søndag 30. august 2009

Are Slettan forbi Jan Simonsen (Norges største politiske blogger IV)

"Fram mot valget forventes en enda høyere trafikk på politiske blogger", meldte Nettavisen i juni (De 100 største bloggene). Sist uke traff ikke den spådommen - men nå tar det seg opp igjen. 7 av de 10 største bloggene fra sist uke opplevde denne uka økt trafikk. Are Slettan, politisk kommentator i N24, går for første gang i denne serien til topps, og skyver dermed Jan Simonsen ned fra førsteplassen. Verdt å merke seg er det ellers at også tredjeplassen (Liberaleren) innehas av et nettsted med vekt på politisk journalistikk (skjønt Simonsen i denne sammenhengen i første rekke byr på en presseklipptjeneste - se Jan Simonsen som "blogger").

En rekke blogger er lagt til, og figurerer som nykommere. Nye på topp 10 er Ukorrigerte meninger, ToreO.no, Bjørn på norsk (Bjørn Smestad) og VamPus' Verden. I tillegg går Ivar Johansens nettside inn på lista. Mens hovedlista er utvidet til en topp 15-liste, er også Hummer og kanari-lista utvidet - til en Topp 5 (der går Steinars blogg - Stormberg inn på 2. plass).

Lista er som tidligere komponert fra info fra Bloggurat, og gjelder antall unike (forskjellige) besøkende siste 7 dager. Sammenligningene i dagens liste refererer til perioden 16-23. august, som gjengitt i sist ukes liste.

Tall i kursiv: høyeste registrerte besøk i serien Norges største politiske blogger.

Hummer og kanari-lista:

1 (1). Norske forhold 13,782 besøkende (+5.074)

2 (-) Steinars blogg - Stormberg 3,817 besøkende

3 (-) Snillfants filosofiske verden 3,325 besøkende

4 (-) Hjorten uttaler seg om ting han ikke har greie på 2,468 besøkende

5 (-) Frank Eivinds verden 1,752 besøkende

unfiltered perception (Gunnar Roland Tjomlid) går ut av lista, med 1,165 besøkende (-133). Tall for Revolusjonært roteloft (Ida Jackson) - 2,580 besøkende sist uke - var ikke tilgjengelig.

Så til selveste Lista:

Norges største politiske blogger

1 (2). Are Slettan (politisk kommentator, N24) 10,399 besøkende (+4,320)

2 (1). Jan Simonsens blogg 8,846 besøkende (+1,382)

3 (3). Liberaleren (red. Per Aage Pleym Christensen) 5,228 besøkende (+392)

4 (4). Sosialdemokraten.no (Bjørn Jarle Røberg-Larsen) 4,332 besøkende (+1,704)

5 (-) Ukorrigerte meninger 3,004 besøkende

6 (-) ToreO.no 2,470 besøkende

7 (-) Bjørn på norsk (Bjørn Smestad) 2,123 besøkende

8 (-) VamPus' Verden 2,038 besøkende

9 (8). Onar Åms lillablogg 1,641 besøkende (+361)

10 (5). Frp-koden 1,441 besøkende (-1,160)

11 (7). Vox Populi ( Knut Johannessen) 1,242 besøkende (-136)

12 (-) Ivar Johansens nettside 1,204 besøkende

12 (6). Politisk ukorrekt 1,204 besøkende (-1,094)

14 (9). Konrads tankesmie 1,196 besøkende (+224)

15 (10). Chaffeys blogg 1,060 besøkende (+217)

På en uoffisiell 16. plass kommer Utopisk Realisme, som de siste 7 dagene hadde 861 besøkende (+604), aller flest i anledning bloggposten Hva skiller rasisten fra antirasisten? Se forøvrig Kontroversiell realisme, hvor det fremgår at Utopisk Realisme nå rangeres som en av de mest kontroversielle uavhengige bloggene på Valgprat.no (U.R. har siden dengang rykket enda en plass opp, til 4. plass, etter ytterligere et par tomler ned - godt jobbet!). Konrads tankesmie, som for et par dager siden rangerte som Norges mest populære politiske blogg på Valgprat.no (nå er den posisjonen igjen innehatt av forholdsvis lite besøkte Høyre-politikeren bak stigovevoll.no), innehar 14. plassen på denne ukas liste.

Noen som mangler? Tips meg!

Aller best gjør forøvrig Kongo-bloggen det, med 3,038,000,000,000 besøkende.

Se ellers "Bloggerne tar over!" i Borgerrettighetsbloggen, samt kommentarene fra Paul Chaffey (Chaffeys blogg) og brumlebass (Frp-koden) under sist ukes liste.

lørdag 29. august 2009

Kontroversiell realisme

Valgprat.no rangerer nå Utopisk realisme som en av Norges mest kontroversielle uavhengige blogger. Med 151 tomler opp og 133 tomler ned rekker det bare til en 12. plass over de mest populære uavhengige bloggene (med en margin på 18 positive stemmer), men derimot til en 5. plass på lista over de mest kontroversielle uavhengige bloggene.

Andre kontroversielle uavhengige blogger med et visst antall stemmer inkluderer NHO - Stortingsvalget 2009 og Vox Populi.

Bloggarkiv for august:

Hva skiller rasisten fra antirasisten?

Både VG og Dagbladet skriver om Norgespatriotenes leder Øyvind Heian, som under en skoledebatt på Færder videregående skole fikk en gjenstand (en mynt, eller en flaske, meldes det noe motsigende) kastet i pannen, og forlot debatten med blodet rennende. I en pressemelding sier SOS Rasisme:
Nazisten Heian i Norgespatriotene ble møtt av en samlet elevflokk som viste ryggen til han da han skulle spre sin gift fra valgdebatten på Færder vgs i Vestfold. Én elev fant Heians opptreden så provoserende at han kastet en flaske i ansiktet på Heian.

For oss viser dette tydelig at nazister ikke har noe i en skoledebatt i Norge å gjøre – verken i 1945 eller 2009.

Etter at denne pressemeldingen ble møtt med kritikk, skal SOS Rasisme ha lagt til formuleringen om at de "oppfordrer til ikkevold".
- At hele skolen snur ryggen til Heian er nok et vel så hardt slag i trynet på han som en flaske, og et vel så effektivt våpen i kampen mot hans hatbudskap.
Dette språket lukter overhodet ikke av ikkevold. Organisasjonen fører nå en kampanje for å få Heian utestengt fra de kommende skoledebattene. Den kampanjen bør de aktuelle skolene stå imot.

Midt på 1990-tallet var jeg selv aktiv i SOS Rasisme. Til medlemsbladet "Antirasisten" sendte jeg debattinnlegg som "Ikke mobb uvennen min!", hvor jeg argumenterte for at også nynazister osv. må ha ytringsfrihet. Et av svarinnleggene het "Maltraktér nazisvina!" - og det var tydelig på landsplan at jeg talte på vegne av et mindretall i organisasjonen.

Det er trist at det skal være sånn at landets eneste forening viet ene og alene til antirasistisk arbeid skal ha et så snevert syn på ytringsfriheten. Ved å ta i bruk (eller støtte) metoder som ellers forbindes med nettopp høyreekstreme (som trusler, vold og "hate speech") undergraver de antirasismens sak så til de grader. Om man ikke kan se forskjell på en rasist og en antirasist, kan man da klandre folk for å velge den andre leiren?

Kanskje burde noen ta initiativ til en ny, landsdekkende antirasistisk organisasjon, med mer vekt på toleranse - og ikkevoldelig mot (bare slik kunne SOS Rasisme en gang i tiden mobilisere bredt).

La oljen renne ut i sanden

Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet.
Bare AP og Frp godtar StatoilHydros canadiske oljesandprosjekt, melder Dagbladet.

At det overveiende statlige gigant-selskapet ikke stanses i denne saken er en miljøpolitisk skandale av dimensjoner selv i oljelandet Norge. I Norge går produksjonen av fossil energi sakte men sikkert nedover (samtidig som gass mer og mer erstatter olje i produksjonen), siden utvinningstempoet gikk i taket med Jens Stoltenberg i forskjellige sentrale posisjoner. StatoilHydro har "derfor" (siden ethvert norsk selskap må sikte mot stjernene) for lengst kastet blikket mot utlandet.

Og ikke bare mot utlandet, men også mot andre, skitnere kilder til fossil energi. Når oljesanden er så viktig, så skyldes det ikke så mye at den er skitnere enn vanlig olje, som at det finnes så store mengder av den. Det er ikke noe mål å utvikle bedre teknologi for å få utnyttet oljesanden. Oljesanden bør overhodet ikke anses, og anvendes, som en økonomisk ressurs. Ender vi på globalt plan opp med å utnytte all olje, all gass, og i tillegg all oljesand, så må IPCCs prognoser justeres grundig oppover.

Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet. I denne sammenhengen er det uholdbart å skille skarpt mellom StatoilHydro og Norge. StatoilHydro er like sentrale i Norges økonomiske ekspansjon som Det britiske ostindiske kompani var for den britiske kolonimakt.

StatoilHydro er et Norge jeg ikke vil være bekjent av.

fredag 28. august 2009

Mil etter mil

USAs krise-vrakpant er nå avsluttet, med 690,000 amerikanske bileiere involvert, melder VG. Flere norske politikere peker på denne og lignende ordninger som et forbilde for Norge.

Bilene amerikanerne har kjøpt har et gjennomsnittsforbruk på 0,94 liter drivstoff per mil. Nybilene i Norge bruker til sammenligning rundt 0,6 liter på mila. Ordningen kan altså knapt kalles et miljøtiltak.

ZEROs Gøril Andreassen mener høy vrakpant heller bør knytter til "nullutslippsbiler" (et uttrykk som per i dag ikke er reelt). Det har da også SPs samferdselsminister Navarsete foreslått. Som jeg har argumentert for tidligere (Kollektivkort i vrakpant!) ville det imidlertid være langt bedre å gi høy vrakpant til dem som vraker bilen for godt. Da snakker vi miljøtiltak, da.

Bare synd at det fortsatt er halleluja-stemning rundt enhver veiåpning her til lands (sist på Sørlandet). Med storsatsing på flere og bedre veier legger vi ikke opp til overgang til kollektivtransport, gange og sykkel, men bare "mer av alt".

Hvor mye er 3038 milliarder kroner?

Kravet som er reist mot Norge i drapssaken i Kongo er smått absurd. 3,038 milliarder norske kroner, som dollar-kravet har blitt omregnet til, er som Dagbladet skriver 45 ganger Kongos brutto nasjonalprodukt (BNP) - omvekslet basert på valutakurser (i motsetning til kjøpekraft-vektet BNP).

La oss stanse litt her. Kongo har ifølge Wikipedia 66 millioner innbyggere. 66 millioner ganger 45 er lik 2970 millioner mennesker. Kravet tilsvarer med andre ord ett års økonomisk aktivitet for 2,97 milliarder mennesker med Kongos levestandard.

Norges BNP tilsvarer i overkant av halvparten av kravet (se Wikipedia). Eller med andre ord den økonomiske aktiviteten til ca. 1,5 milliarder "kongolesere", dvs. mennesker med levestandard på Kongo-nivå.

Er ikke det vel så absurd?

torsdag 27. august 2009

The Economist diskuterer lavere global befolkning

Det anerkjente, (markeds)liberale tidsskriftet The Economist diskuterer i disse dager om det ville være ønskelig på sikt med en lavere global befolkning. Diskusjonen foregår fra 21. august til 1. september, og teller per i dag rundt 700 innlegg.
Too many people?
  • "This house believes that the world would be better off with fewer people."
  • Siden starten på diskusjonen har andelen som svarer "ja" på dette spørsmålet økt fra 70 til 80 %.

    Noen som husker Peter Wessel Zapffes forslag om å sikte mot én million nordmenn?

    Tidligere debatter med avstemning på The Economist (oversikt her):
    Returning to the Moon
    Honest broker (USAs rolle i Midtøsten)
    Sustainable development
    Reaching 65
    The private sector and international aid

    Her har The Economists lesere bl.a. stemt mot å sende amerikanere til månen igjen, og for at dagens pensjonssystem må opphøre.

    Reduksjonspartiet

    Det finnes et parti som heter "Reduksjonspartiet". Skjønt, et parti er det egentlig ikke - de stiller ikke til valg; og strengt tatt er det så vidt jeg forstår én manns verk (Lars Verket, en etter sigende meget sympatisk fyr - fra Kristiansand, hvor jeg nå er bosatt).

    hjemmesiden - som forøvrig anbefales - heter det at "ALLE partiene (er) like. De vil ha mer! Mer penger, flere ting, vekst i alle sektorer." En treffende beskrivelse - for alle partier unntatt Miljøpartiet De Grønne, hvor John Hille (3. kandidat i Nord-Trøndelag) og flere andre i valgkampen har tatt til orde for en slutt på vekstøkonomien og en overgang til en fremtidsrettet økonomi. En politikk som partiprogrammet for en stor del gjenspeiler.

    Mest synlige poster på Reduksjonspartiet.no:
    Hva vil Reduksjonspartiet?
    Ressursforbruket ned til 10%
    Økonomisk vekst er ikke svaret!

    Utopisk Realisme kan i likhet med Reduksjonspartiet varmt anbefale Aftenposten Innsikts artikkelserie om en fremtid uten økonomisk vekst (7/09).

    Hjem med asylsøkerne!

    Regjeringa slakter Norsk Folkehjelps forslag om privat innkvartering av asylsøkere, melder Dagbladet. Forslaget går ut på at asylsøkere som har familie eller venner å være gjester hos i større grad skal få lov til å bo privat under søknadsprosessen. Det ville ha spart staten for store beløp, og gitt de aktuelle asylsøkerne rett til selv å velge hvor de vil bo. Men departementet setter foten ned, øyensynlig fordi man i asylmottak har bedre kontroll og oversikt.

    Til Dagbladet sier statssekretær Libe Rieber-Mohn:
    - Vi må ha kontroll på dem som er her og vite hvor de oppholder seg. At de møter opp til norskkurs og introduksjonsprogram. Vi mister oversikten dersom de bor privat.
    Norsk Folkehjelps forslag er ikke så dumt. Privat innkvartering kan både spare staten penger og hjelpe med integrering og et sosialt liv. Oppmøte til norskkurs osv. kan selvsagt være en forutsetning.

    Jeg har altså forståelse for forslaget - selv om jeg selv mener vi (også) burde gå ett skritt lenger, og etablere en ordning med norske "fosterfamilier" (tidligere post her).
    Resultatet hadde blitt en toveis integrering (for flyktninger såvel som asylsøkere, eventuelt også fremmedarbeidere - samt, ikke minst, integrering (til å orientere seg i den nye flerkulturelle virkeligheten) av nordmenn), i stedet for dagens mer byråkratisk betonte sosialisering, som strengt tatt ikke er særlig sosial.
    Hvilket bedre tidspunkt for å etablere en slik ordning, enn nå, som asylmottakssystemet midlertidig er under press?

    Alt klart for avvikling

    Lars Sponheim og Den norske veterinærforeningen mener begge pelsdyrnæringen må avvikles (se VG). Det har de helt rett i. Sponheim, som hadde sjansen til å forby næringen da han var landbruksminister, åpner riktignok for at den kan få en sjanse dersom den kommer seg de neste tre årene. Den siste tids avsløringer fungerer imidlertid bare som en illustrasjon av levekårene - det prinsippielle her er at driftsformer hvor dyr ikke får noen naturlige utfoldelsesmuligheter er uetisk og følgelig uakseptabelt.

    En beslektet sak gjelder burhøns. Her er det regelverksendringer på gang de neste årene - men det eneste etisk forsvarlige hadde vært å utelukke både burhøns og høns som absurd nok omtales som "frittgående høner" (absurd, fordi de aldri får se dagslys, eller etablert normale sosiale relasjoner) som akseptable driftsformer. Økologisk hønsehold er det eneste som er etisk forsvarlig, og burde så raskt som mulig bli enerådende driftsform.

    onsdag 26. august 2009

    Om den norske politiske ukulturen

    Helga Pedersen er som fiskeriminister i en sentral posisjon i høstens valgkamp, så sentral som striden om oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen har blitt. I den sammenhengen fortjener f.eks. hennes nylige påstand om at den saken ikke har noe som helst med klima å gjøre, fordi vi uansett kommer til å utvinne olje og gass (det sier jo samtlige av dagens stortingspartier seg enig i, så det er realpolitikk), kritisk debatt.

    Men den saken Dagbladet kjører i dag, om at Pedersen "mangler den siste tillatelsen til å ta (boligen/hytta) i bruk etter at hun gjorde om hytta til bolig", det er en juridisk spissfindighet som ikke fortjener oppmerksomhet. En avsporing, midt oppi viktige politiske debatter.

    Norsk politisk kultur er i denne sammenhengen svært usunn. Bagateller kan felle den dyktigste politiker (og lede enkelte til selvmord - husk Tønne) - og ta plass i mediedebatten, til forkleinelse for virkelig politikk.

    mandag 24. august 2009

    Klima og vold selger

    Som tidligere nevnt har jeg endel tekster liggende ute på Scribd - noen av akademisk natur, andre av politisk art. Her er de mest populære norskspråklige tekstene (endring siden 2. juni - se også innlegg fra 2. september i fjor).

    1. Historieløst om klima 383 (+179)
    2. Hvem har ansvaret for volden? 354 (+177)
    3. Burlesk vitenskapsparodi 140 (+?)
    4. Omslaget til biografien Tidsvitne (om Jens L. Seip) 137 (+?)
    5. Om fluer og filosofi - intervju med Arne Næss 132 (+?)

    Alt i alt er "The Statistician's Guide to Utopia: The Future of Growth" fortsatt min mest leste tekst på Scribd, med 586 visninger (+143). CVen min er sett av 276, Steps to a semiotics of being (Powerpoint) av 244, Must naine Tartus av 216.

    søndag 23. august 2009

    Mindre besøk for politiske blogger (Norges største politiske blogger III)

    "Fram mot valget forventes en enda høyere trafikk på politiske blogger", meldte Nettavisen i juni (De 100 største bloggene). På meningsmålingene viser de siste resultatene at Høyre går frem, Frp tilbake (se også her). Men hvordan forholder det seg med de politiske bloggene? Akkurat nå er det selvsagt slik at mediedekningen av politikk topper seg, noe som er naturlig nok med vårt politiske system, som beveger seg gjennom regelmessige valg-spasmer. Siste ukes tall viser imidlertid at flere store politiske blogger har mindre besøk i dag enn i fellesferien. Nettavisen rangerte forøvrig Jan Simonsens blogg som landets 24. største blogg og Rævolusjonært roteloft som nr. 40.

    Størst nedgang har "Jan Simonsens blogg", "Sosialdemokraten.no", "Vox populi", "Christer's blogg" og "Blått og godt". Mens alle disse fem taper mer enn tusen besøkende, er det bare én blogg - Liberaleren.no - som går frem med mer enn tusen besøkende (Liberaleren går opp fra 8. til 3. plass).

    Lista er komponert fra info fra
    Bloggurat, og gjelder antall unike (forskjellige) besøkende siste 7 dager. Se ellers mine tidligere blogginnlegg Norges største politiske blogger (13. juli) og Småpartiene og bloggosfæren - Norges største politiske blogger II (28. juli). Sammenligningene i dagens liste refererer til perioden 6-13. juli, som gjengitt i "Norges største politiske blogger".

    Som nevnt tidligere er endel rimelig kjente politiske blogger ikke koblet opp til Bloggurat. Det gjelder ikke minst blogger på
    VG samt partiledernes og andres politiske blogger hos TV2.

    Jeg har uansett innhentet ferske tall for alle de bloggene som var nevnt i mitt siste, lignende blogginnlegg, dvs. besøkstall fra de siste 7 dagene. I tillegg til en Topp 10-liste over norske politiske blogger opererer jeg med en Topp 3-liste over Hummer og kanari (halvpolitiske blogger - se ellers bl.a. mitt innlegg om Jan Simonsen som blogger, samt om skjeiv virkelighetsfremstilling her).

    Hummer og kanari-lista:
    1 (1).
    Norske forhold 8,708 besøkende (-4.222)
    2 (3).
    Revolusjonært roteloft (Ida Jackson) 2,580 besøkende (+421)
    3.
    unfiltered perception (Gunner Roland Tjomlid) 1,232 besøkende (-18)

    Den halvnazistiske I mitt Norge - som i likhet med Utopisk Realisme har base i Kristiansand - detter ut, med kun 192 besøkende (-2.815). Se ellers min kommentar til Revolusjonært rotelofts skepsis til å gi oljefondet i bistand her. unfiltered perception er flyttet over fra selveste Lista.

    Så til selveste Lista:

    1 (1).
    Jan Simonsens blogg 7,464 besøkende (-3,516)
    2 (2).
    Are Slettan (politisk kommentator, N24) 6,079 besøkende (-96)
    3 (8).
    Liberaleren (red. Per Aage Pleym Christensen) 4,836 besøkende (+2,500)
    4 (3).
    Sosialdemokraten.no (Bjørn Jarle Røberg-Larsen) 2,628 besøkende (-2,909)
    5 (9).
    Frp-koden 2,601 besøkende (+489)
    6 (6).
    Politisk ukorrekt 2,298 besøkende (-1,317)
    7 (4).
    Vox Populi ( Knut Johannessen) 1,378 besøkende (-4,147)
    8 (-).
    Onar Åms lillablogg 1280 besøkende (+739)
    9 (-).
    Konrads tankesmie 972 besøkende (+321)
    10 (-)
    Chaffeys blogg 843 besøkende (+537)

    Christer's blogg (Christer Gulbrandsen) faller ut, med 678 besøkende (-4,139). Det samme gjør Blått og godt, med bare 92 besøkende (-2,996 - en tilbakegang på 97 %!).

    Noen som mangler? Tips meg!

    Utopisk Realisme hadde de siste 7 dagene 257 besøkende, de fleste i anledning bloggposten
    Politisk empati (om Jo Benkows utspill fra Torgallmenningen).

    Se ellers bloggen
    Stortingsvalget 2009 - Politiske trender i sosiale medier bl.a. posten Politiske bloggnettverk: Linker høyre- og venstrebloggerne kun til meningsfeller?.

    fredag 21. august 2009

    – Gi kollektivkort og sykkel i vrakpant

    Miljøpartiet De Grønne - som har fått nye nettsider - henviser til meg i en pressemelding datert 13. august.

    – Gi kollektivkort og sykkel i vrakpant

    Portrett

    Sondre Båtstrand

    Miljøpartiet De Grønne vil belønne dem som vraker bilen uten å kjøpe en ny. Vrakpant skal ikke bare stimulere til nyere bilpark, men også en mindre bilpark. Vraker du bilen skal du kunne få ett års gratis kollektivtransport og en sykkel, mener MDG. De siste ti årene har det antallet biler i Norge økt med en halv million.

    Samferdselminister Liv Signe Navarsete vil gi opptil 40 000 kr i vrakpant til dem som kjøper ny nullutslippsbil.

    – Navarsetes forslag tar ikke hensyn til dem som ikke vil ha ny bil. Vi mener det er viktig å redusere antallet biler på norske veier, og derfor må vi belønne dem som avstår fra egen bil. De bør kunne vrake bilen og få både kollektivkort og sykkel i pant, sier talsperson Sondre Båtstrand, som har plukket opp tråden fra bloggeren Morten Tønnessen som nylig lanserte forslaget.

    – Bilproduksjon er svært ressurskrevende, og for at en fornying av bilparken skal ha vesentlig positiv miljøeffekt, må de eldste bilene bli erstattet av el-biler og hybrider, ikke bare nye bensin- og dieselbiler. Samtidig kan heller ikke nye drivstoffer gjøre dagens bilisme bærekraftig, og vi trenger å få flere bilister over på tog, buss, bane, sykkel og føtter. Den grønne løsningen er storsatsing på kollektivtransport og samfunnsplanlegging som reduserer transportbehovet, sier Sondre Båtstrand i Miljøpartiet De Grønne.

    Det siste tiåret har det blitt en halv million flere biler i Norge, og biltrafikken er en direkte årsak til klimaendringer, skog- og fiskedød, avlingsskader og alvorlige sykdommer. I Norge er hundretusenvis alvorlig plaget av veistøv, eksos og trafikkstøy, og trafikkulykkene koster hundrevis av menneskeliv og fører til titusenvis av personskader. Landskap, dyrket mark og bomiljø vil fremdeles bli vandalisert dersom vi fortsetter samfunnsplanleggingen på bilismens premisser.

    Se ellers mine to bloggposter Kollektivkort i vrakpant! og Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp, samt notisen om MDGs Støtte til å gi kollektivkart i vrakpant.

    torsdag 20. august 2009

    Om Denofa og industrialiseringen av Amazonas

    Denofa frakter soja gjennom regnskogen, skrev jeg nylig her i Utopisk Realisme, med henvisning til den brasilianske delen av Amazonas. Saken er av allmenn interesse, ikke minst siden Denofa bruker soja i dyrefor og selger det til brorparten av det norske landbruket. Slik, om ikke på andre måter, havner regnskogsproblematikken på norske middagsbord.

    En næringslivsmann med tilknytning til norsk virksomhet i Brasil uttrykker undring overfor hvorfor det skulle være så galt å ha skipstransport ned Amazonas-elven. Han er ikke den første til å undre seg - den samme reaksjonen har jeg fått fra et par avisredaktører. Hvorfor i all verden skulle dette være en nyhet?

    Min forklaring lyder som følger:

    Her er vel verdensbildet forskjellig. Utgangspunktet mitt er at "villmark" (wilderness) per definisjon er, og skal være, et område med minimal menneskelig aktivitet (f.eks. hovedsaklig begrenset til aktiviteten til urbefolkninger - skjønt også det i og for seg innebærer modifiserte økosystemer, i større eller mindre grad). Som jeg nevnte i bloggposten min bor det i dag 20 millioner mennesker i Amazonas-regionen, og brorparten av disse har kommet enten på oppfordring av lokale eller (tidligere) sentrale myndigheter, eller på eget initiativ. Disses økonomiske aktiviteter - og ikke minst Manaus' rolle som industrielt senter - er selvsagt langt viktigere miljømessig enn Denofas skipstransport gjennom Amazonas (ikke minst er det her av betydning om menneskelig aktivitet stykker opp habitater osv., bl.a. ved anlegging av veier - det dreier seg ikke bare om hogst). En slik skipsrute er likevel del av en industrialisering, og normalisering, av regionen Amazonas som jeg mener er høyst problematisk, nettopp med sikte på å bevare Amazonas i størst mulig grad som "villmark". Ulykker er én fare. Viktigere er kanskje de forsyninger et skip får underveis, og ikke minst transporten av soja til Amazonas, før den lastes på skipet. Hvordan foregår den transportetappen? Her må jeg bare innrømme at jeg ikke har full oversikt over all infrastrukturen som ligger til grunn (og som forutsetter både settlere og tilstedeværelse av et spekter av industriell virksomhet) - det skulle jeg gjerne hatt, for å få et mer konsist inntrykk.

    mandag 17. august 2009

    Politisk empati

    Politiske ledere er uten empati, hevdet 85 år gamle Jo Benkow lørdag, under Høyres valgkampåpning på torgalmenningen i Bergen.

    VG snakket med ham etterpå.
    - Dagens politiske ledere viser ikke i tilstrekkelig grad en ektefølt, levende og brennende interesse for sine medmennesker. De formidler et inntrykk av at de ikke har denne interessen, sier Benkow.

    - Har du et konkret eksempel?

    - Nei, dette er en adresseløs masseforsendelse til alle de politiske lederne i Norge, sier Benkow.
    Benkows bemerkning er helt på sin plass. Slik kan den politiske (u)kulturen bli, når politikken skal være "profesjonell" og partitaktikken tar overhånd. Hvor ofte hender det i dagens politiske Norge at to politikere møtes til debatt (= diskusjon), og at den ene faktisk lykkes i å overbevise den andre om sine poenger? Så godt som aldri. Og hva betyr det, om ikke at norske politiske "debatter" er fiktive - spill for galleriet - som slett ikke dreier seg om å overbevise ved bruk av argumenter, men bare om å vise frem på forhånd vedtatte sannheter?

    Empati dreier seg selvsagt om langt mer enn argumentasjon - men en første begynnelse på en (mer) empatisk politisk kultur, det kunne bestått i å ta motdebattanten på alvor som et menneske med meninger, snarere enn som en stråmann. Da kunne vi i større grad ha stolt på lederne våre. Da kunne vi ha vært trygge på at de i hvert fall mente det de sa.

    lørdag 15. august 2009

    The Economist om valget

    The Economist kjørte for en ukes tid siden en sak om det forestående norske valget - "Tight finish - a close election for Norway in September". De spår knapt gjenvalg for den sittende rødgrønne regjeringen.

    Utdrag:

    The general election in September looks to be heading for a close finish between the governing centre-left parties and the centre-right opposition. The Labour Party and the populist Progress Party are expected to dominate the final stages of the election campaign, but it is the showing by the smaller parties that is likely to determine which coalitions are possible in the new parliament.

    The performance of the Liberals will be crucial in determining which coalition will be able to secure a majority.

    Among the opposition parties, Progress has so far run the most successful campaign, benefiting from media attention on issues such as immigration and crime. Even the more serious "broadsheet" newspapers, such as Aftenposten, have had extensive coverage of East European criminal gangs operating in Norway. This has allowed the Progress Party to attack Labour for being soft on crime and the governing parties of the present and past administrations (in effect all the other parties) for allowing Norway to have such permeable borders.

    The Economist Intelligence Unit's central forecast is that the government will be returned to office with a slim majority, but if Labour's coalition partners fail to match the share of the vote that they won in 2005, forming a centre-left government would become quite a challenge.

    Should Labour maintain or advance on its 2005 position, but fail to achieve a majority together with its present partners, it could try to reshape the government as one including the three centrist parties, the Centre Party, the Christian Democrats and the Liberals (the SV would be unlikely to join such a grouping).

    The two remaining alternatives are a two-party coalition of the Conservatives and Progress, or a minority Progress government. Both of these options would need backing from the Liberals and Christian Democrats, which would be given on a case-by-case basis. The two smaller parties would probably be prepared to allow such governments a couple of years in office before considering whether to bring them down in a vote of no confidence. Hardly an ideal arrangement in which to lead the Norwegian economy out of recession.

    fredag 14. august 2009

    torsdag 13. august 2009

    Støtte til å gi kollektivkort i vrakpant

    Sondre Båtstrand, en av de to talspersonene for Miljøpartiet De Grønne, og stortingskandidat i Hordaland, går videre med Utopisk Realismes forslag om å gi kollektivkort og sykkel i vrakpant - se dagens BA.

    Utdrag:
    – Vrakpant skal ikke bare stimulere til nyere bilpark, men også en mindre bilpark, sier Båtstrand, leder av Miljøpartiet De Grønne.

    I valgkampen har samferdselsminister Liv Signe Navarsete lovet å gi opptil 40 000 kr i vrakpant til de som kjøper ny nullutslippsbil. Frp vil også heve vrakpanten. Båtstrand er ikke imponert.

    – Navarsetes forslag tar ikke hensyn til dem som ikke vil ha ny bil. Det er viktig å redusere antallet biler på norske veier, og derfor må vi belønne dem som avstår fra egen bil. De bør kunne vrake bilen og få både kollektivkort og sykkel i pant, sier Båtstrand.

    Se ellers mine to bloggposter Kollektivkort i vrakpant! og Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp.

    Oljeimperialisme

    Oljeforsker Helge Ryggviks bok "Til siste dråpe" vekker fortjent mye oppmerksomhet. Først ut var Dagbladet, under forsideoverskriften - Om åtte år er det slutt på oljen. Dét er selvsagt en tabloid utgave av Ryggviks påpekning av at kjente reserver bare vil rekke til åtte års produksjon med dagens tempo (så er spørsmålet hvor mye mer som påvises de kommende årene, hvor mye mer som kan presses opp av dagens felter pga. "bedre" teknologi, og hvor mange nye områder i norsk besittelse som åpnes for leting og senere produksjon). Ryggviks observasjon om at Jens Stoltenberg har hatt en viktig rolle i å maksimere norsk oljeproduksjon er helt på sin plass. Effekten ser vi allerede konturene av: Vill leting etter flere ressurser i egne og andres farvann (skjønt Ryggvik påpeker at Statoil har brent seg i Iran og Irak).

    Ryggvik byr (slik jeg har sett det i avisintervjuer) på en fascinerende skildring av Norge som oljenasjon, med et politisk atferdsmønster - sett utenfra - som skiller seg lite fra klassisk kolonial/imperialistisk storpolitikk (erobring av land/sjø (riktignok med tanke på hvalolje, snarere enn petroleum) etterfulgt av hensynsløs og ekspansiv ressursutnyttelse). Se særlig Klassekampens oppslag i dag, Vil avdekke oljeeventyret.

    tirsdag 11. august 2009

    Feberheit oljedebatt

    FeberCappelen Damm beskriver i en pressemelding (som jeg fant på Bokavisen.no) den nye boken "Feber: Historia om norsk olje og gass", skrevet av ZEROs Unni Berge (statsviter) og tidligere langrennsess Gudmund Skjeldal (idéhistoriker). "Ny bok med stor aktualitet i høstens valgkamp", lyder overskriften - og det er nok treffende.

    Oljeboring i nord er blitt et hett tema i årets valgkamp. Boka Feber setter de nasjonale symbolene Lofoten og Jan Mayen inn i en global sammenheng – de menneskeskapte klimaendringene. Forfatterne Gudmund Skjeldal og Unni Berge spør seg om Jonas Gahr Støre fører oss galt av sted når han lokker med store petroleumsforekomster i nordområdene.

    Boka Feber forteller den norske oljehistorien på ny måte; den stiller spørsmål om hva slags forestillinger vi er fanget i som politikere og velgere når det gjelder dette 40-årige ”eventyret”. Den er skrevet med undring og uro. Hvordan er det mulig for et petroleumseksporterende land å kalle seg et foregangsland på feltet klimapolitikk? Har det noe for seg å skulle gå foran? Hvordan avslutte den fossile tidsalderen i tide? Feber er ikke bare en nøktern historiebok, den er også full av underholdende historier og personlige refleksjoner om hva ingeniørene tross alt har prestert av underverker i Nordsjøen.

    Boka går også rett inn i den aktuelle valgkampen. Boka viser hvilket høyt tempo norsk olje- og gassutvinning har vært preget av. Vi trenger ikke å la oss lure til åpne havområdene utenfor Lofoten og Jan Mayen nå. Oljeselskapene kan satse på Nordsjøen fortsatt, for ”begeret er fremdeles halvfullt og ikke halvtomt”, mener forfatterne, som viser at sentrale politikere fordreier estimatene om hvor mye uoppdaget petroleum det finnes i nordområdene.

    fredag 7. august 2009

    Et Norge uten veier?

    Den danske avisen Politiken melder i dag at regjeringens forslag om å bruke en tredjedel av transport-investeringene frem mot 2020 på veiutbygginger møter kritikk fra miljøhold (danskene skal bl.a. fullføre metroen i København). Den danske transportministeren Lars Barfoed (de Konservative) gikk nylig ut med sine visjoner frem til 2030 - han vil innen da bygge en ny motorvei gjennom Midt-Jylland, en ny Ring 5 fra Køge til helsingør og en havnetunnel i København. Trafikkforskere advarte i går i Berlingske tidende om at slike veiprosjekter vil føre til økte CO2-utslipp, og slik fungere dårlig sett i sammenheng med den danske regjeringens klimaambisjoner.

    Her i Danmark (hvor jeg befinner meg på den første verdenskongressen i miljøhistorie) går praten høyt om det kommende klimatoppmøtet. Et alternativt toppmøte for aktivister venter 15,000 deltakere og lurer nå på hvordan de skal få huset alle sammen (se her, Politiken i dag). Det er spekulasjoner om hvorvidt den ferske statsministeren Løkke vil være "flyveklar" innen desember - og regjeringen møter utfordringer ikke minst dra Dansk folkeparti, som ifølge dagens Politiken kritiserer regjeringen bl.a. ved å hevde den blåser klimasaken ut av alle proporsjoner, og generelt balanserer kritikk og ansvarsfraskrivelse med rollen som støtteparti.

    Hjemme i Norge hører jeg Frps generalsekretær Geir Moe har twitret at samferdselsminister og Sp-leder Navarsete på sett og vis er en morder, siden hun ikke sørger for gode nok veier (etter at nevnte Navarsete med uheldig ordvalg sa at det å stemme på Frp var et selvmordsprosjekt). Lufthansa lanserer solforsikring for å lokke kunder, meldes det (men bare fra Tyskland, så hva har den saken å gjøre i norske aviser? Vi er da ikke interessert i det som utspiller seg utenfor landegrensene?). Foran stortingsvalget ser det dårlig ut med henblikk på utsiktene til et ordentlig miljøvalg - praten om miljøet går til dels høyt, men generelt tenker partiene alt for tradisjonelt (og Ap- og Frp-velgere - de største velgergruppene - ser ut til å være de mest lojale velgerne).

    Min reaksjon etter å ha lest om den danske samferdselsdebatten er som følger: Kunne vi ha tenkt oss en lignende grønt preget debatt i Norge? I Norge er det jo langt fra 2/3 av transportinvesteringene som brukes på kollektivtransport. Det umiddelbare motargumentet man ville vente å høre er må vite at Norge er et langstrakt land med lav befolkning. At Danmark med sin flathet og kontinentale befolkningstetthet har lettere for å legge til rette for kollektivtransport er sant nok. Det er ikke desto mindre grunn til å torpedere den norske troen på at hver eneste øy har rett til en bro, hver fjellbygd en tunnel. Kollektivtransporten bør bygges ut i byene, samt mellom dem. Men på landet, der kan man ikke vente seg et byaktig kollektivtilbud. Det kan ikke være et mål å legge hele landet under asfalt. Vil man ha tilgang på et hyppig kollektivtilbud, så bør man bosette seg i et byområde eller nær naturlige transportruter. Bosetter man seg på landet (og det burde over tid flere gjøre), så skal det ta litt lenger tid å ta seg frem.

    Hva så med privatbiler? Det er ingen menneskerett å ha bil - og tilgang til et problemfritt veinett. Det er rett og slett ikke bærekraftig om alle på denne kloden betrakter det som en menneskerett å ha bil. Vi nordmenn bør for vår del forsøke å utvikle et samfunn hvor man ikke i så stor grad som i dag er avhengig av bil, for å komme til jobb, butikker etc. Dette krever dyptgående endringer i arealplanlegging og reisevaner. I fremtiden bør det i Norge være færre biler - særlig i byene, hvor det er flust av alternative reisemåter.

    "Et Norge uten veier?" høres kanskje litt drastisk ut - noen veier er nok praktisk å beholde, for å ta seg frem. Men debatten i Norge burde dreie seg om hvilke veier vi vil grave opp - ikke om hvilke nye veier vi vil anlegge.

    Se ellers mitt innlegg fra i går om geo-ingeniørvirksomhet, og nobelprisvinners Paul Crutzens holdning til det (Bjørn Lomborg - som garantert vil skape bråk under klimatoppmøtet i Køben i desember - vil ifølge Politiken "piske havet til skyer" og slik løse hele klimasulamitten).

    torsdag 6. august 2009

    Enkel løsning på klimaproblemet?

    På åpningsdagen her på verdenskongressen i miljøhistorie talte nobelprisvinner i kjemi Paul Crutzen, med tittelen "The Anthropocene: Humans as a force in global environmental cycles". "The Anthropocene" er navn på en geologisk æra. Det tradisjonelle navnet på vår geologiske æra er "the Holocene", fra og med slutten av sist istid. Crutzen mener imidlertid at vi mennesker har hatt så kraftig innvirkning på allverdens naturlige sykler på kloden at det berettiger oss til å snakke om mennesket som en geologisk kraft, fra og med tidlig på 1800-tallet. Naturlovene er ikke hva de en gang var.

    Crutzen ga uttrykk for desperasjon med tanke på utsiktene for stadig kraftigere klimaendringer. Desperasjonen skriver seg - tror jeg - fra at samtlige regjeringer i dag holder fast på økonomisk vekst som et absolutt mål. Alle kurver peker oppover - og i tillegg skal altså skarer av fattige verden over løftes opp på anstendige velstandsnivåer i løpet av dette århundret (men vi andre? Vi kunne vel ha satt en stopper for økonomisk vekst nå, for vår egen del).

    Helst, sa Crutzen, burde vi ha faset ut bruk av fossil energi. Men det hadde han ikke så stor tillit til at politikerne (enn si næringslivet) vil bli enige om. Og da gjenstår altså geo-ingeniørvirksomhet, som et siste, desperat tiltak (det Crutzen beskrev var utslipp av sulfur - over minst 100 år - for å motvirke oppvarmingen vi opplever med en tilsvarende nedkjøling). Crutzen understreket at han ikke var for geo-ingeniørvirksomhet - men holdt altså fast på at det burde utredes, som en siste utvei, og kanskje settes i verk tidligst om en 10-15 år, dersom man ikke innen da har kommet noen vei i klimasaken.

    Problemet med det er at geo-ingeniørvirksomhet er helt i tråd med dagens tekniske tenkning. Det er mange som innbiller seg at det ville være en enkel løsning - som ville tillate oss å holde frem som før med økonomisk og teknisk utvikling. Slike kretser vil ikke se på geo-ingeniørvirksomhet som en siste utvei - men som den beste og mest logiske løsningen. Altså vil de heller ikke sette noe inn på å prøve ut andre tiltak først. Vinner den leiren, så får vi fortsatte klimautslipp, etterfulgt av geo-ingeniørvirksomhet (etterfulgt av Gud vet hva).

    Den enkle løsningen på klimakrisen består naturligvis i raskt å fase ut eller skjære drastisk ned på bruk av fossil energi. Det er fullt praktisk gjennomførbart - om vi bare vil. Det eneste "problemet" er at det strider med vekstideologien og dens vekt på ikke bare å opprettholde vekst, men maksimere veksten (etter slike tanker må vi følgelig "vente" med å fase ut bruk av fossil energi til "teknologien er klar" - ellers taper vi vekstmuligheter, eller økonomien blir i verste fall "kvelt").

    Geo-ingeniørvirksomhet - det kan vi snakke om etter at dagens alt for høye fossile utslipp har opphørt (skjønt hele ideen er teknokratisk og naiv).

    Se ellers mitt spørsmål til Crutzen om økonomisk vekst i min akademiske blogg, Utopian Realism.

    Kina: 4 av verdens 12 mest verdifulle selskap

    The Economist publiserte for et par dager en oversikt over verdens 10 mest verdifulle selskap, etter børsverdi. Ifølge listen er 5 av verdens 12 største selskap målt etter markedsverdi fra BRIC-land (av disse er 4 fra Kina, inkludert China Mobile fra Hong Kong - mens brasilianske Petrobras er eneste ikke-kinesiske BRIC-selskap på listen). India og Russland ligger her langt bak. Europa har to selskap på listen - USA knapt flest med fem.

    1. PetroChina
    2. ExxonMobil
    3. Industrial and commercial bank of China
    4. China Mobile
    5. Microsoft
    6. Wal-Mart Stores
    7. China Construction Bank
    8. Johnson & Johnson
    9. Procter & Gamble
    10. Royal Dutch Shell
    11. HSBC
    12. PetroBras

    Samtlige selskap har falt i verdi det siste året. PetroChina er likevel verd nærmere 400 milliarder USD (etter det største verditapet av alle selskap på listen - 46,8 %), foran Exxon Mobil med rundt 350 milliarder og Kinas høyest verdsatte bank med rundt 250 milliarder.

    Ulv i nord?

    Igår holdt jeg mitt innlegg "Estranged, endangered, extinct: Lessons from the extinction of the Scandinavian wolf" på verdenskongressen i miljøhistorie, som i disse dager arrangeres i København. Temaet er altså skandinavisk ulveforvaltning - med vekt på den norske siden.

    I innlegget argumenterte jeg for at ulv i en slik situasjon som dyrene befinner seg i i dag i hvert fall i Norge (muligens også i Sverige) er fremmedgjorte dyr. For norske ulver er det per i dag vanskelig å bygge og opprettholde normale sosiale relasjoner. Det sosiale livet er i vansker pga. menneskelig press i form av jakt (særlig ulovlig - den lovlige jakten tar i større grad hensyn til ulvenes sosiale struktur). Men viktigst er dagens lave bestand, med derav følgende lav populasjonstetthet. Dagens skandinaviske ulvebestand er unormalt lav, etter økologiske forhold (for mindre enn to hundre år siden var det 2,000 ulv i Skandinavia - hvorav kanskje 500 i Norge).

    Et av spørsmålene jeg fikk fra salen dreide seg om muligheten for å la ulv etablere seg i reinsdyrbeltet i nord (i både Norge og Sverige). Et stort problem for den skandinaviske ulvestammen er jo at bestanden er isolert fra ulvene i Russland-Finland-Baltikum. Eneste mulighet for friskt blod går gjennom migrasjon over lange avstander - og denne migrasjonen blir hyppig sabotert av det engasjerte mindretallet som motsetter seg dagens offisielle vernepolitikk. Økologisk sett ville det å tillate ulv i nord gi god mening (hvorfor ikke i hele Norge? Sverige har jo prinsipielt åpnet opp for etablering av ulv hvor som helst). I hele Norge var det tradisjonelt ulv. Spørsmålet dreier seg selvsagt om samenes rett til en viss autonomi, og hensyn til deres næringsinteresser i form av reinhold. Samenes autonomi er uvilkårlig et element her, men det kaster bare ballen videre: Sametinget bør overbevises om å tillate etablering av ulv i nord.

    søndag 2. august 2009

    Verdenskongress om miljøhistorie

    Den første verdenskongressen i miljøhistorie arrangeres neste uke i København. Der presenteres fire norske arbeider av politisk relevans - som tar for seg henholdvis almenningsretten/hytteeierskap, hvalfangst, norsk velstand/forbruk og skandinavisk ulveforvaltning:

    1. Finn Arne Jørgensen (NTNU): Making yourself at home in nature: The conflict between public access to land and leisure cabin ownership in Norway, 1850-2000

    2. Morten Haugdahl (NTNU): War over whales: Radical environmental organizations and scientific knowledge in whaling controversies

    3. Kjell Bjørn Minde (Høgskolen i Stord): The standard of living, consumption and the environment in Norway 1726-2006

    4. Morten Tønnessen (undertegnede - Universitetet i Tartu): Estranged, endangered, extinct: Lessons from the extinction of the scandinavian wolf

    Se ellers min akademiske blogg, Utopian realism.

    lørdag 1. august 2009

    Denofa frakter soja gjennom regnskogen

    At Denofa frakter soyabønner gjennom regnskogen Amazonas er oppsiktsvekkende, og et forhold som ikke tidligere har vært fremme i diskusjonen – all debatt så langt har dreid seg om opprinnelsesstedet til bønnene.
    I august i fjor hadde jeg en sak på trykk i Ukebrevet Mandag Morgen, som handlet om norske aktører med satsning på biodrivstoff i eller med en tilknytning til Brasil. Min foreslåtte hovedvinkling var at Denofa frakter sojabønner gjennom Amazonas. Det mener jeg er kritikkverdig - industriell virksomhet av enhver art er en trussel mot varig vern av den opprinnelige villmarken Amazonas (som i dag huser rundt 20 millioner mennesker), og undergraver muligheten for å ta vare på store, sammenhengende regnskogsområder. Her følger min opprinnelige tekst (som skiller seg ganske mye fra saken som kom på trykk, ikke minst i vinkling).

    Best i klassen på lovløst territorium
    Norske aktører i Brasil, biodrivstoffets hjemland

    To norske biodrivstoff-aktører er i ferd med å etablere seg i Brasil, hvor store deler av bilparken har kjørt på etanol siden 70-tallet. De forsøker begge å være best i klassen – på til dels lovløst territorium. Denofa, som skal forsyne soyaolje til Uniol’s biodiesel, transporterer soyalaster gjennom Amazonas.

    Det siste året har to tungvektere innen norsk næringsliv, Jan Reinås og Jens Ulltveit-Moe, gått aktivt inn i gründerbedrifter innen biodrivstoff. Mens Reinås er arbeidende styreleder i Stavanger-baserte BioFuel AS, har Ulltveit-Moe’s investeringsselskap Umoe Invest gått inn med en halv milliard kroner i Biofuel Energy ASA, som er i en pilotfase med produksjon av bioetanol fra sukkerrør i Brasil.

    I Fredrikstad er Uniol ved hjelp av investeringer på 370 millioner kroner i ferd med å forberede produksjon av biodiesel basert på raps, soya og avfallsfett, med planlagt oppstart neste sommer. Uniol’s biodieselanlegg skal ligge vegg-i-vegg med Denofa, som skal forsyne selskapet med soyaolje av brasiliansk opphav.

    Oppstartsåret har imidlertid blitt mer turbulent enn de nye aktørene hadde sett for seg. Siden sist høst har holdningene til biodrivstoff endret seg kraftig i kritisk retning. Ikke minst har bransjen blitt beskyldt for å bidra til økende matpriser. I fagmiljøer går diskusjonen om klimaeffekten til ulike typer biodrivstoff for fullt. Holdningsendringen går helt opp til myndighetsnivå: Mens EU før sommeren offisielt satset på at biodrivstoff skulle stå for 10 prosent av alt bildrivstoff innen 2020, er målet nå at 10 prosent skal komme fra fornybar energi.

    Biofuel Energy og Uniol er begge, hvert på sitt vis, involvert i biodrivstoff-industrien i Brasil. Det er verken tilfeldig eller uproblematisk.

    * Ekspertise. Brasil er verdensledende på biodrivstoff, med 40 års erfaring og halvparten av den internasjonale handelen med bioetanol.
    * Regnskog. Denofa, som skal forsyne Uniol med soya, har i lang tid blitt anklaget for å rasere regnskog – til tross for at de har strenge sertifiseringskrav, som skal garantere at det ikke skjer.
    * Matjord. Både Biofuel Energy og Uniol er blitt kritisert for å benytte råvarer som kan brukes som føde – såkalt førstegenerasjons biodrivstoff.
    * Lovløst territorium. Reguleringene for biodrivstoff er ennå i støpeskjeen.
    Etter det Mandag Morgen kjenner til ligger det ikke an til at det kommer til å skilles mellom akseptable og uakseptable opprinnelsesområder i geografisk forstand.

    Best i klassen
    Brasils naturlige fortrinn for produksjon av biodrivstoff består i store landmasser kombinert med et mangfold av vekster som kan brukes til biodrivstoff (se tekstboks). Valgene til Biofuel Energy og Uniol er imidlertid tradisjonelle: Henholdsvis sukkerrør og soya. Biofuel Energy ble opprettet i februar i fjor og kjøpte raskt opp etanol-distilleriet Paranapanema i delstaten São Paulo. “Her er det bare jeg som er norsk”, sier Ole Kristian Sivertsen, tidligere finansdirektør i Umoe, til Ukebrevet. Han er daglig leder for Biofuel Energy’s to anlegg med totalt 1300 ansatte. Selskapet, som definerer seg som et oppstrøms, integrert etanolselskap, er alt i gang med salg til det lokale markedet, som snart blir supplert med eksport til Europa, på sikt sannsynligvis også Norge.

    Biofuel Energy innehar et dyrkbart område på 280 kvadratkilometer, hvorav halvparten er dyrket per i dag. Kapasiteten til destilleri-anleggene utvides i to trinn de kommende par årene, med forventet topproduksjon rundt 2012-2013. Oppstart av elektrisitetsproduksjon basert på forbrenning av avfall fra produksjonen er planlagt i 2010. Dette vil gjøre virksomheten mer enn selvforsynt med strøm.

    Denofa, på sin side, utmerker seg i brasiliansk sammenheng ved at de – i tråd med norsk lov – kun kjøper soyabønner som ikke er genmanipulert. Denofa do Brasil, som ble opprettet i 1999, blir forsynt av 200 produsenter som er kontraktsmessig forpliktet til å plante konvensjonelle frø. Lokaliseringen i delstaten Mato Grosso ble valgt fordi delstaten var den eneste i Brasil hvor produksjonen kunne spores og dokumenteres på en tilfredsstillende måte.

    Hver på sitt vis vil med andre ord den brasilianske virksomheten til Biofuel Energy og Uniol ifølge mange observatører være eksempler til etterfølgelse. Uniol har forøvrig fått utarbeidet et foreløpig klimaregnskap basert på SFTs foretrukne beregningsmodell, som etter det Mandag Morgen kjenner til anslår klimanytten til selskapets biodiesel til 54 prosent.

    Problemer i regnskogen
    Denofa har i årevis blitt anklaget for å bidra til rasering av regnskogen i Amazonas – senest i ferske rapporter fra Regnskogsfondet og Framtiden i våre hender. I dokumentarfilmen “Smaken av hund” ble norske bønder (og norske ganer) kollektivt utpekt som ansvarlige for tapt regnskog, siden størstedelen av Denofa’s produksjon innblandes i kraftfôr. Regnskogsfondets rapport ”Soya og biodiesel i Amazonas” reiser spørsmålet om ønsket om å eksportere brasiliansk soya til biodrivstoffproduksjon kan føre til at avskogingen skyter fart igjen. Delstaten Mato Grosso, hvor Denofa henter sine soyabønner, er ikke bare et sentrum for soyaproduksjon i Brasil – det er også en av delstatene med raskest avskoging. Rapportforfatteren Vemund Olsen etablerer imidlertid ingen direkte forbindelse mellom Denofas soyamarker og biodrivstoffabrikken og urfolksterritoriet han besøkte i Mato Grosso i 2007.

    Denofa har hele tiden avvist anklagene, og administrerende direktør i Uniol Jon A. Duus gjentar ovenfor Ukebrevet at han er trygg på at soyaen fra Denofa ikke stammer fra avskogingsområder. Denofa’s Trond Kristoffersen, som er ansvarlig for importen fra Brasil, ser seg ikke i stand til å utstede noen absolutt garanti, men viser til at det er kontraktsfestet at soya ikke skal stamme fra avskogede områder innen Amazonas. Både Uniol og Denofa henviser i uttalelser til media til et Greenpeace-kart som avgrenser hvor regnskogen slutter (Greenpeace er ellers blant de klareste kritikerne av biodrivstoff, som de betrakter som et miljøpolitisk blindspor, og motivert av næringsinteresser). Dette kartet ble presentert i den to år gamle rapporten ”Eating up the Amazon”, som ledende aktører i soyabransjen fulgte opp ved å innføre et moratorium mot å handle soya fra nylig avskogede områder. Moratoriet ser sålangt ut til å være virksomt, og ble nylig fornyet. Denofa går ifølge Kristoffersen enda ett skritt lenger ved ikke å godta soya fra avskogede områder overhodet. Årsaken skal være at de leverer til underleverandører av McDonalds, som nå krever dette.

    All soyaen fra de to største brasilianske leverandørene til Denofa, AMaggi og Agrenco, blir miljøsertifisert. Et sertifikat som Kristoffersen sendte Ukebrevet for å demonstrere hvordan de overvåker opprinnelsen til soyabønnene er imidlertid avslørende. Det dokumenterer nemlig at Denofa mot slutten av fjoråret fraktet en båtlast på nærmere 30.000 tonn soyabønner gjennom regnskogen Amazonas. Handelsselskapet AMaggi Exportação e Importação Ltda. har forretningsadresse i byen Itacoatiara i delstaten Amazonas, og soyabønnene ble ifølge sertifikatet lastet ombord i Denofas fartøy ved havnen i samme by, med destinasjon Fredrikstad. At Denofa frakter soyabønner gjennom regnskogen Amazonas er oppsiktsvekkende, og et forhold som ikke tidligere har vært fremme i diskusjonen – all debatt så langt har dreid seg om opprinnelsesstedet til bønnene.

    Jord til besvær
    De begynnende industrieventyrene til Biofuel Energy og Uniol finner sted i en brasiliansk politisk virkelighet som preges av politisk konflikt og sterke næringslivsaktører (se tekstboks). Årsakene til avskoging er ofte komplekse. Kvegdrift har vært fortropp for koloniseringen av innlandet. Soyabøndene og andre bønder overtar gjerne jord etter kvegranchere, som er dem som faktisk rydder jord for skog. Slik sett er det ikke så betryggende at Ulltveit-Moe har forsøkt å imøtekomme anklager om avskoging ved å vise til at Biofuel Energy bare har overtatt land fra kvegranchere.

    Ifølge Amazonas-instittuttet for folk og miljø (IMAZON) hang størstedelen av avskogingsraten i perioden 1995-2007 sammen med variasjoner i prisen på soya. Både Uniol og Denofa vedgår at produksjon av biodrivstoff kan spille inn på prisen på soya. “Alle ”små bekker” vil ha en effekt på totaletterspørselen og derved prisen”, sier Duus til Ukebrevet. Soyaprisen stimuleres også av et brasiliansk pålegg om innblanding av 2 % biodiesel i petroleumsbasert diesel, som etter planen skal tidobles til 20 % innen 2020. Det er likevel først og fremst eksport av soyamel til dyrefor og den voksende kjøtteksporten som er hoveddrivkreftene bak at Brasil i år kan seile opp som verdens største soya-eksportør, foran USA. Sukkerrørproduksjonen ventes på sin side å dobles de neste ti årene.

    Overfor Ukebrevet understreker Regnskogsfondets Solveig Firing Lunde at det ikke bare er tap av tropisk regnskog som skader biologisk mangfold. “Mens det er på det rene at det er lite sukkerrørsproduksjon i og nær Amazonas,” sier hun, med hentydning til Biofuel Energy, ”har sukkerrørplantasjer på den annen side hatt alvorlige konsekvenser bl.a. for cerradoen, Brasils savanneområder.” For Denofa’s del opplyser Kristoffersen at en god del av soyabønnene kommer fra områder som tidligere har utgjort denne landskapstypen. Han mener at eventuell avskoging der må ligge langt tilbake i tid.

    Begge de to selskapene stiller seg åpne i forhold til fremtidig valg av råvare. Duus sier til Ukebrevet at Uniol har konkrete planer om å bruke andre råstoffer når de blir tilgjengelige. De håper for eksempel på sikt å kunne bruke olje fra jathropa, som ikke er en matplante – den samme planten som BioFuel AS satser på i Ghana – i beste fall alt i 2009. Ifølge Sivertsen vurderer Biofuel Energy dagens biodiesel-produksjon som lite levedyktig, mens annengenerasjons biodiesel kan bli aktuelt også for dem. Såvel Uniol som Biofuel Energy helgarderer seg dermed i forhold til kritikk fra folk som Truls Gullowsen, daglig leder i Greenpeace, som har uttalt at vi om ti år kommer til å le av at vi en gang puttet mat på tanken.

    Både SFTs seniorrådgiver Roar Gammelsæter og Jon Berg, kommunikasjonssjef i Miljøverndepartementet, bekrefter overfor Ukebrevet at det fra offisielt norsk hold ikke vil legges opp til kriterier knyttet til spesielle geografiske områder. “Vi har ingen liste over "gode" eller "dårlige" produksjonsområder i Brasil”, sier Gammelsæter, “men rapporteringen vi planlegger å innføre vil kunne vise om det aktuelle produksjonsområdet tidligere har vært f.eks. regnskog”.

    TEKSTBOKSER:

    Alkohol på tanken
    På verdensbasis kniver Brasil og USA om ledertrøyen innen produksjon av biodrivstoff. Mens EU dominerer produksjonen av biodiesel (stort sett fra raps), deler de to amerikanske landene 70 % av verdensproduksjonen av bioetanol mellom seg. President Luiz Inácio ‘Lula’ da Silva’s program til støtte for utvikling og produksjon av biodrivstoff er bare siste skudd på stammen. Helt siden 70-tallet har Brasil promotert produksjon av den svært energieffektive sukkerrør-etanolen, opprinnelig som svar på oljeprissjokkene i 1973 og 1981. Midt på 80-tallet gikk opp til 90 % av alle biler på etanol, inntil markedet kollapset i tospann med fallende oljepriser. I dag er etanol igjen et drivstoff med økende popularitet – for tiden med en markedsandel på rundt 30 prosent. Brasiliansk bilindustri har de siste årene utviklet flexi-biler som kan kjøre på bensin og etanol i et hvilket som helst blandingsforhold.

    Brasiliansk miljøpolitikk
    Samme dag som Marina Silva trakk seg som miljøvernminister i mai leverte hun et brev til president Lula hvor hun beretter om "stadig voksende motstand fra viktige sektorer innenfor regjering og samfunnsliv", ikke minst agro-industrien. Den nye miljøvernministeren, Carlos Minc, har satt i gang en kampanje hvor alle som ikke kan dokumentere lovlig eierskap av land i Amazonas risikerer å miste jordstykkene. Avhengig av beliggenheten skal forøvrig alle jordeiere ifølge brasiliansk lov la mellom 20 og 80 % av den opprinnelige vegetasjonen stå urørt. Utfordringen for brasiliansk miljøpolitikk er ikke miljølovgivningen – som ofte står seg godt i internasjonal sammenheng – men håndhevelsen av loven, i konkurranse med andre interesser.
    At Denofa frakter soyabønner gjennom regnskogen Amazonas er oppsiktsvekkende, og et forhold som ikke tidligere har vært fremme i diskusjonen.
    /
    Vi har ingen liste over "gode" eller "dårlige" produksjonsområder i Brasil.
    Roar Gammelsæter, seniorrådgiver i SFT