Etter at ledende økonomer har ytret sin tvil om forutsetningen om at oljefondet kan oppnå fire prosent avkastning per år, beroliger finansministeren oss i DN 21. september med at oljefondet har en lang tidshorisont. Johnsens resonnement er problematisk.
Riktignok har finansmarkedene i Oljefondets tid vært turbulente, og Oljefondet har tapt stort på først kun å satse på de allerede rike. Men på sikt avhenger fondet, og fondets avkastning, av veksten i verdensøkonomien. Hva slags fremtidsutsikter har den, på virkelig lang sikt? Som jeg har vist i tidsskriftartikkelen ”The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” er det urimelig å forvente at en vekstrate tilsvarende den skyhøye veksten fra den første etterkrigstiden – og fra de ti første årene av dette årtusen – skal vare særlig lenge. Lenger utover i det 21. århundre blir det mer og mer sannsynlig at vekstraten blir lavere. Det bør den faktisk bli, dersom man ønsker at vekst skal være mulig på lang sikt.
Som OECD-økonomen Angus Maddison har demonstrert, har vekstraten til den globale økonomien historisk sett vært langt lavere. Med unntak av unntaksperiodene nevnt foran har BNP per capita siden 1820 vokst med mellom en halv og halvannen prosent årlig på globalt plan. Oljefondets avkastning hviler også på andre faktorer, som forholdstallet mellom kapitalisering og BNP, men konklusjonen er likevel klar: Å gå ut fra en lavere vekstrate er tryggere.
Morten Tønnessen, innehaver av Spør Filosofen
1 kommentar:
Aksjemarkedet har en tendens til ikke bare å ønske økning, og er heller ikke fornøyd med økning av økningen. Nei, til og mef akselerasjonen skal økes. Oljefondet følger selvsagt samme tankegang og har som målsetning å eie 400% av verdens aksekapital innen år 2040.
Legg inn en kommentar