Landet som grodde igjen

[Idag har jeg en kronikk på trykk i Dagbladet, "Landet som grodde igjen". Den fullstendige teksten gjengis her.]

Morten Tønnessen

Ph.D.-kandidat ved Institutt for semiotikk, Universitetet i Tartu

Landet som grodde igjen

Et landskap i endring har blitt symbolet på det nederlaget mange i bygde-Norge føler på kroppen. Ulv og rovdyr får skylden – men egentlig er det de fundamentale utviklingstrekkene i norsk landbruk som burde komme under debatt.

Et sted oppi lia ute i bygde-Norge klorer Den Norske Mannen seg fast. Det er i hvert fall her han kommer for å jakte. Det er i slike strøk at vår overgang til den nye virtuelle verden, som ellers har kommet til å dominere vår sosiale virkelighet, ikke har vært uforbeholden. Mens by-Norges natursyn har blitt mer og mer virtuelt, har bygde-Norges natursyn forblitt et syn basert på bruk, nytte og materiell eksistens. Mange i byen betrakter dette som en antroposentrisk holdning – og det er det jo. Men det er jo ikke slik at byfolk ikke legger beslag på natur og ressurser – de har bare fått naturen mer på avstand, og, ifølge bygdefolket, mistet kontakten med den.

Den tiltakende splittelsen mellom det urbane og det rurale livet ser vi ikke minst uttrykt i to klart forskjellige natursyn. På bygda snakkes det om at vi må ”ta Norge i bruk”, og at Norge idag er i ferd med å gro igjen. Assosiasjonen mellom åpne, ryddede landskap og ideen om Norge sitter dypt i nasjonalmytologien, og er konsist uttrykt i Ivar Aasens ”Nordmannen”: Lat oss rydja og byggja oss Grender, / og so eiga me Rudningen trygt. En av grunnene til at nettopp konflikten mellom ulv og sau har kommet så tydelig fram i den allmenne rovdyrdebatten, er at ulven har blitt et symbol på statlig overstyring og alt som går gal vei for bygde-Norge, mens utmarksbeitene til sauen har blitt et symbol på et Norge i bruk. Under mitt besøk i Rendalen nylig fikk jeg ved flere anledninger høre at et ubrukt kulturlandskap er et meningsløst syn. Brakte jeg opp erstatningsordningen, fikk jeg straks høre at ”det er jo ikke dét det handler om” – poenget for sauebøndene er ikke først og fremst at tap pga. rovdyr skal kompenseres, men at de overhodet skal ha utsikter til å holde frem i næringen. Betalt avvikling er ingen løsning i ordets rette betydning.

Nederlagets symboler

Når det er sagt, så må jeg for egen regning kunne tillegge at jeg personlig ikke er noen prinsipiell motstander av gjengroing – enn si ”ugress”. Det er forsåvidt sant at Norge gror igjen (på samme måte som det er sant at Norge smelter), og i endel tilfeller kan fortsatt beiting – med et rimelig beitetrykk – være bra for det biologiske mangfoldet. Men det er ikke i seg selv et miljøproblem at et område gror igjen med skog eller kratt. At Norge som helhet gradvis får mere skog er i mindre grad et resultat av driftsnedleggelse og endrede driftsformer enn av naturlig tilvekst i kjølvannet av avskogingen som fant sted langt ut på 1800-tallet, til dels også klimaendringer. Men et landskap i endring har altså blitt symbolet på det nederlaget mange i bygde-Norge føler på kroppen – et nederlag for levemåter og driftsformer, for lokalsamfunn og for hevdvunne tradisjoner.

For det går ikke særlig godt mange steder i bygde-Norge der landbruket ennå er viktig. Den gården man fint kunne leve av for 30 år siden, duger idag bare til binæring, et hobbybruk – eller en liten ekstrainntekt gjennom bortforpaktning. Ikke minst gjelder de dårlige tidene sauebøndene. Statistikken over antall årsverk i landbruket er ikke lystelig lesning. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter at familien har vært generasjoner i virket. Og ser vi på prognoser over utviklingen enda lenger fram i tid blir utsiktene enda mørkere. Fra offisielt hold både nasjonalt og internasjonalt er budskapet at det går i retning av færre og færre bønder, med større og større bruk og besetninger. Samtidens utviklingstrekk fremskrives grenseløst fremover i tid, og en stemning av defaitisme og skjebnetro legger seg over landet. Vi befinner oss i nederlagets time.

Ikke mer skjebnetro!

Det er ikke ulven som er sauenæringens største problem, men det er heller ikke riktig å si at rovdyrene ikke utgjør noe problem for sauenæringen. Saken er at rovdyrproblemene kommer på toppen av alt det andre som næringen sliter med. Det er slik rovdyrene har endt opp med å få skylden for næringens problemer. Men det er den fundamentale utviklingen som bør gjøres til gjenstand for debatt: Den gradvise nedgangen i jordbruksareal, de stadig lavere matprisene, den dårlige inntektsutviklingen i landbruket og ikke minst den raske nedgangen i antall årsverk og gårder.

Det første vi må hive på båten er skjebnetroen. Altfor ofte har prognoser fått utvikle seg til selvoppfyllende profetier. Men det har hendt før at selv samstemte prognoser har slått feil – når bare noen har villet noe. Det er ikke avgjort en gang for alle at det år for år, for alltid og inn i evigheten, må bli færre og færre bønder. Det er ikke avgjort for evigheten at enhver som er som akademikerdatteren Oda Rygh må føle seg uvelkommen i hjembygda – eller at enhver som går med tanker om å klare seg på bondsk luselønn enda en generasjon må ty til millioninvesteringer for å ha noen sjanse – eller at langt over 100.000 sauer må miste livet på utmarksbeite hver sommer. Det er våre liv – vårt samfunn.

Prisen for en løsning

Det urovekkende ved dagens utvikling er at vi ser ut til å være i ferd med å presse oss opp i et hjørne (og det gjelder forresten like mye klimapolitikken som matpolitikken). Fremtidssamfunnet fastlegges med nødvendighetens kraft, så og si uten debatt om de fundamentale utviklingstrekkene. Hva vi bevitner er politikk forkledd som prognoser, en industrielt preget stordrifts-ideologi forkledd som ”realisme”. I den norske landbrukspolitikken ser vi denne utviklingen gjenspeilet i den såkalte strukturrasjonaliseringen, som er ment å sikre levelige kår for større gårdsenheter, men som nettopp ved å stimulere til større volumer driver småbønder ut av næringen. Hva nå om vi øker besetningen av melkekyr til 100 per bonde, blir det levelige kår da? Nei, ”da blir det fabrikk”, sier man i Rendalen.

Ingen skal komme her og fortelle meg at vi i dagens Norge ikke har råd til å ta vare på sauene våre. Men skal sauebøndene få rammevilkår som gjør det mulig, så må kanskje vi forbrukere være villige til å betale litt mer for sauekjøttet. Skyv bare ikke ansvaret over på en underbetalt sauebonde!