Gerd Liv Valla har blitt styremedlem i Framtiden i Våre Hender, og ber LO velge tid fremfor penger (Dagsavisen). Mer konkret sier hun at hun ønsker seg at LO ved tariffoppgjørene fremover "ville kreve mer fritid i bytte mot økt kjøpekraft". Det mener hun på sikt er et av de mest effektive svarene på klimakrisen. Lavere reallønnsvekst (og kortere arbeidstid) skal bli utkommet. De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Men en opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må ikke minst bygge på strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst.
Vallas forslag er i utgangspunktet godt i tråd med lav-vekstalternativet jeg har skildret som en pragmatisk mulighet i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008). Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.
Spørsmålet er hvor lenge man kunne ha 'byttet økt kjøpekraft i lavere arbeidstid'. Sekstimers-dagen ville blitt realisert (gitt en normal arbeidstid på 37,5 timer) etter at en hadde 'gitt avkall' på rundt 20 % reallønnsvekst. La oss si at det er realisert etter ti år (eller, om kravet var halvert reallønnsvekst, 20 år). Hva skulle da bli politikken? Fortsatt kutt i arbeidstiden, eller tilbake til (full) reallønnsøkning? På virkelig lang sikt ville en linje hvor en tok ut all produktivitetsvekst (her anslått til 20 % per tiår) i kortere arbeidstid (gitt et utgangspunkt på 37,5 timer) resultere i etterhvert forsvinnende kort arbeidstid:
- etter 100 år: 12 timer arbeidsuke
- etter 200 år: 4 timer arbeids
- etter 300 år: 1 time og 20 minutts arbeidsuke
En opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må, som de grove beregningene ovenfor antyder, gi rom for strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst. Om vi viderefører dagens produktivitetsvekst de neste 100 og 200 og 300 årene, vil ikke 6- eller 7-timersdag gjøre store forskjellen. 'Maksimer produktiviteten!' er et dogme som må falle. ' La enhver lønnsom teknologi fylle Jorden!' likeså.
6-timersdagen kan være et godt tiltak - og virkningene det ville ha på veksttakten ville vært positivt, i vår situasjon. Men en langsiktig strategi for vekstøkonomien representerer det altså ikke. Enkelte utopister har riktignok sett for seg et samfunn hvor arbeidstiden reduseres til det bagatellmessige. Min utopi er snarere et samfunn hvor alt arbeid er meningsfylt (og selvorganisert, for dem som er interessert i det).
Vallas forslag er i utgangspunktet godt i tråd med lav-vekstalternativet jeg har skildret som en pragmatisk mulighet i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008). Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.
Spørsmålet er hvor lenge man kunne ha 'byttet økt kjøpekraft i lavere arbeidstid'. Sekstimers-dagen ville blitt realisert (gitt en normal arbeidstid på 37,5 timer) etter at en hadde 'gitt avkall' på rundt 20 % reallønnsvekst. La oss si at det er realisert etter ti år (eller, om kravet var halvert reallønnsvekst, 20 år). Hva skulle da bli politikken? Fortsatt kutt i arbeidstiden, eller tilbake til (full) reallønnsøkning? På virkelig lang sikt ville en linje hvor en tok ut all produktivitetsvekst (her anslått til 20 % per tiår) i kortere arbeidstid (gitt et utgangspunkt på 37,5 timer) resultere i etterhvert forsvinnende kort arbeidstid:
- etter 100 år: 12 timer arbeidsuke
- etter 200 år: 4 timer arbeids
- etter 300 år: 1 time og 20 minutts arbeidsuke
En opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må, som de grove beregningene ovenfor antyder, gi rom for strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst. Om vi viderefører dagens produktivitetsvekst de neste 100 og 200 og 300 årene, vil ikke 6- eller 7-timersdag gjøre store forskjellen. 'Maksimer produktiviteten!' er et dogme som må falle. ' La enhver lønnsom teknologi fylle Jorden!' likeså.
6-timersdagen kan være et godt tiltak - og virkningene det ville ha på veksttakten ville vært positivt, i vår situasjon. Men en langsiktig strategi for vekstøkonomien representerer det altså ikke. Enkelte utopister har riktignok sett for seg et samfunn hvor arbeidstiden reduseres til det bagatellmessige. Min utopi er snarere et samfunn hvor alt arbeid er meningsfylt (og selvorganisert, for dem som er interessert i det).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar