[På trykk i Fædrelandsvennen 12. januar]
Innsendt som Klimaspøkelset
Morten Tønnessen
Doktorgradsstudent i økosemiotikk
Universitetet i Tartu
Sigurd Eskeland går 3. januar (”Klimaendringer skyldes ikke CO2”) i rette med meg etter at jeg karakteriserte klimafremstillingen hans som en ”Burlesk vitenskapsparodi” (28. desember). Men la meg først korrigere Bjug Åkre, som i et ellers informativt innlegg samme dag skriver at CO2-innholdet i luften nå er ”høgare enn nokon gong tidlegare”. I et geologisk tidsperspektiv er det ikke sant.
Eskelands historieløshet er imidlertid verre. Han begrenser seg til å snakke om ”økt solaktivet de siste 50-60 år”, og avviser mine bemerkninger om solen og klimaet de fire milliardene år eller så forut for etterkrigstiden som irrelevant. Kunnskap om klimaets ulike sykluser, er ikke det nettopp hva vi behøver for å forstå hvor mye av klimaendringene som ikke er menneskeskapt?
Mindretallet har som kjent alltid rett. Og i ytringsfrihetens navn bør selvsagt også klimaskeptikere av ymse slag komme til orde. Men la oss ikke av den grunn gi slipp på vitenskapelige kriterier. Mange av de setninger Eskeland legger frem er selvsagt sanne, isolert sett - kortslutningen ligger i den manglende forbindelsen mellom setningene. At planter trenger CO2, at dyr spiser planter osv. er ingen nyhet. Men hvordan i all verden underbygger det Eskelands påstand om at den økte drivhuseffekten ikke på noen måte er menneskeskapt?
Eskeland ser ut til å behandle naturen som en mekanisk, maskinaktig størrelse hvor CO2 er den eneste variabelen. I virkeligheten er naturen en kompleks, dynamisk størrelse hvor alle naturlige (og menneskeskapte) sykluser påvirkes av feedback-mekanismer, som enten forsterker (positiv feedback) eller korrigerer (negativ feedback) foreliggende utviklinger. Den såkalte balansen i naturen er ingen enkel størrelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar