Svar til Siv Jensen: "Men hvorfor vekst?"

Idag har jeg, som nestleder i Kristiansand MDG, debattinnlegget "Men hvorfor vekst?" på trykk i Fædrelandsvennen - et svar til finansminister Siv Jensens innlegg "Skattekutt for vekst" igår.

Utdrag:

"At skattekutt er Frp sin hjertesak er ingen nyhet. Problemet er at premisset hun legger til grunn - nemlig at vi trenger skattekutt for å fremme vekstevnen i økonomien - er feilslått." 

"Med en slik eventyrlig rikdom, er ikke det brennende spørsmålet hvordan vi kan vokse mer, men hvordan vi kan gjøre den velstanden vi alt har bærekraftig."

Min kommentar i The Economist-debatt om vekst i verdensøkonomien 2011-2013

Dagens graf fra The Economist, gjengitt over, viser IMFs fremskrivning for store økonomier fra idag (eller rettere sagt BNP for de siste 12 mnd) til september 2013 (eller rettere sagt forventet BNP okt. 2012-sep. 2013). Ifølge The Economist venter IMF at verdensøkonomien skal vokse fra dagens 65 billioner USD til 75 billioner USD, en vekst på ikke mindre enn 15 % på 2 1/3 år.

Her er min kommentar:

Utopian Realism wrote:

May 27th 2011 6:48 GMT

This puzzles me: A number of the countries included appears to gain in growth as measured here due to stronger currencies relative to the US dollar. But if the dollar is, in consequence, expected to get weaker relative to these other currencies, then how come the US is expected to grow by as much as 9,7 % over the next 2 years and 4 months? It would really be helpful to know what USD depreciation is factored in here.

This said, expected USD depreciation relative to most other major currencies would explain why the 'world GDP' is expected to grow by as much as 15 % over 2,333 years (which would otherwise seem to be quite a mouthful). On the other hand, how telling is that growth number if it is based on a weaker dollar? With a weaker dollar, even constant production worldwide would appear as a growing world economy, in dollar terms.

Now here's a challenge: Try presenting these predictions in terms of a major currency which is extected to get stronger, not weaker. The result, ironically, of choosing one of the "emerging" currencies as the default measure instead of the US dollar, would be that the world economy would not appear to be growing all that fast afterall.

Alle mine kommentarer på The Economists nettsider finner du her.

Spenstig Morgenbladet-kommentar om kjøttforbrukets globale problematikk

Sten Inge Jørgensen står bak en spenstig kronikk i Morgenbladet: "Samfunnsfiende nummer en".

Vår tids største utfordringer kan løses dersom det blir obligatorisk for skolebarn å besøke slakterier.

Landbruket er en av de største kildene til klimagassutslipp. Mest av alt kommer fra storfedriften ...

Et mer underkjent poeng, som vanskelig lar seg måle, er de mentale konsekvensene av å leve i et samfunn hvor noe av det mest grunnleggende som finnes, selve matproduksjonen, medfører dyrplageri.

Han knytter seg også opp mot fattigdomsproblematikk - som kjent er det idag millioner i fattigere land som sliter p.g.a. høye matpriser, og matprisene presses opp p.g.a. forbruks- og vekstmønsteret i nyrike og gammelrike land.

Gitt alvoret i konsekvensene av vårt kjøttforbruk trenger man ikke være noe geni for å forstå at det må ligge tunge politiske interesser bak en videreføring av dagens konsummønster. Mer presist sikter vi her til det faktum at svært få nordmenn er vegetarianere, og at et politisk parti som kjemper for vesentlig høyere kjøttpriser ville hatt små sjanser til å komme over sperregrensen.

Dagens tabell: Kinas andel av verdens råvareforbruk

Hentet fra TreeHugger.com. Legg merke til at Kina ifølge tabellen har 9,4 % av verdens samlede BNP målt etter rådende valutakurser, og 13,6 % målt etter faktisk kjøpekraft. Likevel forbruker Kina mer enn halvparten av verdens sementproduksjon, og mer enn en tredjedel av verdens kull, griser, egg, stål og aluminium, for å nevne noe. Det er voldsomme tall, i mange tilfeller sannsynligvis "markedsandeler" som ikke vil opprettholdes etterhvert som Kina stiger i verdikjeden og tar til å forbruke en stigende andel av høyverdiprodukter.

Dagens graf I: BNP og CO2

Sakset fra FIVH (Norsk ressursforbruk truer klima og miljø)

Se også FIVHs rapport Vekstens pris.

Om troen på fire prosent

Etter at ledende økonomer har ytret sin tvil om forutsetningen om at oljefondet kan oppnå fire prosent avkastning per år, beroliger finansministeren oss i DN 21. september med at oljefondet har en lang tidshorisont. Johnsens resonnement er problematisk.

