Om befolkningsnedgang, miljøet, barnetrygd og innvandring

Bloggen 2050 hadde nylig en post om Halvering av befolkningen som miljøtiltak. Den viser til et britisk forslag fra Jonathan Porritt som viser til de åpenbare miljøfordelene med en lavere befolkning. Her i Norge har Steinar Lem støttet utspillet. Som jeg skriver i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth' (TRAMES) vil en lavere global befolkning på sikt gjøre det lettere å dempe miljøpresset vi forårsaker, og gi hver enkelt av oss en større "økologisk kvote". Riktig utformet har forslaget mye for seg, men kutt i barnetrygd og dempet innvandring er ikke veien å gå.

I 2050 viser Eirik Newth til den britiske regjerings-rådgiveren Jonathon Porritt, som i The Times har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man ifølge Porritt skape et bærekraftig samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %. Det fremgår ikke i avisartikkelen hva slags tidshorisont Porritt opererer med. Det er helt avgjørende. En halvering av befolkningen over hundre år kan gå glatt, men raskere befolkningsnedgang kan være mer problematisk.

FIVHs Steinar Lem støtter forslaget i Aftenposten, og sier befolkningen bør ned også i Norge. Som et virkemiddel går han inn for redusert barnetrygd. Han mener videre at innvandringen må holdes under kontroll. På begge punkter slutter han dermed opp om Arne Næss sine foreslåtte tiltak. Men her var Næss både dårlig orientert og - sjeldent, til ham å være - lite i stand til å tenke helhetlig. Grunnen til at kutt i barnetrygden ikke er særlig relevant er at det i veldig liten grad er de direkte stimuliene som avgjør folks beslutning om hvor mange barn de vil ha. Det er i langt større grad et resultat av dypere samfunnstrekk. Endres de, så endres også folks tenkning (og ikke minst handling) rundt hvor stor familie som er ønskelig osv. Når mange mødre i fattige deler av verden får, eller fikk (nå stort sett i deler av Afrika), 4-5-6 barn hver, så skyldtes det bl.a. høy barnedødelighet, lite sosial sikkerhet og mangel på familieplanlegging. Alt dette henger sammen med grunnleggende økonomiske forhold. I dagens Europa går folketallet ned (som jeg omtaler i min Dagbladet-kronikk 'Europa i overgangsalderen'). Av større rike, vestlige land er det bare USA som kan vise til en stabil befolkningsvekst, ikke minst på grunn av innvandring. Stabil eller avtakende befolkning er en naturlig utvikling for mange rike land.

Newth skriver:

En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med.

Det er riktig - i hvert fall dersom en slik befolkningspolitikk kombineres med en sunn økonomisk politikk, dvs. en slutt på vekstøkonomien (jf. The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth).

Ifølge Newth går ikke bare Lem, men også Porritt inn for en 'total stans i nettoinnvandringen'. Det ville ikke ha vært en særlig human politikk i en verden med dagens ulikheter i inntekt og velstand. Næss argumenterte med at hver innvandrer til Vesten resulterte i én ekstra person med høyt forbruk. Med dagens voksende globale middelklasse er det argumentet i ferd med å bli utvannet. En slik automatisk kobling mellom miljø- og innvandrings-politikk er uansett ikke ønskelig. Samfunnsutviklingen må ikke bare bli grønn - den må være human også. Og sett i et langsiktig, globalt perspektiv måtte en befolkningsnedgang uansett koordineres internasjonalt. Stengte grenser løser ikke noe som helst.