Forskningens formål

[Denne forkortede versjonen stod på trykk i Aftenposten fredag 6. august:]

Forskningens formål
Jeg undrer meg over mangelen på kritisk refleksjon om forskningens hensikt. At alle vil ha mer til eget felt er ingen overraskelse. Forsker-Norges problem er at grunnforskningen har svært trange kår. Michael Polanyi talte om ”vitenskapens republikk” som et felt med overlappende kompetanser. Dagens forsker-Norge overlapper vel så mye med myndighets- og næringsinteresser som med fagfeller. Anvendt vitenskaps dominans – den burde vi diskutere, for den har gitt oss et forskerklima hvor alt må rettferdiggjøres med henvisning til produkt- og politikkutvikling.
Det finnes utallige eksempler på forskning som dersom den leder til resultater vil føre til ytterligere press på ressurser og naturarealer her hjemme og ute. I denne sammenhengen satser staten typisk på alle hester – på problemenes årsak, og så i andre omgang på deres løsning. Summen av innovasjon og reparasjonstiltak blir et stadig omdefinert problemfelt – gamle problemer som stadig hurtigere omsettes i atter nye samfunnsproblemer.

Morten Tønnessen
Forsker ved Universitetet i Tartu

[Slik lød den opprinnelige teksten jeg sendte inn:]

Forskningens formål
Debatten om forskningens kår raser videre, som alltid med fokus på den totale satsningen målt i kroner og øre. Jeg undrer meg over mangelen på kritisk refleksjon om forskningens hensikt. At alle vil ha mer til eget felt er ingen overraskelse, det er en naturlig følge av den allmenne interessekampen i vårt nytteorienterte samfunn.
Forsker-Norges problem er at grunnforskningen har svært trange kår. Mesteparten av tilgjengelige midler gis til næringsrettet forskning, forskning knyttet opp mot statens politikk og toppstyrte prosjekter. Forsker og filosof Michael Polanyi talte om ”vitenskapens republikk” som et felt med overlappende kompetanser. Dagens forsker-Norge overlapper vel så mye med myndighets- og næringsinteresser som med fagfeller. Anvendt vitenskaps dominans – den burde vi diskutere, for den har gitt oss et forskerklima hvor alt må rettferdiggjøres med henvisning til produkt- og politikkutvikling.
Hva tror du ville gavne samfunnet mest, spurte jeg en professor i semiotikk – om utvalgte forskningsfelt fikk mer midler, eller om utvalgte forskningsfelt som kanskje skader samfunnet snarere enn å tjene det ble luket bort? Verken han eller jeg var i tvil om svaret. Det finnes utallige eksempler på forskningsprosjekter som dersom de leder til resultater bare vil føre til ytterligere press på ressurser og naturarealer her hjemme og ute. I denne sammenhengen satser staten typisk på alle hester – på problemenes årsak, og så i andre omgang på deres forhåpentlige løsning. Summen av ”innovasjon” og ”reparasjonstiltak” blir et stadig omdefinert problemfelt – gamle problemer som stadig hurtigere omsettes i atter nye samfunnsproblemer.
Utslag på BNP-veksten (”verdiskaping”, som det så vakkert heter) er ikke noe godt mål for prioritering mellom ulike forskningsfelt. Riktignok behøver forsker-Norge nye verdier – men da taler vi om en helhetlig selvforståelse, ikke om klingende mynt.

Morten Tønnessen
Innehaver av Spør Filosofen, og forsker (Universitetet i Tartu)