mandag 21. desember 2009

søndag 20. desember 2009

Utopisk Realisme 2009 - hele årets blogg i én fil

Jeg har laget i stand en pdf-fil kalt "Utopisk Realisme 2009". Den er på 187 sider, og inneholder samtlige 132 blogginnlegg i Utopisk Realisme fra 1. januar til 20. desember 2009.

Dokumentet vil følge med bonus-CDen til årets Kardemomme Tidende. Du finner også Utopisk Realisme 2009 tilgjengelig for lesning og nedlastning her, på Scribd.

Endelig enighet i København

Så ble det faktisk enighet til slutt, på klimamøtet COP15 i København: Avtalepartnerne ble enige om at de alle er mot klimaendringer (i hvert fall er Kina fornøyd, meldes det i VG).

fredag 11. desember 2009

Retorikk for pudler

Det var som om keiseren var på besøk.

Paralleller ble trukket til verdenshistoriske talere som Romerrikets Cicero.

Fra "sidelinjen" (the sideline) lød naive ungpikerop, fra Jagland til Stanghelle.

Hvilken bragd! I fredspristalen ble forskjellen mellom "krig" og "fred" opphevet, jubler kommentatorene.

En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.

Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.

Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.

Og mens Obama nevnte "krig" flere ganger enn "fred", og skålte for Nobel, og SP-Trygve ble avvist av Michelle, mens Barack fikk svingt seg, før han ble gratulert av Rybak, og kortesjen hans på vei mot Gardermoen møtte en bil i motgående kjørefelt, før han endelig vinket farvel ... sitter jeg igjen med en følelse av at Norge ikke er verdig å dele ut fredsprisen (i det minste burde nobelpriskomiteen bestå ikke av tidligere politikere, men representanter for ulike samfunnslag).

Første punkt på dagsorden: Å omdøpe prisens navn til "Nobels pris for fred og krig og sånn".

torsdag 10. desember 2009

Dette er bare flaut

Jens, Jagland, Groth ... "alle snakker norsk!"

Og dette snakket om de kongelige og USA - "de er nok litt misunnelige på oss" - ai ai ...

Fulgte NRK en time, og der var det bare godprat - neida, dette dreier seg ikke om politikk (jf. også Stoltenbergs vasne skamrosing under "pressekonferansen").

Mer dekning her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og ikke minst her.

Akkurat nå taler Jagland - hrrrrrrmmmmm! ...

-----

Så var det Obamas tale. Dyktig retorikk. Men litt ut i talen blir det klart at Obama portretterer seg i skarp kontrast til sitt forbilde Martin Luther King, ved å sitere ham på at vold ikke skaper fred, bare for å bruke de neste 10 minuttene på å presentere et velartikulert, men feilslått forsvar for amerikansk militarisme (og militarisme generelt). "A non-violent army couldn't defeat Hitler", sier Obama - men også det er feilslått (for det ble aldri forsøkt). "The instruments of war", sier fredsprisvinneren, "do have a role to play in preserving peace". King, derimot, visste at fred ikke kan oppnås gjennom krig. Ville han virkelig ha vært stolt over Obamas framtreden, slik alle antar? Jeg tviler.

USA har aldri ført krig mot et demokrati, sier Obama (og unnlater å nevne at landet har medvirket til utallige kupp).

Obama innledet ved å snakke om konseptet "rettferdig krig" ("just war"), og definerte det bl.a. som en proporsjonal krig. Hvordan går det i hop med USAs bevisste taktikk med "overwhelming power", og bevisste militære dominans (halvparten av verdens samlede militærutgifter)?

Og hvordan kan alle disse norske spyttslikkerne svelge at amerikanske interesser og alles interesser er ett og det samme?

Internasjonal dekning:
BBC: Obama defends war at Nobel award
CNN: Obama: 'Deep gartitude, great humility'
The New York Times: Accepting peace prize, Obama evokes 'Just war'
Fox News: Obama's Jekyll and Hyde Nobel Speech

Fra sistnevnte:
That this award can even be given to a man who thus far has created no peace but governs two wars confirms that the Nobel Peace Prize is now nothing more than the “Norwegian People’s Choice Award” and carries the same gravitas as having a Hollywood Star in front of Mann’s Chinese Theater.

onsdag 9. desember 2009

COP15+: Slik bør en avtale se ut

For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).

Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).

De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset
a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivå
fører til en utrolig innsvevring av hva som er
b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodeller
så lenge det samtidig legges til grunn
c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).
Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).

En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).

En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.

Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).

De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.

Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)

mandag 7. desember 2009

Farene ved å inngå en avtale nå

Så er det i gang - COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget". USA har sitt å svare for (se også her) - det har også Norge.

Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).

Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.

Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?

Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!

Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.

Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)

Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.

Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.

lørdag 5. desember 2009

Ulv eller hund sett i hovedstaden

... melder VG.

Interessert i å få mer kunnskap om ulv? Jeg tar en doktorgrad om norsk ulveforvaltning siden "Lov om utryddelse av rovdyr og fredning av annet vilt" ble vedtatt i 1845 til dagens forvaltningsregime blir revidert i 2010 - forskningsplanen min (7 sider), som har en filosofisk vinkling, finner du her.

onsdag 25. november 2009

CCS og norsk utenrikspolitikk - en kamuflasjehistorie

Norsk utenrikspolitikk er en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.
Vårt Land omtalte for noen dager siden (som nå og alltid, og i all evighet, amen) regjeringens hovedspor i de pågående klimaforhandlingene: Bred satsning på CCS (Carbon capture and storage - fangst og lagring av CO2).
For å fremme utbredelsen av teknologien jobber Norge for at den skal godkjennes som et utslippstiltak i den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM).
- Norsk mål en blindgate, heter stykket, og sitatet skriver seg fra forsker Asbjørn Torvanger ved CICERO.

I klimaforhandlingene er det Norge og andre oljeland som Canada og De forente arabiske emirater som har frontet forslag om å inkludere CCS i CDM.

Flere store utviklingsland som India og Brasil har derimot gått imot forslagene. De har både pekt på at den nye teknologien er umoden og uttrykt bekymring for mulige lekkasjer fra lagret CO2.

2 grader. Norske myndigheter mener CCS kan bli avgjørende for å nå målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må stige mer enn 2 grader. Også Det internasjonale energibyrået (IEA) og FN mener teknologien kommer til å bli et viktig bidrag for å nå et stramt klimamål.

Asbjørn Torvanger er mer skeptisk og peker på at det kan ta 20 eller 30 år før CCS er vanlig på kraftverk rundt om i verden. Hvis 2-gradersmålet skal tas på alvor, må utslippene av CO2 kuttes kraftig før den tid. Det betyr at det vil være mye mindre utslipp igjen å fjerne når først CCS er blitt en utbredt teknologi.

Dersom utgangspunktet i stedet er et litt mindre ambisiøst mål, vil CCS få en større rolle, tror Torvanger. Hvis man ikke satser på å kutte klimautslippene kraftig de nærmeste tiårene, kan fangst og lagring bli viktig senere i dette århundret for å unngå en katastrofal oppvarming på 5 eller 6 grader.

Det burde være en vekker for de som ennå tar stilling i denne sammenhengen utifra (etiske!) verdier, snarere enn næringsinteresser, at Norge stiller på lag med andre oljenasjoner. Det er jo så gjennomskinnelig: Norge satser på CCS fordi bare en slik "løsning" kan rettferdiggjøre at vi fortsetter som storaktør innen internasjonal olje- og gassvirksomhet.

Norsk utenrikspolitikk er her, som ellers, en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

mandag 23. november 2009

Johan Galtung og meg

I går røk jeg uklar med fredsprofessor Johan Galtung. Det var ikke meningen. Det var faktisk slett ikke meningen. Men Galtung forsto ikke spørsmålet mitt.

Anledningen var fredsprofessorens foredrag "Hva kommer etter USA?", holdt i Byhallen i Kristiansand i går kveld, til full sal. Galtung hadde snakket om at USAs "imperium" vil erstattes av en internasjonal utvikling i retning av åtte verdensregioner (med EU/Europa som én). I spørsmålet mitt viste jeg til at USAs stilling som supermakt for en stor del hadde sitt utgangspunkt i det voldsomme økonomiske og teknologiske forspranget landet fikk i løpet av andre verdenskrig. Verdenshistorien siden 1945 har for en stor del handlet om den øvrige verdens gradvise innhenting av dette forspranget (selv om forskjellen mellom USA og Europa har holdt seg rimelig konstant, målt i BNP per capita). Deler av Asia meldte seg tidlig på i dette kappløpet; Afrika har for en stor del blitt med først de siste par tiårene. Perioden på begynnelsen av dette årtusenet skilte seg ut som en periode hvor hele verden (alle regioner) vokste, med rekordhøy global vekst (merk at dette på ingen måte er entydig positivt).

Dette er mye av bakgrunnen for at USAs enerådende posisjon er i ferd med å smuldre opp, og møter motstand/utfordrere på de fleste fronter. USA dominerte verden økonomisk sett - det gjør de ikke lenger (selv om de fortsatt er en ledende aktør (blant flere), økonomisk og teknologisk). Jeg ba Galtung se fremover - ikke bare til 2020, hans egen 90-årsdag, men også lengre frem, ut dette århundret. Jeg fremla to påstander:
1. Det vi ser idag, er en global kapitalisme - samtlige land sikter i dag mot BNP-vekst som et grunnleggende element i sine utviklingsmodeller.
2. Et problematisk premiss, som deles av alle verdens land, er at en kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst. Dagens politiske ledere taler om økonomisk vekst, uten å ha noe tidsperspektiv for hvor lenge er slik utviklingsmodell kan gjennomføres.

Spørsmålet mitt lød så: Hva vil skje i forhold til internasjonale konflikter når det en gang går opp for oss at vi ikke kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst?

GALTUNG: Han der er en typisk liberal vestlig økonom, som trenger omskolering. Det finnes ingen global modell - hver region har sin modell. Muslimer er ikke opptatt av vekst, de har andre verdier.

Det var det verste jeg hadde hørt om ikke på år og dag, så i hvert fall på en god stund. Jeg skal da f::n ikke ha på meg at jeg er en "typisk vestlig økonom" - en utypisk vestlig økonom kanskje, men en typisk?? Ordstyrer Kjell Landmark ga meg sjanse til å få en replikk, og jeg svarte da at jeg for det første ikke var økonom, men filosof, og for det andre at ... "BNP er jo ikke bare en tankestørrelse - det handler om hvordan vi bruker naturressurser, hvordan vi bruker Jorda..." Den godeste Galtung unnskyldte seg så, til salens fornøyelse, for å ha kalt meg økonom - "man skal være forsiktig med hvor kraftige skjellsord man bruker".

Hendelsen minner meg om mitt spørsmål til Umberto Eco, og dennes like så lattervekkende svar, ved en annen anledning.

Siden det er vanskelig å si hvor godt Galtung forsto spørsmålet mitt, er det ikke lett å si helt klart hvor uenige vi er. Jeg mener nå uansett at det gir mening å tale om at vi i dag har én global utviklingsmodell bygd på dogmet om evig økonomisk vekst. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes betydelige forskjeller regionalt, også i hvordan verdens økonomier er organisert. Men Galtungs påpekning av at "muslimer har andre verdier enn økonomisk vekst" er besides the point. Mitt poeng er at samtlige statsledere - fra Estland til Nord-Korea - sikter etter BNP-vekst. Hvilke verdier "folk" identifiserer seg med, og hvordan deres dagligliv arter seg, er et ganske annet spørsmål.

Verden er mer enn kultur og verdier! Det finnes også økonomiske realiteter, "på bakken" - og disse har ikke bare med mennesker å gjøre, men også med vårt forhold til naturen. Det var dette jeg hadde håpt Johan Galtung kunne si noe om. I stedet ble jeg altså avfeid som en "typisk liberal vestlig økonom", som Galtung vel antok ville mene at vekst etter vestlig mønster løser alle problemer.

Siste om krig og fred og sånn:
Nei, alt er ikke lov i krig (Dagbladet)
Innstramminger betyr krig (VG)

Biodrivstoff truer regnskog

Striden raser rundt regjeringens forslag om å oppheve avgiftsfritaket for biodiesel. I Dagbladet ber representanter for miljøbevegelsen Jens snu, for å redde Uniol, Norges eneste biodieselprodusent for tiden.

Jeg minner om min artikkel "Denofa frakter soja gjennom regnskogen", hvor det fremgår av Uniols leverandør av soja bidrar til, og deltar i industriell virksomhet (skipstransport, med tilhørende infrastruktur) i Amazonas. Bruk av Uniols biodiesel støtter dermed opp om en type virksomhet i Amazonas som ikke burde ha funnet sted der, av hensyn til stedets (enn så lenge) villmarkspreg.

