Denne kronikkteksten er på trykk i VG fra Påskeaften, med undertegnede som en av forfatterne. Bare tittelen er annerledes (i VG: "Billig, men dårlig", vår innsendte versjon: "Husdyrs lidelser: Kjøpslått eller politisk bestemt?"), utover bruken av utheving. Takk til #ghostwriter. For mer info og flere ressurser se sidene til Minding Animals Norge.
***
Husdyrs lidelser: Kjøpslått eller
politisk bestemt?
Mattilsynet har avdekket
kritikkverdige forhold i slaktekyllingproduksjonen. Hvem har ansvaret og hva
kan gjøres?
Primærprodusentene hevder at betalingen som bonden får per kylling
ikke er tilstrekkelig til at han kan tilby kyllingene gode levekår. Utgiftene
til strø, tilsyn og stell må holdes på et minimumsnivå. Hvis ikke overstiger
utgiftene inntektene på salg av kjøtt. Også slakteriene
hevder at de er presset på pris. Foredlingsindustrien forhandler fram
gunstige avtaler. Utgiftene til slakteprosessen må derfor holdes lavest mulig.
Effektivisering og rasjonalisering har redusert slakterikostnadene. Omsorg for
enkeltindividet forsvinner.
Grossistenes mål er å tjene mest mulig penger. Deres hverdag er fjernt
fra det levende dyret. Lave innkjøpspriser er viktig. Matkjedene i Norge har stor makt. De kan påvirke både innkjøpspris
og utsalgspris. Det hevdes ofte at det er forbrukernes
ønske om billig mat som er årsaken til at mange produksjonsdyr har dårlig dyrevelferd.
Men er det virkelig forbrukernes ansvar? I hvilken grad kan den jevne forbruker
påvirke dyras velferd gjennom bevisste valg når han/hun handler inn matvarer? I
matbutikkene finnes det ikke opplysninger om hvordan dyrene hadde det før de
ble til mat. Folk flest har
lite kunnskap om dyrs levekår i landbruket.
Husdyrholdet har mange rådgivere. Rådgivernes mål er å
effektivisere, rasjonalisere og legge til rette for “samlebåndsproduksjon”.
Dette er greit når det er snakk om produksjon av surfôr og fyringsved, men slik
bør det ikke være når det er snakk om levende individer. Oppbinding av purker,
åpen forbindelse mellom fjøs og gjødselkjeller, verpehøns som har plass
tilsvarende et A4-ark, og melkeproduksjon med kua på bås hele året er eksempler
på systemer som rådgiverne på 70- tallet anbefalte overfor primærprodusentene.
Ofte var det ikke mulig for bøndene å få innvilget lån til å investere i andre
og mer dyrevennlige systemer. Dagens forskrifter forbyr flere av de ovennevnte
måtene å holde dyr på, men fortsatt synes rådgiverne å være betydelig mer
opptatt av kortsiktig økonomi enn dyrevelferd og langsiktighet.
Media og journalistene ynder å fortelle hvilken butikkjede som til
enhver tid er billigst. De fyller opp en handlekurv i ulike butikker og sammenlikner
sluttsummene. Dyras velferd synes mindre interessant for journalistene. Veterinærene blir ofte framstilt som “dyrenes advokat”. Kanskje er det
veterinærene som burde stått fram på 70- og 80-tallet og protestert mot
utviklingen i retning av mer industrialisert dyrehold? Mange praktiserende
veterinærer har stilltiende akseptert at purkene ble bundet, at verpehøna ble
satt i et trangt bur, at melkekua ikke slapp ut om sommeren og at det ble satt
inn utgjødslingssystemer som ikke gjorde det mulig å bruke strø på dyras
liggeplass.
Det er politikerne som bestemmer hvor grensen skal gå for dyras velferd. De
kan i lover og forskrifter kreve at hver enkelt slaktekylling skal ha mykt og
tørt liggeunderlag, frisk luft og at dyret skal håndteres skånsomt på slakteriet
slik at bein og vinger ikke brekker. Men velger politikerne å kreve betydelig
høyere dyrevelferd enn våre naboland og la forbrukerne ta kostnadene med dette,
så vil stadig flere trolig gjøre matinnkjøpene i Sverige. Spørsmålet om hvordan
dyr kan gis et bedre liv er derfor også et internasjonalt spørsmål. Men Norge
har som et rikt land mulighet til å investere i omlegging til driftsformer som
gir dyra gode leveforhold. Forbrukere flest i Norge har økonomisk mulighet til
å tåle høyere matpriser. Per i dag er matinnkjøpets andel av
gjennomsnittsinntekten rekordlav. Med en omlegging av dagens industrialiserte
driftsformer i retning av mer dyrevennlige regimer kan Norge framstå som et
forbilde og bidra til internasjonale bedringer i dyreholdet.
Konklusjon blir at ansvaret for
dyrenes velferd kan fordeles på alle de ovennevnte aktørene. Etter vårt syn har
samtlige aktører et etisk ansvar, men politikerne bør ta et hovedansvar for å
sikre dyra god velferd. Dette kan gjøres gjennom et strengere regelverk (i
tospann med levelige økonomiske rammevilkår, også for småskala driftsformer), og
gjennom en merkeordning som klassifiserer produktene etter for eksempel mindre
god, middels god og særdeles god dyrevelferd. Først da får forbrukeren en reell
mulighet til å prioritere god dyrevelferd.
Morten Tønnessen
Leder for Minding Animals Norge
Guri Larsen
Professor i kriminologi
Universitetet i Oslo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar