Ingrid Betancourt - og FARC

Ingrid Betancourt er fri, etter å ha vært i FARCs fangenskap i 6-7 år. Nyhetene går nå verden rundt. For fem år siden, i 2003, var jeg, som sekretær for De grønne i Norge, med på å opprette en norsk støttekomité for Ingrid Betancourt (riktignok med svært lite aktivitet). I begynnelsen av mai i år, under Global Greens, den andre verdenskongressen for grønne partier, så jeg Betancourt's ektemann, som var tilstede under hele kongressen. Under en pressekonferanse uttalte han seg om arbeidet for å sette Ingrid fri. Et nylig løslatt gissel som hadde tilbrakt mye tid i fangenskap sammen med Ingrid Betancourt - en columbiansk senator - var pressekonferansens naturlige midtpunkt.

Frisettelsen av Ingrid Betancourt og 14 andre høyt profilerte gisler, blant dem tre amerikanere militær-ingeniører, skjedde altså etter en columbiansk militæraksjon (bygd bl.a. på amerikansk etterretning) hvor det ikke ble løsnet skudd, men synes å ha blitt utøvd fysisk vold. Én FARC-gruppe ble forledet til å tro at de var ment å overlate gislene til en annen FARC-gruppe. I stedet var det det columbianske militæret, som hadde infiltrert FARC, som dukket opp med et helikopter og hentet gislene. Aksjonen bygde på infiltrasjon og forledning, og ble gjennomført ved hjelp av fysisk overmanning av FARC-eskorten. Betancourt har i taler siden frigivelsen uttrykt takk for at Columbias militære ikke gikk til en mer tradisjonell militær aksjon, med skuddveksling og bombing. Hennes slektninger og også slektninger av andre gisler har i lang tid appellert om at det fokuseres på diplomati og forhandlinger.

At FARC ikke har beveget seg inn på noen særlige forhandlinger må betraktes som et nederlag for dem. De feilet. Kidnappet - bare for å 'miste' gislene, rett for øynene på dem. Hadde de løslatt gislene av egen fri vilje - uten betingelser - kunne de signalisert en godvilje som kunne gitt opphav til senere forhandlinger mellom FARC og columbianske myndigheter. Presset på FARC bør nå sikte mot å overbevise dem om å bli en åpen aktør innen columbiansk politikk - med mulighet til deltakelse i valg. Forutsetningen for det må være løslatelse av de anslagsvis 700 gislene, først og fremst columbianere, som fortsatt er i FARCs varetekt.