Riktignok har finansmarkedene i Oljefondets tid vært turbulente, og Oljefondet har tapt stort på først kun å satse på de allerede rike. Men på sikt avhenger fondet, og fondets avkastning, av veksten i verdensøkonomien. Hva slags fremtidsutsikter har den, på virkelig lang sikt? Som jeg har vist i tidsskriftartikkelen ”The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” er det urimelig å forvente at en vekstrate tilsvarende den skyhøye veksten fra den første etterkrigstiden – og fra de ti første årene av dette årtusen – skal vare særlig lenge. Lenger utover i det 21. århundre blir det mer og mer sannsynlig at vekstraten blir lavere. Det bør den faktisk bli, dersom man ønsker at vekst skal være mulig på lang sikt.

Som OECD-økonomen Angus Maddison har demonstrert, har vekstraten til den globale økonomien historisk sett vært langt lavere. Med unntak av unntaksperiodene nevnt foran har BNP per capita siden 1820 vokst med mellom en halv og halvannen prosent årlig på globalt plan. Oljefondets avkastning hviler også på andre faktorer, som forholdstallet mellom kapitalisering og BNP, men konklusjonen er likevel klar: Å gå ut fra en lavere vekstrate er tryggere.

Morten Tønnessen, innehaver av Spør Filosofen

Støtte til CASSEs posisjon i.f.t. økonomisk vekst

Jeg har nettopp signert CASSEs (Center for the advancement of the steady state economy) posisjon i forhold til økonomisk vekst, som den 6000ende eller så til å gjøre det siden uttalelsen ble lansert i 2004. Blant prominente undertegnere finner vi Jane Goodall, David Mech, Vandana Shiva og E.O. Wilson (full liste - inkludert kriminologen Guri Larsen, som signerte for noen dager siden - her).

Whereas:
1) Economic growth, as defined in standard economics textbooks, is an increase in the production and consumption of goods and services, and;

2) Economic growth occurs when there is an increase in the multiplied product of population and per capita consumption, and;

3) The global economy grows as an integrated whole consisting of agricultural, extractive, manufacturing, and services sectors that require physical inputs and produce wastes, and;

4) Economic growth is often and generally indicated by increasing real gross domestic product (GDP) or real gross national product (GNP), and;

5) Economic growth has been a primary, perennial goal of many societies and most governments, and;

6) Based upon established principles of physics and ecology, there is a limit to economic growth, and;

7) There is increasing evidence that global economic growth is having negative effects on long-term ecological and economic welfare…

Therefore, we take the position that:
1) There is a fundamental conflict between economic growth and environmental protection (for example, biodiversity conservation, clean air and water, atmospheric stability), and;

2) There is a fundamental conflict between economic growth and the ecological services underpinning the human economy (for example, pollination, decomposition, climate regulation), and;

3) Technological progress has had many positive and negative ecological and economic effects and may not be depended on to reconcile the conflict between economic growth and long-term ecological and economic welfare, and;

4) Economic growth, as gauged by increasing GDP, is an increasingly dangerous and anachronistic goal, especially in wealthy nations with widespread affluence, and;

5) A steady state economy (that is, an economy with a relatively stable, mildly fluctuating product of population and per capita consumption) is a viable alternative to a growing economy and has become a more appropriate goal in large, wealthy economies, and;

6) The long-run sustainability of a steady state economy requires its establishment at a size small enough to avoid the breaching of reduced ecological and economic capacity during expected or unexpected supply shocks such as droughts and energy shortages, and;

7) A steady state economy does not preclude economic development, a dynamic, qualitative process in which different technologies may be employed and the relative prominence of economic sectors may evolve, and;

8) Upon establishing a steady state economy, it would be advisable for wealthy nations to assist other nations in moving from the goal of economic growth to the goal of a steady state economy, beginning with those nations currently enjoying high levels of per capita consumption, and;

9) For many nations with widespread poverty, increasing per capita consumption (or, alternatively, more equitable distributions of wealth) remains an appropriate goal.

BNP: Mitt innspill i The Economist

Ukens online debatt i The Economist omhandler spørsmålet:

This house believes that GDP growth is a poor measure of improving living standards.

Utopian Realism wrote:

Dear Sir,
for me it is impossible to answer the posted question with a simple 'yes' or 'no', because two matters appear to be confused at the very root of the debate:
a) whether or not GDP measures (there are various measures) are precise indicators of 'living standards'
b) whether or not growing GDP is a desirable political aim (for already wealthy nations)

It might very well be that the answer to a) is in the main yes, but the answer to b) no (if so, there is an optimal level of GDP, and GDP is not to be maximized, but optimalized).

This possibility, however, presupposes that the debate's term 'living standards' is highly ambiguous, and a poor choice of terms. Which it is. In market terms, GDP measures are quantitaive measures (even though they do refer to the 'demand' of economic stakeholders with means). The 'living standard' Oswald has in mind appears to be of a qualitative nature.

The Norwegian philosopher Arne Næss distinguished systematically between 'standard of living' (a quantitative measure of wealth) and 'quality of life'. If such a distinction had been introduced in the polled question, I would have been able to take a stand. As it stands, a 'yes' would imply conceptual ignorance, and a 'no' ethical ignorance.

Debatt om BNP som mål i The Economist

Ukens online debatt i det britiske nyhetsmagasinet The Economist dreier seg om hvorvidt BNP (GDP) er et godt mål på levestandard.

.

Utgangsposisjonene til de to sidene er noe problematiske, siden to forhold sauses sammen:
1) Hvorvidt BNP er et presist mål på velstand

2) Hvorvidt et stadig høyere BNP er et ønskelig politisk mål i dagens velstående samfunn

.

Mitt svar på det første er i hovedsak ja (med forbehold om at "real GDP" bør brukes i de fleste sammenhenger, i stedet for BNP omregnet etter valutakurser), mitt svar på det andre et klart nei. Som dere ser under later det til at vekst-tilhengeren viser til pkt. 1, mens vekst-motstanderen forholder seg til pkt. 2.

.

Her er utgangsposisjonen til Andrew Oswald, vekst-motstander:

GDP is a gravely dated pursuit. The first reason is the Easterlin Paradox (the empirical finding that countries do not become happier as they grow wealthier); the second is that global warming means it is necessary for Homo sapiens to make fewer things, to travel less, and to lean on the direct energy of the sun and water.

Og her til Steve Landefeld, vekst-tilhenger:

GDP is a key measure of a country's economic activity—the purpose for which it was designed. It was not designed to be, nor should be regarded as, a comprehensive measure of society's well-being. Nonetheless, it has also proven useful as a gauge of an economy's capacity to improve living standards.

Til Jens: Vekstens pris

Av Morten Tønnessen

Filosof

Statsminister Jens Stoltenberg inviterte i nyttårstalen til nasjonalt rådslag om de utfordringer landet står ovenfor i arbeidslivet og næringslivet. Artikkelforfatteren mener regjeringens klimapolitiske og økonomiske premisser vil låse oss til én samfunnsform.

Sammenlignet med andre høyt utviklede økonomier kom Norge godt ut av den globale finanskrisen. Og nå maner statsminister Jens Stoltenberg til samling i toppen. Nordmenns handlevaner ville han lille julaften ikke legge seg opp i. I nyttårstalen var det underliggende budskapet at vi må finpusse den norske modellen på alle bauer og kanter, i den økonomiske vellykkethetens navn. Går økonomien bra, kommer alt det andre av seg selv, synes tenkemåten å være.

Et forretningsministerium?

Jens Stoltenberg er utdannet sosialøkonom, og burde vite hva han snakker om. Årets nyttårstale hadde tre hovedtemaer - langsiktig økonomisk forvaltning, klimakampens fortsatte betydning, og regjeringens invitasjon til et nasjonalt rådslag om fem problemområder. Interessant nok er samtlige av regjeringens utvalgte temaer - fra fullført skolegang til satsning på teknologi og kompetanseutvikling - av avgjørende betydning for Norges økonomiske yteevne. En realistisk (noen ville si kynisk) analyse av Stoltenbergs retorikk vil lande på at det viktigste for Norges statsminister er å forvalte den norske arbeidsstokken godt. I så måte har Siv Jensens påstand om at Jens ”bare administrerer” noe for seg. Den rødgrønne regjeringen er selvsagt ikke uten sosialpolitiske målsetninger, men det er interessant å merke seg at disse i så stor grad er knyttet opp til økonomiske suksesskriterier - ikke minst yrkesdeltakelse.

Det er ikke tvil om at Norge er en økonomisk suksesshistorie. Ap har lenge spilt en ledende rolle, og partiets styringsvilje går langt tilbake. I og med fossekraftens betydning for industrialiseringen av Norge, hadde landets største parti lært seg ett og annet om naturforvaltning alt da oljen ble funnet for 40 år siden. Som Jens sa det i nyttårstalen, har naturen gitt oss mange gaver, men det er gjennom arbeid vi har gjort oss nytte av dem. Retorikken til Norges sittende statsminister formelig oser av tro på Francis Bacons læresetning om at kunnskap er makt - over naturen. Her snakker Jens om arbeidets verdi - som han selvsagt er klar over at hviler på teknologi og atter teknologi (hva er arbeidets verdi i Zimbabwe?).

En riktig oljesmurt velferdsstat har vi fått. Og nå vil Jens ta grep for å sikre ikke bare velferden, men også velstanden. Rundt nyttår kunne media melde at vi hadde et godt år bak oss, og ifølge prognosemakerne også et godt år i vente. Målestokken er da utviklingen i realinntektene, som for Norge som nasjon økte med formidable 60 % det siste tiåret. Etter å ha satt et par billioner i oljefondet - som utrolig nok eier omlag én prosent av samtlige aksjer i verden - hadde vi ennå råd til å øke det private forbruket med 40 %. Og slik skal det visst fortsette.

Hva angår klimaet, etterlyste Jens i nyttårstalen mer vekst med mindre utslipp. Det er derfor regjeringen satser så sterkt på karbonfangst, og gavmildt premierer redusert avskoging i fjerne strøk. Slik håper sosialøkonomen Jens at regnestykket skal gå opp, slik at vi kan fortsette som før, med en strømlinjeformet vekstmodell hvor alle gjør sitt til at vi kan fortsette å ha et BNP per hode som i skrivende stund oppgis til å beløpe seg til nærmere 1.000 ganger Zimbabwes.

Fremtidige generasjoner, les her

Men jeg har noen spørsmål til deg, Jens. For det første lurer jeg på om det virkelig er fremtidsrettet å legge opp til en samfunnsutvikling hvor vår sivilisasjon blir stadig mer avhengig av høyteknologi og gigantiske infrastrukturprosjekter (jf. karbonfangstens logikk). Blir det ikke da til at vi mer og mer låses til én samfunnsform, og i fremtiden vil miste reell politisk valgfrihet?

For det andre lurer jeg på hvorfor regjeringen legger til rette for at bruken av fossil energi skal fortsette lengst mulig, all den tid det er bruken av olje, gass og kull som har gitt opphav til dagens klimakrise. Når skal bruken av fossil energi fases ut?

For det tredje lurer jeg på hvor stor andel av verdens samlede aksjebeholdning oljefondet må få tak i, før regjeringen mener det er tilstrekkelig. Hva er en passende eierandel for den knappe promillen av verdensbefolkningen vi utgjør - to prosent? Tre? Her er jeg ellers ute etter svar på hvordan Norges eierskapspolitikk i og med oljefondet henger i hop med våre målsettinger om å bidra til en mindre skjev fordeling internasjonalt.

For det fjerde lurer jeg på hvorfor vi nordmenn i år 2010 skal prioritere fortsatt BNP-vekst. At de fattigste landene kan trenge BNP-vekst, det er nå så sin sak. Men hvordan hjelper det de fattige at vi vokser? I klimaåret 2009 har det jo blitt gjentatt til det kjedsommelige at mens vi har gjort oss rike gjennom store utslipp, kan ikke andre land nå følge etter i samme spor. Er det ikke riktig at om vi slapp ut mindre, så ville det bli større rom for at fattigere land kunne slippe ut endel? Og er det ikke riktig at om vi gikk ned i levestandard, så ville det ha blitt langt enklere å kutte i våre klimagassutslipp? - Det aner meg at statsministeren som svar på siste spørsmål ville peke på at rike land som Norge slipper ut mindre per dollar i BNP enn fattigere land. Det er sant nok, det - men det er samtidig tilfelle at rike land systematisk slipper ut mer per innbygger enn fattige. Hva er ønskelig levestandard for nordmenn per 2010? Per 2110? Per 2210?

Hvilket bringer meg inn på mitt femte og siste spørsmål, om vi nå går ut fra at Jens ikke er villig til å forlate vekstdogmet her og nå: Hvor lenge skal Norge som nasjon fortsette med å ha BNP-vekst som en målsetning? Jeg er ikke av dem som mener at det ikke er mulig å fortsette med BNP-vekst ennå en stund - det har jeg beskrevet i tidsskriftartikkelen ”The statistician's guide to Utopia: The future of growth”. Spørsmålet er om det er ønskelig. I klimapolitisk sammenheng strekker de lengste scenariene seg vanligvis til 2100. Når FNs klimapanel har så vanskelig for å få de langsiktige utslippsprognosene til å gå opp, skyldes det ikke minst at premisset hele tiden er verdensomfattende økonomisk vekst år for år i hele dette århundret. Men fremtiden slutter jo ikke i år 2100. Ser Jens for seg at Norge fortsatt søker BNP-vekst i år 2200?

Poenget mitt er at vår sivilisasjon ikke i det uendelige kan basere seg på dogmet om global og evigvarende vekst. Noen vil kanskje mene at slike spørsmål ikke angår oss. Men det er etisk uholdbart av dagens politikere simpelthen ikke å ha en mening om disse spørsmålene. Det burde være politisk uholdbart også.

Til Jens: Vekstens pris

En kronikk med ovennevnte navn er sendt BT.

Statsminister Jens Stoltenberg inviterte i nyttårstalen til nasjonalt rådslag om de utfordringer landet står ovenfor i arbeidslivet og næringslivet. Artikkelforfatteren mener regjeringens klimapolitiske og økonomiske premisser vil låse oss til én samfunnsform.

...

Retorikken til Norges sittende statsminister formelig oser av tro på Francis Bacons læresetning om at kunnskap er makt - over naturen.

Johan Galtung og meg

I går røk jeg uklar med fredsprofessor Johan Galtung. Det var ikke meningen. Det var faktisk slett ikke meningen. Men Galtung forsto ikke spørsmålet mitt.

Anledningen var fredsprofessorens foredrag "Hva kommer etter USA?", holdt i Byhallen i Kristiansand i går kveld, til full sal. Galtung hadde snakket om at USAs "imperium" vil erstattes av en internasjonal utvikling i retning av åtte verdensregioner (med EU/Europa som én). I spørsmålet mitt viste jeg til at USAs stilling som supermakt for en stor del hadde sitt utgangspunkt i det voldsomme økonomiske og teknologiske forspranget landet fikk i løpet av andre verdenskrig. Verdenshistorien siden 1945 har for en stor del handlet om den øvrige verdens gradvise innhenting av dette forspranget (selv om forskjellen mellom USA og Europa har holdt seg rimelig konstant, målt i BNP per capita). Deler av Asia meldte seg tidlig på i dette kappløpet; Afrika har for en stor del blitt med først de siste par tiårene. Perioden på begynnelsen av dette årtusenet skilte seg ut som en periode hvor hele verden (alle regioner) vokste, med rekordhøy global vekst (merk at dette på ingen måte er entydig positivt).

Dette er mye av bakgrunnen for at USAs enerådende posisjon er i ferd med å smuldre opp, og møter motstand/utfordrere på de fleste fronter. USA dominerte verden økonomisk sett - det gjør de ikke lenger (selv om de fortsatt er en ledende aktør (blant flere), økonomisk og teknologisk). Jeg ba Galtung se fremover - ikke bare til 2020, hans egen 90-årsdag, men også lengre frem, ut dette århundret. Jeg fremla to påstander:
1. Det vi ser idag, er en global kapitalisme - samtlige land sikter i dag mot BNP-vekst som et grunnleggende element i sine utviklingsmodeller.
2. Et problematisk premiss, som deles av alle verdens land, er at en kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst. Dagens politiske ledere taler om økonomisk vekst, uten å ha noe tidsperspektiv for hvor lenge er slik utviklingsmodell kan gjennomføres.

Spørsmålet mitt lød så: Hva vil skje i forhold til internasjonale konflikter når det en gang går opp for oss at vi ikke kan ha et evighetsperspektiv på økonomisk vekst?

GALTUNG: Han der er en typisk liberal vestlig økonom, som trenger omskolering. Det finnes ingen global modell - hver region har sin modell. Muslimer er ikke opptatt av vekst, de har andre verdier.

Det var det verste jeg hadde hørt om ikke på år og dag, så i hvert fall på en god stund. Jeg skal da f::n ikke ha på meg at jeg er en "typisk vestlig økonom" - en utypisk vestlig økonom kanskje, men en typisk?? Ordstyrer Kjell Landmark ga meg sjanse til å få en replikk, og jeg svarte da at jeg for det første ikke var økonom, men filosof, og for det andre at ... "BNP er jo ikke bare en tankestørrelse - det handler om hvordan vi bruker naturressurser, hvordan vi bruker Jorda..." Den godeste Galtung unnskyldte seg så, til salens fornøyelse, for å ha kalt meg økonom - "man skal være forsiktig med hvor kraftige skjellsord man bruker".

Hendelsen minner meg om mitt spørsmål til Umberto Eco, og dennes like så lattervekkende svar, ved en annen anledning.

Siden det er vanskelig å si hvor godt Galtung forsto spørsmålet mitt, er det ikke lett å si helt klart hvor uenige vi er. Jeg mener nå uansett at det gir mening å tale om at vi i dag har én global utviklingsmodell bygd på dogmet om evig økonomisk vekst. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes betydelige forskjeller regionalt, også i hvordan verdens økonomier er organisert. Men Galtungs påpekning av at "muslimer har andre verdier enn økonomisk vekst" er besides the point. Mitt poeng er at samtlige statsledere - fra Estland til Nord-Korea - sikter etter BNP-vekst. Hvilke verdier "folk" identifiserer seg med, og hvordan deres dagligliv arter seg, er et ganske annet spørsmål.

Verden er mer enn kultur og verdier! Det finnes også økonomiske realiteter, "på bakken" - og disse har ikke bare med mennesker å gjøre, men også med vårt forhold til naturen. Det var dette jeg hadde håpt Johan Galtung kunne si noe om. I stedet ble jeg altså avfeid som en "typisk liberal vestlig økonom", som Galtung vel antok ville mene at vekst etter vestlig mønster løser alle problemer.

Siste om krig og fred og sånn:
Nei, alt er ikke lov i krig (Dagbladet)
Innstramminger betyr krig (VG)

Hvor mye er 3038 milliarder kroner?

Kravet som er reist mot Norge i drapssaken i Kongo er smått absurd. 3,038 milliarder norske kroner, som dollar-kravet har blitt omregnet til, er som Dagbladet skriver 45 ganger Kongos brutto nasjonalprodukt (BNP) - omvekslet basert på valutakurser (i motsetning til kjøpekraft-vektet BNP).

La oss stanse litt her. Kongo har ifølge Wikipedia 66 millioner innbyggere. 66 millioner ganger 45 er lik 2970 millioner mennesker. Kravet tilsvarer med andre ord ett års økonomisk aktivitet for 2,97 milliarder mennesker med Kongos levestandard.

Norges BNP tilsvarer i overkant av halvparten av kravet (se Wikipedia). Eller med andre ord den økonomiske aktiviteten til ca. 1,5 milliarder "kongolesere", dvs. mennesker med levestandard på Kongo-nivå.

Er ikke det vel så absurd?

Prins Charles om økonomisk vekst

Å satse på økonomisk vekst for å gjøre folk til lags er litt som å pisse i buksa for å holde varmen. Man er god og fornøyd først, men gleden varer ikke lenge. Det viser lykkeforskningen. Og det har kanskje prins Charles, Storbritannias tronarving, forstått. Naturen tåler ikke ubegrenset vekst, sier prins Charles (PlanetArk/Thomson Reuters).

Norske medier er ennå dominert av en lettvint holdning til alt som "lønner seg", "er billig", "gjør deg rik" osv.:

Så billig kan du låne nå (VG)

Oljefondet vokser stadig (Dagbladet)

Dagbladet har som kjent iblant en noe annen vinkling, med fokus på hva DU kan gjøre for DIN helse - som f.eks. å SLANKE regningene dine, se bare her: Feite regninger gjør kvinner feite

Økonomisk vekst har ikke gjort slutt på fattigdom, stress, dårlig helse og sosiale spenninger, påpeker Charles. Han sier nå at jakten på "ubegrenset økonomisk vekst" ikke lar seg opprettholde i lengden, og etterlyser "bærekraftig vekst" i stedet. Prins Charles har lenge vært en forkjemper for miljøvern, særlig økologisk landbruk.

Bærekraftig vekst? Det måtte i tilfelle være en meget lav vekst (kombinert enten med evig befolkningsnedgang eller evig forbedring i teknologi fra et miljøsynspunkt), som jeg har vist i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008).

Se ellers mitt innlegg om Gerd Liv Vallas forslag om å kreve 6-timersdag i stedet for lønnsøkning i lønnsoppgjørene.

Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.

"Vår nåværende modell for fremskritt ble selvsagt ikke utformet for å resultere i all denne ødeleggelsen," sa Charles i foredraget. "Men gitt det overveldende beviset fra så mange kanter, må vi spørre oss om det gir noen gir noen mening lenger, eller om den egner seg til formålet." Skål for det!

Om "å hjelpe dem der hvor de er"

I norsk innvandringsdebatt hører man stadig argumentet om at vi burde "hjelpe dem (disse menneskene, altså) der hvor de er" i stedet for å "hjelpe" dem her i landet, ved å slippe dem inn. Det skal etter sigende være billigere - og per person er det ikke tvil om at norsk velstandsnivå er noe av det "dyreste" i verden. Ut fra en kost/nytte-tankegang virker argumentet umiddelbart besnærende (om man da godtar at dette først og fremst er et spørsmål om kostnadseffektivitet).

Problemet med argumentet slik som det brukes i norsk debatt er at det tyder på en manglende forståelse av hvorfor mennesker flytter eller flykter over landegrenser. Mange gjør det selvsagt i jakt på et bedre liv, tryggere kår. Og dette punktet som jeg hentyder til her har også å gjøre med det faktum at det - med unntak av kvoteflyktninger - er flere fra middelklassen enn fra "lavere klasser" som faktisk får til å ta seg til andre land eller kontinenter.

Årsaken er åpenbar: Å ta seg til et annet kontinent er såpass dyrt at det krever litt midler. I fattigere land kan det være nødvendig å selge hus og alle eiendeler for å få råd til flybilletten (eventuelt honoraret til en menneskesmugler, som så skaffer en plass i en container el.l.). I virkelig fattige land ville ikke engang det ha vært nok. Med andre ord: Jo mer bemidlet man er, jo større sjanse har man til å ta seg til et annet land, eller kontinent (annet enn til fots).

Dagens "asylstrøm" er et resultat av to grunnleggende trender:
1) Fortsatt rimelig tarvelige levekår i store deler av verden (til tross for jevnt økende forventet levealder etc.) - ikke minst er gapet til "de mest avanserte land" fortsatt rimelig stort
2) Økende velstand verden over

Nøden var større for en generasjon eller to siden. Men velstanden er større i dag, også i de aller fleste fattigere land. Og dermed er det flere som har mulighet til å flytte på seg. Det er bare å ta en titt på statistikk over veksten i internasjonal infrastruktur og transport den siste generasjonen, så skjønner man noe av tegningen.

Å minske gapet mellom levekårene i den "mest fremadskredne" delen av den kapitalistiske sivilisasjon og de mindre fremadskredne delene vil isolert sett redusere interessen for å ta seg til vår del av verden. Men økt velstand i fattigere deler av verden vil samtidig bedre muligheten for å ta seg til et annet sted. Selv i en rettferdig, balansert verden uten særlige økonomiske forskjeller vil mange naturlig ønske å ta seg til et annet land for å prøve seg der, om de bare har økonomisk mulighet til det. Den verden vi levde i før - en verden hvor folk flest ikke hadde råd til å prøve lykken i en fremmed land - den verden kan være historie.

Alle piler peker oppover

Hentet fra Puste: En grønn lunge i bloggsfæren, som oppgir følgende kilde:

Kilde figurer: Steffen W, Sanderson A, Tyson P D, Jäger J, Matson P, Moore III B, Oldfield F, Richardson K, Schellnhuber H-J, Turner II B L and Wasson R J (2004) Global Change and the Earth System: A Planet Under Pressure. The IGBP Book Series, Springer-Verlag, Berlin, Heidelberg, New York. Via New Scientist (her finnes også referanser til originalkilder for hver av figurene).

Sistnevnte skriver:

The two sets of graphs ... illustrate how human activity has changed since the beginning of the Industrial Revolution, and the impacts that our societies have had on the Earth as a whole.

6-timersdagen og lavvekstpolitikken

Gerd Liv Valla har blitt styremedlem i Framtiden i Våre Hender, og ber LO velge tid fremfor penger (Dagsavisen). Mer konkret sier hun at hun ønsker seg at LO ved tariffoppgjørene fremover "ville kreve mer fritid i bytte mot økt kjøpekraft". Det mener hun på sikt er et av de mest effektive svarene på klimakrisen. Lavere reallønnsvekst (og kortere arbeidstid) skal bli utkommet. De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Men en opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må ikke minst bygge på strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst.

Vallas forslag er i utgangspunktet godt i tråd med lav-vekstalternativet jeg har skildret som en pragmatisk mulighet i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008). Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.

Spørsmålet er hvor lenge man kunne ha 'byttet økt kjøpekraft i lavere arbeidstid'. Sekstimers-dagen ville blitt realisert (gitt en normal arbeidstid på 37,5 timer) etter at en hadde 'gitt avkall' på rundt 20 % reallønnsvekst. La oss si at det er realisert etter ti år (eller, om kravet var halvert reallønnsvekst, 20 år). Hva skulle da bli politikken? Fortsatt kutt i arbeidstiden, eller tilbake til (full) reallønnsøkning? På virkelig lang sikt ville en linje hvor en tok ut all produktivitetsvekst (her anslått til 20 % per tiår) i kortere arbeidstid (gitt et utgangspunkt på 37,5 timer) resultere i etterhvert forsvinnende kort arbeidstid:
- etter 100 år: 12 timer arbeidsuke
- etter 200 år: 4 timer arbeids
- etter 300 år: 1 time og 20 minutts arbeidsuke

En opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må, som de grove beregningene ovenfor antyder, gi rom for strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst. Om vi viderefører dagens produktivitetsvekst de neste 100 og 200 og 300 årene, vil ikke 6- eller 7-timersdag gjøre store forskjellen. 'Maksimer produktiviteten!' er et dogme som må falle. ' La enhver lønnsom teknologi fylle Jorden!' likeså.

6-timersdagen kan være et godt tiltak - og virkningene det ville ha på veksttakten ville vært positivt, i vår situasjon. Men en langsiktig strategi for vekstøkonomien representerer det altså ikke. Enkelte utopister har riktignok sett for seg et samfunn hvor arbeidstiden reduseres til det bagatellmessige. Min utopi er snarere et samfunn hvor alt arbeid er meningsfylt (og selvorganisert, for dem som er interessert i det).

