Hjem med asylsøkerne!

Regjeringa slakter Norsk Folkehjelps forslag om privat innkvartering av asylsøkere, melder Dagbladet. Forslaget går ut på at asylsøkere som har familie eller venner å være gjester hos i større grad skal få lov til å bo privat under søknadsprosessen. Det ville ha spart staten for store beløp, og gitt de aktuelle asylsøkerne rett til selv å velge hvor de vil bo. Men departementet setter foten ned, øyensynlig fordi man i asylmottak har bedre kontroll og oversikt.

Til Dagbladet sier statssekretær Libe Rieber-Mohn:

- Vi må ha kontroll på dem som er her og vite hvor de oppholder seg. At de møter opp til norskkurs og introduksjonsprogram. Vi mister oversikten dersom de bor privat.

Norsk Folkehjelps forslag er ikke så dumt. Privat innkvartering kan både spare staten penger og hjelpe med integrering og et sosialt liv. Oppmøte til norskkurs osv. kan selvsagt være en forutsetning.

Jeg har altså forståelse for forslaget - selv om jeg selv mener vi (også) burde gå ett skritt lenger, og etablere en ordning med norske "fosterfamilier" (tidligere post her).

Resultatet hadde blitt en toveis integrering (for flyktninger såvel som asylsøkere, eventuelt også fremmedarbeidere - samt, ikke minst, integrering (til å orientere seg i den nye flerkulturelle virkeligheten) av nordmenn), i stedet for dagens mer byråkratisk betonte sosialisering, som strengt tatt ikke er særlig sosial.

Hvilket bedre tidspunkt for å etablere en slik ordning, enn nå, som asylmottakssystemet midlertidig er under press?

Dagbladets muslim-debatt: Fordummende

Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall? spør Dagbladet. Hvorfor i all verden presentere et hypotetisk scenario som er forsvinnende lite sannsynlig som et troverdig scenario? Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers. Dagbladets journalistikk er først og fremst fordummende. Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Problemet bunner i at Dagbladet i sin sak om fremskrivning av Norges folketall (i intervju med en representant for Statistisk Sentralbyrå) viser til at det i dag finnes mellom 85,000 og 165,000 muslimer i Norge (maksimalt en tredel av innvandrerbefolkningen), og at SSB anslår andelen muslimer i år 2060 til mellom fire og elleve prosent (eller, med en annen regnemåte, femten prosent).

Mer bakkenære spørsmål hadde vært:
- Er det sannsynlig at kristne/religiøse vil være i flertall i 2060? ( - DET er usikkert, selv i dag)
- Er det sannsynlig at kvinner vil være i flertall i 2060? (Svaret på det er JA)

Demografi er et fag (som jeg forøvrig har studert) hvor sannsynlighet er et nøkkelord, og usikkerheten ofte er stor. FNs mest langsiktige befolkningsfremskrivninger sier at verdens totale folkemengde i år 2300 sannsynligvis vil være et sted mellom 2,3 milliarder og 36 milliarder.

Hvor mange muslimer kjenner du? Som jeg har skrevet tidligere her i Utopisk Realisme gjelder integreringsproblemene vi strir med like mye å få integrert etniske nordmenn til en ny (globalisert) hverdag, som å integrere innvandrere. Jeg kjenner en amerikansk professor i filosofi. Han frykter islam, Iran osv (og kjenner ingen muslimer personlig). Men han er likevel ikke opphengt i faren for at "muslimene kommer", som mange i Norge. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Norges usiviliserte debatt om muslimer minner meg her om klimadebatten, hvor såkalte skeptikere (et ord få klimarabulister er verdige til - Sextus Empiricus ville snudd seg i sin grav) har preget det offentlige ordskiftet med stadige gjentakelser av dårlig funderte påstander. For hver gjentakelse - synes det - blir påstanden oppfattet som mer troverdig. Goebbels ville ha vært stolt. Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers.

Konrads tenkesmie har forøvrig noen gode poenger:

Artikler som den i Dagbladet bygger på noen sentrale men bare delvis uttalte premisser:

1) Det er tenkelig at muslimer blir i flertall i løpet av overskuelig tid (hvorfor skulle Dagbladet ellers ta opp temaet?).

2) Islam/muslimer generelt er på en eller annen viktig måte et problem (hvorfor skulle ellers Dagbladet ta opp temaet?).

3) Muslimer har felles interesser og en felles politisk agenda (hvorfor skulle det ellers være relevant om de blir i flertall?).

Se forøvrig min tidligere post "Hva gjorde din bestefar under krigen?", hvor jeg kritiserer Human Rights Service sin bruk av tall fra SSB.

Integrering gjennom fosterforeldre/faddere

Min tante Marte Seip nevnte i forbifarten en god idé for innvandrings- og integreringspolitikk (i hvert fall i min tolkning): Å gå over fra integrering gjennom institusjoner (asylsentre, bosentre etc.) til en slags fosterfamilieordning (f.eks. for unge, foreldreløse) og fadderordning (særlig for familier). Fra kommunalt ansvar til privat ansvar. Ordningene måtte være tidsavgrensede og fleksible, tilpasset hver enkelts behov og ønsker. Resultatet hadde blitt en toveis integrering (for flyktninger såvel som asylsøkere, eventuelt også fremmedarbeidere - samt, ikke minst, integrering (til å orientere seg i den nye flerkulturelle virkeligheten) av nordmenn), i stedet for dagens mer byråkratisk betonte sosialisering, som strengt tatt ikke er særlig sosial.