Innspill til klima- og miljøplan for UIS

Jeg har levert følgende innspill til UIS i forbindelse med UIS sin foreslåtte Klima- og miljøplan: 

 - Planen har et for dominerende klima-fokus på bekostning av annen miljøproblematikk

 - Planen er for lite forpliktende, og mangler i flere tilfeller klare, tallfestede mål

 - I planen antydes et mål for reduksjon av klimagassutslipp - men dette er ikke tallfestet, og blir da litt meningsløst

 - Det er nevnt at "UiS skal gjennomføre årlige klimaregnskap for å få oversikt over sitt klimafotavtrykk innen Scope 1, 2 og 3 (direkte og indirekte utslipp)" (s. 6). Dette er et godt utgangspunkt, men har kun stor verdi om det implementeres på en god måte. 

 - Scope 3 defineres slik: "Scope 3 emissions are the result of activities from assets not owned or controlled by the reporting organization, but that the organization indirectly affects in its value chain." Kilde: EPA (USA), https://www.epa.gov/climateleadership/scope-3-inventory-guidance#:~:text=Scope%203%20emissions%20are%20the,scope%201%20and%202%20boundary. I Equinors tilfelle inkluderer det utslipp fra forbrenning av selskapets solgte produkter. I UIS sitt tilfelle inkluderer det vel utslipp som forårsakes av UIS sine aktiviteter. Her bør man bl.a. trekke inn den effekten UIS-forskning og -utdanning innen petroleumsfag har på globale klimagassutslipp. Det er ikke tvil om at f.eks. UIS-forskning knyttet til oljeleting i sårbare områder, og IOR (Increased Oil Recovery), bidrar til økte globale klimagassutslipp. Dette må beregnes som del av UIS sine Scope 3-utslipp.

 - Det bør settes tallfestede mål for solid reduksjon i UIS sine Scope 1-, 2- og 3-utslipp innen 2030

 - Aktuelle tiltak knyttet til å redusere Scope 3-utslipp:

-- fase ut forskning som bidrar til økte eller vedvarende klimagassutslipp globalt

-- fase ut undervisningstilbud som bidrar til økte eller vedvarende klimagassutslipp globalt

-- fase ut samarbeid med oljeselskaper o.l. som bidrar til økte eller vedvarende klimagassutslipp globalt

 - Planen viser til UIS sitt «Klima- og miljøavtrykk», men inneholder ingen angivelse av hvordan UIS sitt miljøavtrykk skal måles

 - En mulighet er å adoptere en mye brukt internasjonal standard - materielt fotavtrykk (brukt bl.a. i Human Development Reports, som i økende grad har inkludert miljøaspekter, jf. https://hdr.undp.org/)

 - også her bør en ha både UIS sitt direkte miljøavtrykk, og det vi påvirker indirekte, i tankene (tilsv. Scope 1, 2, 3 for klimagassutslipp). 

 - Det sistnevnte reiser spørsmålet: Hvordan påvirker UIS Norge sitt materielle fotavtrykk, som per nå er 38,8 tonn per person og langt over hva FN regner som bærekraftig (kilde: Planetary pressures–adjusted Human Development Index, https://hdr.undp.org/planetary-pressures-adjusted-human-development-index#/indicies/PHDI)?

 - Under "Energi og bygg" er et mål ifølge planen (s. 7): «UiS benytter kun fornybar energi i 2030 til oppvarming og bruk av strøm.» Et tiltak (tiltak 1) innebærer: «... Naturgass som oppvarmingskilde skal fases ut.» Dette har vært foreslått gjort de 10 siste årene (jeg foreslo det i UIS-styret 2012-13), og det bør ikke ta enda 7 år før det er gjort. Gjennomføring av tiltaket bør framskyndes til 2023 (ila. dette året). 

Morten Tønnessen

Professor i filosofi, UIS

Kunnskapstørst 19. september: Hadde Arne Næss rett om miljøkrisen?

Torsdag 19. september holder jeg foredrag under Forskningsdagene, på Måltidets hus i Stavanger. Info (også gjengitt nedenfor) og lenke til påmelding her.

Ut i kulturen: Maktmennesker

Jeg er intervjuet i ukas "Ut i kulturen" (programleder Jostein Gjertsen), som har tema "Maktmennesker".