Hvis Uniol skal reddes, så burde det i hvert fall ha blitt slutt på dét.

torsdag 19. november 2009

Den historiske rollen til Jens - og til Hauge

Historien vil dømme Jens nådeløst, sier Bellonas figur Frederic Hauge i VG. Det har han nok rett i. Stoltenberg presset på for å maksimere norsk oljeproduksjon så tidlig som mulig, han tok over etter Bondevik ved å insistere på konvensjonelle gasskraftverk, og han har rundlurt Hauge & co. med sin "månelanding", som fortsatt ikke har blitt stort av (og nå for en stor del er utsatt). Hva angår månelandingen må det sies at Hauge og hans team spilte en stor rolle i å få Jens & co. med på laget - uten Bellona (og Frederic Hauge som person) hadde Stoltenberg neppe noensinne holdt sin famøse nyttårstale.

Sisten nytt er spillet om biodieselavgift. Det som undrer meg i den debatten, er at ingen har foreslått å gradere en avgift etter faktisk CO2-regnskap (hvor rydding av vegetasjon etc. er med i regnestykket). En slik avgift ville ha stimulert til best mulig CO2-regnskap - men den avgiften regjeringen nå innfører skiller jo ikke mellom klinten og hveten.

Kondom-klima

Befolkningsspørsmål er viktige - men BT bommer når de nå mener at lavere barnetall kan spille en stor rolle for klimakrisen. Klimakrisen foregår (i hvert fall i denne omgang) i dette århundret. Befolkningsspørsmålet er et av hovedsspørsmålene for menneskehetens utvikling det neste milenniumet.

Ifølge FNs prognoser vil verdens samlede folketall sannsynligvis stabilisere seg en gang i siste halvdel av dette århundret. Afrikas folketall kan som BT skriver dobles (noe som i historisk perspektiv vil bringe kontinentet tilbake til en mer vanlig andel av verdens befolkning enn det som har vært tilfellet i kjølvannet av Europas oppblomstring og kolonisering). Men det vil ikke i seg selv gjøre avgjørende forskjell, på kort sikt, at "de fattige landene tar ansvar" i denne sammenhengen. Kinas og Indias klimautslipp har doblet seg siden 1990, noe som i svært liten grad skyldes befolkningsvekst. Snarere skyldes det massiv industrialisering. Det er globaliseringen av vekstmodellen (for en stor del etter vestlig modell) som er hovedproblemet i klimasammenheng.

Befolkningsspørsmålet er viktig, men først og fremst på virkelig lang sikt. Idet verdens befolkning stabiliseres vil vi, om ikke før, få en debatt om hvilken utvikling som er ønskelig: 1) Tilbake til vekst i verdensbefolkningen, (hvor lenge?), 2) Stabil verdensbefolkning på lang sikt eller 3) Lavere verdensbefolkning (etter en topp på kanskje 9-10 milliarder). Selv mener jeg at en lavere befolkning globalt og på samtlige kontinenter hadde vært det beste. Men en slik utvikling må være en langsiktig politikk. Det kan ta 500 år å komme ned, på humant vis, på et ønskelig befolkningsnivå.

Et av dogmene som må forkastes, er troen på at en ung og voksende befolkning er nødvendig av hensyn til økonomien. Men kortsiktige panikktiltak kan gjøre mer skade enn nytte. Selv om tiltak iverksatt de neste tiårene hadde resultert i en befolkningstopp på 1 milliarder mennesker mindre rundt 2050-2100, ville besparelsen i klimautslipp beøpt seg til mindre enn 10%. Til sammenligning gjør en årlig veksttakt i økonomien på 1,5 eller 2,5 % globalt en enorm forskjell. Lavvekstpolitikk - eller aller helst en slutt på vekstpolitikken - er altså et uten sammenligning langt viktigere tiltak.

Morten Tønnessen
Filosof og semiotiker (med demografi som del av utdanningen)

Relevante oppslag i dag:
- Gratis kondomer kan gi klimagevinst (Vårt Land)
Solheim: - Føler meg alene når jeg snakker om klima (VG)

onsdag 11. november 2009

Minister of very internal affairs

Bråk på Stortinget under dennes Spørretime, meldes det i VG.
Foss, som er 2. visepresident på Stortinget, sa tirsdag til VG at han vil nekte statsråden å diskutere politikk i media, så lenge han ikke svarer på spørsmål fra de folkevalgte.
/
I spørretimen svarte statsminister Jens Stoltenberg på spørsmål fra Venstres Trine Skei Grande om hva som er Schjøtt-Pedersens egentlige ansvarsområde i regjeringen. Venstres spørsmål var egentlig rettet direkte til Scjhøtt-Pedersen, men ifølge SMK er det Stoltenberg som skal svare.
/
Han sier Schjøtt-Pedersen skal fungere som en intern minister.
/
- Hans primæroppgave er å bistå statsministeren med arbeidet ved Statsministerens kontor, sier Jens Stoltenberg.
Vi pleide å ha et navn for sånt: Regjeringsråd (men den posisjonen innehas nå av Nina Frisak). Ja, enda et navn pleide vi å ha for sånt: Statssekretær. Et tredje navn lyder "ekspedisjonssjef". Men minister? Det var inntil denne dag en betegnelse for ansvar for et konkret saksområde (samme hvor vagt).
/
Saksområder har Ap den siste generasjonen eller så vært flinke til å både sjonglere med og nå og da gi nye navn. Spekulasjonen gikk derfor høyt om at Kjøtt-Pedersen ville bli "samordningsminister". Det ville omtrentlig svare til tidligere regjeringers "planleggingsminstre" osv. (i denne sammenhengen er Ap - fortsatt det nærmeste vi kommer et stats(over)bærende parti - best i klassen; det Ap sier, det er lov).
/
Moralen blir noenlunde som dette:
/
Politikken er en strikk. Strikk kan tøyes, men også ryke.
/
Spjoooing!

tirsdag 10. november 2009

Filosof på jobbmarkedet

Det er ikke så greit. Søk på "filosof" hos NAV gir 0 treff. Søk på "filosofi" gir følgende treff:



torsdag 5. november 2009

Leter etter problemer

Til venstre: Oljedop.

Oljeminister Terje Riis-Johansen åpner nå den 21. konsesjonsrunden på norsk sokkel, og signaliserer at han ønsker å gi industrien tilgang til hittil uutforskede områder. "Det er oljeselskapene selv som skal nominere blokker som de ønsker skal være en del av konsesjonsrunden", skriver Dagbladet.

Oljeministeren viser til hensynet til verdiskaping og sysselsetting. Hva angår verdiskaping, så har tydeligvis ikke Riis-Johansen forstått at vi i dag har for høy (sykt høy) verdiskaping. Som lykkeforskningen viser, har ikke den siste generasjonens vekst i de rikeste landene (som Norge tilhører) ført til bedre opplevd livskvalitet. Velferdsstatens kanskje fremste utfordring er ifølge mange analytikere økte utgifter til helsestell og pensjoner (ikke minst som følge av at yrkeslivet blir mer spesialisert og krevende, som følge av teknologisk utvikling og økende verdiskaping!). Hvordan kan Riis-Johansen og hans protegeer være så sikre på at forholdene i Norge blir bedre av å helle mer olje på bålet?

Så var det sysselsettingen. Det er ingen tvil om at oljerikdommen har ført til svære inntekter for nordmenn flest - men økonomisk sett er en av følgene økt kjøpekraft (og investeringsevne) og dermed høyere priser, lønninger og kostnadsnivå. Oljerikdommen har derfor finansiert offentlige arbeidsplasser osv. - men den har også økt lønns- og kostnadsnivå til høyder som gjør at det i Norge ikke "er økonomisk" å holde oss med endel "lavtlønnsyrker" som ellers kunne bidratt til sysselsetting landet over. Hushjelper er for u-land (eller mellominntektsland), i Norge blir omsorgsyrkene nødvendigvis høyt profesjonaliserte og institusjonaliserte (og byråkratiserte). Dette peker i retning av et paradoks som i og for seg burde ha veltet vekstøkonomien: Jo rikere vi blir (på den norske måten - med tilnærmet likelønn osv.), jo mindre har vi råd til!

Summa summarum? Noe å ta seg til (les: sysselsetting) har folk funnet til alle tider. Et Norge på oljedop går som et olja lyn - så lenge det varer. Men det er faktisk ressurser vi brenner opp (hvorfor fortest mulig? Hvorfor alt, nå?). - Og omsorgen, mann! Omsorgen. Den har vi knapt råd til lenger.

onsdag 4. november 2009

Statoil på Kongo-nivå

Statoil skuffer i tredje kvartal, melder Dagbladet.

På grunn av "fallende" oljepriser ble ikke overskuddet større enn 31,5 milliarder kroner.

Fortsetter det sånn ut året, så havner Statoils overskudd i år ganske nøyaktig på et beløp tilsvarende Kongos BNP.

Skuffende!

mandag 26. oktober 2009

Ulven som syndebukk

Innlegget mitt "Ulven som syndebukk" står i dag på trykk i Dagbladet, som et debattinnlegg. Opprinneglig sendte jeg det som kronikk. Her er den komplette teksten (kronikk-versjon):

Ulven som syndebukk

Noe må skje med rovdyrdebatten. For slik som den bedrives i dag, er den ikke til nytte for noen parter. Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder.

Tilsynelatende forholder både tilhengere og motstandere av å legge til rette for ulv og andre rovdyr i Norge seg til fakta – men kildebruken og tilliten til ”vitenskap” er radikalt forskjellig. Slik skusles mange fakta bort. Her er det forøvrig kritikkverdig at avisen Nationen ikke forholder seg balansert til fakta, men ensidig baserer sitt virkelighetsbilde på identifikasjonen med utvalgte interessegrupper. Verre er det at den norske rovdyrdebatten har blitt nærsynt og perspektivløs. Ulvetilhengerne nøyer seg typisk med å forholde seg til verneproblematikk, og ulvemotstanderne til situasjonen for norsk landbruk. Skal vi komme ut av den bakevja rovdyrdebatten har havnet i, så må begge parter forsøke å ta den andre sidens interessehorisont og kunnskapsbakgrunn inn over seg.

Demonisering av ulven er ikke noe nytt fenomen. Også våre grunnleggende forestillinger om sau og lam går langt tilbake i vår kulturkrets (tenk bare på tanken om Jesus som ”Guds lam”). Noe av bakgrunnen for at nettopp striden mellom ulv og sau har kommet til å representere striden mellom by og land, er at mennesket og ulven økologisk sett slett ikke er så ulike. Opprinnelig levde vi begge i små, familiebaserte grupper med rimelig store jaktområder innen territoriet. Men siden vi begynte med landbruk og husdyrhold har sauen og andre husdyr kommet imellom oss og ulven. En problematisk forestilling i vår tid er ideen om at mennesket har monopol på utnyttelse av byttedyr. Denne tanken innebærer at vi, som mennesker, skulle ha et slags økologisk voldsmonopol i egenskap av å være det dominerende (kanskje det eneste) rovdyret. Ulv, bjørn, gaupe og jerv blir da redusert til å være frekke konkurrenter i kampen om ”vårt” matfat. ”Tap” av sau til ulv regnes av mange i dag som sløsing med ressurser.

Alle nordmenn ”vet” i dag at ulven spiser sau. Men hva er fakta? Faktum er at ulven så langt i år skal ha tatt nærmere 400 sau. Mer enn hundre ganger så mange sau går ”tapt” av andre grunner. Studier av ulvens diett har vist at sau og husdyr spiller en helt marginal rolle i skandinavisk sammenheng (og selv i norsk sammenheng). Det er elgen som er ulvens foretrukne bytte – rådyr er andrevalget, bever tredjevalget. Tydeligere enn noe annet demonstrerer disse faktaene at striden rundt ulv og sau er en symbolsk konstruksjon. Med det mener jeg at striden om ulv og sau har mer å gjøre med våre kulturelle forestillinger enn med ulvens faktiske atferd.

Men det går dypere enn dette. Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.

Det er imidlertid mange måter å være virkelighetsfjern og fremmedgjort på. Neglisjering av bygdefolks realiteter er én metode som kan lede i den retningen – neglisjering av økologiske realiteter en annen. Ideen om at mennesket har monopol på byttedyr og andre naturlige ressurser er etisk uforsvarlig, og må overkommes både i byen og på landet. Fra en fenomenologisk perspektiv gir det god mening at dagens sauebønder opplever ulven som et nytt og fremmed element i norsk natur, siden ulven praktisk talt ble drevet til utryddelse i Sør-Norge allerede for 150 år siden. Men den hører til her. I tusener av år har bønder levd side om side med ulv i norsk natur. Det nye ved dagens situasjon er ikke at det er ulv i Norge, men at det er så få av dem – og så mange mennesker, med aktiviteter så omfattende at andelen ”villmark” det siste århundret har gått ned fra omlag halvdelen av landarealet til en åttendedel.

Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.

Fra et fenomenologisk ståsted (om vi nå for en gangs skyld setter oss i dyrenes sted) er denne utviklingen innen landbruket svært uheldig. Færre og større bruk betyr flere dyr per bonde. Denne utviklingen har nå gått så langt at det for mang en bonde i praksis har blitt uhåndterlig vanskelig å følge opp husdyrene på en personlig måte. Norske sauer ble en gang i tiden gjetet. Og ennå hører vi forslag, i våre dagers rovdyrdebatt, om flere gjetere, som en løsning på hele problemet. Men så ”rike” som vi har blitt, har vi ikke råd til å holde oss med gjetere!

Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder. Flere hender i norsk landbruk! Med et lavere forholdstall mellom antall husdyr og antall bønder blir alt enklere – ikke minst et forsvarlig husdyrhold, og gode bondeliv. La oss derfor se en allianse av bønder og miljøvernere – en allianse som tar til orde for organisering av vårt samfunn etter en ny (men velprøvd) økonomisk modell, med sterkere vekt på lokal produksjon og selvforsyning – og driftsformer som både er mer humane og dyrevennlige enn dagens! Hadde denne visjonen blitt virkeliggjort, så hadde ulven med det samme opphørt å fungere som offerlam i norsk offentlighet.

Morten Tønnessen

Doktorgradsstudent i semiotikk ved Universitetet i Tartu

fredag 23. oktober 2009

Nettverk for et tolerant Tartu

Min artikkel "Nettverk for et tolerant Tartu" (skrevet sammen med kona) sto på trykk i siste nummer av Estlands-Nytt.

Av Morten Tønnessen og Helena de Mesquita da Silva

I juni hadde Tolerant Tartu Advocacy Network (Tolerantse Tartu eestkostevõrgustik) sin første offentlige samling. Initiativtaker er estisk-amerikaneren Michael Gallagher, som de siste tretten årene har bodd i Estland, hvor han arbeider som advokat. Bakgrunnen for prosjektet er at Tartus byregjering ble kontaktet av Universitetet i Tartu, som meldte at mange besøkende utenlandske studenter hadde et inntrykk av at Tartu var en kald og lite velkommende by, og flere hadde opplevd trakassering. Politikernes opprinnelige reaksjon besto i å avvise at problemet fantes. Men nå har de i samarbeid med Gallagher gått i gang med å kartlegge det og se hva som kan gjøres. De lokale politikernes mål er vel først og fremst å bedre byens omdømme. For Gallagher dreier det seg ikke minst om å ansvarliggjøre folk og nabolag, og gi dem en følelse av de har ressurser til å forme samfunnet positivt.

En forsamling på størrelse med en skoleklasse var tilstede på det første møtet - utover det neste knappe året følger nesten månedlige seminarer osv. Det var en stor grad av samstemthet blant de fremmøtte, hvorav ni av ti var estere, og en uttrykt glede over at man ikke var alene om oppfatningen av problemet med intoleranse. Blant de mange esterne var det flere som ga uttrykk for at det er et gjennomgående problem at russere nesten utelukkende omtales i negative vendinger, mens det positive de bidrar med ikke kommer frem. En av de fremmøtte foreslo at estiske medier burde fremheve etnisk bakgrunn når personer gjør noe positivt, snarere enn når de gjør noe kriminelt eller annet negativt.

Et viktig satsningsområde for prosjektet for et tolerant Tartu blir å utarbeide et opplegg for å fremme dialog mellom ulike kulturer ved å la minoritetspersoner besøke skoleklasser. Slik kan elevene få se med egne øyne hvordan annerledes mennesker ser ut og ter seg, og få anledning til å lytte til dem og stille dem spørsmål. Også politiet er en målgruppe. Gallagher mener at de i dag behandler ”hate crimes” (hatforbrytelser) på samme måte som et hvilken som helst annet politiproblem, og understreker at de trenger trening i å forholde seg til den sosiale bakgrunnen til for eksempel skinheads. Dette oppfattelsen ble bekreftet av de fullblods esterne. Tartu har rykte på seg for å være ”Estlands skinhead-hovedstad”, skjønt aktiviteten skal ha vært høyere før bråket rundt Bronsestatuen, som skal ha splittet en lokal skinhead-gruppe. Også skinhead-grupper, eller altså organiserte rasister, ønsker Gallagher å involvere i dialog med prosjektet. Tanken er at disse marginaliserte ungdommene for en gangs skyld skal tas på alvor, og få anledning til å legge ut om sitt syn - så lenge de kan gjøre det i all åpenhet, og uten å ty til overgrep. Andre ideer inkluderer å oppfordre bypolitikerne til å skaffe Tartu en vennskapsby i Asia, Afrika eller Latin-Amerika.

Ved siden av Gallagher står stiftelsen Domus Dorpatensis sentralt i arbeidet, sammen med Universitetet i Tartu generelt og den lokale avdelingen av Euro College spesielt.

Ulven som syndebukk

Mitt debattinnlegg "Ulven som syndebukk" kommer på trykk som hovedinnlegg i Dagbladet mandag 26. oktober.
Noe må skje med rovdyrdebatten. Slik som den bedrives i dag er den ikke til nytte for noen parter.

onsdag 21. oktober 2009

Ulven som syndebukk

Et innlegg med ovenstående navn kommer straks på trykk i Dagbladet, som hoved-innlegg. I innlegget analyserer jeg ulve-/rovdyrdebatten som en symbolsk konstruksjon hvor kulturelle bilder spiller vel så stor rolle som økologiske realiteter, og hvor den sterke motstanden mot ulv og rovdyr i realiteten er uttrykk for dypereliggende utviklingstrekk.

Opp av skyttergravene!

fredag 2. oktober 2009

Den kinesiske miljøbevegelsen

I dag står min kronikk av ovennevnte navn på trykk i Adresseavisen.

Full tekst:

Den første kinesiske miljøorganisasjonen ble etablert for bare atten år siden – i dag har antallet passert 100.

Morten Tønnessen, doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu
Publisert: 02.10.2009 kl. 09:27
Endret: 02.10.2009 kl. 09:32

En hjemmeavlet miljøbevegelse finnes i dag i alle Kinas regioner. Men miljøvernerne har nok av utfordringer.

Det er ikke alment kjent at det finnes en kinesisk miljøbevegelse. Kanskje ikke så rart, gitt at til og med kinesiske embetsmenn reagerte med undring da de under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble spurt om situasjonen til de kinesiske miljøvernerne. En kinesisk miljøbevegelse? Nei, det visste de ikke noe om. I realiteten skal den første miljøorganisasjonen ha blitt etablert i 1991, altså året før.

Endel embetsmenn ble nok skamfulle da de ikke selv hadde noe å vise til. En og annen miljøaktivist var riktignok kjent i offentligheten, bl.a. "miljømartyren" Xu Xiujuan (1964-1987). Men formelt organisert var virksomheten ikke. De neste årene skulle imidlertid flere organisasjoner dannes, mange av dem av folk med bakgrunn fra akademia eller journalistikk. Noen av disse grupperingene ble tatt godt imot av myndighetene, som i Rio hadde fått inntrykk av at miljøvernere kan bidra positivt til samfunnsutviklingen.

Under den første verdenskongressen i miljøhistorie, som nylig ble avholdt i København, foredro historikerne Mei Xueqin og Mao Da – begge fra Beijing – om “Opprinnelsen, veksten og innflytelsen til miljøorganisasjoner i Kina". Doktoranden Da har selv erfaring som miljøaktivist i Kina, bl.a. i organisasjonen Venner av naturen, som er en av Kinas mest toneangivende miljøorganisasjoner, og stadig vokser i størrelse. Kinas miljøbevegelse ventes de neste årene fortsatt å vokse med en vekstrate som i det minste matcher den økonomiske veksten.

Professor Mei Xueqin inndeler i sitt arbeid den kinesiske miljøbevegelsens historie i tre perioder. De første pionerene ble etablert i årene 1991-96. Disse inkluderte foruten Venner av naturen også Beijing globale landsby. I løpet av perioden 1997-2002, preget av spesialisering og profesjonalisering, økte antallet miljøorganisasjoner til 39. I den tredje perioden, fra 2003 til 2008, har antallet passert 100, bl.a. som følge av at flere studentgrupper har gått over til å bli registrert som miljøorganisasjoner.

Felles for flere av de tidligste miljøorganisasjonene er at de hadde gode kontakter, enten med miljøvernere internasjonalt eller med internasjonale organisasjoner med representasjon i Kina. Et eksempel er Verdens naturfond (WWF), som hevder de er Kinas største miljøorganisasjon. Etter Das mening er den internasjonale støtten et tveegget sverd for kinesiske miljøvernere: De får en stor del av sine inntekter derfra, men nettopp derfor blir virksomheten deres for en stor del kanalisert til den internasjonale miljøbevegelsens hjertesaker – som klima – snarere enn til lokale kinesiske prioriteringer.

Det finnes i dag et spekter av nasjonale nettverk, organisert etter fagfelt, men ingen enkelt genuint landsdekkende organisasjon. Det frivillige organisasjonslivet i Kina har andre forutsetninger enn det vi er vant til. Ikke minst opererer mange i en gråsone mellom det offentlige og det frivillige. Endel av Kinas miljøorganisasjoner faller inn under kategorien som sarkastisk kalles "GONGOer", dvs. statsorganiserte frivillige organisasjoner. Andre er ikke formelt registrert, men tolereres likevel av myndighetene. Atter andre går under navn av frivillige foreninger, men består i realiteten av én enkelt aktivist (disse kalles av kjennere NGIs, "Non-Governmental individuals").

Det kanskje største hinderet for dagens kinesiske miljøorganisasjoner er at de ikke har lovmessig grunnlag for å bygges opp som reelle, frivillige medlemsorganisasjoner. Slik sett er miljøbevegelsens utfordring på mange måter den samme som for oppbyggingen av et sivilt samfunn generelt. Så langt har miljøvernerne ikke appellert til myndighetene om endringer i lovverket på dette punktet. Men Da tror tiden kanskje begynner å bli moden for det.

- Er Kinas miljøorganisasjoner virkelig genuine, frivillige organisasjoner, spurte han under verdenskongressen. Hvorvidt en miljøorganisasjon er uavhengig mener han er er gradsspørsmål, siden også vestlige miljøorganisasjoner til sammenligning må velge mellom støtte fra det offentlige, næringslivet eller privatpersoner.

Fra et politisk perspektiv er Das analyse at kinesiske miljøvernere har blitt mer frimodige i å tale åpent om flere og flere emner, samtidig som det ennå bedrives mye selvsensur, av frykt for motreaksjoner. Systemkritikk, for eksempel knyttet til Kinas rådende vekst- og forbruksidealer, bedrives så å si ikke. Kinesiske aktivister har for tiden nok med å opparbeide kompetanse på spesifikke fagfelt.

Slik Da beskriver utviklingen av Kinas miljøbevegelse, er den preget av profesjonalisering av enkelte foreninger som var tidlig ute med å etablere seg, bortfall av andre, som har vist seg ikke å ha livets rett, og ferske organisasjonsdannelser som fyller tomrommene som oppstår. I dag jobber en rekke organisasjoner både opp mot offentligheten og opp mot myndighetene lokalt og sentralt. Målet er å farge fremtidsvisjonen i det raskt endrende kinesiske landskapet grønn.

Ved siden av de formelle hindringene i forhold til administrativ uavhengighet er nok den største utfordringen til den kinesiske miljøbevegelsen å knytte forbindelser til grasrota. Det foregår massevis av større folkelige protester og opprør i Kina, og ofte er de knyttet til miljøspørsmål. Men her er miljøbevegelsen helt på sidelinjen – dominert av fagpersoner, snarere enn av gateaktivister. I Kina har miljøorganisasjonene hatt vilkår for å spre seg og vokse nettopp fordi miljøengasjement har blitt regnet som "politisk trygt". Men kanskje må mer folkelige allianser inngås for at de i større grad skal utfordre myndighetene i politisk sammenheng.

mortentoennessenATgmail.com

http://UtopiskRealisme.blogspot.com

Full støtte til Greenpeace

Greenpeace aksjonerer på Svalbard, melder bl.a. Dagbladet (samt Ukeavisen Ledelse, hvor jeg først så det). Som følge av den ikkevoldelige aksjonen har lasteanlegget ved Sveagruva blitt stanset. 70,000 tonn kull for uttransportering til Portugal står dermed på vent. Greenpeace sier aksjonen kan vare i flere dager.

Dette er en riktig bra aksjon. Flere slike, takk!

I Norge er jo inntrykket folk flest har at vi ikke har noe som helst med kull å gjøre. Men det er jo bare tull. Norge er en eksportør av kull.

Sveagruva bør legges ned - i morgen. Det hadde vært et meget enkelt og virkningsfullt klimatiltak, og et konstruktivt innspill foran klimatoppmøtet i København i desember.

- Vi har respekt for de synspunktene Greenpeace har, sier kommunikasjonsdirektør Terje Carlsen i Store norske Spitsbergen Kullkompani, men det hadde vært greit om de framsette dem på en lovlig måte.

Selv har jeg respekt for de tekniske ferdigheter Store norske sitter inne med. Men det hadde vært greit om de tok hensyn til den allmenne kunnskapen om hvordan forbrenning av kull fucker opp naturen (det hadde m.a.o. vært greit om de iverksatte sine tekniske ferdigheter på en rasjonell måte).

Neste aksjonsmål burde være Norges oljeplattformer. Men hadde Greenpeace pekt ut dem, så hadde nok Stoltenberg satt inn marinen... (pekes ut som aksjonsmål bør de okke som!)

onsdag 30. september 2009

Om Nationens valgkampdekning av rovdyrforvaltningen

Under følger en kort notis om Nationens valgkampdekning av rovdyrdebatten, hentet fra min rapportering i sammenheng med et internasjonalt forskningsprosjekt jeg deltar i. Mye mer kunne jeg sagt. Mye mer kommer jeg også til å si.

PS. Venstre kan også nevnes som et parti som er pådrivere for at det skal være ulv og andre rovdyr i Norge.
The Norwegian daily Nationen [The nation], Mon 31st of August – Wed 9th of September. The latest national election in Norway took place September 14th. For 10 days close to the conclusion of the election, I followed Nationen, Norway’s only national daily devoted to matters of agriculture and rural policies. Every day in this period there were articles etc. about carnivore policy; about half of the editions one of them featured on the front page. In many rural areas, wolf and carnivore policy turned out to become one of the defining topics of the electoral campaign, though only 3 parties (Senterpartiet, Fremskrittspartiet and Sosialistisk Venstreparti) talked much about it. For the first time the populist right-wing party Fremskrittspartiet competed seriously for the anti-wolf votes – though Senterpartiet, traditionally the farmers’ party, still dominated the discourse. The carnivore policy for 2009-2013 is now up for negotiations within the re-elected coalition government, which consists of Arbeiderpartiet (the social democrats), Senterpartiet and Sosialistisk Venstreparti (a left-wing party which supports wolf conservation).

søndag 27. september 2009

Ny låt fra The Schopenhauer Experience

Ny låt fra artist-nicket mitt The Schopenhauer Experience, tilgjengelig på hjemmesiden: September song (instrumental). Også tilgjengelig for nedlastning.

torsdag 24. september 2009

Dødsenglene - gratis på nett

Et langt utdrag fra boka "Dødsenglene - Guttene i narkotikatrafikken i Brasil" - er lagt ut fritt tilgjengelig på nett (her). Boka er skrevet av musikerne MV Bill og Celso Athayde, og oversatt av meg og en viss Helena de Mesquita da Silva.

Kapitlene som er lagt ut er "En sprø bransje" og "Konge på haugen".

Boka utkommer på Livro forlag til vinteren.
INNHOLD
Forord
Prolog
En sprø bransje
Pulver for en tier
Barnelek
Første gang jeg rota det til
Jeg vil ha sønnen min tilbake
Hvor lenge vet jeg ikke
Politi og røvere i Guds by
Konge på haugen
En røver av den gamle skolen
Terroristene
Vi må jo leve vi også
Minner fra dine venner på jorda
Hva slags forpult land er dette?
Et veldig godt eksempel
Takk

Om norsk ulvepolitikk - i Spania

Jeg har nettopp ankommet A Coruña, Spania, hvor den tiende verdenskongressen i semiotikk foregår. Her skal jeg på fredag (som doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu) presentere et arbeid kalt "The changing imagery of the big bad wolf". Jeg skal for en stor del fokusere på den nylige valgkampen, særlig Nationens dekning av rovdyrpolitikken.

Abstractet mitt lyder som følger:

The Changing Imagery of the Big Bad Wolf

Morten Tønnessen

Institute of Philosophy and Semiotics, University of Tartu

Tiigi 78, 50410 Tartu, Estonia

mortentoennessen@gmail.com

The current work is part of the author’s ecosemiotic analysis of Norwegian/Scandinavian wolf management in the period 1855-2010. In Norway, as in several other countries, wolf management is controversial. For some on the countryside it has come to symbolize the ignorant hostility (and imperialistic tendencies) of the urban elites. There is a wide gap between perceptions on the conservation side and in the antagonistic camp, and the proper role of folklore – which is considered by wolf ecologists as unscientific – has never been agreed upon. Field observations confirm that the political and cultural strife has little basis in actual wolf ecology – sheep, for instance, which play a marginal role in Scandinavian wolf diet, are currently major players in popular imagery (and, ironically, management policies) only.


As symbols have grown and developed, cultural representations of wolves appear, at least in part, to have decoupled from ecological reality. In what ways have our conceptions of wolves changed from the extermination campaigns of the 19th century to the conservation efforts of our generation? To what extent have wolves, in modern times as well as earlier, symbolized human traits, religious ideas etc., and to what extent have they represented actual phenomena of nature? By offering a series of examples of animal representations involving wolves – in fiction and popular culture, in myths and in legends – I will inquire into these questions, aiming at approving our understanding of how human cultures has co-evolved not only with wolves, but further with a rich human imagery of these creatures, the infamous ancestors of man’s best friend.


Keywords: Animal representations, cultural imagery, zoosemiotics




tirsdag 15. september 2009

Norges minste partier

Det spirer og gror i norsk partiflora - Det Liberale Folkeparti (DLF) klarer bare med et nødskrik å ta seg inn på lista over de ti minste norske partiene. Aller minst er Norsk Republikansk Allianse.

Utopisk Realisme tar over stafettpinnen fra KARDEMOMME TIDENDE, og presenterer stolt og basert på siste landsoversikt, NORGES MINSTE PARTIER (partiforkortelser er forklart her - antall stemmer er gjengitt for partier med mindre enn 1000 stemmer):

1. Norsk Republikansk Allianse (47) 0,002 %
2. Tverrpolitisk Folkevalgte (TPF) (64) 0,002 %
3. Ett (skrift)språk (ES) (100) 0,004 %
4. Samfunnspartiet (133) 0,005 %
5. ABORT (177) 0,007 %
6. VIGRID (178) 0,007 %
7. Nasjonalpatriotene (184) 0,007 %
8. Samtidspartiet (233) 0,009 %
9. Sentrumsalliansen (236) 0,010 %
10. Det Liberale Folkeparti (333) 0,013 %

11. Norges Kommunistiske Parti (NKP) (685) 0,026 %
12. Demokratene 0,087 %
13. Kristent Samlingsparti (KSP) 0,183 %
14. Kystpartiet 0,199 %
15. Miljøpartiet De Grønne (MDG) 0,340 %
16. Pensjonistpartiet 0,446 %
17. Rødt 1,3 %
Andre 97,4 %

Snur vi skalaen opp-ned, så ser vi at dette er Norges 10 STØRSTE partier:
1. Ap
2. Frp
3. H
4. Sp
5. SV
6. KrF
7. V
8.Rødt
9. Pensjonistpartiet
10. Miljøpartiet De Grønne

Dekning av de små og de store:
Ap er vinneren (Dagbladet)
Derfor håper han at Venstre aldri kommer tilbake (N24)
- Jeg følte det som om jeg hadde vært i en ulykke (Sponheim) (Dagbladet)
Siv og Carl: Lars har skylden (VG)

Disse hadde fortjent å komme inn

Sondre Båtstrand (Miljøpartiet De Grønne)
Torstein Dahle (Rødt)
Erling Folkvord (Rødt)
John Hille (Miljøpartiet De Grønne)
Hanna Marcussen (Miljøpartiet De Grønne)
Abid Raja (Venstre)
Lars Sponheim (Venstre) - under tvil, men ikke desto mindre: På grunn av sin innsats under NRKs partilederdebatt fredag, hvor Sponheim (ved siden av Høybråten og Dahle) skilte seg ut som human.

Se også:
Abid Raja tar ferie med kona og barna (VG)
Her er de nye representantene (Dagbladet)
Slik var Sponheims politiske liv (VG)
Valgresultatene - tett opptil Utopisk Realismes prognose

Valgresultatene - tett opptil Utopisk Realismes prognose

En par dagers tid før valget noterte jeg meg, som jeg har for vane, mine gjetninger for hvor stor oppslutning de ulike partiene ville få. Og damn, I'm good! 9 av 10 gjetninger hadde jeg mindre enn 1 prosent feilmargin på. De ulike valgdagsmålingene traff dårligere.

Nedenfor følger først gjetningene mine og så avviket fra det faktiske resultatet (målt opp mot siste landsoversikt), fulgt til slutt av den faktiske oppslutningen i prosent. + betyr her at jeg overvurderte oppslutningen, - at jeg undervurderte den.

Jeg regnet med at Venstre ville ende rundt sperregrensen, at AP og H ville gå frem, SV tilbake og Frp gjøre det omtrent på linje med sist valg.

Til tross for små avvik i forhold til det faktiske resultatet, var det TO tydelige tendenser: Sentrumspartiene samt SV (heretter i norsk sammenheng kalt "småpartiene") gjorde det enda litt dårligere enn jeg ventet. De tre store gjorde det alle litt bedre enn jeg ventet.

Ap 34,0 (-1,4) 35,4
Frp 22,0 (-0,9) 22,9
H 17,0 (-0,2) 17,2
Sp 6,7 (+0,5) 6,2
SV 6,5 (+0,4) 6,1
KrF 6,2 (+0,6) 5,6
V 4,0 (+0,1) 3,9
Rødt 1,8 (+0,5) 1,3
MDG 0,5 (+0,2) 0,3
Andre 1,3 (+0,3) 1,0

Også på de ulike regjeringsalternativene traff jeg bra.

H+Frp 39,0 (-1,1) 40,1
H+V+KrF 27,2 (+0,5) 26,7
AP+Sp+SV 47,2 (-0,5) 47,7
Ap+Sp+SV+Rødt (støtteparti) 49,0 (-) 49,0

Se ellers:
- Småpartiene blir ikke spist opp i regjeringen (VG)
Slik var hans politiske liv - om Sponheim (VG)
- o,2 % mer til Venstre, så hadde vi hatt borgerlig flertall (Dagbladet)
Så mye feil tok valgdagsmålingene (Dagbladet)

mandag 14. september 2009

Utopisk Realismes råd ved valget 2009

Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet ved dette valget som utgjør et alternativ til den rådende sosio-økonomiske modellen i positiv forstand (selv Rødt har jo blitt sosialdemokrater nå - og dermed spenner sosialdemokratiet fra Rødt til (i mange saker) Frp).

Bare De Grønne tar til orde for å fase ut olje- og gassproduksjonen, og forlate modellen bygd på evig og avhengighetsskapende økonomisk vekst (som bl.a. fører til at "fattigdommen", målt i relative (dvs. sosiale) termer, vanskelig kan overvinnes, selv på norsk jord).

Stemmer du ikke på Miljøpartiet De Grønne, kan du like godt la være å stemme - enhver annen stemme er i det store og hele en stemme for den rådende (ikke fremtidsrettede) samfunnsmodellen.

tirsdag 8. september 2009

Norge som kolonimakt

Norges kolonivirksomhet har en fortid, en samtid og – med mindre vi skjerper oss – en fremtid.


[Kronikk i Fædrelandsvennen i dag - jf. de tidligere postene Norge som kolonimakt: Hvor er avisene? og Kolonimakten Norge]


Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.


Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.


Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.


Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".


"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.


"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.


Morten Tønnessen

Blogger og filosof

UtopiskRealisme.blogspot.com


Noen relaterte saker fra de siste dagene:

Venter på dommen nå (VG)

Moland og French står foran dommeren (Dagbladet)

Tør ikke dra på diktatorfest (Dagbladet)

Drivende spenning - Eirik Wekre: "Operasjon Isbjørn" (VG)

Klimaendringer i Sapni (Norske Samers Riksforbund)

Slår tilbake mot oljedirektør (Vårt Land) - Biskop Tor Berger Jørgensen avviser at kirkens engasjement mot oljeboring er religiøs fundamentalisme.

Flertall i nord vil vente med boring (Altaposten)