Etatsgruppen Klimakur 2020 har bedt offentligheten om innspill om virkemidler. Mitt bidrag heter 'Tidsperspektivet for vekstøkonomien', og er postet i forumet til Klimakur 2020 under kategorien 'Andre tema'.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt
Tidsperspektivet for vekstøkonomien
Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom den vekstøkonomien vi har adoptert og vår tids klimaproblemer. Her ligger roten til prognosene om økt "energibehov" (strengt tatt: etterspørsel) i fremtiden osv. Med en annen økonomisk modell ville denne tørsten etter mer og mer energi kunne gi seg. Samtidig antar 'alle' i dag naivt a) at det ikke finnes noe legitimt alternativ til vekstmodellen (skjønt fagfeltet 'ecological economics' er etablert, og bl.a. har rotfeste i Norge gjennom Senter for økologisk økonomi, Tromsø). Følgen er at ingen økonomer, politikere eller byråkrater i full offentlighet reiser spørsmålet: Hvor lenge kan vekstøkonomien vedvare? Og hvor lenge bør den vedvare? Jf. min artikkel 'THE STATISTICIAN’S GUIDE TO UTOPIA: THE FUTURE OF GROWTH'.
Mitt argument er kort sagt som følger: Lykkeforskningen (happiness studies) viser at velstandsvekst i allerede rike land de siste tiårene ikke har resultert i bedre rapportert (opplevd) velvære. Samtidig er det i dag åpenbart hvilke konsekvenser fortsatt økt energiforbruk osv. har for miljøet. Fortsatt økonomisk vekst er derfor ikke konstruktuivt.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt, ettersom a) samtlige andre tiltak enten før eller siden vil miste sin netto virkning som følge av evig volumvekst i økonomisk virksomhet, eller b) vil gi opphav til andre slags miljøproblemer, som følge av høy prioritering av klimatiltak og neglisjering av andre miljøhensyn.
På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.
Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).
Ingen depresjon
Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.
Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.
Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).
Krise? Hvilken krise?
Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?
Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).
Norske Morten er første utenlandske doktorand i semiotikk: Ulver, trafikklys og kulturmiks
Morten Tønnessen (33) er ikke bare eneste norske doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu, men også den første utenlandske doktoranden ved avdeling for semiotikk. Men trolig ikke den siste.
Vi møter Morten i studentbyen Tartu, og han vil gjerne forklare oss hva semiotikk er for noe. - Et kjent eksempel er trafikklys. Det er et av de mest åpenbare tegnene som folk flest kan forstå. Når du har grønt og rødt med gult imellom, vet de fleste at dette har en konvensjonell mening. Grønt betyr kjør – og så videre. Men det er også en dobbeltkoding, en koding i forhold til rekkefølge. Et raskt blikk på et trafikklys, og du får lett tak i hva det er meningen du skal gjøre. De er symboler med tilfeldig mening som man bare har blitt enige om.
Semiotikk er altså læren om tegn og bruken av dem, får vi vite. – Men så ser vi hvordan mange i dag bare ser på tegnene – trafikklysene – og ikke lenger på trafikken. Dette er for meg et tegn på fremmedgjøring, folk er så til de grader til stede i tegnvirkeligheten at de ikke lenger ser naturen bak, mener Morten.
Semiotikken handler altså om tegnenes virkemåte, forklarer Morten engasjert. – Og om kontekst. Noe av det første en semiotiker vil spørre om, er hvilken sammenheng tegnene opptrer i.
IKKE BARE TARTU-MOSKVA
– Når det er snakk om Tartu og semiotikk nevnes ofte "Tartu-Moskva-skolen". Hva er egentlig det?
– Det er en tradisjon eller skoleretning i semiotikken som først og fremst er knyttet til Juri Lotmans arbeid og til kultursemiotikk. Lotman og andre utvikler modeller for samfunnet og hvordan kultur og subkultur kan analyseres. Men en annen semiotikk-tradisjon som Tartu og Estland også har er knyttet til den tysk-baltiske biologen Jakob von Uexküll. – Dette er viktigere i mitt eget arbeid. Han var forløperen for den såkalte bio- eller natursemiotikken. I Estland har man dermed både en tradisjon for kultur- og for natur-semiotikk – en slags naturfilosofi om forholdet mellom menneske og natur. Det gjør Tartu til et potent sted innen semiotikk internasjonalt.
Morten utvikler det som på fint kalles en uexkülliansk fenomenologi, en slags naturfilosofi der Jakob von Uexküll står sentralt. – Et kjernebegrep er miljøforandring, i sammenheng med de konkrete opplevde livsverdenene til mennesker og andre levende vesener. Videre har jeg et case study om norsk ulveforvaltning – et norsk-estisk forskningsprosjekt som sammenligner det økologiske rommet i Estland og i Norge.
KULTURMØTE SOM BEVEGGRUNN
Det er ikke tilfeldig at sentrale personer i den estlandske semiotikktradisjonen har en sammensatt kulturell bakgrunn, mener Morten: – Juri Lotman var selv russisk jøde. Han hadde en kompleks bakgrunn, og endte opp i Tartu fordi han ikke ble tolerert i Russland. Sovjetmaktene lot ham være i et slags indre eksil i imperiets periferi, og Tartu hadde en gammel universitetstradisjon. Lotman dannet på 60-tallet det første internasjonale tidsskriftet for semiotikk – Sign Systems Studies – som fremdeles kommer ut i Tartu.
Den andre kilden til semiotikktradisjonen – Jakob von Uexküll, var derimot fra en tysk kulturkrets og en annen tid. Han fikk sin grunnleggende universitetsutdanning i Tartu, men oppholdt seg senere andre steder i Europa. Han regnet seg selv som tysk, selv om Estland i dag regner ham som en av sine egne.
En innvandret russer og en utvandret tysker står altså sentralt i det estiske semiotikkprosjektet, og akkurat dette ser Morten som et viktig poeng: – Kulturblandingen er sannsynligvis noe av beveggrunnen til disse forskerne.
INTERNASJONALISERING
– Hvorfor har ingen utlendinger tatt doktorgraden i semiotikk her før?
– Ja, hvorfor har ingen selv tatt seg hit før med den ambisjonen? Det er først i de siste årene at Universitetet i Tartu har søkt aktivt etter utenlandske studenter på alle nivåer. Nå foregår det som i Norge en internasjonalisering ved universitetet her. Foreløpig er det bare 5-600 internasjonale studenter her, av 15-20000.
Morten har flere besøk i Tartu bak seg før han tok fatt på doktorgraden. I år kom han for å begynne på alvor, og doktorgraden skal være fullført i 2011. Inntil da bor han fast i Tartu sammen med kona Helena, som er fra Brasil.
STUDENTBY OG KULTURSENTRUM
Tartu er med sine omlag 100000 innbyggere en fin by å studere i, mener han. – Studentene er veldig synlige i bybildet. Byen er også liten nok til å være ganske oversiktlig når det gjelder de fagene jeg er involvert i. Det er en by det er lett å føle seg hjemme i, akkurat passe stor. Samtidig er institusjonen Universitetet i Tartu gammel og stor nok til å bære brorparten av Estlands akademiske tradisjon. Tartu er en slags kulturell hovedstad.
Semiotikeren Morten har også et tips for dem som måtte ha fattet interesse for det han driver med. Til høsten åpner nemlig Universitetet i Tartu et engelskspråklig masterprogram i semiotikk.
STUDIEMULIGHETER I ESTLAND
Vil du lære estisk, er Estland et selvsagt valg. Men estiske læresteder har også over 100 internasjonalt godkjente studieprogrammer på engelsk. Vanlig løp er 3 år bachelor + 2 år master. Noen plasser er gratis, eventuelle skolepenger kan den norske lånekasen gi støtte til.
Engelskspråklig master – hete tips:
- IKT-programmene ved Tallinns tekniske universitet og Universitetet i Tartu: Cyber Security og Software Engineering.
- Programmet Film Arts - Baltic Film and MediaSchool (BFM), Tallinn.
- Animation – Estlands kunstakademi, Tallinn
- Materials and Processes for Sustainable Energetics – Univ. i Tallinn.
For et par år siden startet jeg en gruppe på Orkut hvor jeg beklaget meg over at det ikke fantes kebab i Estland. Kebab (og falaffel, som er min greie) er jo et tegn på sivilisatorisk utvikling. Ikke minst representerer forekomsten av kebab et barometer for etnisk og kulturelt mangfold.
Første gang jeg oppdaget kebab (eller rettere sagt falaffel) i Estland var for halvannet år siden, i Tallinn. Et tyrkisk spisested, drevet av et par av de syv tyrkerne i landet. De informerte meg om at de hadde startet opp et halvår tidligere, som førstemann ut til å servere kebab i Estland.
Da jeg og min kone vendte tilbake i februar, etter et år i Brasil (hvor kebab og falaffel er å finne på enkelte arabiske spisesteder), var scenen en annen. Enda litt reising til og fra Tallinn har bekreftet at det nå finnes minst 4-5 kebab-kiosker på den strekningen og i Tallinn (inkludert en kiosk ved Tallinns dyrehage). Selv i Tartu, med 100.000 innbyggere, serveres det nå kebab minst tre steder (en kebab-kiosk, restauranten Istanbul (hvor kebaben forekommer som mer tradisjonell middagsrett), og til og med hos en kjøpesenter-café).
Utopisk Realisme skrev i går om de siste klimagasstallene fra SSB/SFT, for 2008. - Det er ikke uventet at utslippene går ned i disse krisetider, sier Knut H. Alfsen, forskningsdirektør i Cicero senter for klimaforskning, til Dagbladet. "Finanskrisen ga klimakutt", melder Dagsavisen/NTB. – Så snart vi får bedre råd igjen, vil vi kjøre mer, produsere mer og forurense mer, sier Bellona-nestleder Marius Holm til NTB.
Riktig nok. Her ligger det en lærepenge som gjenspeiler en av klimastatistikkens langsiktige sannheter: Flere "kriseår", takk. Mindre oljeproduksjon! Mindre veitrafikk! Lavere industriproduksjon!
For dem som måtte lure: Jeg er ikke ironisk.
Alle som kjenner forholdene vet at det over tid er en klar sammenheng mellom stadig økonomisk vekst og økte klimagassutslipp. Vekstlobbyen viser ofte til at utslippene per BNP-produksjon tenderer til å gå ned ettersom et land blir mer velstående. Det er riktig nok. Men en slik relativ målestokk blir fullstendig misvisende om man ikke også tar absolutte størrelser i betraktning. Det er ingen tvil om at globale klimautslipp fremdeles viser en eksponentiell vekstrate. Det hjelper lite hvor "karboneffektive" vi enn er, så lenge totalen er himmelvidt over førindustrielle nivåer.
Og denne såkalte krisen ... en krise som for en stor del preges av å være de rikes krise ... den er da slett ikke den verste vi har vært borti. Om vi bare hadde kunnet betrakte den som en sunn justering ... så kunne vi frivillig ha gått inn i en periode (10 år? 20?) med en villet og planlagt nedgang, år for år, i veitrafikk, i industriproduksjon, og ikke minst i produksjon av olje og gass (på dette området burde nedgangen skje langt raskere - steng kranene! (er det ett samfunnsområde hvor jeg hadde kunnet forsvare økosabotasje (utført i den elskverdigste åpenhet) - eller, bedre, bredt mobiliserte blokader etc. - så ville det sannelig ha vært innen petrobransjen. Som sagt: Steng kranene!)).
SSB/SFT har publisert foreløpige utslippstall for 2008. De viser at olje- og gassindustrien har gått forbi industrien som Norges største utslippskilde (telt under ett står Norges industri, petrobransjen inkludert, for mer enn halvparten av Norges offisielle utslipp).
Mens utslipp fra petrobransjen har økt med ca. 90 prosent siden 1990, har den øvrige industriens klimagassutslipp i samme periode blitt redusert med 27 %.
Målt i Sm³ ventes forøvrig den norske produksjonen av gass å passere oljeproduksjonen til neste år.
Utslipp av klimagasser, etter kilde 2008*. Prosentvis endring 2007-2008* og 1990-2008*. Mill. tonn CO2-ekvivalenter
2008
Prosentvis endring 2007-2008
Prosentvis endring 1990-2008
Totalt
53,8
-2,2
8,4
Industri
14,1
-3,7
-27,0
Olje- og gassvirksomhet
14,3
-0,7
90,3
Veitrafikk
10,4
0,4
33,8
Andre mobile utslipp
6,8
-7,3
16,4
Landbruk
4,3
1,0
-1,8
Andre utslipp
3,9
-2,6
-18,6
Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.
Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland.
Den estiske ukeavisen Kesknädal publiserte 13. februar i fjor en redaksjonell kommentar til mitt intervju med den estiske presidenten, Toomas Hendrik Ilves. Overskriften lød "Ilves sammenligner Estlands og Norges sosialsystem" ("Ilves võrdles Eesti ja Norra sotsiaalsüsteemi"). Her følger en oversettelse av størsteparten av artikkelen.
Det baltiske, engelskspråklige bladet City Paper publiserte i februarnummeret et intervju med Estlands president Toomas Hendrik Ilves. Den norske journalisten Morten Tønnessen åpnet med spørsmål til presidenten om innvandring og problemer på arbeidsmarkedet.
Tønnessen sa: "Estland har uttalt at landet ønsker å komme nærmere de skandinaviske landene. Samtidig er det f.eks. betydelige forskjeller mellom velferdsystemene til Estland og Norge. Hva er likheten mellom den skandinaviske velferdsmodellen og Estlands?"
Ilves sa: "Det gjør meg trist å høre at slike utdaterte klisjeer blir distribuert så vidt. Jeg vil anbefale deg å gjøre hjemmeleksa di og finne ut hva som virkelig skjer i Estland. Estlands og de skandinaviske landenes 'sosiale systemer' er ikke forskjellige - faktisk de er svært like. Hovedproblemet er penger. "
Journalisten avslutter intervjuet ved å si: "Etter den sovjetiske okkupasjonen av Estland har landet satt alt inn på medlemskap i EU og NATO. Selv om Estland [etter sigende] setter "liberale verdier" høyt, er det mer enn ett paradoks som gjenstår. For eksempel mener jeg at Estlands forhold til Russland og russere har hatt en betydelig innvirkning på utformingen av Estlands innvandringspolitikk, som følgelig har blitt så restriktiv. I henhold til data fra UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), som sist publiserte tall i 2004, er det ikke mer enn 11 flyktninger i Estland, mens tallet i Norge er over 40 000. Hva slags visjon har presidenten for fremtiden?"
På dette punktet svarte Ilves i en irettesettende tone: "Estland har mye mer liberal innvandringspolitikk og er åpnere enn mange andre EU-land. Norge er simpelthen rikere og har flere fordeler for migranter. Vanligvis setter jeg pris på intervjuer der journalisten prøver å legge litt mer ettertanke i spørsmålene."
I senere år har estisk utenrikspolitikk dvelt ved sine favorittemner ... IT-sektorens fremgang og menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan ... Men når spørsmål om etnisitet og sosialpolitikk besvares, da endres tonen radikalt. Hvorfor? Fordi på disse to områdene har Estland verdens øyne på seg.
Koalisasjonspolitikkens vanlige måte å håndtere utenlandsk kritikk knyttet til sosiale problemer på er å identifisere [kritikeren som] inkompetent og å henvise til deres manglende evne til å forstå forholdene i Estland.
Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland. ... Har presidenten virkelig følt at journalisten ikke har gjort hjemmeleksa si, eller [så han] et uventet speil under nesen?
Det indiske kongresspartiet var presset fra alle kanter. BJP spilte på konflikt mellom hindu og muslim etter terrorangrepet i Mumbai. Partier til venstre hadde trukket seg fra regjeringen etter atom-avtalen med USA. Nye partier og allianser hadde tatt form, basert på filmstjerners masseappell og regional egenart. Etter en oppsplittet valgkamp har Kongresspartiet overrasket alle med sin største valgseier på 18 år - dels ved å spille på Gandhi-navnet (fra Nehru-dynastiet). En ny Gandhi, en ny seier.
Kongresspartiet har erklært seg som vinnere av valget til nasjonalforsamlingen ( Lok Sabha) i India, melder VG, etter at prognoser viser at de sammen med deres allierte vil få mange nok mandater til å danne regjering. "Kongressen kommer sterkt tilbake" (Congress comes back), er overskriften til The Economist, sompeker på at Kongresspartiet vant en overraskende seier (også ved sist valg var mange overrasket over at Kongresspartiet (så vidt) maktet å bli større enn BJP). Tidlige prognoser tyder på at Kongresspartiet kan ha økt oppslutningen fra 26,7 % i 2004 til rundt 29 %. Det høres kanskje ikke så mye ut, men er mye i et land hvor det offisielt var fire ulike store politiske grupperinger foran valget (Kongresspartiet, hindunasjonalistene BJP og deres allierte, en allianse av venstrepartier og en allianse av regionale partier). For øyeblikket ligger Kongresspartiet an til å få 201 av de 543 parlamentssetene - det meste noe indisk parti har hatt på 18 år, og 258 mandater sammen med sine allierte. Uttellingen i mandater er svært god - med 29 % av stemmene får Kongresspartiet 37 % av mandatene.
Jeg har bidratt med en kort tekst, kalt "An Ageing giant", til mai-nummeret av nyhetsbrevet til ISEE (International Society for Environmental Ethics) - ISEE Newsletter - som kommer til å inneholde en egen seksjon til minne om Arne Næss, hvor ulike forskere og aktivister vil berette om hvordan de har samvirket med eller blitt inspirert av Næss.
Husbankens bibliotek viser til min biografi "Tidsvitne. Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen" under overskriften "Et stykke historie". Jens var Husbankens første kontorsjef, og sentral i etableringen.
I går bloppet Utopisk Realisme om Norges 40-årsjubileum som oljenasjon, på OljeNorge 40 år ("Oljen har gitt meg dårlig samvittighet i verdensklassen ..."). Nå har de to talspersonene for Miljøpartiet De Grønne plukket opp tråden. Hva har oljen gjort for deg? lyder spørsmålet fra oljeindustrien. "Gjort meg medskyldig i å sette fremtiden til samtlige innbyggere av denne planeten på spill", skriver Hanne E. Marcussen. Sondre Båtstrand oppfordrer nå (på min tilskyndelse) i sin blogg "Grønn i Bergen": Skriv din egen oljeblopp!
Oljen har gjort Norge til en global versting i miljøpolitikken, og vi som bor i Norge har fått et stort ansvar for å rydde opp.
Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet er illustrerende. Estlands BNP dette året er en av de tre beste noteringene noensinne.
Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.
Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 5 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 95 og en tilbakegang på 500 til 475 (som fortsatt er 4,75 ganger mer enn 100).
Her i Estland, hvor jeg er bosatt, er det ingen tilløp til panikk, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en tilbakegang år-til-år i BNP på nærmere 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka et par år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for et par år siden). Estlands BNP dette året er med andre ord en av de tre beste noteringene noensinne. Depresjon?
Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste brede økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en 5-årsperiode med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og ekseksjonelt høy vekst i BNP på verdensplan.
Oljen har gitt meg dårlig samvittighet i verdensklassen. Den har demonstrert at Norges sjel er splittet i to - en pengedel og en verdensforbedrende moralsk del, og de to går ikke overens. Oljen har gjort meg - i egenskap av norsk statsborger - til en aksjespekulant i allverdens bedrifter. Om man vil delta i aksjemarkedet eller ikke, det er ikke lenger et fritt valg, i Norge. Nå er vi statskapitalister alle mann.
Morten Tønnessen, http://utopiskrealisme.blogspot. • Mann, født 1976 • Vest-Agder
"Aktivistgruppe skryter av hvalskute-sabotasje", melder VG. Oppslaget dreier seg om hvalfangstskuta Skarbakk, som natt til 24. april ble forsøkt senket. Nå har en anonym gruppering som benytter seg av dekknavnet "Agenda 21" påtatt seg ansvaret, i et anonymt postet kommuniké på Bite Back Magazine. Aksjonen de beskriver er feigt utført - og flere av kompanjongene deres på nettsiden til Bite Back Magazine (som herved tildeles ukas kaktus) bedriver åpenbart voldsforherligelse. Verken Norges linje i hvalsaken eller disse aksjonistenes handlinger bidrar til å muliggjøre en dialog om saken. Og slik sementeres hvalspørsmålet som en sak vi ikke kan diskutere med siviliserte midler.
WHALING SHIP SUNK
ON THE EVENING OF THE 23RD OF APRIL WE SNUCK ONTO A NORWEGIAN WHALING SHIP MAKING REPAIRS IN THE LOFOTEN ISLANDS IN PREPARATION FOR THE 2009 WHALING SEASON. TO DELAY THE KILLING SEASON AND TO PROTEST THE CONTINUED ILLEGAL EXPORT OF WHALE MEAT TO JAPAN WE DISASSEMBLED A VALVE AND FLOODED THE ENGINE ROOM. UNFORTUNATELY LOCAL FIREFIGHTERS WERE ABLE TO RESPOND JUST MOMENTS BEFORE THE SHIP SETTLED ON THE BOTTOM BUT NOT BEFORE THE SHIP HAD ALREADY BEEN COMPLETELY FILLED WITH SEA WATER AND THE DAMAGE DONE. FOR BOTH FISHERIES INVESTORS IN TOKYO AND INSURANCE UNDERWRITERS IN OSLO INVESTING IN THE NORWEGIAN WHALING INDUSTRY CAN ONLY LEAD TO SUNKEN PROFITS. AS A DIRECT RESULT OF A GROWING INTERNATIONAL TRADE IN ENDANGERED SPECIES WE CAME TO HENNINGSVAER. WE SAW THE KARBAKK. WE SANK THE BASTARD. - AGENDA 21"
Anonyme kommunikeer er selvsagt feigt. I de tilfellene økosabotasje er forsvarlig, må handlingene på en eller annen måte utføres i åpenhet. Det hadde til dels vært tilfelle om gjerningsmennene i ettertid hadde stått frem med fullt navn. Da hadde de i hvert fall gjort det klart at dette hadde de samvittighet til, og dette var de villige til å ta konsekvensen av. Å publisere et anonymt kommuniké i etterkant kvalifiserer på ingen måte til betegnelsen åpenhet.
Aller mest verdig hadde selvsagt en aksjon som dette vært om den foregikk i full åpenhet. Den kunne hypotetisk ha blitt kunngjort på forhånd (men da hadde det nok kommet til vakthold, og godt mulig bataljer). En strid som dette - om norsk hvalfangst, som fortsatt provoserer mange internasjonalt - lar seg rett og slett ikke løse med tekniske grep i nattens mulm og mørke.
Argumentet med at aksjoner som dette rammer profitten til interessenter i handelen med hvalkjøtt har jeg lite tro på. Det er jo ikke av profittmotiv at Norge ennå lar det skje noe hvalfangst. For Norges del er det en prinsippsak, en støtte til tradisjonelt livsopphold. Mye penger er det ikke i dette her - og hadde det dreid seg om pengene, så ville vi ha sluttet for lengst, med all det negative omdømme som har fulgt med Norges ubevegelige stahet.
Verken Norges linje eller disse aksjonistenes handlinger bidrar til å muliggjøre en dialog om saken. Og slik sementeres hvalspørsmålet som en sak vi ikke kan diskutere med siviliserte midler. Her er det rå makt som gjelder - på begge sider.
Denne aksjonen er bare den siste i rekken av sabotasje- og vandalismeaksjoner som visstnok utføres til dyrs beste. Bite Back Magazines seksjon for "Nyheter fra frontlinjen" har nesten daglige meldinger - her er et utvalg fra april:
Endel av disse aksjonene er utført av Animal Liberation Front, som har en forbindelse til Bite Back Magazine. ALF er beryktet for endel stupide "frigjørings"aksjoner (bl.a. ved pelsfarmer) som i praksis har ført til mer dyrelidelse, ikke mindre (misforstå meg ikke, pelsfarmer er ingen legitim næring). De liker å posere med finlandshette. Det er et eller annet med symbolikken ... En glorifisering av bankraner-looken ... som ikke appellerer til meg. "Pacifism or Animals: Which Do You Love More?" heter det retorisk på hjemmesiden deres (det blir som å velge mellom Hitler og Stalin - et valg man rett og slett ikke burde godta).
ALF var etter sigende delaktig i de første "aksjonene" i lista ovenfor den 6. april, der hjemmene til representanter for Bayer og Novartis ble vandalisert. Det er en skremmende rapport, hvor adressen til disse personene legges ut på nett og familiemedlemmer navngis. "We will keep hunting down the scum who killed animals," skriver vandalistene, "not forgetting about gassing the jews by Bayer. We will never let the scum like you life in peace. Your past will always follow you." MISSION MESSAGE: "There is just one message for Bayer and Novartis. Drop Huntingdon Life Sciences or things will only get worse. You make the animals suffer, we will make you suffer." Dette er logikk på gammeltestamentlig nivå. Fuck off.
Som sagt, hvor går grensen? Det er uforskammet - og høyst uetisk - av Bite Back Magazine å viske ut enhver grense mellom verdighet og uverdighet ved å legitimisere aksjoner av denne typen.
Ukens kaktus sendes dit (glem ikke menneskedyret, og glem ikke våre plantevenner heller!).
Human Rights Service rapporterer på sin nettside at "fra 1998 til 2008 økte den ikke-vestlige befolkningen 41 ganger mer enn den norske befolkningen, viser tall fra SSB". En absurd formulering! Her avskrives altså både 1. og 2. generasjons innvandrere som unorske. Kunne noe lignende ha blitt sagt i USA? Knapt nok. Hvordan skal integrering bli mulig, om man defineres etter dåpsattesten til bestefar og bestemor?
Det grunnleggende spørsmålet er hvordan vi best ivaretar den "frihetstenkning og humanitet som representerer Europa på sitt beste". Men den enhetstenkningen Lem taler om, er nok allerede historie - det er innvandringsdebatten bevis for. Lem peker på at Oslo snart får et flertall med ikke-vestlig bakgrunn (noe som ikke er urealistisk), "med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret" (noe som er langt mindre sikkert). Uansett er det riktig nok at landegrensene til dels er i ferd med å viskes ut i denne forstand - dette er et bredere fenomen, muliggjort av kombinasjonen av globale velstandsforskjeller, økende global velstand og lettere muligheter for reiser over lange avstander. Resultatet kan avleses på demografisk statistikk over hele Vest-Europa, både i nord og sør (i langt mindre grad i Øst-Europa). "Verden kommer til Europa".
Lems andre forutsetning, at "de fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn", er ikke selvsagt, i hvert fall ikke om vi i stedet spør hvor mange som vil være muslimer etter f.eks. en generasjon eller to i Norge. Lem hevder videre:
Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge – ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur.
Ytringsfriheten vil bli satt langt tilbake, selv med dagens beskjedne antall muslimer fikk vi nesten en katastrofe av en lovparagraf som ville forby kvalifisert religionskritikk. (Ja, ja, kvalifisert kritikk sier selvfølgelig mer enn ukvalifisert.) Det norske samfunn vil bli kraftig splittet i konflikter på bekostning av den enhetsfølelse som et samfunn trenger hvis det skal fungere.
En integrering på hovedsakelig norske premisser lar seg ikke gjennomføre hvis tilstrømningen av mennesker uten utdannelse og med patriarkalske og hierarkiske holdninger blir for stor.
Den norske enhetstenkningen er vel allerede historie. Innvandringsdebatten er bevis nok på det. Til Lems øvrige punkter vil jeg si som følger: Jo, det er forskjeller på "norske" verdier og andre kulturers verdier. Joda, i mange tilfeller er vi bærere av en sosial og liberal kulturarv som vi kan være stolte av, og bør kjempe for. Spørsmålet er hvor den kampen skal tas. Vi vinner vel ikke kampen for sosiale og liberale verdier ved å stenge grensene for alle dem som har andre syn? Verden forblir vel da den samme?
Jeg personlig ser ikke at det skulle være noe i veien for å adskille disse to forholdene: På den ene siden spørsmålet om bosetning og inn- og utvandring, og på den annen side spørsmålet om kulturelle verdier og praksiser. Det er derfor all grunn til å arbeide for å gjenreise "en stolthet over den frihetstenkning og humanitet som representerer Europa på sitt beste". Men å stenge grensene, det er ikke noe godt uttrykk for denne stolte tradisjonen - som for å ha livets rett også må utvikles, under den enkle forutsetning at også vi kan ha noe å lære - av andre (glem ikke at det var den arabiske verden som ivaretok mye av vårt (antikke greske) tankegods under den såkalte middelalderen, og gjennom dem at vi "fikk det tilbake", under renessansen).
Det Lem later til å overse, er at man ikke uten videre kan gå ut fra at mennesker er uforanderlige, og kan reduseres til sin bakgrunn. Mennesket er det mest plastiske av alle mulige vesener, ikke minst i en migrasjonssituasjon.
"Det må bli legitimt å snakke åpent", sier Lem. Det har han rett i. Og det er da også helt avgjørende for at noe som helst preg av "enhetskultur" igjen skal kunne gjøre seg gjeldende for Norge. Du ønskes alt vel i din kamp mot kreften, Steinar, og i det som kan bli dine siste stunder på Jorden.
'World will not meet 2C warming target, climate change experts agree' er overskriften til en artikkel i The Guardian som oppsummerer en spørreundersøkelse den britiske avisen utførte blant klimaeksperter som deltok på klimakonferansen i København sist måned. Samtlige 1,756 deltakere fra konferansen ble tilsendt spørsmål, og 261 svarte (hvorav 200 naturvitenskapelige klimaforskere) - deriblant meg. Her følger mine svar.
(1) Given the current growth in carbon emissions and range of mitigation options available, do you think that global average temperature rise CAN be limited to 2C?