Mitt innspill til Klimakur 2020: Tidsperspektivet for vekstøkonomien

Etatsgruppen Klimakur 2020 har bedt offentligheten om innspill om virkemidler. Mitt bidrag heter 'Tidsperspektivet for vekstøkonomien', og er postet i forumet til Klimakur 2020 under kategorien 'Andre tema'.

Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt

Tidsperspektivet for vekstøkonomien

Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom den vekstøkonomien vi har adoptert og vår tids klimaproblemer. Her ligger roten til prognosene om økt "energibehov" (strengt tatt: etterspørsel) i fremtiden osv. Med en annen økonomisk modell ville denne tørsten etter mer og mer energi kunne gi seg. Samtidig antar 'alle' i dag naivt a) at det ikke finnes noe legitimt alternativ til vekstmodellen (skjønt fagfeltet 'ecological economics' er etablert, og bl.a. har rotfeste i Norge gjennom Senter for økologisk økonomi, Tromsø). Følgen er at ingen økonomer, politikere eller byråkrater i full offentlighet reiser spørsmålet: Hvor lenge kan vekstøkonomien vedvare? Og hvor lenge bør den vedvare? Jf. min artikkel 'THE STATISTICIAN’S GUIDE TO UTOPIA: THE FUTURE OF GROWTH'.

Mitt argument er kort sagt som følger: Lykkeforskningen (happiness studies) viser at velstandsvekst i allerede rike land de siste tiårene ikke har resultert i bedre rapportert (opplevd) velvære. Samtidig er det i dag åpenbart hvilke konsekvenser fortsatt økt energiforbruk osv. har for miljøet. Fortsatt økonomisk vekst er derfor ikke konstruktuivt.

Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt, ettersom
a) samtlige andre tiltak enten før eller siden vil miste sin netto virkning som følge av evig volumvekst i økonomisk virksomhet, eller
b) vil gi opphav til andre slags miljøproblemer, som følge av høy prioritering av klimatiltak og neglisjering av andre miljøhensyn.

Estland og den internasjonale resesjonen

[Fra Estlands-Nytt nr. 1, 2009]

Estland og den internasjonale resesjonen

Av Morten Tønnessen

På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.

Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).

Ingen depresjon

Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.

Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.

Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).

Krise? Hvilken krise?

Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?

Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).

Mer "krise", takk - hint fra klimaåret 2008

Utopisk Realisme skrev i går om de siste klimagasstallene fra SSB/SFT, for 2008. - Det er ikke uventet at utslippene går ned i disse krisetider, sier Knut H. Alfsen, forskningsdirektør i Cicero senter for klimaforskning, til Dagbladet. "Finanskrisen ga klimakutt", melder Dagsavisen/NTB. – Så snart vi får bedre råd igjen, vil vi kjøre mer, produsere mer og forurense mer, sier Bellona-nestleder Marius Holm til NTB.

Riktig nok. Her ligger det en lærepenge som gjenspeiler en av klimastatistikkens langsiktige sannheter: Flere "kriseår", takk. Mindre oljeproduksjon! Mindre veitrafikk! Lavere industriproduksjon!

For dem som måtte lure: Jeg er ikke ironisk.

Alle som kjenner forholdene vet at det over tid er en klar sammenheng mellom stadig økonomisk vekst og økte klimagassutslipp. Vekstlobbyen viser ofte til at utslippene per BNP-produksjon tenderer til å gå ned ettersom et land blir mer velstående. Det er riktig nok. Men en slik relativ målestokk blir fullstendig misvisende om man ikke også tar absolutte størrelser i betraktning. Det er ingen tvil om at globale klimautslipp fremdeles viser en eksponentiell vekstrate. Det hjelper lite hvor "karboneffektive" vi enn er, så lenge totalen er himmelvidt over førindustrielle nivåer.

Og denne såkalte krisen ... en krise som for en stor del preges av å være de rikes krise ... den er da slett ikke den verste vi har vært borti. Om vi bare hadde kunnet betrakte den som en sunn justering ... så kunne vi frivillig ha gått inn i en periode (10 år? 20?) med en villet og planlagt nedgang, år for år, i veitrafikk, i industriproduksjon, og ikke minst i produksjon av olje og gass (på dette området burde nedgangen skje langt raskere - steng kranene! (er det ett samfunnsområde hvor jeg hadde kunnet forsvare økosabotasje (utført i den elskverdigste åpenhet) - eller, bedre, bredt mobiliserte blokader etc. - så ville det sannelig ha vært innen petrobransjen. Som sagt: Steng kranene!)).