der, om de bare har økonomisk mulighet til det. Den verden vi levde i før - en verden hvor folk flest ikke hadde råd til å prøve lykken i en fremmed land - den verden kan være historie.

Jan Simonsen som "blogger"

Mitt innlegg Skeiv verden: Jan Simonsens blogg har fått et par-tre reaksjoner i Jan Simonsens blogg. I innlegget kritiserte jeg Simonsen, kanskje landets mest leste politiske blogger, for å skyve andre foran seg (type "nyhetsmeldinger") og ikke selv ta eksplisitte standpunkter. Posten min la jeg inn som en kommentar til Simonsens nye post Derfor er det fornuftig med asylmottak i utlandet, hvor han på typisk vis gir spalteplass til andre stemmer - her Demokratenes Vidar Kleppe - uten selv å formulere en eneste "mening" (se ellers VG: Frp vil sende alle asylsøkere til Afrika, tilsvarende sak i Dagbladet her).

"Arild" kommenterer:

Sukk.

Muslimers grunnholdning er å kritikkløst tilbe en mann som de samtidig VET var en barnepuler og massemorder.

Eksempelvis beordret Muhammad massakeren av alle gutter/menn i den jødiske Banu Qurayza stammen som hadde fått hår på tissen, ca. 600 stykker.

Dette betyr altså at han kalblodig beordret halshuggingen av en ca 100 12-13 åringer, hvis eneste skyld var å ha fått litt kjønnshår.

Barna og kvinnene ble tvunget inn i slaveri, kvinnene som sex-slaver.

Dette er den mannen muslimer går rundt og beundrer, og hvor det regnes som BLASFEMI å ytre en eneste kritisk kommentar til hans livsførsel og lære.
Tvertimot, hans liv fremheves som det eksemplariske liv, som bør etterleves TIL MINSTE DETALJ.

På basis av dette, Morten, har muslimer like lite moralsk rett til å bli møtt med "respekt og dialog", som det er forkastelig å møte nazister med "respekt og dialog".

Mennesker med en kriminell grunn-ideologi (som muslimer og nazister), skal møtes med den faste fordømmelse, årvåken overvåkning, samt de tvangstiltak som er nødvendig for å avgrense, og hindre utbredelse av, deres ideologiske faenskap.

Denne kommentaren passer fint inn i en ny-norsk virkelighetsforståelse av konspiratorisk art, og demonstrerer hvordan mange i vårt land i dag regner islam som verdens viktigste tema. Det tror jeg rett og slett ikke det er. Hadde man lest internasjonale aviser etc. (eller i det minste fått videreformidlet meldinger, i et bredt spekter) fra andre deler av verden - India, Kina, Brasil osv. - så kunne man umulig hatt en slik virkelighetsforståelse. Det er selvsagt fullt mulig å konstruere verdensbilder hvor (1) kristendom, (2) islam, (3) hindisme, (4) buddhisme, (5) ateisme hver og en står i sentrum for en skremmende utvikling - med vekslende grunnlag i virkeligheten (India sliter f.eks. med hindusjåvinisme, Europa kanskje med en viss grad av verdioppløsning, deler av Europa (og Sør-Amerika) med trangsynt katolisisme, andre deler med trangsynt protestantisme...). Men å velge ut én av disse som definerende for vår politiske virkelighet, det blir bare skeivt - og ufruktbart.

Kommentaren fra "Arild" gir på et slikt sammenlignende grunnlag lite mening som logisk resonnement. Man kunne uten problemer ha gravd opp stygge historier fra Bibelen for å karakterisere kristendom som religion - men det ville kanskje de fleste nordmenn skjønne at ville være urettferdig? Hadde "Arild" dømt vanlige, gode norske muslimer for sine handlinger, så kunne han umulig ha snakket så stygt som han gjør.

Gunnar R. Tjomlid:

Morten Tønnesen har et viktig poeng. Jan Simonsen kan mene hva han vil, og det er flott at han blogger sine meninger. Det burde flere gjøre. Men det som skurrer for meg er at han samtidig kaller seg "journalist". Som journalist burde han presentere et balansert bilde av saker. Men det gjør han aldri. Utvaget av saker er absurd skeivt, og innholdet i sakene viser konsekvent et negativt innvandringsbilde.

Simonsen kan gjerne pushe sin agenda, men da må han kalle seg blogger og ikke journalist.

Hvorpå "Arild" repliserer:

For noe pisspreik, Gunnar!

Tror du Klassekampens JOURNALISTER gir det du kaller "et balansert bilde" av virkeligheten??

Tror du NOEN journalist gjør det?

Slik jeg ser det er det ikke åpenbart klart hvordan Jan Simonsen kan kvalifisere verken som "blogger" eller "journalist" - i og med at førstnevnte vel skal ha klart uttrykte (personlige) meninger, og sistnevnte (innen rammene av en bestemt geografisk eller politisk kontekst) et balansert virkelighetsbilde. Simonsen fremviser ingen av delene - han har en "blogg" forkledd som "avis", men altså uten å leve opp til noen av disse to kriteriene. "Høyreradikal presseklipptjeneste" er vel mer dekkende.

Skeiv verden: Jan Simonsens blogg

Eller skulle jeg si: Ekkel? Jeg har nå en stund fulgt med på Jan Simonsens blogg, Frie Ytringer. På avstand, riktignok. Det er en av Norges best besøkte politiske blogger, og fungerer på overflaten mer eller mindre som en nyhetstjeneste. Jan Simonsen er tilsynelatende en mester i å videreformidle smått og stort både innenriks og utenriks, uten selv å fremstå som rabulist. Grunnen til det er vel at han overveiende bare gjengir meldinger annetstedsfra. Han "mener" ikke noe ("å skulle ha en 'mening''', som Søren Kierkegaard sa, "er både for mye og for lite for meg"). Men holdningene hans - tør jeg kalle dem "verdier"? - skinner selvsagt gjennom i utvalget han gjør - og det er oppsiktsvekkende smalt, og med et konspiratorisk fokus på utlendinger, muslimer ikke minst.

Her er en oversikt over de siste postene fra Jan Simonsens blogg de siste tre dagene (XXX = relatert til "innvandringsdebatten"/muslimer (i negativt lys)):

XXX Radovan Karadzic: En av vår tids største krigsforbrytere
XXX Planla terror mot skipstrafikken i Suezkanalen
XXX Nye vekstnæringer i Norge: Narkotikaimport, lommetyveri, ran, og drift av asylmottak

Ny demonstrasjon til støtte for uigurene i Oslo lørdag
Vi presenterer vindruene
Robinson – et samfunn i miniatyr
XXX FrP med ny vri: Sier ja til asylmottak, dersom det er kommunalt
XXX Ransbølgen et resultat av innvandringspolitikken
XXX Geert Wilders: Størst i Nederland
XXX Svensk minister mener venstreekstremister er like farlige som høyreekstremister
Truet med bråk under valgkampen – fikk avtalen i havn
XXX Hvorfor rettes ikke søkelyset mot tvangsmedisinering i psykiatrien?
XXX Tilsvarer innbyggertallet i en norsk by.
XXX Hundrevis av muslimer angrep kristne i Pakistan
XXX Danmark: Hver asylsøker koster en kvart million
XXX Danskene frykter rasekonflikt
XXX Muslimsk leder slår tilbake: Sarkozys kone er en prostituert
19 millioner avisartikler om Jacksons død
Rystet over brudd på arbeidsmiljøloven ved sykehus

Sammenlign dette med nyheter de siste 2-3 døgnene fra BBC World, CNN (eller VG, Fox News). Ingen av disse viderebringer et så til de grader skeivt og urepresentativt verdensbilde som Jan Simonsen.

Legg merke til hvordan han systematisk skyver andre foran seg - og slik ganske "nøytral" tegner et skremmende verdensbilde - i stedet for å ta skrittet fullt ut og si ting som står for hans egen regning. Modig? Fri tale?

Den eneste saken jeg har lokalisert her som dreier seg om muslimer uten å stigmatisere dem er saken Ny demonstrasjon til støtte for uigurene i Oslo lørdag. Her er tonen faktisk sympatisk - antagelig fordi motstanden mot "kommuniststyret" i Kina i Jan Simonsens verden overgår faren ved å gi en muslimsk befolkningsgruppe autonomi. Tenk det! Det fremheves imidlertid ikke at uigurene er muslimer (se likevel den tidligere posten Hvem er uigurene?).

Hitler vs. Stalin: Et falskt valg

Er Hitler og Stalin like ille? spør Dagbladets Magasinet på nett, ved en viss Astrid Meland. Tre blogger har per nå kommentert saken. En av dem, "Blue Eyes" fra bloggen NordiskForsvar (aka Welcome to the dark side!), fremstår som nazist (nasjonalsosialist). "Hitler var en mann med et enormt begjær for den hvite rase," skriver hun, "og alt han ønsket var å redde folket sitt." Det var altså for en god sak, må vite. "Liberalisten" på LiberalVerden, en halvt polsk student med bakgrunn fra forsvaret som etter sigende "misliker sosialisme og hater alt som heter kvotering" melder på sin side Nei, Hitler og Stalin var ikke like ille - "Stalin var mye verre". Den tredje bloggen, et av tidens (uforståelig populære) konspiratoriske nettsteder, håndterer i grunn ikke spørsmålet, men nøyer seg med å hevde at EU-parlamentet er fascistisk.

Joda. Nå ble man klok, nå.

Om valget mellom Hitler og Stalin er det for det første det å si at det er et falsk valg. I vår tid virker det kanskje uskyldig å skulle ha en mening om hvem av dem som var verst. På den tiden da de begge hadde stor makt - altså i perioden 1933-1945 - hadde slike "meninger" helt andre konsekvenser. Man valgte gjerne den "minst verste", for å støtte kampen mot den "verste". Og utfallet ble at tusener på tusener selv i land som ikke var kontrollert av noen av de to tok side med enten den ene eller den andre verdensambisiøse diktatoren (som mange NS- og NKP-folk i Norge). Ironisk nok bidro en slik stillingtagen til å bekrefte den realpolitiske situasjonen: Her hadde man å ta et valg.

Men det var et falskt valg. For det var selvsagt til syvende og sist uhyrlig å stille seg bak hvem som helst av de to. Hvordan hadde ikke nyere europeisk historie kunnet utspille seg, om flere (og med mer kraft, og offervilje) hadde gjort det klart at de ville avvise og bekjempe både Hitler og Stalin?

Med dette mener jeg ikke å si at de som tok side f.eks. med England nødvendigvis fremstår som helgener - det var stor skepsis til Det britiske imperiet på denne tiden, sannsynligvis sammenlignbart med dagens USA-skepsis, og for en stor del med god grunn, Englands imperialisme tatt i betraktning.

Min bestefar, Jens L. Seip, var da krigen kom til Norge 24 år (se min biografi "TIDSVITNE: Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen"). Han skulle senere distribuere illegale aviser og bli sendt til Grini og Sachsenhausen. Selv om han like etter krigen startet på et nær livslangt medlemskap i Arbeiderpartiet, hadde han de første etterkrigsårene noe sympati med NKP og gikk i et leserinnlegg inn for at de to partiene skulle danne regjering sammen (en av de illegale avisene han var med på å spre var ellers Friheten - det dreide seg ellers også bl.a. om den anarkistiske avisen Avantgarden).

Utdrag fra Tidsvitne:

I et notat skrevet rundt 1990 beskriver Jens den politiske stemningen i klassemiljøet i gymnasårene.

Da Hitler kom til makten i januar 1933, gikk jeg i første gym. Jeg har inntrykk av at jeg når det gjaldt samfunnsspørsmål, i løpet av det skoleåret hadde en bra utvikling fra barn til interessert og engasjert ungdom. Jeg fikk vel flere impulser til det, men de viktigste fikk jeg vel i gymnassamfunnet som hadde mye interessant og engasjerende både i foredrag og diskusjoner alle de tre årene jeg gikk på gymnasiet. Jeg tror nok at jeg alt høsten 1932 regnet meg som sosialist (men det ble før krigen ikke noe av at jeg ble politisk organisert). Jeg kan ikke tidfeste så nøye andre trekk i min overbevisningsutvikling, men jeg vil tro at jeg alt det skoleåret kunne karakterisere meg som pasifist [den pasifistiske holdningen skulle han miste i løpet av krigsårene], internasjonalist og anti-nazist. Jeg nevner dette for å sette det i forhold til det faktum at min klasse var den klasse på skolen der det omkring Hitlers maktovertakelse gjorde seg gjeldende en sterk Hitler-begeistring. Faktisk gjaldt det et klart flertall av klassen, riktignok for de fleste bare for noen måneder eller et års tid. Det gikk så langt at noen av dem tegnet kart over klassen (etter hvordan vi satt ved pultene) med fargelegging etter vår holdning til nazismen! Her var det vel jeg som ble betegnet som deres argeste motstander, de brukte uttrykk som "jøde-marxist". Men jeg har ikke inntrykk av at disse motsetningene skapte noe vondt blod, noen personlige motsetninger eller noen misstemning i klassen.

Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp

Jeg omtalte nylig Liv Signe Navarsetes forslag om økt vrakpant for dem som kjøper null- eller lavutslippsbil (omtalt i Dagbladet og VG) - Kollektivkort i vrakpant! På Forskning.no spør forskerne Kristin Linnerud (CICERO) og Erling Holden: Bør du kjøpe ny bil? De peker særlig på at det mange ikke tenker på er hvor mye energi, ressurser osv. som går med i å produsere en ny bil. Dette gjelder selvsagt elbiler og hybridbiler på lik linje med bensin- og dieselbiler (i begge tilfeller er regnestykket, dvs. miljøeffekten, avhengig av produksjonsmåten - gjenbruk av innsatsvarer, energikilder som er benyttet osv.). I et livsløpsperspektiv taler denne faktoren isolert sett for å bruke biler så lenge som mulig.

Tenker man at den fremtidige reduksjonen i CO2-utslipp fra bilene fortsetter på samme måte som det har gjort i de siste 20 årene, knapt 1 prosent per år, vil den optimale utskiftningstakten være 20 år. Det kan dermed se ut som vi i dag har en ideell situasjon; gjennomsnittlig alder for personbiler som vrakes mot pant, er nemlig 20 år. Alle forsøk på å redusere bilenes levealder, og dermed gjennomsnittsalderen for bilparken, vil derfor føre til at de totale CO2-utslippene øker.

Navarsetes forslag kan altså resultere i økte utslipp, i hvert fall i mange tilfeller (der det en "sparer" av utslipp ved å skifte til renere teknologi mer enn spises opp av økte utslipp knyttet til raskere utskiftning av biler). Mitt forslag om en vrakpantordning som stimulerer til å parkere biler for godt vil derimot lettere kunne ha en utelukkende positiv miljøeffekt, idet både økt kollektivtransport og sykkelbruk netto vil kreve mindre produksjon av transportmateriell, ikke mer.

Kollektivkort i vrakpant!

Samferdselsminister og Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ifølge NTB/VG/Dagbladet gi inntil 40,000 kroner i vrakpant til dem som kjøper "nullutslippsbil". Hensikten er å få fart på utskiftingen av eldre, mer forurensende biler, og fornye den norske bilparken. Også biler som går på biodrivstoff skal belønnes. Valgkampinnspillet er modellert etter en tysk ordning som gir omkring 22,500 kroner i ekstra vrakpant for biler eldre enn 9 år, gitt at man kjøper en ny bil (et intensiv for å støtte tysk bilindustri?). Et næringsmotiv legger selvsagt til grunn (slik det gjerne gjør når Sp snakker politikk) - ministeren sier til NTB at hensikten med forslaget dels er å stimulere norsk elbilindustri.

Under Navarsete tjener partikollega Erik Lahnstein - tidligere utredningsleder i Norges Rederiforbund - som statssekretær. I 2003 var han toppkandidat for Felleslista til Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i Oslo (se min tidligere post "Jeg og Frp-muslimen", om Felleslistas kandidat Danny G. Chaudhry, som har gått fra Sp til Frp). Jeg var på den tiden valgkampsekretær for Miljøpartiet De Grønne, og satt i et utvalg som styrte politikkutformingen til Felleslista. Under samtaler og seminarer med Erik Lahnstein foreslo jeg den gang å innføre en ordning med vrakpant som skulle få fortgang i utskiftingen av eldre, forurensende biler. Lahnstein mente det var et godt forslag.

Forslaget mitt skilte seg imidlertid fra Navarsetes utspill på to måter:
1) Den økte vrakpanten var knyttet til standarden til bilen som vrakes - ikke til standarden på den nye bilen (i forslaget mitt ble biler uten katalysator pekt ut som en spesielt viktig type biler det gjaldt å få av veien)
2) I stedet for å gi et kronebeløp i vrakpant - i praksis, slik Navarsetes forslag er utformet, en subsidiering av visse nye bilmodeller - foreslo jeg å gi ett års fri kollektrivtransport i vrakpant. Hensikten var med andre ord ikke bare å få eldre, forurensende biler av veien, men også å få folk over fra bil til kollektiv.

Hva blir vrakpanten for dem som slutter å kjøre bil? spør De Grønne Arbeidsmaur. Siste punkt tar for seg nettopp det spørsmålet. Slik Navarsetes forslag er utformet vil det stimulere folk til å forbli bilister - i en global virkelighet hvor antall bilister er i ferd med å bli farlig høyt (og om alle disse bilene var "nullutslippsbiler"? - så ville de likevel kreve enorme mengder energi, og kreve et intrikat globalt nettverk av veier som stykker opp habitater og vandreruter etc.).

Forslaget mitt om vrakpant kan med fordel oppdateres, for å passe bedre til varierende forhold rundt omkring i landet (det opprinnelige forslaget var utformet med tanke på Oslo): Ett års fri kollektivtransport i fylket hvor du bor (familiekort, for dem som har behov for det) - og hvorfor ikke få en gratis sykkel til alle familiemedlemmer på kjøpet, betalt av Navarsetes departement, som vrakpant for en hvilken som helst bensin- eller dieselbil som ikke erstattes med en ny bil? Det kunne ha blitt starten på en virkningsfull samferdselspolitikk.

Den barmhjertige samaritan vs. Staten

Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". I oppslaget "90 prosent av prestene gikk rett forbi en skadd mann" skriver Dagbladet om Richard Wisemans bok fra 2007, "Quirkology". Jeg skal her kun gå inn på historien om den barmhjertige samaritan. Dagbladet skriver:

PRESTER ER IKKE SPESIELT flinke til å leve etter de idealene de snakker om fra prekestolen.

I et amerikansk eksperiment ble et utvalg unge prester bedt om å forberede en preken om lignelsen om den barmhjertige samaritan.

De ble så bedt om å gå en kort strekning til en kirke like ved for å holde prekenen.

På veien dit hadde forskerne plassert ut en skuespiller kledd som en uteligger. Da presten kom forbi, utga han seg for å få et illebefinnende.

Selv om de nettopp hadde tenkt ut en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten av prestene rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe.

Og i et nytt eksperiment, der prestene i tillegg fikk beskjed om at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg til kirka, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Dette er klassisk sosialpsykologi. Folk flest er meget mottakelige for forventningspress, særlig fra autoriteter. Eksperimenter viser for eksempel at et stort flertall er villig til å gå langt i å påføre et ukjent menneske smerte, så lenge en autoritetsperson sier det er forsvarlig (og for en god sak). I dette tilfellet antar jeg at mange av de unge prestene (hvem er forresten han på bildet? Ung er han i hvert fall ikke) ville forsvare seg ved å vise til at det er jo staten (ev. kommunen osv. - det offentlige) som er ansvarlig for slikt i vårt samfunn. Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". Uten tidspress stoppet riktignok rundt halvparten for å hjelpe, eller undersøke behovet for hjelp. under normale/avslappede omstendigheter har vi altså ivaretatt en viss menneskelighet. Men når tidspresset styrer hverdagen, da er det enda lettere å bare overlate medmenneskeligheten til en usynlig (og slett ikke allestedsnærværende) stat.

Vargen mot Staten: Negasjonens makt

Dagbladet har intervjuet Varg Vikernes ("Greven" angrer ingenting), som etter 16 år er ute på prøve. I intervjuet distanserer Varg seg fra kallenavnet Greven (som skriver seg fra et nick han brukte som musiker). Hva så med "varg"? Det er et interessant valg - som han har benyttet i lang tid. Varg er et eldre synonym for ulv - skjønt, i førmoderne tider ble varg brukt om både ulv og "bestialske" mennesker som man mente var besatt av den onde. Det er derfor iblant tvil om hva som menes når det i kirkebokoppføringer heter at den og den ble tatt av dage av varg. Enten kan det da være snakk om ulv - eller, "varg" kan simpelthen være en omskrivning av "uforståelig ondskap" (brutal drapsmann).

Den godeste Varg Vikernes uttrykker et tydelig behov for å definere seg selv, eller hvordan han fremstår for omverdenen. Det er et forståelig behov. I og med den fortsatte bruken av navnet "Varg" er det klart at han ikke har forlatt negasjonen som grunnleggende grep - til tross for hva han gir uttrykk for i intervjuet med Dagbladet. Noe av problemet med å konstruere sitt offentlige selv slik som han har gjort, er at tidligere utsagn og påstander henger ved også senere i livet. Og når han åpent vedgår å ha manipulert offentligheten bevisst og systematisk tidligere, hvorfor skulle vi da ta ham på ordet nå? Han er knapt den mest troverdige figuren. Når det er sagt, så er det selvsagt av verdi at han forteller historien sett fra sin side.

Varg ber om ro til en ny start. Det fortjener enhver som ærlig ønsker det. Jeg ser imidlertid ett stort problem med fortellingen til Varg Vikernes, slik som den fremkommer i Dagbladet: Nemlig at alt som har skjedd ham bortforklares eller unnskyldes med de vanskelige eller urettferdige omstendighetene. Skylden tilkommer til syvende og sist alltid noen andre; drapet på musikerkollega Øystein Aarseth forklares f.eks. med at denne etter sigende selv gikk med planer om tortur og drap av Varg ("Jeg kan ikke angre på at jeg tok livet av en som skulle drepe meg"). En ny start er en bra ambisjon - men her er selvinnsikt og ansvarsfølelse (å ta ansvar for det en har gjort) en begynnelse.

Ammunisjon og dynamitt i kjelleren forklares som beredskap i tilfelle angrep på landet - regjering og myndigheter kan vi jo ikke stole på, det viste de under andre verdenskrig (at både regjering og ikke minst stortingsrepresentanter utviste stor feighet da krigen kom til Norge er faktisk en ganske så korrekt beskrivelse). Her gir Varg assosiasjoner til de høyrevridde gerilja-grupperingene i USA - hadde drapsofferet hans vært et annet (og, hadde han - da dét kom på moten, valgt å fremstå som "terrorist"), kunne han lett ha endt opp som "Norges Timothy McVeigh".

Egenfremstilling er ingen enkel sak. Men et konspiratorisk verdensbilde er ikke det mest fruktbare (PS, jeg er anarkistisk anlagt og har selv sittet i fengsel (for sivil ulydighet), så poenget mitt er på ingen måte at ramsalt kritikk ikke kan være på sin plass). Det hadde vært interessant å høre mer om det politiske ståstedet ditt, Varg - men før en slik samtale kan bli fullt ut meningsfull, må man opphøre med å definere seg kun gjennom negasjoner (satanist, nazist, Varg).

Kanskje livet som småbruker kan være en positiv start? "Vi ønsket oss et stille og fredelig sted med flott natur utenfor byen", sier Varg til Dagbladet - "Jeg liker å snekre og har alltid likt å bruke kroppen". Lykke til med det.