If we took the right measures today, that would quite likely be possible. The chance of that happening, however, is remote. While there has been an emerging concensus the last couple of years that 'something has to be done', the discourse about what measures are the right ones has not progressed, but rather worsened - not least as a consequence of the green-washing of any conceiveable form of energy production (from nuclear energy to 'clean coal'), which has all been re-branded as 'climate friendly'. As for now it seems like all major energy sources will keep growing. With such a development, it is not remotely realistic to limit global temperature rise to 2C.
(2) Do you think the world IS currently taking the necessary action to limit the rise to 2C?
No. Some energy practices have to be excluded. Fossil fuel has to be phased out. It doesn't matter how much renewable energy we produce, as long as it supplements, rather than replaces, dirty energy. The world does not need 'more energy'.
(3) Given the scale of current action and the likely political response over the next few years do you think average temperature rise WILL be limited to 2C?
Probably not. A more fundamental societal change is likely to take more time to occur - though 'tipping points' exist in human societies as well, I don't see the constructive tendency in thought and attitudes that would be required.
(4) If yes, then what will bring about the required reduction in carbon emissions?
(CCS is not likely to be a solution. First of all, it continues our fossil era, meaning that IF it doesn't work out, we will lose valuable time, and in the meantime we will have increased the problem and grown even more dependent on fossil solutions. Even if it did work out, it could only be applied where there are big sources of emissions, meaning that a CCS strategy will favor big business and centralization of infrastructure, and all the same legitimize smaller sources of emissions, which taken together represent too high emissions already.)
(5) If no, then what do you think is the most realistic average temperature rise we can expect this century?
The real lesson from our climate awareness should be that nature is not something we can perfectly well predict and control. Is there a chance for a 2 degree increase? Yes. Is there a chance for a 5 degree increase? Maybe. With the lack of caution in today's climate policies (where many see climate change as a great business opportunity), we can only leave this question to future historians.
Is there a chance for a 1 degree increase? - Maybe - but that wouldn't necessarily mean that 'all environmental problems were solved' - it is conceiveable indeed that we can solve 'the climate problem', one way or another, and yet, a hundred years from now, have more substantial environmental problems than today. With current policies (and current thinking), we are likely to see increased environmental pressure, overall, regardless of what happens with the climate.
xxx
VG har en artikkel om The Guardian sitt oppslag. Der uteblir noen nyanser.
For å forhindre ekstreme klimaendringer må temperaturen ikke stige mer enn 2 grader. Nå mener klimaeksperter at det målet er helt umulig.
Det målet er ifølge mange av oss som svarte "helt umulig" gitt dagens politikk. Poenget var altså ikke at det ikke kan lykkes, dersom vi hadde satt inn de riktige tiltakene. Analysen er snarere at dét for tiden er lite tenkelig.
Et ytterligere poeng er at det er lite grunnlag for å si at 2 graders-målet er definisjonen på hva som vil føre til "ekstreme klimaendringer". På klimakonferansen i København ble nettopp usikkerheten understreket. Det finnes en rekke vippepunkter, som kan få verdenstemperaturen til å akselerere i den ene eller andre retningen - men for ingen av disse kan vi nøyaktig, på forhånd, forutsi hvilken (lokal!) temperatur som vil utløse dem. Det er altså ikke sånn at 1,9 graders temperaturøkning er "trygt", mens 2,1 grader er "utrygt". Det er ikke engang tilfelle at 1,5 grader nødvendigvis er trygt, mens 2,5 grader er utrygt. Om vi ender opp med "ekstreme klimaendringer" - hvordan nå dét skulle defineres - så vil vi sannsynligvis først oppdage det idet de er i ferd med å inntreffe, idet et vippepunkt alt er passert.
En hovedkonklusjon fra klimakonferansen i København var at 2-gradersmålet er en politisk konstruert målsetning.
Bloggen 2050 hadde nylig en post om Halvering av befolkningen som miljøtiltak. Den viser til et britisk forslag fra Jonathan Porritt som viser til de åpenbare miljøfordelene med en lavere befolkning. Her i Norge har Steinar Lem støttet utspillet. Som jeg skriver i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth' (TRAMES) vil en lavere global befolkning på sikt gjøre det lettere å dempe miljøpresset vi forårsaker, og gi hver enkelt av oss en større "økologisk kvote". Riktig utformet har forslaget mye for seg, men kutt i barnetrygd og dempet innvandring er ikke veien å gå.
I 2050 viser Eirik Newth til den britiske regjerings-rådgiveren Jonathon Porritt, som i The Times har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man ifølge Porritt skape et bærekraftig samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %. Det fremgår ikke i avisartikkelen hva slags tidshorisont Porritt opererer med. Det er helt avgjørende. En halvering av befolkningen over hundre år kan gå glatt, men raskere befolkningsnedgang kan være mer problematisk.
FIVHs Steinar Lem støtter forslaget i Aftenposten, og sier befolkningen bør ned også i Norge. Som et virkemiddel går han inn for redusert barnetrygd. Han mener videre at innvandringen må holdes under kontroll. På begge punkter slutter han dermed opp om Arne Næss sine foreslåtte tiltak. Men her var Næss både dårlig orientert og - sjeldent, til ham å være - lite i stand til å tenke helhetlig. Grunnen til at kutt i barnetrygden ikke er særlig relevant er at det i veldig liten grad er de direkte stimuliene som avgjør folks beslutning om hvor mange barn de vil ha. Det er i langt større grad et resultat av dypere samfunnstrekk. Endres de, så endres også folks tenkning (og ikke minst handling) rundt hvor stor familie som er ønskelig osv. Når mange mødre i fattige deler av verden får, eller fikk (nå stort sett i deler av Afrika), 4-5-6 barn hver, så skyldtes det bl.a. høy barnedødelighet, lite sosial sikkerhet og mangel på familieplanlegging. Alt dette henger sammen med grunnleggende økonomiske forhold. I dagens Europa går folketallet ned (som jeg omtaler i min Dagbladet-kronikk 'Europa i overgangsalderen'). Av større rike, vestlige land er det bare USA som kan vise til en stabil befolkningsvekst, ikke minst på grunn av innvandring. Stabil eller avtakende befolkning er en naturlig utvikling for mange rike land.
Newth skriver:
En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med.
Ifølge Newth går ikke bare Lem, men også Porritt inn for en 'total stans i nettoinnvandringen'. Det ville ikke ha vært en særlig human politikk i en verden med dagens ulikheter i inntekt og velstand. Næss argumenterte med at hver innvandrer til Vesten resulterte i én ekstra person med høyt forbruk. Med dagens voksende globale middelklasse er det argumentet i ferd med å bli utvannet. En slik automatisk kobling mellom miljø- og innvandrings-politikk er uansett ikke ønskelig. Samfunnsutviklingen må ikke bare bli grønn - den må være human også. Og sett i et langsiktig, globalt perspektiv måtte en befolkningsnedgang uansett koordineres internasjonalt. Stengte grenser løser ikke noe som helst.
Bloggeren Per Aage Pleym Christensen gir i Liberaleren støtte til mitt forslag om et moratorium mot oljeleting, i artikkelen 'Nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen'. Nå skulle man kanskje tro at liberalere var tilhengere av alt som kan gi klingende mynt i kassa. "Men finnes det grunner som kan få Liberaleren til å si nei til oljeboring?"
Det var i juni i fjor at Liberaleren ga spalteplass til mitt forslag om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann (se ellers omtalen i Sondre Båtstrand's VG-blogg Grønn i Bergen, hvor kommentarene teller 260 innlegg). I en av kommentarene på Liberaleren ble det innvendt at et oljemoratorium ville føre til full stopp i norsk oljeproduksjon (noe som ikke er helt presist, siden det er godt med potensiell produksjon i eksisterende felt for mange år ennå, for dem som måtte mene at det er forsvarlig).
25% nedgang i BNP betyr ikke steinaldernivå, men det betyr 25% mindre til MR skannere i sykhus, 25% mindre til politi, 25% mindre til miljovernstiltak og, som skribenten vektlegger, 25% mindre til personlig forbruk. Hvor mange arbeidsledige det blir av dette er uvisst, men man kan vel regne med 25% færre doktorgradsstipendiater ...
Til hvilket jeg bl.a. svarte:
Sett i et historisk perspektiv ville uansett 25 % lavere BNP svart til Norges BNP for en ti års tid siden. Kom ikke her og si at Norge anno 1998 var for fattig til å ta seg av sosiale problemer.
Pleym argumenterer i sin artikkel ut fra et bevisst liberalt ståsted.
Staten bør slankes, både fordi staten ikke bør ha så mange oppgaver som idag (et ideologisk standpunkt), og for å løse primæroppgavene på en bedre måte enn idag. Man slanker ikke staten ved å gi den intravenøse skatteinntekter fra oljeindustrien i tiår fremover.
"Den norske staten trenger mindre penger," skriver Pleym, "ikke mer. Miljøet trenger mindre olje- og gassutvinning, ikke mer."
De grønne politikerne på høyresiden kan legge vekt på, og hente eksempel fra California, at så lenge Norge fortsetter å forsyne markedet med fossile brensler vil omstillingen til mer miljøvennlig energi gå sakte. [...] Oljemoratium vil ikke bare være mer miljøvennlig fordi CO2-utslippene fra industrien ikke øker, men også fordi det vil tvinge frem forskning på og utvikling av biler som ikke bruker fossile brensler.
Dette siste burde ikke minst SV merke seg. De vil nå altså forby salg av bensinbiler, og har fått kritikk for dobbeltmoral, siden de til tross for motstand mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen ikke har tatt til orde for å redusere norsk utvinningstempo. Akkurat som det lå an i gasskraftsaken før CCS-teknologien kom på banen, kan det virke som om såvel SV som SP har en dobbeltmoralsk miljøpolitikk: Andre land kan bruke norsk gass og olje - bare ikke vi.
Artikkelen til Pleym er linket til av Borgeravisen, et nettsted som byr på "hundrevis av linker til stoff skrevet av bloggere og borgerjournalister" - en god ressurs for enhver som er interessert i å følge med i den norske bloggosfæren.