Statistikerens guide til utopia II: Befolkningsnedgang

Statistikerens guide til utopia II: En demografisk analyse av øko-visjoner om befolkningsnedgang i det tredje årtusen" - nå tilgjengelig i fulltekst som PDF, via UiS sitt Open Research Archive - se her.

Høyres Ole Brumm-politikk

På trykk i denne ukas Kristiansand Avis:

HØYRES OLE BRUMM-POLITIKK 

Av et intervju i Fædrelandsvennen for en stund siden fremgikk det at Høyre-ordfører Arvid Grundekjøn ikke er i stand til å skjønne at samferdselspolitikken til dagens flertallskonstellasjon er miljøfiendtlig. For å mene det må man visstnok være både blind og døv, skal man tro Grundekjøn. Ordføreren presenterer både det planlagte parkeringsanlegget under Torvet og den planlagte ringveien som miljøtiltak. Man kan spørre seg hvem det er som har manglende evne til å forstå miljøpolitikk, som verken Høyre generelt eller Grundekjøn spesielt har særlig stor troverdighet innen. 

Ifølge klimaforliket skal trafikkveksten fremover tas av kollektivtransport, gange og sykkel, mens biltrafikken ikke skal øke. Dette er en stor utfordring, gitt at biltrafikken i Norge de siste femten årene ifølge Statistisk Sentralbyrå har økt med 19%. Utviklingen er en annen i EU, hvor biltrafikken faktisk har gått ned de ti siste årene. Forskere fra Transportøkonomisk institutt er tydelige på at kollektivsatsning og satsning på gange og sykkel må kombineres med restriktive tiltak for privatbilisme for at folk skal gå over fra å bruke bilen til å bruke andre transportmidler. Derfor trenger vi færre parkeringsplasser – og vi bør si nei til kapasitetsutvidende veiutbygginger, som uvegerlig vil føre til flere biler på veiene. 

Også Høyres sentraliseringspolitikk i alle mulige sektorer fører i mange tilfeller til økt transportbehov. Dette gjelder potensielt kommunesammenslåingene som Høyre ønsker, også her i regionen, og i hvert fall den storstilte veibyggingen her på Agder med mål om å ”knytte Sørlandet nærmere sammen”. Når det blir lettere å kjøre bil langt og fort, så gjør folk mer av det – og transporten øker. Dette er en samfunnsutvikling som går stikk imot hva vi trenger, nemlig muligheten til å bo, jobbe og handle i samme nærområde. Vi bør for eksempel legge til rette for å ha dagligvarebutikker, kafeer og andre viktige nærmiljø-funksjoner i alle bydeler, og å ha alle varianter av handel i sentrum. Slik planlegger vi for en fremtid der transportbehovet ikke lenger øker, og der folk kommer seg enkelt og greit fram. Levedyktige bydeler er et viktig stikkord. 

Det Høyre mangler, er en helhetlig miljøpolitikk. Kristiansand er i dag i det store og hele en bilby, der samfunnsplanleggingen er lagt opp etter bilbruk, og der det ikke er lett å klare seg uten bil. Vi i Miljøpartiet De Grønne ønsker oss en annen, grønnere fremtid. For å få til det, må vi si et klart og tydelig nei til Høyres Ole Brumm-politikk. Da Ole Brumm ble spurt om han ville ha melk eller honning, sa han som kjent ”ja takk”. På samme måte sier det lokale Høyre ”ja takk, begge deler” til spørsmål om bil eller buss, bil eller sykkel, bil eller gange. Men skal det bli mer av alt, så blir det neppe mindre av verken biltrafikk, støy eller forurensning. 

Morten Tønnessen

Nestleder, Miljøpartiet De Grønne i Kristiansand

Debatt: Venstres vekst inn i himmelen

Debattinnlegg på trykk i Fædrelandsvennen idag:

***

Venstres vekst inn i himmelen

Venstres Morten Leuch Elieson har i Fædrelandsvennen 29. april et rimelig godt svar på mitt innlegg “Spørsmål til Venstre om vekst”, rent bortsett fra at han ikke svarer på spørsmålene. Jeg spurte hvor lang tidshorisont Venstre har for vekstøkonomien. Elieson svarer med å beskrive hvordan Venstre ønsker at næringslivet skal legges om de neste 15 årene. Jeg spurte hvor mange ganger rikere vi må bli før Venstre synes vi har høy nok velstand. Det går han ikke engang inn på. 

Men det finnes et alternativ til å legge fremtidsscenariene til Siv, Erna og Jonas til grunn, slik Venstre i praksis gjør når de ikke vil svare på spørsmål om flertallets tanke om evig vekst. Filosofen Arne Næss, et godt og kjært navn for mange, innså at en løsning av miljøkrisen krever en systemendring innen økonomi, teknologi og ideologi. Det innebærer ifølge Næss at målet om fortsatt økonomisk vekst må forkastes, og at teknologiske endringer ikke alene kan løse miljøproblemene. Ledestjernen til Arne Næss var slagordet “et rikt liv med enkle midler”. Og hvilket parti var det så Næss støttet, gjennom å stå på valglister? Hvilket parti var det han mente at stod nærmest de tanker han selv hadde om fremtidens grønne samfunn? Ganske riktig: Miljøpartiet De Grønne.

Skal vi snakke om bærekraft, så må vi se langt lenger fram enn til 2030. Arne Næss likte å snakke om samfunnsutviklingen på 2100-tallet. Det er ikke så langt unna som en skulle tro. Min sønn ble født i 2012, han kan komme til å leve til år 2100. Det samfunnet han skal bli gammel i, det er det jeg vil være med på å forme til et livskraftig, bærekraftig samfunn. 

La oss avslutte med litt enkel matematikk. Hvor mange ganger rikere blir vi i år 2100 med 2% årlig vekst fra nå av? Svar: Mer enn fem ganger så rike. Og med 3% årlig vekst fra nå av? Svar: Tolv ganger så rike.

Igjen: Hvor mange ganger rikere må vi bli, før Venstre synes vi er rike nok?

Morten Tønnessen

Nestleder i Miljøpartiet De Grønne i Kristiansand

Kulturverk-kommentar i dypøkologidebatten

I artikkelen "Et dypøkologisk forsvar", publisert av nettmagasinet KULTURVERK.COM, skriver Magne Stolpnessæter, i en kommentar til Espen Gamlunds kronikk (og tidsskriftartikkel) "Hva er galt med dypøkologien?":

Dypøkologi handler derfor like mye om teoretisk forarbeid som relevant praksis hos en kreativ minoritet så lenge tingenes orden består. Og det er helt riktig som Morten Tønnesen sier, at dypøkologien trenger en solid oppdatering. Diskusjoner rundt taktikk kontra strategi er et naturlig sted å begynne.

Artikkelen har flere gode poenger. Den avsluttes slik:

Om det er stille rundt dypøkologien i dagens hovedsstrømsmedier, vil jeg allikevel hevde at dens opplevde relevans faktisk er sakte stigende. Det finnes revitaliserte dypøkologiske understrømninger rundt omkring i verden – også i Norge – som kommer til syne på verdensveven, eksempelvis her på KULTURVERK. 

Selv om ikke alle uttrykksformene er rent akademiske av natur, viser de at dypøkologien stadig gjenoppdages av nye generasjoner. De snart forgangne sekstiåtterne har ikke monopol på denne egnen. 

I år er det nøyaktig førti år siden Arne Næss fanget dypøkologien i ord. Ikke bare lever den enda, den har fortsatt sine beste dager foran seg. Tross alt.

Se også: Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

UiS og olja

[Debattinnlegg sendt til Stavanger Aftenblad]

Nå mens oljemessa pågår er det god grunn til å dvele litt ved Universitetet i Stavanger sine tette bånd til petroleumsbransjen. Studentparlamentet i Oslo har nettopp vedtatt sin politiske plattform for 2012/2013, og der heter det: «UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning.» Problemstillingen er enda mer relevant for UiS enn for UiO.

Jeg synes Studentparlamentet i Oslo har inntatt et klokt og framtidsrettet standpunkt. Vi befinner oss ved kjernen av klimasaken: Hvor mye olje, gass og kull skal vi hente opp, og hvor mye skal vi la ligge ubrukt? Oljeminister Borten Moe våger å framstille økt utvinningsgrad som "god ressursutnyttelse". Men det er det ikke. Maksimal ressursutnyttelse er i dette tilfellet ensbetydende med flere graders temperaturstigning. Klimaforskere diskuterer om 1, 2 eller 3 graders global temperaturøkning er levelig - men om vi skal ta opp all olje og all gass, så mye som vi kan, så er det ikke tvil om at vi ender i øvre ende av skalaen for framtidig temperaturøkning.

Dette handler også om hva slags forskning som bør prioriteres. Å satse på all slags forskning på energifeltet er for så vidt i tråd med regjeringens «mer-av-alt»-politikk. Men prioritering i tråd med Oslo-studentenes ønsker hadde vært et prisverdig og veldig konstruktivt linjevalg. Visst er det jeg her går inn for politisk – men også det å gå inn for forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning er å innta et politisk standpunkt. Ja, selv det å ikke ha noen mening om saken.

Tar Studentparlamentet ved Universitetet i Stavanger utfordringen?

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved UiS og varamedlem i UiS-styret

Reisebrev fra Amazonas

Fra regnskogsfondet:

Følg Sølve H. Paulsen og Joel Gillberg på vei nedover verdens lengste elv - Amazonas. Etter 1300 kilometer, og vel en tredjedel av turen tilbakelagt har de sendt oss reisebrev.

De to reiser i en båt uten motor, og reflekterer underveis på bebyggelse, bosetting og industriell virksomhet langs elva.

En reise nedover Amazonas - i kjølvannet av Francisco de Orellana.

Sjekk også bloggen deres, The Amazon Adventure (hvor det viser seg at de to nå har skrapet den motorløse båten og gått over til passasjerbåter o.l.).

Dagens graf II: Materielt forbruk per innbygger, i Europa

Kilde: Miljøstatus.no (Nordmenn forbruker dobbelt så mye som EU-snittet)

Den kinesiske miljøbevegelsen

I dag står min kronikk av ovennevnte navn på trykk i Adresseavisen.

Full tekst:

Den første kinesiske miljøorganisasjonen ble etablert for bare atten år siden – i dag har antallet passert 100.

Morten Tønnessen, doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu

Publisert: 02.10.2009 kl. 09:27
Endret: 02.10.2009 kl. 09:32

En hjemmeavlet miljøbevegelse finnes i dag i alle Kinas regioner. Men miljøvernerne har nok av utfordringer.

Det er ikke alment kjent at det finnes en kinesisk miljøbevegelse. Kanskje ikke så rart, gitt at til og med kinesiske embetsmenn reagerte med undring da de under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble spurt om situasjonen til de kinesiske miljøvernerne. En kinesisk miljøbevegelse? Nei, det visste de ikke noe om. I realiteten skal den første miljøorganisasjonen ha blitt etablert i 1991, altså året før.

Endel embetsmenn ble nok skamfulle da de ikke selv hadde noe å vise til. En og annen miljøaktivist var riktignok kjent i offentligheten, bl.a. "miljømartyren" Xu Xiujuan (1964-1987). Men formelt organisert var virksomheten ikke. De neste årene skulle imidlertid flere organisasjoner dannes, mange av dem av folk med bakgrunn fra akademia eller journalistikk. Noen av disse grupperingene ble tatt godt imot av myndighetene, som i Rio hadde fått inntrykk av at miljøvernere kan bidra positivt til samfunnsutviklingen.

Under den første verdenskongressen i miljøhistorie, som nylig ble avholdt i København, foredro historikerne Mei Xueqin og Mao Da – begge fra Beijing – om “Opprinnelsen, veksten og innflytelsen til miljøorganisasjoner i Kina". Doktoranden Da har selv erfaring som miljøaktivist i Kina, bl.a. i organisasjonen Venner av naturen, som er en av Kinas mest toneangivende miljøorganisasjoner, og stadig vokser i størrelse. Kinas miljøbevegelse ventes de neste årene fortsatt å vokse med en vekstrate som i det minste matcher den økonomiske veksten.

Professor Mei Xueqin inndeler i sitt arbeid den kinesiske miljøbevegelsens historie i tre perioder. De første pionerene ble etablert i årene 1991-96. Disse inkluderte foruten Venner av naturen også Beijing globale landsby. I løpet av perioden 1997-2002, preget av spesialisering og profesjonalisering, økte antallet miljøorganisasjoner til 39. I den tredje perioden, fra 2003 til 2008, har antallet passert 100, bl.a. som følge av at flere studentgrupper har gått over til å bli registrert som miljøorganisasjoner.

Felles for flere av de tidligste miljøorganisasjonene er at de hadde gode kontakter, enten med miljøvernere internasjonalt eller med internasjonale organisasjoner med representasjon i Kina. Et eksempel er Verdens naturfond (WWF), som hevder de er Kinas største miljøorganisasjon. Etter Das mening er den internasjonale støtten et tveegget sverd for kinesiske miljøvernere: De får en stor del av sine inntekter derfra, men nettopp derfor blir virksomheten deres for en stor del kanalisert til den internasjonale miljøbevegelsens hjertesaker – som klima – snarere enn til lokale kinesiske prioriteringer.

Det finnes i dag et spekter av nasjonale nettverk, organisert etter fagfelt, men ingen enkelt genuint landsdekkende organisasjon. Det frivillige organisasjonslivet i Kina har andre forutsetninger enn det vi er vant til. Ikke minst opererer mange i en gråsone mellom det offentlige og det frivillige. Endel av Kinas miljøorganisasjoner faller inn under kategorien som sarkastisk kalles "GONGOer", dvs. statsorganiserte frivillige organisasjoner. Andre er ikke formelt registrert, men tolereres likevel av myndighetene. Atter andre går under navn av frivillige foreninger, men består i realiteten av én enkelt aktivist (disse kalles av kjennere NGIs, "Non-Governmental individuals").

Det kanskje største hinderet for dagens kinesiske miljøorganisasjoner er at de ikke har lovmessig grunnlag for å bygges opp som reelle, frivillige medlemsorganisasjoner. Slik sett er miljøbevegelsens utfordring på mange måter den samme som for oppbyggingen av et sivilt samfunn generelt. Så langt har miljøvernerne ikke appellert til myndighetene om endringer i lovverket på dette punktet. Men Da tror tiden kanskje begynner å bli moden for det.

- Er Kinas miljøorganisasjoner virkelig genuine, frivillige organisasjoner, spurte han under verdenskongressen. Hvorvidt en miljøorganisasjon er uavhengig mener han er er gradsspørsmål, siden også vestlige miljøorganisasjoner til sammenligning må velge mellom støtte fra det offentlige, næringslivet eller privatpersoner.

Fra et politisk perspektiv er Das analyse at kinesiske miljøvernere har blitt mer frimodige i å tale åpent om flere og flere emner, samtidig som det ennå bedrives mye selvsensur, av frykt for motreaksjoner. Systemkritikk, for eksempel knyttet til Kinas rådende vekst- og forbruksidealer, bedrives så å si ikke. Kinesiske aktivister har for tiden nok med å opparbeide kompetanse på spesifikke fagfelt.

Slik Da beskriver utviklingen av Kinas miljøbevegelse, er den preget av profesjonalisering av enkelte foreninger som var tidlig ute med å etablere seg, bortfall av andre, som har vist seg ikke å ha livets rett, og ferske organisasjonsdannelser som fyller tomrommene som oppstår. I dag jobber en rekke organisasjoner både opp mot offentligheten og opp mot myndighetene lokalt og sentralt. Målet er å farge fremtidsvisjonen i det raskt endrende kinesiske landskapet grønn.

Ved siden av de formelle hindringene i forhold til administrativ uavhengighet er nok den største utfordringen til den kinesiske miljøbevegelsen å knytte forbindelser til grasrota. Det foregår massevis av større folkelige protester og opprør i Kina, og ofte er de knyttet til miljøspørsmål. Men her er miljøbevegelsen helt på sidelinjen – dominert av fagpersoner, snarere enn av gateaktivister. I Kina har miljøorganisasjonene hatt vilkår for å spre seg og vokse nettopp fordi miljøengasjement har blitt regnet som "politisk trygt". Men kanskje må mer folkelige allianser inngås for at de i større grad skal utfordre myndighetene i politisk sammenheng.

mortentoennessenATgmail.com

http://UtopiskRealisme.blogspot.com